Erling Borgen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Erling Borgen
Født 26. september 1948 (68 år)
Ektefelle Agnete Haaland
Søsken Marianne Borgen
Yrke Journalist og dokumentarfilmregissør
Parti Sosialistisk Folkeparti
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Fangenes Testamente, Internasjonal Reporters Journalistpris, Erik Byes Minnepris

Erling Edvin Borgen (født 26. september 1948) er en norsk journalist, filmskaper, forfatter og samfunnsdebattant. Han driver sitt eget TV-produksjonsselskap med kontorer i Oslo og i Bergen. Han er professor i samfunnskritisk dokumentarisme (40% stilling) ved Høyskolen i Lillehammer. Han har vært fast spaltist i Dagsavisen og Bergensavisen og deltar regelmessig i radio- og TV-debatter. Han har i særlig grad deltatt i debatter om norsk deltakelse i kriger i Afghanistan og Libya og generelt om menneskerettighetsspørsmål.

Han har kontorer i Oslo og i Bergen, Borgen er gift med teatersjef Agnete Gullestad Haaland.[trenger referanse]

Han er bror av Oslos ordfører, Marianne Borgen.[1]

I statsbudsjettet for 2014 ble han utnevnt til statsstipendiat.[trenger referanse]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Borgen var politisk formann i Sosialistisk Folkepartis Ungdom i 1970.

Før Erling Borgen startet sin journalistiske virksomhet i ukeavisa Orientering, der han arbeidet fra 1969 til 1973, hadde han vært medarbeider i pop- og ungdomsavisen POP-Revyen. Han var redaktør i studentavisen Universitas i perioden 19741975.[trenger referanse] Han arbeidet deretter i Forbrukerrapporten og Arbeiderbladet, før han ble ansatt i Dagsrevyen i NRK i 1979.[trenger referanse] Han var ansatt i NRK i tjue år, fra 1979 til 1999. Erling Borgen var NRKs utenrikskorrespondent i Latin-Amerika fra 1988 til 1992 og i Asia fra 1996 til 1999.[trenger referanse] I sin tid i NRK laget Borgen mer enn 6000 nyhetsinnslag.[trenger referanse]

Borgen har laget mer enn 90 dokumentarfilmer, skrevet syv bøker og to skuespill.[trenger referanse]

Dokumentarfilm[rediger | rediger kilde]

I 1999 startet Erling Borgen sitt eget produksjonsselskap, Borgen Production A/S.[trenger referanse]

Erling Borgen har produsert mer enn 90 dokumentarfilmer for NRK og i sitt eget produksjonsselskap.8 et av disse dokumentarene er produsert av Borgen Production AS med Erling Borgen som regissør og manusforfatter. Alle dokumentarene er vist på nasjonale TV-stasjoner. Flere av dem er vist på utenlandske TV-stasjoner. Dokumentarene handler i all hovedsak om internasjonale spørsmål med fokus på menneskerettigheter. Borgen selv har sagt han har ønsket å lage dokumentarer og journalistikk «om den underrapporterte virkeligheten» - og dermed «gi stemme til de stemmeløse». Flere av Borgens dokumentarer har vært svært kontroversielle og skapt brede og heftige debatter.[trenger referanse]

2006 ble hans dokumentarfilm Et lite stykke Norge vist på TV 2 etter at oppdragsgiveren NRK og kringkastingssjefen John G. Bernander nektet å sende den. Filmen, som handler om bruk av norske våpen i krig, er en av de mest omdiskuterte dokumentarfilmene i Norge noensinne. NRK mente filmen var preget av usaklighet og ubalansert kildevalg.[2] Filmen fikk terningkast fem av Aftenpostens film- og TV-anmelder Per Haddal. Borgen har selv karakterisert NRKs opptreden i denne saken som «grov politisk sensur». Filmen ble i stedet sendt to ganger på TV 2.[3]

Vinteren 2007 rapporterte Borgen at Aker Kværner hadde ansvaret for vedlikehold og drivstoffleveranser til USAs beryktede Guantanamobase. Borgen dokumenterte at Aker/Kværner, sammen med oljeselskapet Willbros, driftet fangeflyene som landet på Guantanamo. I april 2007 viste TV 2 Borgen-dokumentaren De fattiges plass. Dokumentaren skildret arbeidsforholdene for fattige steinarbeidere i landsbyen Kuppam i India. Både granitten foran Oslo rådhus og på Stavangers tusenårstorg kommer herfra. Filmen førte til at både Stavanger kommune og steinimportøren Beer Sten meldte seg inn i Intiatiativ for etisk handel (IEH).

