Jiangsu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Provinsen Jiangsu

Jiangsu (kinesisk: 江苏 pinyin: Jiāngsū, Wade-Giles: Chiang-su) er en provins i Folkerepublikken Kina beliggende ved landets østkyst.

Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 苏 for Su.

Provinshovedstaden er Nanjing.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Navnet Jiangsu kommer fra Jiang, en forkortelse for byen Jiangning (i dag Nanjing), og su for byen Suzhou. Forkortelsen for provinsen er 苏 (Sū), det annet tegn i navnet.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av provinsen ligger under 50 meter over havet og er svært flatt. Sletter dekker 68 prosent av flatevidda, vatn dekker 18 prosent. Landskapet i Jiangsu er sterkt preget av et svært godt utbygget irrigasjonssystem, særlig de sørlige delene av provinsen. Av den grunn har Jiangsu fått kallenavnet vasslandet. Keiserkanalen går gjennom Jiangsu fra nord til sør, tvert gjennom alle elvesystemer som går øst-vest. Jiangsu grenser mot Gulehavet. Chang Jiang, den lengste elva i Kina, renner gjennom provinsen i sør og munner ut i Østkinahavet. Jiangsu har flere store innsjøer: Tai Hu, Hongze, Gaoyou, Luoma og Yangchengsjøen. Yuntai, nær byen Lianyungang, er det høyste punktet i provinsen, med en høyde på 625 meter over havet.

Administrative enheter[rediger | rediger kilde]

Utblikk over Nanjing
Kanal i Zhouzhuang i byprefekturet Suzhou.

Provinsen Jiangsu består av 13 byprefekturer:

Kart # Namn Hanzi Hanyu Pinyin Administrasjonssete
Jiangsu prfc map.png
Subprovinsiell by
1 Nanjing 南京市 Nánjīng Shì Xuanwu
byprefektur
2 Changzhou 常州市 Chángzhōu Shì Zhonglou
3 Huai'an 淮安市 Huái'ān Shì Qinghe
4 Lianyungang 连云港市 Liányúngǎng Shì Xinpu
5 Nantong 南通市 Nántōng Shì Chongchuan
6 Suqian 宿迁市 Sùqiān Shì Sucheng
7 Suzhou 苏州市 Sūzhōu Shì Jinchang
8 Taizhou 泰州市 Tàizhōu Shì Hailing
9 Wuxi 无锡市 Wúxī Shì Chong'an
10 Xuzhou 徐州市 Xúzhōu Shì Yunlong
11 Yancheng 盐城市 Yánchéng Shì Tinghu
12 Yangzhou 扬州市 Yángzhōu Shì Guangling
13 Zhenjiang 镇江市 Zhènjiāng Shì Jingkou

Historie[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske antikken[rediger | rediger kilde]

Krukke fra kongedømmet Wu under De tre rikers tid.

De tidligste kinesiske riker strakte seg ikke så langt sørøstover at de omfattet det område som i dag er Jiangsu. Det lå utenfor den kinesiske sivilisasjons vugge, som stod i det nordvestre Henan.

I Jiangsu bodde de i kinesiske øyne «barbariske» folk som de kalte huaiyi (淮夷). Under Zhou-dynastiet ble det en mer hyppig kontakt mellom dem og kineserne. Etterhvert oppstod staten Wu i det sørlige Jiangsu (sentrert om Gusu, som nå heter Suzhou) som vasallstat under Zhou-dynastiet. Den var en av mange hundre slike småstater i de områder som utgjør dagens nord- og sentral-Kina.

Mot slutten av vår- og høstannalenes tid ble Wu en nokså mektig stat, under kong Helu av Wu, og klarte i 484 f.Kr. å beseire staten Qi, en mektig stat lenger nord, i dagens Shandong. Med dette ble Wu en av de statene med best utsikter til å vinne overherredømmet over hele området. Men slik gikk det ikke; i 473 ble Wu underkuet av staten Yue, som hadde vokst seg sterk i sør, i det som i dag er provinsen Zhejiang. Yue ble i sin tur nedkjempet av staten Chu lenger vest, i 333. Til slutt feide staten Qin unna alle de gjenværende statene, og samlet Kina som én nasjon i 221 f.Kr. i sitt Qin-dynasti.

