Siter
En siter (bokmål og riksmål) eller citer (riksmål) er et klimpreinstrument som er bygd opp av en resonanskasse uten hals og med flere strenger. Noen av strengene gir melodien, mens andre akkompagnerer den.
Ordet «siter» stammer fra det greske instrumentet kithara,[1] som ble brukt av klassiske greske diktere og senere i Romerriket. Gitaren og det ubeslektede, luttlignende instrumentet cister har også navnet fra gresk kithara. Navnet er muligens av en annen opprinnelse enn det indiske instrumentet sitar med trykk på siste staving. Navnet sitar kommer fra persisk sehtar, der seh betyr tallet «tre» og tar betyr «streng», altså 3-streng.
I Norge finnes instrumentet både i form av den sentraleuropeiske zitheren – oftest kalt «siter» eller «harpeleik» – og det norske dulcimerinstrumentet langeleik.
Instrumentet var opprinnelig et folkemusikkinstrument i alpeområdet, men fikk på 1800-tallet innpass i europeiske borgerhjem.
Med tiden fikk instrumentet flere og flere strenger. Lothar Kretschmar som gjestet København med sitt siter-spill på den tiden Johan Nordahl Brun studerte der, spilte på et instrument med 17 strenger, mens Fred Ove Rekstens[2] siter har hele 42 strenger.[3]
Nordahl Bruns sang Nystemten fra 1790 innledes med linjen: «Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde».
I Rynkeby kirke i Kerteminde på Fyn ses et kalkmaleri fra 1690-årene med en engel som spiller siter.[4] Det er den eldste kjente avbildning av en siter i Skandinavia, men instrumentet må ha vært kjent og brukt alt da.[5]
