Silkeveien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Silkeveien(e) til lands og til vanns.

Silkeveien (kinesisk: 絲綢之路 Sīchóu zhīlù) var i oldtiden et handelsnettverk som bidro ikke bare med handelsvarer, som silke, men også kulturell utveksling gjennom regioner i Asia som knyttet sammen vest og øst ved handelsmenn, pilegrimer, munker, soldater, nomader, og urbane bosettere fra Kina og India til landene rundt Middelhavet.[1]

Silkeveien, som strakte seg 6 000 km, fikk sitt navn fra den lukrative handelen med kinesisk silke. Handelsruten begynte i løpet av det kinesiske Han-dynastiet (206 f.Kr. – 220 e.Kr.). De sentralasiatiske seksjonene av handelsrutene ble utvidet rundt 114 f.Kr. av Han-dynastiet, hovedsakelig via ekspedisjonene og utforskningene til den kinesiske utsending Zhang Qian.[2] Kineserne var opptatt av trygge deres handelsprodukter og forlenget Den kinesiske mur for å sikre seg beskyttelse av handelsrutene.[3]

Handelen langs Silkeveien var en betydelig faktor i utviklingen av sivilisasjonene i Kina, på det indiske subkontinent, Perserriket, Europa, Afrikas horn og Arabia. Det åpnet for økonomiske og politiske relasjoner over lange distanser mellom de ulike sivilisasjoner. [4] Selv om silke synes å ha vært den fremste handelsvaren fra Kina, var det også mange andre varer som ble utvekslet. Samtidig ble religiøse tanker og forestillinger spredt, synkretiske filosofier og ideer, og ulike teknologier reiste også langs Silkeveien, og det samme gjorde smitte og sykdommer.[5]

De fremste handelsmenn i antikken var kinesere, persere, somaliere, grekere, syrere, romere, armenere, indere, og baktriere, og fra 400- til 700-tallet også sogdiere. Som følge av islam gjorde også arabiske handelsmenn seg gjeldende fra og med 700-tallet. De færreste handelsmenn reiste hele handelsruten. Det var nettverk av handelsmenn som i etapper reiste Silkeveien. I øst gikk innflytelsen fra handelen videre helt til selv Korea og endte i Japan.

I juni 2014 utnevnte UNESCO korridoren mellom Chang'an-Tian Shan av Silkeveien som et verdensarvsted.[6]

Navnet[rediger | rediger kilde]

Vevd silketekstiler fra Grav nummer 1 ved Mawangdui, Changsha, i Kina, datert til den vestlige Han-tiden, 100-tallet f.Kr.

Silkeveien har fått sitt navn etter den fremste handelsvaren som gikk fra øst og til vest, den lukrative silken, og som var en betydelig årsak til at handelsnettverket oppsto og utviklet seg til en utstrakt transkontinental nettverk.[7][8] De tyske betegnelsene Seidenstraße og Seidenstraßen («Silkeveien(e)»/ «Silkeruten(e)») ble opprettet av Ferdinand von Richthofen, som gjorde sju ekspedisjoner til Kina fra 1868 og til 1872.[8] «Silkeveien» er det navnet som har satt seg, men en del akademikere foretrekker betegnelsen «Silkeruter» ettersom fenomenet også omfattet et omfattende nettverk av ruter som var mer omfattende enn selve de fysiske karavaneveiene.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Reise på tvers av kontinentene[rediger | rediger kilde]

Ettersom domestiseringen av effektive lastedyr åpnet for å frakte tyngre last over større avstander for de forhistoriske folkeslagene, økte såvel handel som kulturell utveksling raskt blant de spredte befolkningsgruppene. Dromedaren kan ha blitt temmet så tidlig som 2500–1100 f.Kr., og nomadene i de enorme eurasiske steppeområdene domestiserte hesten rundt 4000 f.Kr. Domestiseringen av baktriakamelen fulgte senere, omkring 2500–2000 f.Kr.

