Håkon Five

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Håkon Five
Hakon Five, Stortinget.jpg
Født 27. september 1880
Kvam i Nord-Trøndelag
Død 15. januar 1944 (63 år)
Kvam i Nord-Trøndelag
Yrke Gårdbruker, agronom, embedsmann
Parti Venstre
Nasjonalitet Norge
Norges landbruksminister
3. mars 1933–20. mars 1935
Regjering Mowinckel III
Forgjenger Jens Hundseid
Etterfølger Hans Ystgaard
Nord-Trøndelags fylkesmann
11. november 1927–15. januar 1944
Forgjenger Halvor Bachke Guldahl
Etterfølger Asbjørn Lindboe
Norges landbruksminister
25. juli 1924–4. mars 1926
Regjering Mowinckel I
Forgjenger Anders Venger
Etterfølger Ole Bærøe
Norges landbruksminister
26. juli 1921–5. mars 1923
Regjering Blehr II
Forgjenger Gunder Anton Jahren
Etterfølger Anders Venger
Norges landbruksminister
12. desember 1919–20. juni 1920
Regjering Knudsen II
Forgjenger Gunnar Knudsen
Etterfølger Gunder Anton Jahren
Norges provianteringsminister
20. februar 1919–20. juni 1920
Regjering Knudsen II
Forgjenger Birger Stuevold-Hansen
Etterfølger Johan Rye Holmboe
Stortingsrepresentant
1. januar 1934–31. desember 1936
Valgkrets Nord-Trøndelag
1. januar 1922–31. desember 1930
Valgkrets Nord-Trøndelag

Håkon Martin Henriksen Five (født 27. september 1880 i Kvam i Nord-Trøndelag, død 15. januar 1944 i Kvam) var en norsk gårdbruker, agronom, embedsmann og politiker (V). Han var landbruksminister i fire perioder, provianteringsminister 1919–1920, stortingsrepresentant 1922–1930 og 1934–1936 samt fylkesmann i Nord-Trøndelag 1927–1944. Han ansees som Venstres ledende landbrukspolitiker i mellomkrigstiden, og var etter sigende Gunnar Knudsens foretrukne «kronprins».[1] Five var nestformann i Venstre fra 1927, men utfordret aldri Johan Ludwig Mowinckel om hverken formannsvervet eller statsministerkandidaturet i partiet.

Familie og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Han ble født på slektsgården Østre Five i Kvam, 17 km nordøst for Steinkjer, som sønn av gårdbruker Henrik Johnsen Five (1854–1927) og hustru Margrete Rømo (1853–1898). Gården hadde vært i slektens eie siden midten av 1700-tallet.[2] Faren var tidligere elev av H.K. Foosnæs, en dyktig bonde og medlem av herredsstyret i en mannsalder.[3] Ola Five var oppvokst på nabogården, men de to var ikke i slekt.[4] Håkon Fives lærer i folkeskolen var Peter Følling, som beskrev ham som sin mest begavede elev i hele sin lærergjerning.[3] Five avla eksamen ved Mære landbruksskole i 1901 og Norges landbrukshøyskole i 1905. I 1909 var han student ved Eidgenössische polytechnische Schule i Zürich, og i 1910 tok han statsøkonomisk eksamen ved Det Kongelige Frederiks Universitet.

Han giftet seg første gang med Bodil Erichsen (1889–1924), datter av grosserer Christian Erichsen og Elisabeth Zahrtmann, i 1911. Som enkemann og småbarnsfar giftet han seg på nytt i 1927, da med Henriette Conradine «Henny» von der Recke Holtsmark (1891–1982), datter av tidligere landbruksminister Bernt Holtsmark og hustru Johanne Amalie Koller.

Yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Five var lærer ved Sem landbruksskole 1905–1914, ledet Selskapet for Norges Vels undersøkelser av driftsforhold i landbruket (med etableringen av Norges landbruksøkonomiske institutt) 1910–1917, og tok over som gårdbruker på Østre Five etter faren i 1917. I et brev til Ole Nordgaard i 1915 skrev Five at «jeg setter min fødebygd over alle andre bygder, søker dit så ofte det er mig mulig og håper å ende mine dage der som kårkall.»[5] Under den første verdenskrig var han konstituert rasjoneringsdirektør 1917–1919, og det var med dette at Fives karrière tok en avgjørende vending; i 1919 ble han statsråd.[1]

Five var bosatt i Asker mens han jobbet i hovedstaden. I 1920, etter regjeringens avgang, ble han utnevnt til Norges landbruksattaché i Amerika, og i oktober samme år dro Five med ektefellen Bodil og deres fire barn Lisbet, Merle, Siri og Tore med DS «Bergensfjord» til New York.[6] Five hadde egentlig tenkt å ta noen års pause fra politikken og gikk med planer om å gjennomføre landbruksstudier i Roma, men allerede året etter ble han kalt hjem til Norge for å bli statsråd på nytt. Han var tilbake som landbruksattaché i Amerika 1923–1924.