Under Han-dynastiet (206 f.Kr. – 220 e.Kr.), som gav Kina sin første gullalder, var Jiangsu-området et noe akterutseilt utkantsområde, ettersom det (ned unntak av sin nordvestlige spiss) lå godt unna den nordkinesiske slette der tingene skjedde. Jiangsu ble den gang administrert som to zhou (provinser): Xuzhou i nord, og Yangzhou i sør. Selv om det sørlige Jiangsu etterhvert ble til kongedømmet Wu (ett av de tre riker fra 222 til 280 e.Kr.), skulle ikke området få noen fremtredende betydning innen invasjonen av nordlige nomader under det vestlige Jin-dynastiet, fra 300-tallet av. For etterhvert som de nordlige nomadefolkene etablerte kongedømmer i de kinesiske områdene nord for Jiangsu, flyktet etnisk hankinesiske aristokrater sørover og konsoliderte seg i det flyktningeriket som ble det østlige jin-dynastiet i 317, med sin hovedstad i Jiankang (det moderne Nanjing). Fra da av og frem til 581 (en periode kjent som sør- og norddynastienes tid) ble Nanjing i det sørlige Jiangsu base for i alt fire overveiende hankinesiske dynastier som stod i mot de nordligere «barbariske» (men stadig mer sinifiserte) dynastier. Under denne tiden var det nordlige Jiangsu et slags bufferområde mellom nord og sør. Til å begynne med var det del av de sørlige dynastier, men ettersom de nordlige tiltok i styrke ble det omvendt.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Beisipagoden i Suzhou, bygd mellom 1131 og 1162 under Song-dynastiet (med senere renovasjoner), 76 meter høy.

I 581 ble Kina gjenforent, og under Tang-dynastiet (618 til 907) fikk landet nok en gullalder. Igjen må det sies at Jiangsu ikke skilte seg ut som særlig betydningsfullt. Det var først under Song-dynastiet, som så fremveksten av en større og mer velstående merkantil sosial klasse og man fikk en gryende markedsøkonomi i Kina, at det sørlige Jiangsu fremstod som et viktig handelsområde. Fra da av ble det sørlige Jiangsu, og særlig de større byer Suzhou og Yangzhou, selve sinnbildet på den overflod og luksus som Kina på sitt rikeste representerte. Dette har langt på vei holdt seg, selv om det nå er Shanghai som gjerne assosieres med det velstående Kina. Shanghai var del av det sørlige Jiangsu inntil byen mot slutten av 1900-tallet ble utskilt som egen enhet.

Jursjenernes Jin-dynasti tok kontroll over Nord-Kina i 1127, og elven Huai He, som da rant gjennom det nordlige Jiangsu for å nå Østkinahavet, ble grensen mellom nord (under Jin) og sør, under det sørlige Song-dynasti.

Ming og Qing[rediger | rediger kilde]

Tronen til den himmelske konge Hong Xiuquan (Taiping-Kina) i Nanjing.

Mongolene hadde kontroll over Kina på 1200-tallet. De ble avløst av Ming-dynastiet, som i 1368 utdrev de mongolske okkupanter. Til å begynne med henla Ming-dynastiet hovedstaden til Nanjing. Men etter at Zhu Di (Yongle-keiseren) kom til makt ved et kupp, ble hovedstaden flyttet til Beijing, langt i nord. (Byenes navn gjenspeiler dette den dag i dag: «Nanjing» betyr «sørlig hovedstad», og «Beijing» betyr «nordlig hovedstad». Hele det som nå er Jiangsu og naboprovinsen Anhui beholdt imidlertid sin særstatus som territorium direktestyrt av sentralregjeringen (i motsetning av en provinsregjering), og ble kalt Nanzhili (南直隸, «sørlig direktestyrt»). Det sørlige Jiangsu forble et viktig handelsområde; noen historikere mener å se i områdets blomstrende tekstilindustri en begynnende industrialisering, mange hundreår før den industrielle revolusjon i Europa. Men hvordan dette enn nå er; denne utviklingen ble avbrutt før en industrialisering virkelig fant sted.

