Folkerepublikken Kinas historie
Folkerepublikken Kina (Kina) ble oppretta 1. oktober 1949, da Kuomintang hadde blitt drevet ut av Fastlands-Kina og Mao Zedong proklamerte Folkerepublikken Kina. Nasjonen er etterfølger til Republikken Kina, (1912–1949). Dette navnet assosieres idag med Taiwan, som Kina mener er en kinesisk provins.
Kina under Mao (1949-1976)[rediger | rediger kilde]
kommunistpartiets eneveldige leder, Mao Zedong, styrte Kina fra 1949 til sin død i 1976. Under hans ledelse ble det satt i gang et program for å få til et klasseløst, kommunistisk samfunn etter den sovjetrussiske modellen. Samtidig ønsket han ikke å modernisere det på samme måte, heller bygge makt på bøndene fremfor på industriarbeiderne. Den offisielle ideologien ble maoismen, som er en variant av marxismen-leninismen som legger vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Mao og regimet hans satte i gang omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.
I 1956 ble hundre blomster-kampanjen iverksatt (bai hua yundong). Denne varte fra 1956 til 1957, og oppmuntret folk til å kritisere samfunnet. Denne kampanjen oppfordret folk til å kritisere samfunnet. Mao mente at kritikk var nødvendig for å fungere som 'Folkets demokratiske diktatur'. Snart begynte Mao å kritisere de som ikke sendte inn sunn kritikk. Mange mennesker hadde holdt seg i ro fordi de mente at Mao prøvde å lokke dem inn i en felle. Snart slapp folkemengden seg løs, og sendte inn brev i tusentall. Men snart fant Mao ut at denne åpne og sunne kritikken var «skadelig». Mao mente også at mange av disse brevene var absurde, og stanset i 1957 kampanjen på grunn av såkalt «skadelig» kritikk.
I 1958 startet Mao «det store spranget fremover». Denne operasjonen gikk ut på å ta igjen USA og Sovjetunionen i produksjonen av stål. For å realisere dette, bygde Mao smelteverk over hele Kina. I første omgang gikk dette fint, men planen slo feil. Det brøt ut hungersnød i Kina, og man regner med at ca. 20-30 millioner mennesker sultet ihjel. Uten «det store spranget fremover» kunne skadene vært redusert til 5-10 millioner omkomne. Etter dette følte Mao at stillingen hans var truet. Det politiske båndet mellom Sovjet og Kina brøt sammen i 1960, fordi at Nikita Khrusjtsjov hadde endret politisk kurs.
I 1966 ble kulturrevolusjonen (wengde) satt i gang. Den innebar at kommunistens ungdomsbevegelse, millioner av rødgardister (hong wei bing), i realiteten fikk nesten ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som de oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker ble tvunget til straffearbeid i jordbruket. Universiteter og skoler ble stengt for at studentene og elevene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Landets førkommunistsiske kultur ble fjernet ved at de ødela tusenvis av kulturminnesmerker. På kort til ble sitatboken med politiske aforismer av formann Mao boka med det nest største opplaget i verden. På den tiden ble kulturrevolusjonen regnet som en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Ofrene og kritikerne har ofte påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet og vilkårlig vold. Kommunistene førte også en politikk for å få ned befolkningsveksten.
USAs president, Richard Nixon, gjorde i 1972 et uventet skifte i utenrikspolitikken under sitt epokegjørende besøk til Kina, og begynte å normalisere forholdene til Folkerepublikken Kina. Dette besøket var også det første besøket en amerikansk president hadde lagt til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette fordi de anså Sovjet som enn større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble godkjent av FN som Kinas lovlige regjering, inntil da hadde Republikken Kina på Taiwan hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.
Folkerepublikken Kina 1976-1989: Deng Xiaoping og økonomiske reformer[rediger | rediger kilde]
Mao Zedong døde 9. september 1976 i Beijing, etter lang tids sykdom. Hans siste hvilested ble lagt til Folkets Store Sal. Det ble holdt en minnestund på Den himmelske freds plass, den 18. september. Mao etterlot seg intet testament og pekte aldri ut noen etterfølger.
Makten gikk til Deng Xiaoping, etter en kort periode hvor Maos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet. Deng satte i gang reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkningen som hadde preget kulturrevolusjonen. Deng og støttespillerne hans var riktignok nøye med å ikke svekke partiets makt, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble lagt ned så fort at det kunne føre til massearbeidsledighet. Staten beholdt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse hadde myndighetene begrenset kontroll over de lokale maktelitene. Folkerepublikken Kina har vært verdens største eksportør av industrivarer siden reformen i 1978. De har i stor grad fått tilgang til teknologi ved å samarbeide med vestlige selskaper. Levestandarden har også gått oppover, men ikke like fort som i Republikken Kina.
Folkerepublikken Kina 1989-2002: Økonomisk vekst under den tredje generasjonen[rediger | rediger kilde]
Deng holdt seg unna offentligheten etter Tiananmen-massakeren, hvor en fredelig demonstrasjon for demokrati ble slått ned med militærmakt i 1989. Nå gikk makten til president Jiang Zemin og partiformann Zhu Rongji. Under Jiangs tiårige administrasjon kom omtrent 150 millioner bønder seg over fattigdomsgrensa, landet fikk en årlig GDP-vekst på 11,2% og de vestlige enklavene Hongkong (1997) og Macao (1999) ble gitt tilbake til Kina. I 2001 ble landet medlem i Verdens handelsorganisasjon.
Folkerepublikken Kina etter 2002: I dag[rediger | rediger kilde]
I 2002 overtok Hu Jintao som president, og Wen Jiabao ble ny partiformann i 2003. Kina har på egenhånd løftet 500 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom i perioden 1981-2005 og en stor del av Folkerepublikkens befolkning har fått enda bedre levekår og større frihet etter 2002, men Kommunistpartiet holder på den politiske makten.
Kinas økonomi er nå idag den nest største i verden rett bak USA. Den er også den mest voksende og eksperter anslår at Kina innen 2020 vil går forbi USA og bli den største i verden.
Kina har de siste årene økt forsvarsbudsjettet sitt betydelig, og er nå idag det landet som bruker mest på forsvar utenom USA.
I 2012 overtok Xi Jinping som president.
I mars 2018 vedtok Folkekongressen, som er dominert av landets kommunistparti, en rekke grunnlovsendringer, deriblant å fjerne begrensningen på antall president- og visepresidentperioder. Samtidig ble Xi Jinping verv som president fornyet, men denne gang uten tidsbegrensning.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Torbjørn Færøvik: Maos rike - en lidelseshistorie, 2012
- Odd Arne Westad: Restless Empire: China and the World since 1750. New York: Basic Books, 2012. ISBN 9780465019335.