Turkmenistan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 39°N 59°Ø

Türkmenistan Jumhuriyäti
Republikken Turkmenistan

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Türkmenistan Jumhuriyäti

Innbyggernavn Turkmener, turkmensk
Hovedstad Asjkhabad
Tidssone UTC+5
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 52
488 100[a] km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 115
4 940 916[b]
Bef.tetthet 10,12 innb./km²
HDI 0,686 (ikke rangert)
Styreform Diktatur
President Gurbanguly
Berdimuhammedow
Offisielt språk Turkmensk
Uavhengighet fra Sovjetunionen
27. oktober 1991
Valuta Turkmensk manat (TMT)
Nasjonaldag 27. oktober
Nasjonalsang «Den uavhengige og nøytrale stat Turkmenistans nasjonalsang»
ISO 3166-kode TM
Toppnivådomene .tm
Kart over Republikken Turkmenistan
Kart over Republikken Turkmenistan

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Turkmenistan er et land i Sentral-Asia. Landet grenser til Afghanistan, Iran, Kasakhstan og Usbekistan, og har dessuten kystlinje langsmed Kaspihavet. Landet var tidligere en del av Sovjetunionen, da med navnet Den turkmenske sosialistiske sovjetrepublikk.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Landet er omtrent 488 100 km². Midten av landet er dominert av slettelandet i Karakumørkenen, som utgjør rundt 90 % av landets areal. Fjellkjeden Kopet-Dag, langs den sørvestlige grensen, når 2912 moh. Balkan-fjellene i vest og Kugitang-rekken helt i øst er de eneste andre høylandsområdene i landet. Elver inkluderer Amu-Darja og Hari Rud.

Klimaet er subtropisk ørken, med lite regn. Vintrene er milde og tørre med mest nedbør mellom januar og mai. Mest nedbør faller i Kopetdag-rekken.

Demografi[rediger | rediger kilde]

En turkmener på begynnelsen av 1900-tallet

Flertallet av Turkmenistans befolkning er turkmenere. Andre etniske grupper inkluderer russere og usbekere. Turkmensk, som er en del av språkfamilien tyrkisk, er det offisielle språket i Turkmenistan, selv om russisk fredmdeles blir brukt som et «interetnisk kommunikasjonsspråk» (ifølge grunnloven av 1992).

Viktige byer: Asjkhabad og Turkmenbasji (tidligere Krasnovodsk).

Historie[rediger | rediger kilde]

Eldre historie[rediger | rediger kilde]

Turkmenistans territorium har vært befolket siden antikken, idet arméer fra et imperium på vei til et annet slo leir på deres vei til mer velstående territorium.

Aleksander den store erobret området i 4. århundre f. Kr. på vei til India. 150 år senere etablerte parterne sitt kongedømme i sin hovedstad i Nisa, et område som nå ligger i forstedene til den moderne hovedstaden Asjkhabad. I det 7. århundret erobret araberene regionen, og tok med seg den islamske religionen og innførte turkmenerne i Midtøstens kultur. Det var rundt denne tiden at den berømte silkeveien ble etablert som en betydelig handelsvei mellom Asia og Europa.

Turkmenistan-regionen ble snart kjent som hovedstaden i det store Khorasan da kalifen Al-Ma'mun flyttet sin hovedstad til Merv.

I midten av det 11. århundret konsentrerte de mektige tyrkerne av Seldsjukk-riket sine krefter i territoriet til Turkmenistan i et forsøk på å ekspandere inn i Afghanistan. Riket brøt sammen i andre halvdel av det 12. århundre og turkmenerne mistet sin uavhengighet da Dsjengis Khan tok kontroll over den østlige Kaspihavs-regionen på sin vei vestover. I de neste syv århundrene levde turkmenerne under forskjellige imperier og utkjempet konstant interne stammekriger.

Russisk dominans, 1884–1991[rediger | rediger kilde]

Innen 1894 hadde Russland tatt kontroll over Turkmenistan etter at det ble separert fra Persia og annektert mellom 1865 og 1885. Den russiske revolusjonen i 1917 og etterfølgende politisk uro førte til erklæringen av Den turkmenske republikk som en av 15 republikker i Sovjetunionen i 1924. På denne tiden ble grensene for det moderne Turkmenistan fastlagt.
I 1991 ble Turkmenistan uavhengig etter at Sovjetunionen brøt sammen.

