Forsamlingsfrihet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hans Nielsen Hauge satt mange år i fengsel for brudd på konventikkelplakaten, som forbød møter uten sogneprestens godkjennelse. [1]. Maleriet er Haugianerne av Adolph Tidemand

Forsamlingsfrihet er retten til å forsamle seg i private, religiøse eller politiske grupper, uten innblanding fra politiet eller myndigheter.

Retten til å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre fastslås blant annet FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 20 og 23,[2] og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 11 [3] Det fastslås samtidig at disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet [4], så forsamligsfriheten er begrenset av andre lover og hensyn.

Det er flere land som ikke har en slik frihet, og i noen land er friheten under press selv om den er lovfestet. [5][6]

Forsamligsfrihet og organisasjonsfrihet er ofte forbundet.

Norge[rediger | rediger kilde]

Konventikkelplakaten av 1741 forbød legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger – konventikler – uten sogneprestens godkjennelse, og stoppet effektivt for forsamligsfriheten i Norge og Danmark. Pietismen, som spredte seg i Skandinavia, ble sett på som en trussel. Forbudet hadde som mål å stoppe de som under skin af Gudsfrygt have forladt deres Næring og ordentlige Haandtering og gaaet omkring fra Sted til andet, for at opbygge og opvække Sjæle. [7]

Da konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 ble grunnlaget lagt for forsamlingsfrihet i Norge, og en norsk organisasjonskultur vokste frem på 1840-tallet. [8]

I Norge ble forsamlingsfriheten uttrykkelig grunnlovsfestet med grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014, da det ble vedtatt et nytt annet avsnitt i § 101 om at alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. [9]

Referanser[rediger | rediger kilde]