Steppene strekker seg som en lang sløyfe mellom ørkenen og de hovedsakelig landbruks- og byregionene hele veien fra Stillehavskysten til Afrika, og dypt inn i hjertet av Europa. Disse gresslandene var fruktbare nok til å sørge for gress, vann og brensel slik at karavanene kunne passere, samtidig som en unngikk å tråkke inn på dyrket mark. Dette la til rette for at handelsmenn, krigere til hest og karavaner kunne reise over enorme avstander uten å hisse på seg fiendskapet til mer fastboende folkeslag. Sammenkoblingen av de utallige lokale rutene førte til utbyggingen av langdistanse-nettverk på tvers av den enorme afro-eurasiske landmassen rundt 2000 f.Kr.

Egyptisk silke[rediger | rediger kilde]

Noen bevis tyder på at egyptiske utforskere i oldtiden kan opprinnelig ha ryddet og beskyttet noen grener av disse rutene. Noen levninger av det som antagelig var kinesisk silke har blitt funnet i Egypt og datert så tidlig som 1000 f.Kr. Selv om silke kan ha ha vært en handelsvare mellom de to antikke landene før 1000 f.Kr., blir kvaliteten på silke dessverre raskt dårligere, og vi ville ergo neppe kunne ha fysiske bevis for dette i dag. I tillegg kan vi ikke, selv om den opprinnelige kilden virker pålitelig nok, dobbelsjekke nøyaktigheten for om det faktisk var kultivert silke (som nesten helt sikkert ville ha vært fra Kina) som ble funnet eller en type «vill silke» som kunne ha kommet fra Middelhavsregionen eller Midtøsten.

Persisk ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Den persiske Kongeveien kan ha vært i bruk allerede så tidlig som 3500 f.Kr. På Herodot sin tid (475 f.Kr.) gikk den rundt 2857 km fra byen Susa ved nedre Tigris til Smyrnas havn (dagens Izmir i Tyrkia) ved Egeerhavet. Den ble vedlikeholdt og beskyttet av Akamenidenes rike og hadde poststasjoner og etapper på jevne intervaller. Ved å ha uthvilte hester og ryttere klare ved hver stasjon, kunne kongelige sendebud bære beskjeder hele distansen på ni dager, selv om normal reisetid var på tre måneder. Denne Kongeveien var koblet sammen med mange andre ruter. Noen av disse, som rutene til India og Sentralasia, ble også beskyttet av akamenidene, noe som oppfordret til jevnlig kontakt mellom India, Mesopotamia og Middelhavet. Der er beretninger i Ester om pakker som ble sendt fra Susa til provinser så langt unna som India og kongedømmet Kusj i løpet av styret til Xerxes I.

Lasurstein ble handlet fra dets eneste kjente kilde i den antikke verden, Badakhshan, i det som nå er det nordøstlige Afghanistan, som langt som Mesopotamia og Egypt i den andre halvdelen av det fjerde millennium. I det tredje årtusenet hadde handelen strukket seg til Harappa og Mohenjo-daro i Indusdalen.

Fra det andre årtusenet ble aktinolitt handlet fra gruver i Yarkand-regionen og Khotan til Kina. Disse gruvene lå ikke veldig langt fra lapis lazuli-kilden og spinell («Balas rubin») gruver i Badakshan, og selv om de var separert av de veldige Pamir-fjellene, ble ruter mellom dem tatt i bruk veldig tidlig.

Da Aleksander den stores etterfølgere, ptolemeiene, tok kontroll i Egypt i 323 f.Kr., begynte de aktivt å fremskynde handel med Mesopotamia, India og Øst-Afrika gjennom havnene langs kysten av Rødehavet i tillegg til landrutene. Et antall aktivt deltagende mellomledd, særlig nabataenere og andre arabere, hjalp til med dette.