Qing-dynastiet endret direktestyret ved å omgjøre Nanzhili til provinsen Jiangnan. Etter kort tid, i 1666, ble så provinsen delt i to; Jiangsu og Anhui. Det var da at Jiangsu fikk omtrent de grenser provinsen har i dag. Opp gjennom det tidlige og mellomste Qing fortsatte det sørlige Jiangsus fremgang, og etterhvert ble Shanghai mer og mer fremtredende. Byens store gjennombrudd henger imidlertid sammen med vestmaktenes inntreden (og inntrengning) i det sene Qing, fra midten av 1800-tallet.

Det sørlige Jiangsu spite også en nøkkelrolle under Taipingopprøret (1851–1864). Denne antagelig verdens blodigste borgerkrig begynte langt sør i landet, men flere av de blodige slagene og massakrene skjedde nettopp i landskapene rundt Yangtzeflodens nedre løp, og det var i Nanjing taipingerne etablerte sin hovedstad i 1853 – de kalte byen Tianjing (天京, «himmelsk hovedstad»).

Jiangsu etter 1911[rediger | rediger kilde]

Grøftegrav under Nanjingmassakren.

Republikken Kina ble etablert i 1912, men klarte ikke umiddelbart å skape noe enhetsstyre. Landet ble revet opp av stridende krigsherrer. Jiangsu skiftet hender flere ganger, men i april 1927 klarte Chiang Kai-Shek å etablere sin regjering i Nanjing; han klarte deretter raskt å bruinge det aller meste av Kina under sin kontroll.

Men i 1937 utbrøt den annen sino-japanske krig, og den rammet det sørlige Jiangsu hardt. Ødeleggelsene var store da japanerne erobret Shanghai, og enda verre ble det da de den 13. desember 1937 ionntok Nanjing. I tre måneder pågikk det som skulle bli en av japanernes mest omfattende krigsovergrep, nemlig Nanjingmassakren.

Nanjing ble etterpå regjeringssete Wang Jingwei og hans kollaborerende pro-japanske regjering som styrte i det japanskokkuperte Øst-Kina frem til krigsslutt i 1945.

Etter krigen ble Nanjing igjen sete for Republikken Kina. Den kinesiske borgerkrig mellom republikken og kommunistene brøt ut på nytt, og etter viktige kommunistiske seirer i nord i Mandsjuria ble Jiangsu en viktig krigsskueplass. De avgjørende slagene under Huaihaifelttoget ble utkjempet i det nordlige Jiangsu. Den endte med Kuomintangstyrkenes nederlag, og kommunistene ble istand til å krysse Yangtze og innta Nanjing. Kuomintang flyktet sørover og endte til slutt opp på Taiwan. Der etablerte de sin midlertidige – men nokså varige – regjeringshovedstad i Taipei, men holdt fast ved at den formelle og rettelige hovedstad var Nanjing.

Etter den kommunistiske seier på fastlandet ble hovedstaden igjen flyttet til Beijing. Nanjing ble redusert til provinshovedstad for Jiangsu.

De økonomiske reformer som skjøt fart under Deng Xiaopings lederskap fokuserte opprinnelig på Sør-Kina, og Jiangsu kom da en stund i skyggen. Men fra tidlig i 1990-årene kom også reformpolitikken for fullt inn i Jiangsu. To byer som (foruten det fradelte Shanghai) som opplevde en særlig vekst, var Suzhou og Wuxi; Nanjing – som også opplevde sterk vekst – ble relativt sett akterutseilt. Men den store forskjellen er likevel mellom det rike sørlige Jiangsu og det mer moderat blomstrende nordlige Jiangsu.

kinastubbDenne kinarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.