Tianjin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tianjins beliggenhet i Kina

Tianjin (kinesisk: 天津; pinyin: Tiānjīn; Wade-Giles: T'iēn-chīn; kinesisk postalromanisering: Tientsin) er en kinesisk storby som er hovedstad i den selvstendige byprovins av samme navn i det nordlige Kina. Befolkningen innen bygrensene anslås (2007) til 11,5 millioner.

Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 津 for Jin.

Byen var tidligere del av provinsen Hebei.

Historie[rediger | rediger kilde]

Landet som Tianjin ligger på er i historisk tid blitt til ved sedimentering av en rekke elver som munner ut i Bohaibukten. Også Guleelven hadde en gang utløp i dette området.

Da Keiserkanalen ble åpnet under Sui-dynastiet gavnet det utviklingen av byen, som frem til 1404 het Zhigu. Det året endret Yongle-keiseren navnet til Tianjin, «det himmelske vadested», for å minnes at keiseren («himmelens sønn») hadde krysset elven der i forbindelse med en militær kampanje for å fravriste sin nevø keisertronen. Det ble anlagt en befestning der, Tianjin Wei (天津卫).

Tianjin ble gjort til prefektur i 1725. Tianjin fylke ble opprettet under prefekturet i 1731.

I 1856 bordet kinesiske soldater det kinesiskeide skipet «The Arrow»; det var registrert i Hongkong og førte britisk flagg og ble mistenkt for sjørøveri, smugling og opiumhandel. De arresterte og fengslet 12 av mannskapet. Som reaksjon sendteStorbritannia og Frankrike kanonbåter under admiral Sir Michael Seymour for å erobre Taku-fortene (大沽砲臺) nær Tianjin i mai 1858. Ved slutten av første del av denneannen opiumskrig i juni samme år ble Tianjintraktaten undertegnet. Ved en tilleggsprotokoll innebar den at Tianjin ble åpnet for utenlandshandel. Traktatene ble ratifisert av keiseren i 1860.

Mellom 1895 og 1900 fikk Storbritannia og Frankrike følge fra andre makter (Japan, Tyskland, Russland, og land som ikke hadde konsesjonsstraktater med Kina – Østerrike-Ungarn, Italia og Belgia, og de etablerte Tianjinkonsesjonene, meed sine egne fengsler, skoler, barakker og sykehus.

Tianjin i 1887.

De fremmedes nærvær var ikke fredelig hele tiden. En av de mest kjente urolighetene var den voldsomme Tianjinhendelsen (天津教案). I juni 1870 oppstod det falske rykter om katolske ordenssøstre som angivelig drepte små barn og benyttet deres øyeepler til magi. Det kan være at en observasjon av glass med innlagt småløk i søstrenes kjøkken var med på å starte hysteriet, skjønt antikatolske skrekkhistorier var i lengre tidd blitt spredt i landet. Under opptøyene som fulgte ble blant annet flere nonner drept, den nye katolske kirken Wanghailou og det franske konsulat nedbrent. Qing-dynastiet måtte yte skadeserstatning etter at det hele hadde roet seg.

I juli 1900 ble byen erobret av bokserne under bokseropprøret. Det var omfattende kamper i og rundt byen under opprøret; fremmedmaktenes unnsetningsstyrker gikk i land rett ved Tianjin. De utenlandske konsesjoner var under beleiring i ukevis. Fremmedmaktene okkuperte byen etter å ha slått ned opprøret, og gav ikke tilbake kontrollen til Qing-styret før i august 1902.

Tianjin, før 1919

Den ledende Qing-general Yuan Shikai gjorde meget for å utvikle Tianjin til en moderne by, og organiserte her den første moderne kinesiske politistyrke.

Tianjin fikk riksumiddelbar administrativ bystatus (直轄市) i 1927.

Fremmedmaktene fikk fortsatt holde militærstyrker garnisonert her for å sikre åpen adgang til Beijing. Britene hadde en brigade på to bataljoner. Italienerne, franskmennene, japanerne, tyskerne, russerne og austroungarerne noe svakere styrker. USA var opprinnelig ikke med, men kom til senere. Under første verdenskrig ble den tyske og den austroungarske garnison erobret, og soldatene holdt fanget. Den bolsjevikiske regjering trakk ut den russiske garnison i 1918. I 1920 inviterte de gjenværende makter USA til å tilslutte seg, og landet sendte da et redusert infanteriregiment til Tianjin fra Filippinene. Den senere så kjente George C. Marshall tjenestegjorde her i 1920-årene. Styrken ble trukket ut i 1938.

Den 30. juli 1937 ble Tianjin tatt av Japan, som del av den andre sino-japanske krig, men byen ble ikke fullstendig okkupert idet konsesjonene ble latt i fred frem til japanernes krig ble utvidet i 1941. Sommeren 1939 representerte Tianjinepisoden en større krise mellom Japan og Storbritannia. Japanerne blokkerte den britiske konsesjon fordi britene ikke ville utlevere seks kinesere som hadde myrdet en kollaboratør med japanerne. Det kunne ha endt med krig. Da den britiske statsminister Neville Chamberlain etter råd fra Royal Navy i lys av situasjonen i Europa ikke var villig til å sende britiske krigsskip til Østen for å bryte blokaden, endte det etterhvert med at kineserne ble utlevert – og henrettet.

