Zhejiang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Zhejiang

Zhejiang (kinesisk: 浙江; pinyin: Zhèjiāng; Wade-Giles: Che-chiang; EFEO: Tché-Kiang, lokal uttale Tzekkan /tsəʔkɑ̃/) er en av Kinas minste provinser i territorium, og samtidig en av landets rikeste. Den ligger ut mot Østkinahavet. Navnet har den fra det som nå er elven Qiantang; den het tidligere Zhejiang.

Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 浙 for Zhe.

Provinshovedstaden er Hangzhou. Blant særlig velstående byer kan også nevnes Wenzhou og Ningbo.

Zhejiang provins og Nordland fylkeskommune undertegnet 31. mai 2010 en intensjonsavtale om fremtidig samarbeid.

Administrative enheter[rediger | rediger kilde]

Administrative enheter i Zhejiang.

Zhejiang er delt i 11 administrative enheter på prefekturnivå, hvorav to er subprovinsielle byer og ni er byprefekturer:

  • Den subprovinsielle by Hangzhou (杭州市, Hanyu Pinyin: Hángzhōu Shì)
  • Den subprovinsielle by Ningbo (宁波市, Níngbō Shì)
  • Byprefekturet Huzhou (湖州市, Húzhōu Shì)
  • Byprefekturet Jiaxing (嘉兴市, Jiāxīng Shì)
  • Byprefekturet Zhoushan (舟山市, Zhōushān Shì)
  • Byprefekturet Shaoxing (绍兴市, Shàoxīng Shì)
  • Byprefekturet Quzhou (衢州市, Qúzhōu Shì)
  • Byprefekturet Jinhua (金华市, Jīnhuá Shì)
  • Byprefekturet Taizhou (台州市, Tāizhōu Shì) – ikke tái
  • Byprefekturet Wenzhou (温州市, Wēnzhōu Shì)
  • Byprefekturet Lishui (丽水市, Líshuǐ Shì) – ikke lì

Historie[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske antikken[rediger | rediger kilde]

Zhejiang lå utenfor den kinesiske sivilisasjons innflytelsessfære på Shang-dynastiets tid. Befolkningen der ble av kineserne kollektivt kalt yue, som dongyue- og ouyue-folket. Under Vår- og høstannalenes tid oppstod staten Yue i det nordlige Zhejiang. Dette området mottok stadig sterkere kinesiske impulser, og under kong Goujian av Yue nådde Yue maktens tinde da staten klarte i 473 f.Kr. å utslette den mektige staten Wu. Men i 333 ble Yue i sin tur erobret av staten Chu lenger vest. Til slutt underla staten Qin seg alle de gjenværende sinifiserte stater i 221, og forente Kina i sitt dynasti.

Gjennom Qin-dynastiet (221-206 f.Kr.) og Han-dynastiet (206 f.Kr.-220 e.Kr.) var Zhejiang kontrollert av det forente Kina, skjønt området var en grensesone, og det sørlige Yue i beste fall bare nominelt var del av Kina. Der dominerte fremdeles de fremmede yue-folkene, som holdt på sine egne politiske og sosiale strukturer. Mot slutten av Han-dynastiets tid var det lokale konkurrerende krigsherrer som styrte i området. De var Yan Baihu og Wang Lang, som etterhvert måtte gi tapt for Sun Ce og Sun Quan, som så klarte å opprette kongedømmet Wu (222-280), ett av de tre riker.

Fra 300-tallet og fremover trengte nomadiske folk inn i Kinas fra nord. De kom ikke så langt ned som tilø Zhejiang, men området ble sterkt preket og forandret av den store flyktningestrømmen fra nord som denne invasjonen førte med seg. De opprettet det østlige Jin-dynasti og de sørlige dynastier; dette påskyndet sinifiseringen av det vi i dag betrakter som Sør-Kina, inklusive Zhejiang.

Kinesisk middelalder[rediger | rediger kilde]

Sui-dynastiet gjenopprettet den nasjonale enhet og bygde den store kinesiske kanal, som knyttet Hangzhou til den nordkinesiske slette. Denne handelsveien ble en vital lenke til sentrum av den kinesiske sivilisasjon.

Tang-dynastiet (618-907) gav hele landet en gullalder. Zhejiang var da regnet som del av Jiangnandong-kretsen, og tidskilder begynner å omtale området for dets velstand. Senere, da Tang-styret smuldret hen, utgjorde Zhejiang storparten av det regionale kongedømmet Wuyue.

Det nordlige Song-dynasti gjenopprettet den nasjonale enhet ca. 960. Under Song-dynastiet begynte Sør-Kinas velstand å overskygge Nord-Kinas. Etter at Nord-Kina gikk tapt til de inntrengende jursjenerne i 1127 steg Zhejiang frem på den kinesiske hovedscene: Vår tids provinshovedstad, Hangzhou, ble hovedstaden for den hankinesiske sørlige Song-dynasti som holdt seg ved makt i Sør-Kina. Byen ble viden kjent for sin velstand og skjønnhet, og kan meget vel ha vært verdens mest folkerike by den gang.[1] Siden den gang har det nordlige Zhejiang, sammen med det tilgrensende sørlige Jiangsu, vært synonymt med den luksus og overflod som den kinesiske kulturt kunne oppvise.

