Li Keqiang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Li Keqiang
Li Keqiang (cropped) 2.jpg
Født1. juli 1955[1]Rediger på Wikidata (66 år)
Dingyuan[2][3][4]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[5], samfunnsøkonom, regjeringssjefRediger på Wikidata
Embete Premier of the State Council of the People's Republic of China (2013–), Vice Premier of the State Council of the People's Republic of China (20082013), member of the Politburo of the Communist Party of China (2007–), First Secretary of the Communist Youth League of China (19931998), member of the Politburo Standing Committee of the Communist Party of China (2007–)Rediger på Wikidata
Akademisk grad Doktor nauk i økonomiRediger på Wikidata
Utdannet ved PekinguniversitetetRediger på Wikidata
Ektefelle Cheng Hong[6]Rediger på Wikidata
Far Li FengsanRediger på Wikidata
Søsken Li KemingRediger på Wikidata
Parti Kinas kommunistparti (1974–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet KinaRediger på Wikidata
Medlem av
6 oppføringer
Kinas kommunistiske ungdomsliga, National Security Commission of the Communist Party of China, Central Comprehensively Deepening Reforms Commission, Central Financial and Economic Affairs Commission, Central Foreign Affairs Commission, Central Cyberspace Affairs CommissionRediger på Wikidata
Utmerkelser Nishan-e-Pakistan (2013)Rediger på Wikidata

Li Keqiang

Li Keqiang (kinesisk: 李克强, pinyin: Lǐ Kèqíang, født 1. juli 1955 i fylket Dingyuan i Anhui i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk kommunistisk politiker. Han ble i mars 2013 Folkerepublikkens statsminister.

Han er en av forkjemperne for konseptet om det harmoniske samfunn som er blitt utviklet av hans venn Hu Jintao.[7]

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Li er bondesønn; faren ble etter hvert en lavere embedsmann. Etter å ha fullført videregående skole i 1974, måtte han ut i kroppsarbeid under kulturrevolusjonen i fylket Fengyang i provinsen Anhui. Der gjorde han en god figur og han ble partileder for et lokalt produksjonsteam. Han fikk også en utmerkelse som fremstående i studiet av Mao Zedongs tanker på denne tiden.[8]

Fra 1978 studerte han økonomi og jus ved Pekinguniversitetet og avsluttet med en doktorgrad i økonomi i 1982.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Li ble medlem av kommunistpartiet i 1976 og var som student ungdomspolitikere med forskjellige høye verv i partiets ungdomsorganisasjon. Etter studiene ble han i 1982 kalt til arbeide i sentralkomiteens skoledepartement. I 1989, altså samme år som demonstrasjonene på Den himmelske freds plass, var Li allerede en ledende funksjonær i ungdomsligaen, som betegnet demonstrasjonene som «patriotiske».[9] På denne tiden hadde Li allerede knyttet kontakter med den senere president Hu Jintao[10] og var årene 1993 til 1998 førstesekretær for Kinas kommunistiske ungdomsliga, som da hadde ca. 70 millioner medlemmer.

I 1997 var han medlem av den kinesiske regjeringsdelegasjon ved overdragelseshøytideligheten av Hongkong fra Storbritannia til Folkerepublikken. Siden 1997 har Li vært medlem av Sentralkomiteen og i 1999 ble han guvernør for provinsen Henan. Han var da 43 år, og Kinas yngste guvernør.[11]

Som guvernør av Henan forsøkte han å dysse ned en Aidsskandale. Hans folk skal ha sjikanert ofre og borgerrettighetsforkjempere.[12][13]

I desember 2004 ble han partisekretær for provinsen Liaoning. Hans politiske hovedinnsats gjaldt bedre kommunikasjoner til provinsens havner, som Dalian og Dandong, lettelser for utenlandske investorer, særlig fra nabolandene Sør-Korea og Japan.

På den 17. nasjonale partikongress for kommunistpartiet ble Li kalt til Det kinesiske politbyrås stående komite. Han sluttet i den forbindelse som parteisekretær i Liaoning.

Han ble i oktober 2007 medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite og i mars 2008 dessuten Folkerepublikken Kinas visestatsminister.

Ved siden av Xi Jinping er Li en av hovedlederne for tiden etter Hu Jintao (2012). Dette lederskiftet fant sted i november 2012, til «femte generasjons kommunistiske ledere» av Kina. I motsetning til Xi, som regnes som medlem av den gamle «Shanghaiklikken» rundt Jiang Zemin, anses Li som tilhørende Hus leir, den såkalte «ungdomsligaklikken» (tuanpai) innen kommunistpartiet.

Det antas at Hu Jintao hadde utsett Li som sin etterfølger som generalsekretær for kommunistpartiet.[14] Slik skulle det imidlertid ikke gå; ved Partikongressen i november 2012 gikk denne posten til Xi Jinping.

Li overtok som Folkerepublikkens statsminister den 15. mars 2013.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Li er gift med Cheng Hong, som er professor ved Capital University of Economics and Business i Beijing. Hennes far var en gang visesekretær i den kommunistiske ungdomsligas sentralkomité.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026749, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ media.hoover.org[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.4-traders.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.chathamhouse.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «China's next PM has 'mixed record'»[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Chicago Tribune, «Chinese state media unveil premier's wife for first time», verkets språk engelsk, utgitt 4. mai 2014, besøkt 19. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «APAC 2020 Power players», i The Diplomat, 4. juli 2010
  8. ^ 《多维月刊》:李克强出身非平民,成长靠恩师(2) Arkivert 1. desember 2008 hos Wayback Machine.
  9. ^ The Daily Telegraph, 12. oktober 2007, Richard Spencer: Tiananmen generation could rule China Arkivert 14. april 2008 hos Wayback Machine.
  10. ^ Peter S. Wang, 28. mai 2007: Li Keqiang: A Rising Star and Aide to China’s President Hu Jintao Arkivert 17. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  11. ^ China Dailys Who's Who
  12. ^ Jutta Lietsch: Die Kinder der alten Funktionäre, i Die Rheinpfalz av 13. oktober 2007, Hintergrund
  13. ^ China untersucht den Blutskandal Frankfurter Allgemeine Zeitung, 14. oktober 2004
  14. ^ «Kinas kronprins testas på tung OS-post,» Dagens Nyheter, 2008-02-13.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Wen Jiabao 
Formann for Statsrådet
(2013–)
Etterfølger:
 -