I august 2007 hadde Borgens film I skyggen av Statoil premiere på Haugesund filmfestival og filmen fikk terningkast fem i VG, Dagsavisen, Aftenposten og Klassekampen.[trenger referanse] Filmen retter søkelys mot Statoils oljevirksomhet i Aserbajdsjan. Denne tidligere Sovjetrepublikken undertrykker menneskerettighetene på det groveste. Statoil har investert 20 milliarder kroner i Aserbajdsjan, og hensikten med dokumentaren, ifølge regissøren, er å skape en debatt om det finnes noen nedre grense for hva slags land og regimer Norge bør drive business med.

Våren 2008 hadde den dansk/norske dokumentarfilmen Et tårn av løfter premiere på TV-kanaler i Sverige, Norge og Danmark samtidig. (Regi: Tom Heinemann) Filmen, som avslørte skandaløse arbeidsforhold for Telenors underleverandører i Bangladesh, vakte enorm oppsikt. Telenor lovet full opprydning i bedrifter som har laget flere tusen teletårn ved hjelp av barnearbeid og arbeidsforhold i strid med alle internasjonale arbeidslivsregler. Dette var første film i serien Flip the coin som er et samarbeidsprosjekt mellom Erling Borgen og den prisbelønte danske dokumentaristen Tom Heinemann.

Film to, "Kringsatt av fiender", ble sendt i oktober 2008. Den skildret motstanden mot Erling Lorentzens cellulosebedrift, Aracruz Celulose, i Brasil..

Film nummer tre i serien, "Den bitre smak av te", ble sendt i desember 2008. Den handler om utbyttede tearbeidere i fire land. Den retter også et kritisk søkelys mot Fairtrade-systemet. "Den bitre smak av te", vant "freedom-prisen" på Al Jazeeras filmfestival, april 2009. Samme film fikk også FAO-prisen i Bratislava høsten 2009 og er solgt til 15 land.

Høsten 2010 kom filmen "Fangen fra Aserbajdsjan", om redaktøren Eynualla Fatullayev som sonet en dom på åtte års fengsel for å ha skrevet artikler som myndighetene ikke likte. Da Borgen gjennomførte opptakene til filmen i mai samme år, ble han omringet av sikkerhetsagenter på flyplassen ved utreise fra Aserbajdsjan. De tok filmskaperens materiale. Han hadde imidlertid laget kopier av alle opptak, som ble fraktet til Norge på annet vis.

Høsten 2011 kom Borgens neste film, "Death in Camp Delta". Det var en film om Guantanamobasen. Borgen arbeidet tre år med filmen og var i syv land og intervjuet løslatte Guantanamofanger og deres advokater. Filmen hadde premiere på Saga kino i Oslo. I tilknytning til filmen laget Fritt Ord et eget seminar i Oslo, der fem løslatte Guantanamofanger deltok. Filmen har gått på NRK og på Al Jazeeras internasjonale nett. Death in Camp Delta fikk andre premie under Al Jazeera International Human Rights Documentary Film Festival (mars 2012).

I desember 2012 viste NRK Borgens nye dokumentarserie: "Oppgjørets time", om hva slags klimakvoter Norge og norsk næringsliv kjøper for å pynte på klimaregnskapet. På bakgrunn av filmens avsløringer, protesterte både Bellona og Norsk Naturvernforbund mot kvotehandelen i brev til den norske regjeringen.

I 2015 laget Borgen dokumentarfilmen "Hakekorsets Profitører" . Filmen skildrer hvordan norske bedrifter og statsinstitusjoner som NSB og Statens vegvesen brukte russiske slavearbeidere i samarbeid med Nazi-Tyskland.

I 2015/2016 laget Borgen filmserien, "A heart that never dies" i samarbeid med den danske dokumentaristen Tom Heinemann. Filmen, i seks deler, skildrer menneskerettighetshelter i land som forfølger og trakasserer slike mennesker. Serien er vist både på dansk, norsk og svensk TV. Serien vant første pris på den italianske filmfestivalen, "Film for fred" i Medea sommeren 2015.

IUtmerkelser m.m.