Hellenistisk ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Det første store steget for å åpne silkeveien mellom øst og vest kom med ekspansjonen til Aleksander den store dypt inn i Sentral-Asia, så langt som Ferghana ved grensen av dagens Xīnjiāng-region i Kina, hvor han i 329 f.Kr. grunnla en gresk bosetning i byen Aleksandria Eschate, «Aleksandria lengst borte», Khujand (også kalt Khozdent eller Khojent, tidligere Leninabad) i Tadsjikistan. Grekerne forble i Sentral-Asia i de neste tre århundrene, først gjennom administrasjonen til seleukidene, og så med etableringen av det gresk-baktriske kongedømme i Baktria. De fortsatte å ekspandere østover, særlig under Euthydemus (230-200 f.Kr.) som utvidet sin kontroll til Sogdiana, nådde og gikk forbi byen Aleksandria Eschate. Det er indikasjoner på at han kan ha ledet ekspedisjoner så langt øst som Kashgar i kinesisk Turkestan, som førte til de første kjente kontaktene mellom Kina og Vesten rundt 200 f.Kr.. Den greske historikeren Strabon skrive at «de utvidet deres imperium til og med lenger enn Seres (Kina) og Phryni».[9]

Kinas utforsking av Sentralasia[rediger | rediger kilde]

En skulptur av en hest i det sene Hàn-dynastiet, ca. 100-tallet e.Kr.

Det neste steget kom rundt 130 f.Kr., med Hàn-dynastiets sendemenn i Sentral-Asia, deriblant ambassadøren Zhāng Qiān, som opprinnelig ble sendt for å slutte en allianse mellom Yuèzhī-folket (Indo-skyterne) og Xiōngnú (trolig Hunnerne), men uten resultat. Den kinesiske keiseren Hàn Wǔdì ble interessert i å utvikle handelsforbindelser og relasjoner med høykulturene i Ferghana, Bactria og Parthia: «Himmelens Sønn (dvs. keiseren) tenkte slik etter å ha hørt alt dette: Ferghana (Dàyuān) og Bactria (Dàxià) og Parthia (Ānxī) sine områder er store land, full av rare ting, med en befolkning som bor i faste bosetninger og opptatt av gjøremål som er nesten identiske med de til det kinesiske folk, men med svake hærer og setter stor pris på de rike avlingene til Kina.» Det sene Hàn-dynastiets annaler (Hòu Hànshū)

Kineserne var også sterkt fristet av de høye og kraftige hestene som Dàyuān-folket hadde (kalt «Himmelske hester») som var avgjørende i kamper mot de nomadiske Xiōngnúene. Kineserne sendte sporadisk ut tallrike sendemenn, rundt ti hvert år, til disse landene og så langt som til selevkidenes Syria.

En maritim «silkevei» ble åpnet mellom det kinesisk-kontrollerte Jiāozhǐ (i dagens Vietnam, nær Hanoi) antagelig i det 1. århundre. Den forløp via havner på kysten av India og Sri Lanka hele veien til de romerskkontrollerte havnene i Egypt og nabatenernes land ved nordøstkysten av Rødehavet.

Roma og silken[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter den romerske erobringen av Egypt i 30 f.Kr. blomstret jevnlig kommunikasjon og handel mellom India, Sørøst-Asia, Sri Lanka, Kina, Midtøsten, Afrika og Europa i en skala en aldri før hadde sett. Landruter og sjøruter var nøye bundet sammen og produkter, teknologier og ideer begynte å spre seg på tvers av kontinentene Europa, Asia og Afrika. Interkontinental handel og kommunikasjon ble vanlig, organisert og beskyttet av de «stormaktene» på den tiden. Disse utvekslingene var ikke bare kritiske for utviklingen og blomstringen av de store sivilisasjonene i Roma, Kina og India, men de la grunnlaget for vår moderne verden. Mens handelsvarene kan ha blitt transportert hele veien, ble antageligvis den antikke handelen utført over seksjoner av ruten og det er trolig at handelsmenn og reisende sjeldent, om noen gang, reiste hele distansen mellom Europa, eller Midtøsten, og Kina over land.