Selvstendig stat, 1991–[rediger | rediger kilde]

Etter frigjøringen fra Sovjet beholdt Turkmenistan sin kommunistiske leder Saparmurat Nijazov, som styrte landet diktatorisk frem til han døde i 2006.
President Nijazov var en tidligere byråkrat fra det kommunistiske partiet i Sovjet. Han beholdt absolutt kontroll over landet fram til sin død i 2006 og opposisjon var ikke tolerert. En totalt gjennomført personlighetskult fungerte med president Nijazov som Turkmenbasji, «lederen av alle turkmenere». Hans ansikt prydet det meste i Turkmenistan, fra sedler til vodkaflasker. Logoen til turkmensk nasjonalt fjernsyn bar hans profil. De to bøkene han skrev er pensum i skolen. Institusjoner som ikke kunne oppkalles etter ham ble oppkalt etter hans mor. Alle klokker som ble laget måtte ha hans portrett. Hans 15 meter høye gullbelagte statue står på en roterende pidestall, så den alltid vil være rettet mot solen og lyse på hovedstaden som han selv laget.

Et populært slagord blant turkmenerne er «Halk! Watan! Türkmenbashy!» som betyr «Folket! Moderland! Leder!». Nijazov skrev den nye turkmenske nasjonalsangen selv, inkludert fraser som sier at mennesker som fører skam på moderlandet eller Turkmenbasji skal miste armene.

Utenlandske selskaper som søkte Turkmenistans store naturgassreserver måtte samarbeide med Nijazov, siden han også hadde kontroll med adgangen til naturressursene. Hans «Ruhnama»-bok ble utgitt av utenlandske industrialister på flere språk, blant andre kroatisk, polsk, ungarsk og bantu, nettopp av denne grunnen.

Etter Nijazovs død tok Gurbanguly Berdimuhammedow over som president. Han har styrt landet siden. Også han blir beskyldt for mange og grove brudd på menneskerettighettene, og for korrupsjon. Blant annet skal 75% av statens inntekter bli kontrollert av ham personlig. Talspersoner fra Human Rights Watch sier at den politiske retorikken har endret seg, men at undertrykkelsen ellers er den samme.[1]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Turkmenistan er delt inn i 5 provinser eller welayatlar (entall – welayat), administrasjonssteder i parentes:

  1. Ahal (Asjkhabad)
  2. Balkan (Nebitdag)
  3. Dashhowuz (Dashhowuz) tidligere Tashauz,
  4. Lebap (Turkmenabat) tidligere kjent som Charjew
  5. Mary (Mary).
TurkmenistanNumbered.png

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Turkmenistan er i dag offisielt nøytralt.[1]

I følge Radio Free Europe fikk NATO-fly i 2008 tillatelse til å lande på Turkmenske flyplasser, noe som har ført til spekulasjoner om at landet revurderer sin status som nøytral. Samtidig har president Berdymukhammedov hatt fire møter med Kinas president Hu Jintao i løpet av 2007 og 2008, og Turkmenistan forhandler med Gazprom om oljeutvinning, så det ses av mange som mer sannsynlig at landet forsøker å spille stormaktene ut mot hverandre.[1]

Rettsvesen[rediger | rediger kilde]

I følge en rapport fra menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch har den nye presidenten «ikke endret Turkmenistans bunnløse rulleblad angående menneskerettigheter», og rapporten konkluderer med at Turkmenistan er «et av de mest autoritære og undertrykkende landene i verden».[1]

I følge Transparency International sin liste over korrupsjon i verden, fra september 2008, rangeres Turkmenistan som verdens ellevte mest korrupte land.[1]

I rapporten Its a gas fra organisasjonen Global Witness anslås det at 75% av det statlige forbruket går utenom statsbudsjettet, og styres av presidenten personlig. Blant annet skal store deler av petroleumsinntekten gå direkte inn på en tysk bankkonto som presidenten kontrollerer.[1]

Fire medlemmer av Jehovas vitner, Bayram Ashirgeldiev, Nuryagdy Gairov, Aleksandr Zuev, og Suleiman Udaev sitter fremdeles fengslet for å nekte å avtjene verneplikt på religiøst grunnlag. De venter nå på rettssak. Amnesty International anser dem som samvittighetsfanger, og forlanger at de løslates umiddelbart.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Havlvparten av landets irrigerte land er beplantet med bomull, noe som gjør det til verdens 10. største produsent.
Eksakte tall for Turkmenistans oljereserver finnes ikke, men de antas å være store. Oil and Gas Journal sier landet har de tolvte største gassreservene i verden, og landet rangeres som verdens sjette største gasseksportør.[1]

I 1994 nektet Russland å eksportere turkmensk gass til markeder som kunne betale med hard valuta, samtidig som Turkmenistan hadde en økende gjeld til landets største kunder i det tidligere Sovjet. Dette førte til et skarpt fall i industriproduksjonen, og til at budsjettet gikk fra overskudd til et lite underskudd.

Turkmenistan har tatt et forsiktig steg mot økonomiske reformer og håper å bruke gass og bomulls-salget til å opprettholde sin ineffektive økonomi. Privatiseringsmål forblir begrensede. Mellom 1998 og 2002 har Turkmenistan vært preget av fortsatt manglende adekvate eksportruter for naturgass og fra forpliktelser fra betydelige korttids ekstern gjeld. På samme tid har verdien av den totale eksporten steget kraftig pga høyere internasjonale olje og gasspriser. Fremtidsutsikten på kort sikt er foruroligende pga utbredt intern fattigdom og byrden av utenlandsgjelden.