Han har vunnet en rekke nasjonale og internasjonale priser. I 1982 vant han Narvesen-prisen for sine avsløringer om skipsreder Hilmar Rekstens skattesvindel. I 1992 fikk han Medmenneskeprisen, utdelt av Norsk Folkehjelp. I 1995 fikk Borgen, sammen journalist Ole Torp, SKUPs sølvdiplom for å ha avslørt Statoils kartlegging av homofili blant de ansatte. Filmen Udødelige Ibsen vant Lisboa Filmfestival i 2002. Filmen Ambassadøren vant i 2005 prisen for beste menneskerettighetsdokumentar på en filmfestival i Paris. I 2005 fikk Borgen utmerkelsen Årets frilanser. I 2006 ble han tildelt menneskerettighetsprisen Fangenes Testamente for sitt freds- og samfunnsengasjement. I september 2007 ble Erik Byes Minnepris tildelt Erling Borgen. Han fikk prisen fordi han «over en lengre periode har fremvist et uredd og brennende engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen i positiv lei» som det het i juryens begrunnelse.

I januar 2009 fikk Borgen Zola-prisen av Foreningen til fremme av sivilt mot. I juryens begrunnelse heter det blant annet: «Dyktighet, hederlighet, hardt arbeid og ubøyelig mot er grunnlaget for Erling Borgens lange innsats. Han har gjort en forskjell; i virkelighetens verden, ikke bare i titlenes». I november 2009 kåret Foreningen for undersøkende journalistikk (FUJ) i København Erling Borgen som vinner i dokumentarklassen for arbeidet med dokumentarfilmen, "Den bitre smak av te". Han vant prisen sammen med den danske filmregissøren Tom Heinemann. Borgen er den første utlending som vinner den danske graverprisen. På SKUP-konferansen i 2013 vant dokumentarfilmen "Oppgjørets time" Internasjonal Reporters journalistpris. Prisen ble delt med Bergens Tidende.

I desember 2013 fikk Borgen årets "Bestemorspris" for sine dokumentarfilmer, artikler og for sin fredsaktivisme. Prisen ble utdelt av "Bestemødre for fred".

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Erling Borgen har en radikal politisk overbevisning, og har flere ganger blitt kritisert, særlig av politiske motstandere, for å være forutinntatt og gi ensidige fremstillinger i sine dokumentarer. Andre har berømmet ham for å ha skapt debatt omkring aktuelle saker og viktige samfunnspørsmål. I tillegg til NRKs kritikk mot fjernsynsdokumentaren Et lite stykke Norge[2] dokumenterte Dagbladets journalister Kristoffer Egeberg og Gunnar Thorenfeldt flere feil, og dokumenterte overdrivelser og selektiv fremlegging av informasjon i Borgens bok Fredsnasjonens hemmeligheter.[4][5] Borgen imøtegikk åtte av elleve påstander om feil, i en artikkel som han la ut på sin egen hjemmeside.[6] Han anklaget der også Dagbladet for «Pentagon-journalistikk». Samme artikkel ble sendt til Dagbladet, men til tross for purring ble ikke artikkelen publisert. Borgen klaget derfor Dagbladet inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). I mars 2010 fant PFU at Dagbladet hadde opptrådt kritikkverdig, som er en mildere dom enn «brudd på god presseskikk».[7][8]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mor Oslo. Dagsavisen, 24. oktober 2015.
  2. ^ a b Henriksen, Arve (31. mars 2006). «NRK stopper dokumentar». Aftenposten. Besøkt 7. desember 2007. 
  3. ^ Les mer om NRKs håndtering av filmen i boken Fredsnasjonens hemmeligheter. Første kapittel, «Sensuren», er lagt ut på hjemmesiden til Forlaget Manifest. www.manifest.no.
  4. ^ Egeberg, Kristoffer og Thorenfeldt, Gunnar (10. november 2009). «Dette er ikke en elitesoldat». Dagbladet. Besøkt 21. november 2009. 
  5. ^ Egeberg, Kristoffer og Thorenfeldt, Gunnar (21. november 2009). «Flere feil i Borgens bok». Dagbladet. Besøkt 21. november 2009. 
  6. ^ Borgen, Erling (25. november 2009). «Dagbladets Pentagon-journalistikk». Borgens hjemmeside. Besøkt 7. desember 2009. 
  7. ^ PFU-sak 285/09 – PFU
  8. ^ Ordliste-/forklaringer – Norsk Presseforbund

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Haakon Børde 
NRKs korrespondent i Latin-Amerika
Etterfølger:
 Joar Hoel Larsen 
Forgjenger:
 Anne Grosvold 
NRKs korrespondent i Asia
Etterfølger:
 Kjersti Strømmen