Gaffel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Forskjellige spise- og bestikkgafler: Dessert- eller kakegaffel, anretningsgaffel, salatgaffel, middagsgaffel, kjøttgaffel, serveringsgaffel, forskjærs- eller tranchergaffel.
En enkel spisegaffel i plast.
Høygaffel
Gaffelseilets øvre kant er festet til en såkalt gaffel (2). Gaffelen er et rundholt der den nedre enden ved masten ofte ender i en klo (8). Den forreste kanten av seilet er festet til masten (4).

En gaffel er et redskap med to eller flere lange tinder eller pigger til forskjellig bruk, vanligvis til å stikke og løfte med. Slike gafler er for eksempel spisegafler, forskjærgafler, ildgafler og høygafler, men også store gaffelredskaper til blant annet traktorer og trucker.

Betegnelsen gaffel kan også brukes om andre gaffelformede verktøy og redskapsdeler, for eksempel stemmegaffel, sykkelgaffel og åregaffel. Gaffel betegner dessuten en lang stang som er utstyrt med en togreinet klo og løpende rigg, og som skal gripe om masten på en båt for å bære oppe et seil. Også kroken på gamle telefonapparater der en la fra seg telefonrøret, ble kalt gaffel.

De fleste spisegafler er i dag laget av stål og har skaft og spisse, ofte buede tinder. Spisegafler kom ikke i vanlig bruk i Norge før på 1700-tallet. Tidligere spiste de fleste bare med hendene eller brukte skje og kniv. De fornemme kunne også ha to kniver, én til å skjære maten med og én til å løfte den fra tallerkenen til munnen.

Spisegaffelens historie[rediger | rediger kilde]

Enkle gafler med to rette tinder er kjent fra Midtøsten på 900-tallet, der de ble brukt for å holde fast kjøttet mens en skar eller ristet av sausen. Skikken spredde seg snart til Det bysantinske riket, der gafler ble særlig populære blant adelen. Sølvgafler var vanlige, men rike familier brukte også gafler av gull med edelsteiner på skaftet.

I 1077 ble Teodora, datteren til den bysantinske keiseren Costantino Ducas, gift med Domenico Selvo, sønnen til dogen av Republikken Venezia. Det var første gang europeere så noen spise med gafler, og de fleste likte ikke idéen. Pier Damiani, kardinal og biskop av Ostia, skrev at det var en krenkelse mot Gud å bruke gafler, siden menneskene hadde fått ti naturlige gafler da han skapte fingrene våre. For folk flest var gaffelen bare nok et tegn på Teodoras ekstremt luksuriøse livsstil. Hun hadde blant annet vanen å vaske seg i doggdråper som slaver hadde samlet inn, og hun ble så upopulær at nesten ingen ville ta seg av henne da hun ble dødssyk av tæring.

Adelen i Italia erfarte snart at gafler var særlig praktiske til matretter med saus, og gafler ble i løpet av de neste tre hundre årene litt etter litt utbredt i hele Italia. Omkring 1600 var gafler kjent i de fleste delene av Europa, men det vakte likevel oppsikt blant reisende i Italia å se folk bruke gaffel der. I England var gafler sett på som italiensk jåleri, selv om kongene Henrik VII og VIII eide noen få gafler. Kirken var også sterkt imot gafler og prøvde å forby dem, blant annet fordi gafler var populære blant prostituerte som ønsket å holde hendene reine.

Men bruken av gafler spredte seg. Flere steder var det vanlig å ha kjøttstykker i en stor bolle på bordet, og gafler sørget for at ingen skitne eller uvedkommende hender rørte maten. Først til å overta skikken etter Italia, var Spania. Flere gafler er funnet i vrakgods etter den spanske krigsflåten. Franskmennene begynte å bruke gafler på 1600-tallet. De bøyde også tindene svakt, slik at en kunne løfte opp maten omtrent som med en skje. Denne nye gaffelformen ble snart vanlig også i resten av Europa. England var det siste landet der gafler kom i vanlig bruk i Europa. Det skjedde på 1700-tallet. Gafler var forøvrig ikke vanlige i USA før etter den amerikanske borgerkrigen.

Spisegafler og kniver var lenge personlige gjenstander på samme måte som tannbørster er nå. En måtte derfor ta med seg sin egen gaffel på reise, og det var også ventet at gjester på en bankett skulle ha med seg sitt eget personlige bestikk. Det var først på 1800-tallet at gafler ble rimelige nok, og rensligheten god nok, til at vertshus og etterhvert restauranter kunne utstyre alle gjestene med lånte gafler.


Gaffeltyper[rediger | rediger kilde]

Dessertgaffel i nysølv. Foto: Berg, Roger / Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum, SA.02205.
Kakegaffel i rustfritt stål. Foto: Wolday, Mekonnen / Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum SSJ.02011.
En plast-variant av gaffelkniv.
Kaldgaffel i sølv. Stemplet C.N.E. Foto: Berg, Roger / Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum, SA 02208.
Barnegafler av sølv. Den nederste har tre troll på skaftet og er laget av J. Tostrup AS i Oslo omkring 1945, lengde 24 cm. Den øverste med stork på skaftet er datert 1971, lengde 25,5 cm.
  • Barnegafler er på størrelse med en kakegaffel. De lages ofte i sølv og ofte med dekor med dyr, eventyrfigurer eller andre barnemotiver på skaftet. Barnegafler i plast eller med plastskaft er vanlig. I sølvbestikk forekommer det at samme modell selges både som kakegaffel og barnegaffel.[1]
  • Dessertgaffel brukes ofte sammen med en dessertskje eller dessertkniv og har form som liten spisegaffel. Dessertgafler er ofte laget i sølv, plett, nysølv eller rustfritt stål for at de skal kunne stå seg godt mot fruktsyre.
  • Fiskegaffel har et bredt blad med tre eller fire brede flate tinder som egner seg både til å rense og til å spise fisk med. Fiskegafler har et typisk kraftig skaft, ofte laget av ben eller perlemor. Bladet på fiskegafler er laget i sølv, plett eller rustfritt stål for at metallet ikke skal sette smak på fisken.[2]
  • Fiskeserveringsgaffel
  • Fonduegaffel
  • Forskjærgaffel
  • Gaffelkniv er kombinert gaffel og kniv for funksjonshemmede. Gaffelkniver har en riflet knivsegg langs den ene siden av gaffelbladet og et skaft som det er lett å gripe om.
  • Hummergaffel
  • Kakebestikkgaffel
  • Kakegaffel ofte en av de ytterste tindene litt bredere enn de andre, slik at gaffelen skal være bedre egnet til å dele opp kakestykket med. Andre kakegafler har form som vanlige spisegafler og selges både som barnegaffel og kakegaffel.
  • Kaldgaffel (også kalt koldgaffel, ansjosgaffel daddelgaffel, påleggsgaffel, sitrongaffel eller smørgaffel) brukes til servering av pålegg, smørkuler, sitronskiver og annen kald mat. Kaldgafler har to tinder og er på størrelse med dessertgafler eller teskjeer.
  • Spisegaffel
  • Pikkelsgaffel
  • Salatgaffel
  • Sardingaffel
  • Serveringsgaffel
  • Spagettigaffel
  • Østersgaffel

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for spise- og serveringsbestikk, med tegninger av Torill Sand. Oslo.
  2. ^ Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for spise- og serveringsbestikk, med tegninger av Torill Sand. Oslo.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]