President Nijazov skuslet bort mye av landets inntekter på selvglorifisering og betydelig renovering av byer, særlig Asjkhabad, samtidig som mennesker utenfor hovedstaden strevde med fattigdom. Presidenten lovet fritt vann, elektrisitet og gass, men det manglet ofte.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 10,5 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 9,60 % 2005, UNDP Database
Konsumpriser
Handelsbalanse
Betalingsbalanse 0,30 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp 0,02 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 1.205 US$ 2005, UNDP Database

Oljeselskaper i Turkmenistan[rediger | rediger kilde]

I følge den amerikanske Energy Information Administration (EIA) er det foreløpig bare Dragon Oil fra De forente arabiske emirater, Burren Energy (eid av det italienske oljeselsakpet Eni), og det malaysiske Petronas som opererer i Turkmenistan nå. Men Berdymukhammedov ligger i 2008 i forhandlinger om oljeutvinning med Chevron, Total, Shell, Lukoil, Gazprom, Itera og BP.[1]

Oljedepartementet og StatoilHydro i Turkmenistan[rediger | rediger kilde]

November 2007 besøkte en Norsk delegasjon Turkmenistan. Den var ledet av statssekretær Liv Monica Stubbholt fra oljedepartementet. Under arbeidet med en undersøkende artikkel i Morgenbladet om StatoilHydros engasjement i Turkmenistan lykkes det ikke å få noen kommentar fra Stubbholt om dette besøket.[1]
StatoilHydros pressetalskvinne, Kjærsti Tvedt Morstøl, uttalte høsten 2008 at StratoilHydro er i gang med å åpne kontor i Turkmenistan, og regnet med at det ville være åpnet tidlig 2009.[1]

I henhold til analytikere ved NUPI er det naturlig for StatoilHydro å søke mot Turkmenistan. Statoil opererer allerede stort i nabolandet Aserbajdsjan, hvor produksjonstoppen forventes å nås i løpet av de neste fire–fem årene.
En annen grunn for StatoilHydro til å se mot oljefeltene i Turkmenistan er at StatoilHydro også har andeler i to rørledninger fra det kaspiske hav via Georgia til Tyrkia, Baku-Tbilisi-Cheyhan rørledningen (BTC), og Sør-Kaukasus-rørledningen (SCP). Rørledningene har stor kapasitet, BTC kan ta en million fat pr dag. Forholdene ligger naturlig til rette for at disse kan forlenges østover til Turkmenistan langs bunnen av Kaspihavet.[1]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Utdanningen er allmenn og obligatorisk med en total varighet som nylig ble satt ned fra 11 til 9 år.

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen Journalister uten grenser (Reporters sans frontières) rangerer i sin Worldwide Press Freedom Index 2007 Turkmenistan som verdens tredje verste sted for pressefrihet.[2]
Alle medier i Turkmenistan er statseid, og de har president Berdymukhammedov oppført som redaktør. I en artikkel i Morgenbladet vises et utvalg førstesider fra den samme dagen, hvor ikke engang layout varierer fra avis til avis.[1]

Arresterte journalister og politiske fanger holdes i fangeleirer eller på psykiatriske institusjoner. Human Rights Watch jobber med situasjonen til flere politiske fanger, deriblant Gulgeldy Annaniazov, som bodde i Norge fra 2002 til juni 2008. Han ble arrestert dagen etter hjemkomsten for å ha krysset grensen ulovlig, men skal ha fått en annen tiltale siden.[1]

Sivile organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Uavhengige sivile organisasjoner er forbudt, og utenlandske NGOer får ikke innreisetillatelse til landet.[1]

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

Turkmenistans største byer
# Navn Provins Innbyggertall
(2010 est.)
1 Aşgabat Aşgabat 3&505&947221&947 221
2 Türkmenabat Lebap 3&505&279765&279 765
3 Daşoğuz Daşoğuz 3&505&245872&245 872
4 Mari Mari 3&505&126141&126 141
5 Serdar Balkan 3&504&93692&93 692
6 Bayramali Mari 3&504&91713&91 713
7 Balkanabat Balkan 3&504&90149&90 149

Kilde: world-gazetteer.com[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n Morgenbladet: Videre verstover. Av Simen Sætre. Publisert 26. september – 2. oktober 2008 (papirutgaven, nr. 39, årgang 188, side 8–9.)
  2. ^ Reporters sans frontières: Worldwide Press Freedom Index 2007 Besøkt 4. oktober 2008
  3. ^ Turkmenistan: largest cities and towns and statistics of their population. World Gazetteer (2010). Arkivert fra originalen 5. desember 2012. Besøkt 17. august 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]