Kinesisk kalligrafi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tegnet Yǒngs åtte prinsipper

Kinesisk kalligrafi (kinesisk: 書法; pinyin: shūfǎ, japansk: 書道, shodō) er en kunstretning som er nært knyttet til kinesisk malerkunst. I begge kunster benyttes de samme verktøy, studerkammerets fire skatter: skrivepensel, tusjstang, rivstein og papir.

Skrifttegnets strøkfølge

En av de mest berømte kinesiske kalligrafer var Wang Xizhi, hvis stil har dannet skole og fremdeles undervises. Kalligrafi var tradisjonelt betraktet som en viktig del av dannelsen, og man mente at den kunne fortelle noe om dens utøvers personlighet. Wang Xizhi erstattet den rettvinklede ductus med kursiv linjeføring, noe som muliggjør en mer individuell utforming. Siden da gjaldt kalligrafien i Kina, ved siden av Wéi-Qí-spillet (i Vesten kjent som Go), maleri og musikk som den fjerde av kunstene. 四藝:琴,棋,書,畫

De første fire skrifttegn av Orkidépaviljongen av Wang Xizhi: «I niende år av Yonghetiden»

Kalligrafiens høye prestisje gjenspeilte seg også ved at også de kinesiske keisere anstrengte seg for å bli fremstående i kunsten. Særlig utmerket ble keiser Huizong av Song, hvis stil, slankt gull (kinesisk: 瘦金; pinyin: shòujīn), representerer et høydepunkt innen kinesisk kalligrafi.

Kalligrafiøvelse

Grunnlaget for kinesisk kalligrafi er Tegnet Yǒngs åtte prinsipper (kinesisk: 永字八法; pinyin: Yǒngzì Bāfǎ, Yǒng betyr evighet):

, nemlig 點 diǎn, punkt

, nemlig 橫 héng, tvers

, nemlig 直/豎 zhí/shù, rett frem

, nemlig 鉤 gōu, krok

, nemlig 挑 tiāo, løft

lüè, nemlig 撇 piě, skrå

zhuó, nemlig 短撇 duǎn piě, hakk

zhé, nemlig 捺 , treng fremad

De åtte prinsipper representerer kalligrafens viktigste grunntrekk; de besriver de fem strøk som i forskjellige kombinasjoner kan brukes i kinesisk skrift.

Kategorier[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske kalligrafis hovedkategorier
Norsk Hanzi Pinyin Romaji Hangeul Quốc Ngữ
Seglskrift 篆書 Zhuànshū Tensho Jeonseo Triện thư
Kursivskrift (Semi-kursivskrift) 行書 Xíngshū Gyōsho Haengseo Hành thư
Gresskrift (Konseptskrift) 草書 Cǎoshū Sōsho Choseo Thảo thư
Kanselliskrift (Offisiell skrift) 隸書
(隷書)
Lìshū Reisho Yeseo Lệ thư
Regelskrift (Blokkskrift) 楷書 Kǎishū Kaisho Haeseo Khải thư

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anett Dippner, Thorsten Benkel: «Zeichen der Ästhetik: Kunst, Kultur und Kalligraphie zwischen Tradition und Bedeutungsvielfalt», i: Schriftenreihe Schriften zur Kulturwissenschaft. Bd. 78, Dr. Kovač, Hamburg 2009, ISBN 978-3-8300-3764-4, ISSN 1435-6589.
  • Rong Fang Cao, Klaus-Dieter Hartig: Chinesische Kalligraphie: mit Pinsel und Tusche. Anleitungen und Vorlagen. Augustus-Verlag, Augsburg 1995, ISBN 3-8043-0241-6.
  • Bonan Guo: Einführung in die chinesische Kalligraphie. 1. Auflage. Verlag für Fremdsprachige Literatur, Peking 1995 (übersetzt von Menglian Liu), ISBN 7-119-01446-3.
  • Shi Bo: Encres de Chine. Les maîtres de la calligraphie chinoise. 1. utgave, éditions Alternatives, Paris März 2003, ISBN 2-86227-364-3.
  • Jinchang Fei: Xinhua Xiezi Zidian: Chinesische Schriftzeichen. 商务印书馆, Beijing mai 2004 (新华写字字典), ISBN 7-100-03247-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]