Av de mange offentlige verv som Five bekledte, kan nevnes formann i departemental komité for utarbeidelse av mønsterlister for landbrukslærlinger i 1916, medlem av Norges delegasjon til Den økonomiske verdenskonferanse i 1927 og 1933, medlem av tilsynskomiteen for Meråkerbanen og Sunnanbanen 1928–1932, landbrukssakkyndig ved Folkeforbundets ekspertkonferanser i 1930 og 1931 samt medlem av Kommunallovkomiteen av 1935.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Rasjoneringsdirektør Five ved skrivebordet.
Otto Blehrs andre regjering (1921–1923). Foran fra venstre: Johan Ludwig Mowinckel og Otto Blehr. Bak fra venstre: Ivar Aavatsmark, Rasmus Olai Mortensen, Håkon Five, Arnold Holmboe, Martin Olsen Nalum, Ole Monsen Mjelde og Lars Oftedal.
Mowinckels tredje regjering (1933–1935). Fra venstre: 1. Jens Isak Kobro, 2. Arne Sunde, 3. Lars O. Meling, 4. Landbruksminister Håkon Five, 5. statsminister Mowinckel, 6. Ole Monsen Mjelde, 7. Per Berg Lund, 8. Knut Liestøl, 9. Trygve Utheim

Five ble for alvor trukket inn i politikken idet han ble statsråd i Provianteringsdepartementet den 20. februar 1919. Han tok også over som statsråd i Landbruksdepartementet den 12. desember samme år, og ledet begge departementene frem til Gunnar Knudsens andre regjering gikk av den 20. juni 1920. Det utviklet seg raskt et nært politisk og personlig tillitsforhold mellom statsminister Gunnar Knudsen og den unge statsråden Five, ifølge historiker Leiv Mjeldheim.[1]

Ved Otto Blehrs uventede tilbakekomst som statsminister i 1921 ble Five dradd inn i politikken igjen etter et års pause, og var statsråd i Landbruksdepartementet i hele regjeringens levetid fra 26. juli 1921 til 5. mars 1923. Five innehadde samme rolle i Johan Ludwig Mowinckels første regjering fra 25. juli 1924 til 4. mars 1926. Fives fremste mål i landbrukspolitikken var å øke den totale matproduksjonen ved å utvide det dyrkede arealet og samtidig gjøre dette mer produktivt. Han mente at det beste virkemiddelet for å oppnå dette var å støtte opp under det rasjonelt drevne og hovedsakelig selvforsynte småbruket, hvor han mente at det største nydyrkingspotensialet lå.[1] Kornordningen, som var omstridt i samtiden, måtte, ifølge Five, ordnes slik at den stimulerte til selvhjelp. Fives politikk kom til uttrykk gjennom støtte til nydyrking, forslaget til ny jordlov av 1928 og i kornsaken (bedre vilkår for kornbøndene). I 1929 ble kornsaken delvis løst med opprettelsen av Statens kornforretning, gjennom et kompromiss som ikke var helt i tråd med hva Five hadde forespeilt.

Five var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1922–1930 og 1934–1936, men var statsråd i mye av denne tiden og fikk dessuten innvilget permisjon for å tjene som fylkesmann 1927–1933. Five fikk plass i Venstres hovedstyre fra 1921, og var partiets nestformann fra 1927, og var følgelig en tungvekter i partiet. Han kom til å få en dominerende påvirkning på Venstres landbrukspolitikk i store deler av mellomkrigstiden, og i øvrig økonomisk politikk, hvor han også spilte en avgjørende rolle, tilhørte han en av de mest konsekvente tilhengerne av frihandel i tollpolitiske spørsmål.[1] Dette kom blant annet til uttrykk i arbeidet med en ny tolltariff i 1927, der Five representerte Venstre i tollkommisjonen som utarbeidet tariffen. De andre borgerlige representantene fra Bondepartiet og tildels Høyre gikk inn for et sterkere tollvern for norske produsenter, noe Five så på med bekymring:

[v]i låser oss efterhånden, hvis vi fortsetter på denne vei, ute fra verdenssamkvemet, vi gjør et stadig vanskeligere for oss selv å nytte den rikdom som verden byr oss i sine råstoffer, og vi vanskeliggjør våre egne økonomiske fremskritt.[7]

Etter en lengre pause fra politikken, kom Five tilbake som statsråd i Landbruksdepartementet for fjerde og siste gang, i Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering fra 3. mars 1933 til 19. mars 1935. Denne gangen var imidlertid jordbruket rammet av en dyp krise, men Five ville ikke la kortsiktige krisevurderinger styre politikken i en annen retning, og kunne ikke tilby stort annet enn produktivitetstiltak fra statens side. Politikken hans kan med rette beskrives som forsiktig og avventende.[8] Dette var med på å felle regjeringen, da denne politikken provoserte Bondepartiet, og ble en medvirkende årsak til kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet i 1935.[1][8]

Fylkesmann i Nord-Trøndelag[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til fylkesmann i Nord-Trøndelag i 1927, og tiltrådte den 11. november samme år. Fylkeskommunen hadde etablert gjeld i 1920-årene, hvilket gjorde Fives handlingsrom som fylkesmann mindre, og i 1931 ble det innlevert konkursbegjæring mot fylket.[4] Etter det økonomiske katastrofeåret i 1931, fikk fylket en midlertidig gjeldsordning hvor den opprinnelige gjelden ble skrevet ned med 73 %, og Fives arbeid ble etterhvert lettere.[8] Five hadde permisjon fra embetet for å tjene som landbruksminister 1933–1935, og fylkesfullmektig Jens Eian ble konstituert som fylkesmann. Etter at den andre verdenskrig brøt ut, oppfordret fylkesmann Five kommunene til å utvise den største sparsomhet i sine budsjetter.[9]

Om kvelden den 9. april 1940 forsøkte generalmajor Jacob Ager Laurantzon, sjef for 5. divisjon, å overtale Five til bli med ham da han skulle melde seg for den tyske kommandanten, noe som var helt uaktuelt for Five.[10] Laurantzon gav samtidig ordre om at det ikke skulle opptas kamp.[10] Five og oberstene Getz og Wettre tok initiativ til å fjerne Laurantzon fra stillingen den 27. april.[11] Troppene på Hegra festning, under kommando av Hans Reidar Holtermann, kunne dermed holde stand frem til den 5. mai, da de overga seg, som de siste troppene i Sør-Norge. Laurantzon ble senere dømt for «grov uforstand i tjenesten» etter krigen.[12]

Five oppfordret i desember 1940 alle ordførerne i fylket å henge opp innrammede plakater av Vidkun Quisling på alle kommunale kontorer, noe han også etter pålegg hadde gjort hos fylkesadministrasjonen.[13]

Han ble avsatt som fylkesmann av okkupasjonsstyret den 30. juni 1941 og erstattet med Torbjørn Eggen. Five ble da forvist til gården sin i Kvam, og var offisielt fylkesmann frem til han døde der i 1944, 63 år gammel.[1] Gården ble overtatt av sønnen Henrik Five, overrettssakfører og avdelingsdirektør i N.A.F.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

En granittbyste av ham, utført av Arne Durban i 1950, står ved Norges veterinærhøgskole i Oslo.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1910Veiledning i landbruksregnskap
  • 1920Undersøkelser over jordbrukets driftsforhold. 1. veiledning i landbruksregnskap
  • 1921Aktuell jordbrukspolitikk
  • 1933Landbrukskrisen i Norge og verdenskrisen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Mjeldheim (2001).
  2. ^ a b Fiskaa og Myckland (1958), s. 127.
  3. ^ a b Nordgaard (1920), s. 261–262.
  4. ^ a b Ystgaard (2008), s. 10.
  5. ^ Nordgaard (1920), s. 263.
  6. ^ «Emigranter over Kristiania 1871–1930». Digitalarkivet. Besøkt 19. desember 2016. 
  7. ^ Fure (1996), s. 156.
  8. ^ a b c Ystgaard (2008), s. 11.
  9. ^ Christophersen (1993), s. 117.
  10. ^ a b Christophersen (1993), s. 99.
  11. ^ Christophersen (1993), s. 103.
  12. ^ Christophersen (1993), s. 98.
  13. ^ Christophersen (1995), s. 43.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]