C.J. Hambro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Carl Joachim Hambro d.e.)
Hopp til navigering Hopp til søk
C.J. Hambro
33519 C.J. Hambro.jpg
Foto: Atelier Rude/Oslo Museum
Født5. jan. 1885[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bergen[5]Rediger på Wikidata
Død15. des. 1964[1][4][6]Rediger på Wikidata (79 år)
Oslo[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[8], journalist, redaktør, skribent, oversetterRediger på Wikidata
Akademisk grad Cand.mag. (1907)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Ektefelle Gudrun Grieg († 1943),
Gyda Christensen († 1964)
Far Edvard HambroRediger på Wikidata
Mor Nicoline Christine HambroRediger på Wikidata
Søsken Elise Hambro, Cathrine HambroRediger på Wikidata
Barn Edvard Hambro, Johan Hambro, Carl Joachim HambroRediger på Wikidata
Parti HøyreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vår Frelsers gravlundRediger på Wikidata
Medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, Den Norske Nobelkomite (19401963)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
Stortingspresident
21. mars 1935–3. desember 1945
ForgjengerJohan Nygaardsvold
EtterfølgerFredrik Monsen
30. juni 1926–10. oktober 1934
ForgjengerOtto B. Halvorsen
EtterfølgerJohan Nygaardsvold
Høyres parlamentariske leder
1926–1957
ForgjengerIvar Lykke
EtterfølgerJohn Lyng
Stortingsrepresentant
1. januar 1922–31. desember 1957
ValgkretsOslo
1. januar 1919–31. desember 1921
ValgkretsKristianias 5. krets, Uranienborg
Leder for Den Norske Nobelkomite
1945–1945
ForgjengerGunnar Jahn (til 1943)
EtterfølgerGunnar Jahn

Carl Joachim Hambro (født 5. januar 1885 i Bergen, død 15. desember 1964 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker for Høyre. Han var journalist og sjefredaktør i Morgenbladet i mesteparten av sitt yrkesliv. C.J. Hambro var kjent som en effektiv taler og retoriker, og regnes som Norges fremste parlamentariker i første halvdel av 1900-tallet.[9]

Han var stortingsrepresentant for Oslo 1919–1957, stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, formann i Høyres stortingsgruppe 1926–1957 samt formann i Høyres sentralstyre 1926–1934 og 1950–1954. Hambro organiserte evakueringen av stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av hovedstaden da Tyskland angrep Norge den 9. april 1940, og han var videre den som utformet Elverumsfullmakten.[9]

Han markerte seg som en kunnskapsrik og iherdig, men tildels kontroversiell politiker. Han var hele livet en sterk motstander av totalitære ideologier og deres anførere.[10]

Yrke[rediger | rediger kilde]

Studier og journalistikk[rediger | rediger kilde]

Hambro avla i 1902 studenteksamen ved Hambros skole i Bergen og begynte deretter universitetsstudier. Han ble cand.mag. etter eksamen i 1907.

Allerede i studietiden ble Hambro journalist i Morgenbladet, der han virket fra 1903 til 1907. I 1907 ble han lærer ved Kristiania handelsgymnasium, året etter ved Vestheim skole der han ble til 1912. I 1913 ble han sjefredaktør i Morgenbladet og i 1921 redaktør av Ukens revy, et blad han redigerte til 1929. Senere i livet bisto han Lars Roar Langslet i opprettelsen av Minervas Kvartalsskrift.[11]

Hambro som litteraturkritiker[rediger | rediger kilde]

C.J. Hambro virket som litteraturkritiker i en årrekke, og hadde gode forutsetninger for dette arbeidet med sine utstrakte kunnskaper om ny og eldre litteratur. På den annen side kunne anmeldelsene hans ofte preges av tidsnød, og han var ikke fri for å la politikken – eller personlige antipatier – bli synlige i anmeldelsene. Philip Houm mener at han «gjerne slaktet verdifulle bøker, dersom ideen – «tendensen» – var ham usympatisk»[12] Spesielt viste dette seg i 1930-årenes kulturkamp. Han skrev svært kritisk om bøker av Rolf Stenersen, Paul Gjesdahl, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. På grunn av tonen i anmeldelsen av Sandemoses Vi pynter oss med horn (1936) meldte Sandemose ham til politiet, men Hambro ble frifunnet.[13] Samtidig var han alltid begeistret for den radikale dikteren Arnulf Øverland, på tross av hans kommunistiske overbevisninger.[14]

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

Hambro var stortingsrepresentant fra 1919 til 1957 og stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, samt visepresident i 1934, president i Odelstinget 1945–1958. Han var Høyres parlamentariske leder 1926–1958. Hambro var også president i Folkeforbundets delegertforsamling i 1939 og 1946.