Intens handel med det romerske imperiet fulgte snart og ble opprettholdt av romernes sterke etterspørsel for kinesisk silke (levert gjennom parterne) fra det 1. århundret, selv om romerne trodde silke ble hentet fra trær: sererne (kinesere) er kjent for det ullaktige stoffet som blir hentet ut av deres skoger. Etter å ha lagt det i vann, grer de det hvite ut av bladene... «Så mange arbeidere blir satt i arbeid, og så langt unna er regionen i verden, for å sikre at den romerske jomfru kan kle seg i nesten gjennomsiktige klær i det offentlige», i henhold til Plinius den eldre.[10]

Senatet nedla flere forbud mot å bruke silke, både på moralsk og økonomisk grunnlag. Importen av kinesisk silke førte til en stor utførsel av gull, og silkeklær ble regnet for å være dekadent og umoralsk.

Det gamle kinesiske historieverket Hòu Hànshū forteller at de første romerske utsendingene ankom Kina via denne maritime ruten i 166.

Handelsmessig og kulturelt samkvem[rediger | rediger kilde]

Stående Buddha, Gandhara, 100-tallet.
En gresk-romersk gladiator på en glassbeholder, Begram, 100-tallet.
Blå-øyd sentralasiatiske buddhistmunk, sammen med en øst-asiatisk kollega, Tarimbekkenet, 800- og 900-tallet.
En vestlig mann på en kamel, Táng-dynastiet, Shànghǎi museum.

Buddhisme og greco-buddhistisk kultur begynte å reise østover langs silkeveien og trengte inn i Kina fra det første århundret.

Kush-riket i den nordvestre delen av det indiske subkontinentet, lå midt i disse utvekslingene. De fostret multi-kulturelle samhandlinger som var tydelige ut fra at deres skattekister ble fylt av produkter fra de gresk-romerske, kinesiske og indiske verdener fra 100-tallet av, som i Bagram.

Storhetstiden til Silkeveien sammenfaller med Det bysantinske riket i vest, sasanidenes periode til Ilkhanatets periode i området fra Nilen til Oxus og de tre kongedømmer til Yuán-dynastiet i øst. Handelen mellom øst og vest utviklet seg til sjøs mellom Alexandria i Egypt og Canton (Guǎngzhōu) i Kina, noe som førte til opprettelsen av romerske handelstasjoner i India. Historikere snakker også om en «porselensrute» eller «silkerute» over Det indiske hav. Silkeveien representerer et tidlig fenomen av politisk og kulturell integrasjon på grunn av interregional handel. I sine storhetsdager opprettholdt silkeveien en internasjonal kultur som brakte sammen grupper så forskjellig som madjarere, armenere og kinesere.

Med sin sterke integreringsdynamikk på den ene siden og endringene den førte til på den andre, ble stammesamfunn som tidligere levde i isolasjon langs silkeveien eller pastoralister som var av barbariske kulturutvikling, trukket til rikdommer og mulighetene til sivilisasjonene som var knyttet sammen av silkeveien. De ble plyndrere eller handelsmenn. Mange barbariske stammer ble dyktige krigere som var i stand til å erobre rike byer og fruktbare land og skapte sterke militære imperier.

Silkeveien skapte grobunn for grupper av militære stater av nomadisk opprinnelse i nord-Kina, inviterte nestorianister, manikeere, buddhister og senere islamske religioner inn i Sentralasia og Kina, Skapte den innflytelsesrike Khazar-føderasjonen og på slutten av sin storhetstid, brakte det største kontinentale imperiet noen gang: Mongolriket med dets politiske senter bygd langs silkeveien (Beijing i nordlige Kina, Karakhorum i østlige Mongolia, Samarkand i Transoxania, Tabriz i nordlige Iran, Astrakhan i nedre Volga, BahcesarayKrim, Kazan i sentrale Russland, Erzurum i østlige Anatolia) og gjennomførte den politiske sammenføyningen som tidligere var løst og i perioder sammenkoblet av materielle og kulturelle varer.