Under den japanske okkupasjon ble Tianjin styrk av en marionettregjering med sete i Beijing.

Den 9. august 1940 fikk de britiske styrker ordre om å trekke seg ut. Den 14. november 1941 fikk også de 47 amerikanerne fra US Marines tilbaketrekningsordre, men rakk det ikke før krigsutbruddet mellom Japan og USA den 8. desember. Bare de italienske og Vichy-franske styrker fikk lov til å være igjen av japanerne. Den japanske okkupasjon varte til krigsslutt 15. august 1945.

Gatemonument (paifang) til minne om Konfucius

Etter 1945 ble Tianjin base for amerikanske styrker. I desember 1946 ble en kvinnelig student fra Beijing voldtatt av en amerikansk soldat, og dette og en rekke andre og uoppklarte voldtekter i Tianjin utløste en meget stor studentdemonstrasjon der den 1. januar 1947. Amerikanerne trakk seg ut av Tianjin i juni 1947.

Kommunistiske styrker inntok Tianjin 15. januar 1949 etter 29 timers lange kamphandlinger. Tianjin forble en egen byprovins, med unntak av årene fra 1958 til 1967, da den ble del av og hovedstad for provinsen Hebei.

Tangshanjordskjelvet i 1976 tok livet av 23.938 mennesker i Tianjin og forvoldte store skader.

Sportsarenaen Vanndråpen i Tianjin, bygd i forbindelse med Sommerolympiaden i Beijing i 2008.

Etter at Kina begynte å åpne seg sent i 1970-årene er Tianjin gjennomgått rask utvikling selv om den nå henger noe etter andre viktige byer som Shanghai, Beijing og Guangzhou. Tianjin er blitt sentrum for Binhai New Area, en Pudong-lignende spesiell økonomisk sone som er ment å balansere ut Shanghai i noen grad.

Noen av øvelsene under Olympiaden i Beijing 2008 ble avholdt i Tianjin.

Administrative enheter[rediger | rediger kilde]

Tianjins Hexi-distrikt.
Tianjins Heping-distrikt.
Heping
Moderne bygninger i Tianjins økonomiske og teknologiske utviklingsområde

Byprovinsen Tianjin har jurisdiksjon over 13 distrikter (区 ) og 3 fylker (县 xiàn). I november 2009 ble distriktene Tanggu (塘沽区), Hangu (汉沽区) og Dagang (大港区) langs kysten slått sammen i Binhai nye område (滨海新区), Tianjins økonomiske og teknologiske utviklingsområde.

Kart # Navn Hanzi Hanyu Pinyin Befolkning (2004 est.) Areal (km²) Tetthet (/km²)
Tianjin mcp.png
Distrikter i bykjernen
1 Heping 和平区 Hépíng Qū 470 000 10 47 000
2 Hedong 河东区 Hédōng Qū 680 000 39 17 436
3 Hexi 河西区 Héxī Qū 740 000 37 20 000
4 Nankai 南开区 Nánkāi Qū 790 000 39 20 256
5 Hebei 河北区 Héběi Qū 620 000 27 22 963
6 Hongqiao 红桥区 Hōngqiáo Qū 560 000 21 26 667
Distrikter i forstedene
7 Binhai nye område 滨海新区 Bīnhǎi Xīn Qū 1 000 000 1 978 1 556
8 Dongli 东丽区 Dōnglì Qū 320 000 460 696
9 Xiqing 西青区 Xīqīng Qū 330 000 545 606
10 Jinnan 津南区 Jīnnán Qū 380 000 401 948
11 Beichen 北辰区 Běichén Qū 320 000 478 669
Distrikter på landsbygda
12 Wuqing 武清区 Wǔqīng Qū 840 000 1 570 535
13 Baodi 宝坻区 Bǎodǐ Qū 650 000 1 523 427
Fylker
14 Ninghe 宁河县 Nínghé Xiàn 360 000 1 414 255
15 Jinghai 静海县 Jìnghǎi Xiàn 520 000 1 476 352
16 Ji 蓟县 Jì Xiàn 810 000 1 593 508

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Jernbane[rediger | rediger kilde]

Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Selve byen er stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghubanen som løper fra Beijing til Shanghai via blant annet Jinan, Nanjing og Suzhou, og for Jinghabanen fra Beijing til Harbin.

Vei[rediger | rediger kilde]

Tianjin ligger inntil motorveien Beijing-Tianjin-Tanggu, kalt «den gyldne passasje».

Kinas riksvei 103 løper fra Beijing og gjennom Tianjin på sin vei ned til kysten ved Tanggu ved Gulehavet.

Se også[rediger | rediger kilde]