Hambro var en sterk kritiker av ettergivenheten mot Tyskland i opptakten til andre verdenskrig. Han uttalte blant annet at Münchenavtalen, der Frankrike og Storbritannia ga etter for tyske krav om tsjekkoslovakiske landområder, var «En voldshandling uten sidestykke i den civilisterte historie».[15]

Han organiserte togtransport for stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av Oslo da tyskerne invaderte den 9. april 1940. Hambro var videre den som utformet Elverumsfullmakten som gav regjeringen konstitusjonell dekning for å styre inntil Stortinget igjen kunne samles. Under andre verdenskrig bodde Hambro i USA og Storbritannia.

I eksil i USA fikk han vite at Arthur Skjelderup var død i Norge, men tolket det som om dødsfallet gjaldt Ferdinand Schjelderup, som var sentral i motstandsarbeidet i Norge. I Nordmannsforbundets tidsskrift, første nummer i 1944, skrev Hambro en nekrolog over Ferdinand Schjelderup, og navngav ham som en av hjemmefrontens ledende menn. Tidsskriftet var tilgjengelig for tyske lesere, og Schjelderup hadde ikke annet valg enn å gå i dekning før han kunne rømme til Sverige. I april 1944 ble Hambro innkalt til et møte i London, der både statsminister Nygaardsvold og en representant for hjemmefronten skarpt kritiserte den betydelige risiko han helt unødvendig hadde utsatt Schjelderup for. Til gjengjeld skrev Hambro etter møtet et brev til Nygaardsvold, der han sa sin mening om det «overfall på sakesløs person» han mente seg utsatt for. I flere nordmenns påhør karakteriserte Winston Churchill overfor Anthony Eden Hambro som definitely an enemy of Great Britain, «avgjort en fiende av Storbritannia.»[16]

Hambro var medlem av Den norske Nobelkomite i perioden 1. januar 1940–31. desember 1963, først dets viseformann 1945–1948 og deretter fungerende formann juni 1945–5. november 1945.

Hambro markerte seg sammen med Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F) som motstander av opphevelsen av «jesuittparagrafen».[17][18] Hambro hevdet at jesuittene hadde vært en bidragsyter for fascismen og nasjonalsosialismens framvekst i mellomkrigstiden, og i tillegg en inspirasjon også for kommunister og marxister.[17]

Hambro var kritisk til medlemskap i NATO fordi beslutninger om landets utenrikspolitikk ble flyttet utenfor landets grenser. Han mente Norge burde møte i NATO med «mistenksom aktpågivenhet». Hambro likte heller ikke at NATO ble fremstilt som demokratienes allianse.[19]

Familie[rediger | rediger kilde]

Slekten Hambro stammer fra Danmark, og hadde jødisk bakgrunn. Den konverterte til kristendommen på begynnelsen av 1800-tallet.[20] Carl Joachim Hambro ble født i Bergen i 1885 som sønn av skolebestyrer Edvard Hambro (1847–1909) og Nicoline Christine Harbitz (1861–1926). C.J. Hambro var gift to ganger. Med sin første kone, Gudrun «Dudu» Grieg (1881–1943), fikk han fire sønner, professor og stortingsmann Edvard Hambro (1911–1977), psykolog Cato Hambro (1911–1996), filolog Carl Hambro (1914–1985) og journalist Johan Hambro (1915–1993), og en datter.

«Dudu» døde i USA i 1943, mens ekteparet var i eksil på grunn av den tyske okkupasjonen av Norge. I 1946 giftet han seg med teatersjef Gyda Christensen (1872–1964), som han i mange år hadde hatt et utenomekteskaplig forhold til.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hambro mottok en rekke utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1937 utnevnt til av storkors av St. Olavs Orden.[21] I 1952 mottok han Borgerdådsmedaljen i gull. Han mottok også Haakon VIIs jubileumsmedalje og St. Olavsmedaljen.[21] Hambro bar storkors av Finlands hvite roses orden. I 1995 ble det reist en statue av Hambro ved Eidsvolls plass foran Stortinget.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1912 – Kortfattet norsk litteraturhistorie
  • 1913 – Sprogets aand og bokstavens tjenere
  • 1920 – Irske streiftog og studier
  • 1921 – Mænd og masker
  • 1924 – Norske næringsinteresser paa Grønland : En oversigt
  • 1925 – Glimt fra Amerika
  • 1931 – Folkeforbundet og dets arbeide
  • 1931 – Taler
  • 1931 – Kristen fornyelse : Verdens frelse og Oxford-gruppen, oppr. innlegg i Morgenbladet
  • 1934 – Frydenlunds bryggeri : Træk av en norsk bedrifts historie i 75 aar
  • 1934 – Oslo Høire gjennem 50 år
  • 1935 – Amerikaferd : Av emigrasjonens historie
  • 1936 – Taler i tiden
  • 1936 – Amerika på skilleveien
  • 1937 – Moderne mentalitet
  • 1937 – Portræter og profiler
  • 1939 – For frihet og fred
  • 1939 – Powerful America : Streiflys over de Forente stater idag
 