Det romerske imperiet, og dets behov for sofistikerte asiatiske produkt, brøt sammen i vest rundt det 5. århundret. I Sentralasia, ekspanderte islam fra 600-tallet av og stoppet den kinesiske ekspansjonen vestover ved slaget om Talas i 751. Videre ekspansjon av islamske tyrkere i Sentral-Asia fra 900-tallet gjorde slutt på forstyrrelser i handelen i den delen av verden og buddhisme forsvant nesten helt.

Den mongolske perioden[rediger | rediger kilde]

Den mongolske ekspansjonen gjennom det asiatiske kontinentet fra rundt 1215 til 1360 brakte politisk stabilitet og reetablerte silkeveien. Med sjeldne unntak som Marco Polo eller kristne ambassadører som William av Rubruck, reiste få mennesker langs hele lengden av silkeveien. Istedet flyttet handelsmenn produkter mer som en rekke med bøtter, der luksusvarer ble byttet fra en mellommann til en annen, fra Kina til vesten, noe som førte til skyhøye priser for disse varene.

Fragmenteringen av det mongolske riket førte ikke videre silkeveiens politiske enhet. Kulturelle og økonomiske aspekter av dens enhet falt sammen med riket.

Turkmenske herskere tok den vestlige enden av silkeveien, det vil si det nedadgående bysantinske riket og sådde frøene av en tyrkisk kultur som senere ville bli til det Det osmanske rike under sunniislam. Turmenere og mongolske militære bander i Iran, etter noen år med kaos, ble forent under safavide-stammen. Under disse ble den moderne iranske nasjonen utformet under sjiaislam. Samtidig var mongolske fyrster i Sentralasia fornøyd med sunni-retningen under de desentraliserte Chatagay, Timurid og Usbek-husene. I Kypchak-Tatar-sonen, forsvant nesten alle de mongolske khanatene under Svartedauden og den stigende makten til moskovittene. I den østre delen kastet det kinesiske Ming-dynastiet mongolene og satte i gang en politikk med økonomisk isolasjonisme. (Kineserne lærte kanskje fra tidligere erfaringer at rikets suverenitet ble langt bedre kultivert uten økonomisk og militær avhengighet av sentralasiatiske styrker. Hegemoniske kulturelle dynamikker fløt bedre fra rikets sentrum til periferien uten at barbariske element slapp inn i sentrum av den opprinnelige sivilisasjonen.)

Etter det mongolske imperiet ble de store politiske maktene langs silkeveien økonomisk og kulturelt separert. Samtidig med krystalliseringen av regionale stater var nedgangen til nomadenes makt, delvis på grunn av ødeleggelsene til svartedauen og delvis grunnet av absorberinger av sivilisasjoner utstyrt med krutt. Ironisk nok var effekten av ildvåpnene og tidlig modernisering i Europa og integrasjon av territoriale stater og økende merkantilisme, mens på silkeveien var det stikk motsatt. Det at en ikke klarte å opprettholde graden av integrasjon i det mongolske imperiet og nedgang i handelen, hang delvis sammen med europeisk sjøhandel.

Silkeveien stoppet å fungere som handelsrute for silke rundt 1400.

De store oppdagelsene: Europa griper etter Asia[rediger | rediger kilde]

Etter at silkeveien forsvant etter mongolene var en av de viktigste faktorene som stimulerte europeerne til å nå det rike kinesiske imperiet gjennom andre ruter, særlig over sjøen. Fantastiske rikdommer kunne oppnås for de som kunne klare å finne en direkte handelsrute med Asia.

Da han reiste vestover i 1492, var det eneste Christofer Columbus ønsket å reise til Kina og skape en ny silkerute. Det var en av de største nedturene til de vestlige nasjonene at de hadde funnet et kontinent i mellom, før en sakte begynte å ane potensialet i en «ny verden». Ønsket om å handle direkte med Kina var også den viktigste drivkraften i ekspansjonen til portugiserne rundt Afrika etter 1480, fulgt av Nederland og Storbritannia fra det 1600-tallet.

