Det kinesiske kjøkken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kinesisk stekt ris

Det kinesiske kjøkken er et av verdens store matsystemer med en lang og omfangsrik historie. Fra Kina har det kinesiske kjøkken spredt seg over stor sett hele verden.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Det man i dag kjenner som det kinesiske kjøkken har vokst fram i løpet av en meget lang tid og er beriket med såvel importerte råvarer og matlagingsteknikker som egne oppfinnelser. I Kina nevnes ofte pekingmannen og hans bruk av ild som det første «kjøkken» (for opp i mot 400 000 år siden), mens mer tilbakeholdende redegjørelser pleier å starte i kinesisk steinalder, da man fra arkeologiske funn kan belegge typiske elementer som risdyrking og nudler.[trenger referanse] Spisepinner som bestikk begynte man med senest under Zhou-dynastiet, mens wokking (rask steking med wok) ble populært under Tang-dynastiet.[trenger referanse] De fleste berømte kinesiske matretter som man spiser i dag tilkom i Qing-dynastiet eller i begynnelsen av Republikken Kinas tid.[trenger referanse]

Periodisering[rediger | rediger kilde]

For den historiske tid deler man som regel inn det kinesiske kjøkkens historie etter de vanlige dynastier, med egne rubrikker for ikke-herskende ikke-hanfolk.

De store skoleretninger[rediger | rediger kilde]

Etter det kinesiske rikes raske ekspansjon under Qin- og Han-dynastiene la kinesiske observatører meget raskt merke til de meget forskjellige matvaner som rådet i forskjellige deler av riket. Disse var ofte svært lokale, men kom snart til å bli systematisert.[trenger referanse] De fire vanligste klassifikasjoner, oppregnet i den rekkefølge de oppstod, er:[trenger referanse]

  • Det nordkinesiske og det sørkinesiske kjøkken, en gammel distinksjon som fremdeles er vanlig forekommende, i dag hovedsakelig basert på at hvete er grunnføden i nord mens ris er det i sør, samt på en betydelig forskjell på de grønnsaker som kunne dyrkes lokalt.[trenger referanse]
  • De ti kjøkken. Det er de åtte før nevnte, pluss mat fra Beijing og Shanghai. Det forekommer også at man deler inn det kinesiske kjøkken etter allr de provinser, autonome regioner og byer på provinsnivå som forekommer i dagens Kina, men dette burde forkludre mer enn det klargjør.[trenger referanse]

Ut over disse kommer andre kategoriseringer som for eksempel palassretter, vegetariske retter (ofte med koblinger til buddhisme og daoisme) og de forskjellige kjøkken som er koblet til Kinas mange minoritetsfolk.

Kinesisk mat har også i lang tid blitt spredt utenfor Kina og har i prosessen oftest tilpasset seg lokale forhold. Dette gjør inndelingen av kinesisk mat etter skoler etter hvor i verden den er blitt til, også relevant – selv om det nesten over alt hovedsakelig er bygd på matkultur fra Fujian eller Guangdong (Kanton). Kinesisk mat knyttes i Vesten i blant med hurtigmat, antagelig på grunn av wokteknikken.[trenger referanse]

Grunnleggende inndelinger[rediger | rediger kilde]

En første inndeling er mellom føde som spises og den som drikkes eller røkes.

En kinesisk buffet
  • Det som spises deles vanligvis inn i fan (飯, "kokt ris") eller hovedføde (主食, zhushi) og cai (菜, "matrett") eller sideføde (副食, fushi). Fan inkluderer de fleste kornslag, og cai deles videre opp etter hva slags kjøtt, fisk eller grønnsak som utgjør matrettens fundament. Utover disse kommer frukt, nøtter, småretter som innlagte grønnsaker og annet.

En matkategori litt på siden er melmat (麵食, mianshi), som ofte er en blanding av fan og cai men som regnes som en kategori for seg selv og vanligvis inntas i spesielle restauranter som ikke serverer annen mat.[trenger referanse] Hit hører fremfor alt nudler, jiaozi og baozi.

  • Til det som røkes regnes tobakk og opium (sistnevnte er nå forbudt).

Kinesiske matredskap[rediger | rediger kilde]

For matlaging[rediger | rediger kilde]

Typiske redskap for matlaging er blant annet:

  • wok, stekegryte
  • kurver for dampkoking

Ved bordet[rediger | rediger kilde]

Typiske redskap ved matbordet er blant annet:

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sinclair, Kevin. Kina, en kulinarisk reise, autentiske oppskrifter fra verdens største land. Oslo, 2000

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]