  • 1940 – I Saw It Happen in Norway
  • 1942 – How to win the peace
  • 1945 – De første måneder
  • 1945 – Taler i krig
  • 1947 – Historisk supplement
  • 1948 – Far og sønn : Barndomserindringer
  • 1950 – De første studenterår : Ungdomserindringer
  • 1954 – Drømmere og dådsmenn
  • 1956 – Du herlige studentertid
  • 1956 – 7. juni – 9. april – 7. juni : Historiske dokumenter
  • 1957 – Statsmenn og statister
  • 1958 – Under den første verdenskrig
  • 1960 – Fra Elizabeth I til Winston Churchill : Studier i engelsk politikk
  • 1963 – Ungdom
  • 1964 – Dagboksblade og aktstykker til regjeringsdannelsen i 1945
  • 1964 – Norsk og nordisk : Taler
  • 1964 – Det Norske Storting gjennom 150 år, hovedredaktør, 4 bind

Oversettelse[rediger | rediger kilde]

  • 1912 – Pickwick-klubbens etterlatte papirer oppr. The Posthumous Papers of the Pickwick Club av Charles Dickens.
  • 1927 – Slegten (The Mad Carews), roman av Martha Ostenso fra 1925. Some & Co.s forlag.[22]
  • 1929 – Nymaane i mai (The Young May Moon) roman av Martha Ostenso. Some & Co.s forlag.[23]
  • 1930 – Vandene under jorden (The Waters Under the Earth), roman av Martha Ostenso. Some & Co.s forlag.[24]
  • 1930 – Syttenhundredeogtreognitti, oppr. Quatre-vingt-treize av Victor Hugo
  • 1932 – Prolog til kjærlighet (Prologue to love), roman av Martha Ostenso. Aschehoug forlag.[25]
  • 1935 – Nona (The White Reef), roman av Martha Ostenso. Aschehoug forlag.
  • 1935 – Steinmarken (The Stone Field), roman av Martha Ostenso. Aschehoug forlag.
  • 1939 – Alrune (The Mandrake Rout), roman av Martha Ostenso. Aschehoug forlag.
  • 1957 – Kim av Rudyard Kipling

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 5. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914, side(r) 281[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store norske leksikon, oppført som C J Hambro, Store norske leksikon-ID C_J_Hambro[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID C_J_Hambro, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 18. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som C. J. Hambro, SNAC Ark-ID w63r44xm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Thyness, Paul (2001). «C.J. Hambro». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. mai 2013. 
  10. ^ Hambro (1984, s. 52)
  11. ^ Løvhaug (2007, s. 45)
  12. ^ Houm (1982, s. 180)
  13. ^ Houm (1984, s. 186)
  14. ^ Hambro (1984, s. 121–122)
  15. ^ Bomann-Larsen, Tor (2011). «Til Chamberlains pris». Haakon & Maud V - Æresordet. Oslo: Cappelen Damm. s. 194. ISBN 978-82-02-30374-7. 
  16. ^ Njølstad (2008, s. 187–188)
  17. ^ a b Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956, professor Øyvind Norderval, 8. mai 2010
  18. ^ Iris Kvellestad: Motreformasjonens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet, masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen
  19. ^ Melle, Oddbjørn Magne: Fanga i NATO. Klassekampen, 30. Mars 2017, s. 16
  20. ^ Hambro (1984, s. 17)
  21. ^ a b Norges Statskalender 1948 s. 1091.
  22. ^ Ostenso, Martha (1927). Slegten. Oslo: Some. 
  23. ^ H. Aschehoug & Co.s forlag. Kristiania: Aschehoug. 1947. s. 255. 
  24. ^ Sirene. Oslo: Sirene. 1981. s. 34. 
  25. ^ Ostenso, Martha (1932). Prolog til kjærlighet. Oslo: Some. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Carl Joachim Hambro d.e. – sitater