Så sent som begynnelsen av 1800-tallet var Kina regnet som det rikeste og mest sofistikerte av noen sivilisasjoner på jorden. Dette gjorde at ånden til silkeveien og viljen til å fremme utveksling mellom øst og vest og muligheten for den enorme profitten som var knyttet til dette, har ført til mesteparten av historien gjennom de siste to årtusener.

Kulturell utveksling[rediger | rediger kilde]

Forskere som Richard Foltz, Xinru Liu, og andre har beskrevet hvordan handelen langs Silkeveien gjennom mange århundrer lettet overføringen og formidlingen ikke bare av handelsvarer, men også ideer og tanker, også religiøse som zoroastrisme, jødedom, buddhisme, kristendom, manikeisme og islam. De spredte seg over Eurasia gjennom handelsnettverket som knyttet sammen særskilte religiøse samfunn og deres institusjoner.[11] Buddhistiske klostre som ble etablert langs Silkeveien tilbød ikke bare overnatting eller et tilfluktssted, men også en ny religion for utlendingene.[12] Spredningen av religioner og kulturelle tradisjoner langs Silkeveien, i henhold til den amerikanske historikeren Jerry H. Bentley, førte også til synkretisme. Et eksempel var møtene mellom kinesiske og xiongnuiske nomader. Disse ellers usannsynlige møtene av tverrkulturelle kontakter førte til at begge kulturer tilpasset seg hverandre og tok opp i seg trekk fra de andre. Xiongnuene tok til seg kinesiske landbrukteknikker, klesdrakter og til en viss grad levestil. På den andre siden tok kineserne til seg xiongnuenes militære teknikker, en del klesdrakter og deres musikk og dans.[13] Av alle kulturelle utvekslinger mellom disse to gruppene var kanskje avhoppingen av kinesiske soldater den mest overraskende. De kunne tidvis ta helt til seg xiongnuenes levestil og forbli på steppene i frykt for straff.[13]

Utveksling av kunst[rediger | rediger kilde]

Ikonografisk evolusjon av vindguden. Fra venstre: gresk vindgud fra Hadda, 100-tallet; i midten: vindgud fra Kizilgrottene i Tarimbekkenet, 600-tallet; og til høyre: den japansk vindguden Fūjin, 1600-tallet.

Mange kunstneriske trekk ble overført og hadde innflytelse via Silkeveien, særlig i Sentralasia hvor hellenistiske, iranske, indiske, og kinesiske øvde innflytelse og blandet seg. Gresk-buddhistisk kunst representerte en av de mest livlige eksemplene på denne gjensidig påvirkningen. Silke var også en representasjon av kunst ved at det også fungerte som et religiøst symbol, og viktigst ved at silke ble benyttet som valuta for handelen langs silkeveien.[14]

Disse kunstneriske innflytelsene kan bli sett i utviklingen av buddhismen hvor eksempelvis Buddha ble avbildet som et menneske i perioden til Kushriket. Mange forskere har tilskrevet dette til gresk (hellenistisk) innflytelse. Blandingen av greske og indiske elementer kan bli sett i senere buddhistisk kunst i Kina og langs områdene ved Silkeveien.[15]

Annen kulturutveksling[rediger | rediger kilde]

Valnøtter.