Den mongolske erobring av Kina, og opprettelsen av deres Yuan-dynasti i 1279, innerbar at Hangzhous politiske nøkkelrolle var over, men byen fortsatte å blomstre; Marco Polo besøkte byen, som han kalte «Kinsay», og kalte den for verdens «fineste og edleste by».[2]

Zhejiangs keramikk[rediger | rediger kilde]

Zhejiang, og særlig Longquan-distriktet, ble kjent under Song- og Yuan-tiden for sion særegne grønne keramikk (celadon). Sør-Song-tidens celadon karakteriseres ved sin tykke salveaktige glasering med en egen blågrønn farge over en ellers udekorert lett grå delikat utformet porselensform. Yuan-tidens Longquan-celadoner har en tynnere grønn glasering over stadig større porselenskar i mønstre og former inspirert fra keramikk og metallarbeider fra Midtøsten. De ble produsert i store kvanta og ble en av de viktigere kinesiske eksportartikler i handelen ned Sørøst-Asia og Midtøsten, og senere (under Ming-tiden) nådde den også Europa. I Ming-tiden sank ellers kvaliteten og keramikkindustrien i Longquan sank hen. Etterhvert ble de forbigått i kvalitet og popularitet av keramikk fra Jingdezhen i den tilgrensende Jiangxiprovinsen.[3]

Siden Ming-tiden[rediger | rediger kilde]

Ming-dynastiet, som utdrev mongolene i 1368, var det første som kalte området for Zhejiang og gjorde det til provins under dette navn. Grensene som de fastslo har siden bare gjennomgått mindre endringer.

Da den vestlige kapitalisme begynte å gjøre seg gjeldende, ble Zhejiang den viktigste handelsbro mellom Shanghai, som var landets økonomiske senter, og det velstående Sør-Kina.

Etter Doolittle-raidet under annen verdenskrig, havnet de fleste amerikanske B-25-mannskapene i denne delen av Kina, og ble hjulpet i sikkerhet av kinesiske sivilister og soldater. Japanerne lot dem betalte dyrt for det; den japanske hær gjennomførte Zhejiang-Jiangxi-kampanjen for å skremme kineserne fra å hjelpe flere strandede amerikanere. De drepte rundt 250.000 sivile kinesere mens de lette etter Doolittles menn.[4]

Etter at Folkerepublikken Kina tok kontroll over Fastlandskina i 1949, klarte den nå Taiwan-baserte Republikken Kina å beholde kontrollen med Dachenøya utenfor Zhejiangs kyster helt til 1955. På den øya opprettet de til og med en alternativ provinsregjering for Zhejiang.

Under kulturrevolusjonen (1966–76) rådet det kaotiske tilstander i Zhejiang; provinsens økonomi stagnerte. Særlig utpreget var dette var under årene 1966–69. Disse problemene ble intensivert av en jordbrukspolitikk som satset på kornproduksjon fremfor mer innbringende alternativer. Maos selvbergingspolitikk og den kraftige reduksjon av utenrikshandelen rammet havnebyene Ningbo og Wenzhou. Selv om Mao investerte stort i utviklingen av jernbanenettet i det indre av landet, ble det ikke bygget noen større jernbanelinjer for å bøte på de vanskelige kommunikasjonene i det sørlige Zhejiang.[5]

Zhejiang var aldri sentralmyndighetenes yndling. Provinsen har dårlig med naturressurser og ligger tildels utsatt til for oversvømmelser. Men private kapitalistiske interesser har likevel gjort Zhejiang til økonomisk ledende.[6] Det nordøstre Zhejiang, som er del av Yangtzedeltaet, er flatt, mer utviklet, mer industrielt orientert, og det er her de eldste spor etter sivilisasjoner i Zhejiang er blitt funnet der.[7] Det sørlige Zhejiang er fjellrikt, og ikke godt jordbruksland, og har tradisjonelt vært fattig og dårlig utviklet. Men Deng Xiaopings særegne økonomiske reformer frigjorde det lokale initiativ og tilrettela for entreprenører, slik at fremgangene der har vært nesten uten sidestykke i landet. Byene der, fremfor alt Wenzhou men også Yiwu, er blitt viktige eksportsentra.

Selv om det skurret med konfucianismens idealer fremmet høylærde mandariner i Zhejiang, blant annet Shi Ye av Yongjia-skolen, engasjement innen handel. Dette har også bidratt til å legge et grunnlag for Zhejiangs økonomiske vekst og velstand.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]
  2. ^ [2]
  3. ^ Vainker, Shelaugh. Chinese Pottery and Porcelain. London: British Museum Press, 1991.
  4. ^ PBS Perilous Flight
  5. ^ [3]
  6. ^ [4]
  7. ^ [5]