Valnøtt (Juglans regia) er et løvfellende tre i valnøttfamilien, særlig kjent for de velsmakende nøttene, og således en økonomisk viktig plante som ble kultivert verden over. Det er generelt akseptert at valnøtt overlevde og vokste vilt i bortimot isolerte geografiske lommer i Asia etter siste istid. Til tross for sin naturlige geografiske isolasjon, utviklet valnøttreet seg gjennom mange århundrer under menneskelig kultivering og utnyttelse.[16] Det er påvist at valnøtt ble spredt langs Silkeveien i handelsmennenes saltasker og brakte deres navn med seg. Valnøtt lar seg lett bevare i mange dager uten avkjøling. Lingvistiske analyser har beskrevet hvordan valnøttrær ble plantet langs Silkeveien ved menneskeskapt spredning. Ved hjelp av etniske og lingvistiske analyser, sammen med historiske data, kombinert med genetiske analyser har indikert at de gamle handelsveiene som Den persiske kongeveien[17] etablerte langdistansespredning av valnøtt fra Iran og Transkaukasia til Sentralasia, og fra vestlige til østlige Kina. Spredningen kan bli kartlagt på sofistikert vis som viser hvordan lingvistisk spredning av ord for valnøtt reflekterer spredningen av særskilte genetiske varianter.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Elisseeff, Vadime, red. (2001): The Silk Roads: Highways of Culture and Commerce. UNESCO Publishing / Berghahn Books. ISBN 978-92-3-103652-1.
  2. ^ Boulnois, Luce (2005): Silk Road: Monks, Warriors & Merchants. Hong Kong: Odyssey Books. ISBN 962-217-721-2. s. 66
  3. ^ Xinru, Liu (2010): The Silk Road in World History, New York: Oxford University Press, s. 11.
  4. ^ Bentley, Jerry (1993): Old World Encounters: Cross-Cultural Contacts and Exchanges in Pre-Modern Times, New York: Oxford University Press, s. 32.
  5. ^ Bentley, Jerry (1993): Old World Encounters: Cross-Cultural Contacts and Exchanges in Pre-Modern Times, New York: Oxford University Press, s. 33.
  6. ^ «Silk Roads: the Routes Network of Chang'an-Tianshan Corridor», UNESCO World Heritage Sites
  7. ^ Waugh, Daniel. (2007): «Richthofen ‘Silk Roads’: Toward the Archeology of a Concept», s. 4.
  8. ^ a b Eliseeff, Vadime (1998): «Approaches Old and New to the Silk Roads» i: The Silk Roads: Highways of Culture and Commerce. Paris: UNESCO, opptrykk: Berghahn Books 2009, s. 1–2. ISBN 92-3-103652-1; ISBN 1-57181-221-0; ISBN 1-57181-222-9 (pbk)
  9. ^ Strabon: XI.XI.I.
  10. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia
  11. ^ Foltz, Richard (2010): Religions of the Silk Road, New York: Palgrave Macmillan, 2. utg., ISBN 978-0-230-62125-1
  12. ^ Xinru, Liu, (2010): The Silk Road in World History, New York: Oxford University Press, s. 77.
  13. ^ a b Bentley, Jerry H. (1993): Old World Encounters: Cross-Cultural Contacts and Exchanges in Pre-Modern Times, New York: Oxford University Press, s. 38.
  14. ^ Xinru, Liu (2010): The Silk Road in World History, New York: Oxford University Press, s. 21.
  15. ^ Foltz, Richard C. (1999): Religions of the Silk Road: Overland Trade and Cultural Exchange from Antiquity to the Fifteenth Century. New York: St Martin's Press. s. 45.
  16. ^ a b Pollegioni, Paola et al (2. september 2015): «Ancient Humans Influenced the Current Spatial Genetic Structure of Common Walnut Populations in Asia» i: PLoS ONE 10(9): e0135980. doi:10.1371/journal.pone.0135980
  17. ^ «Royal Road», Livius.org

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Elisseeff, Vadime, red. (2001): The Silk Roads: Highways of Culture and Commerce. UNESCO Publishing / Berghahn Books. ISBN 978-92-3-103652-1.
  • Færøvik, Torbjørn (2001): Veien til Xanadu – En reise i Marco Polos fotspor, Oslo: Cappelen, ISBN 978-82-02-22096-9.
  • Hopkirk, Peter (1980): Foreign Devils on the Silk Road: The Search for the Lost Cities and Treasures of Chinese Central Asia. Amherst: The University of Massachusetts Press, ISBN 0-87023-435-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]