Kriminalitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kriminalitet er en betegnelse på handlinger som er straffbare i henhold til straffelovgivninger. I visse sammenhenger omtales kun de mer alvorlige straffelovbruddene, «forbrytelsene», som kriminalitet.

I noen definisjoner av kriminalitet, er det ikke bare nødvendig at en handling rammes av en straffeparagraf, men at den også blir formelt sanksjonert for å kunne kalles kriminalitet. Slike definisjoner utelukker for eksempel handlinger rammet av sovende paragrafer og andre straffelovbrudd som blir reagert mot på annen måte enn ved hjelp av rettsvesenet. Visse teoretikere mener på bakgrunn av en slik forståelse at kriminalitet ikke er noe en viss type handling enten er eller ikke er, men at handlinger blir til «kriminalitet» ut ifra den sosiale sammenhengen og måten andre oppfatter den på og reagerer mot den.

Ikoniserte skurker: Foto av Bonnie Parker og Clyde Barrow fra en gang mellom 1932 og 1934, da deres herjinger i Arkansas omfattet drap, ran og kidnapping. Her poserende foran en tidlig 1930-talls Ford V-8 automobil.

Historiske og geografiske ulikheter[rediger | rediger kilde]

Hva som oppfattes som lovbrudd, varierer fra samfunn til samfunn og over tid. Det som er kriminelt i et land i dag, er altså heller ikke nødvendigvis kriminelt i andre land eller om noen år. Tydelige eksempler er straffebestemmelser for homofili og befatning med ulike typer rusmidler. For andre handlingstyper er det imidlertid mindre ulikheter i tid og sted, som for drap.

Kriminalitet i Norge[rediger | rediger kilde]

Man har i Norge siden straffeloven av 1902, skilt mellom forbrytelser og forseelser, der sistnevnte innebærer de minst alvorlige handlingene. Dette regnes imidlertid ikke lenger som en hensiktsmessig inndeling da mange forseelser i dagens lovgivning betraktes som mer alvorlig enn mange av forbrytelsene. Skillet er derfor opphevet i ny straffelov vedtatt i 2005.

Kriminalitetskontroll og straffeprosess[rediger | rediger kilde]

I Norge er det politiet som har ansvaret for å forebygge og etterforske kriminalitet. Polititjenestemenn og tollere har også myndighet til å gi forenklet forelegg om bot for mindre alvorlige trafikk- og tollforseelser. Hvis et straffelovbrudd skal etterforskes av politiet blir det i stedet registrert som anmeldt.

Påtalemyndigheten har ansvar for å lede politiets etterforskning og avgjøre om personer som anses for ansvarlige for anmeldte straffelovbdrudd skal siktes og eventuelt til slutt få en påtaleavgjørelse mot seg. Påtalen kan innebære tiltale, men oftere forelegg som bot, inndragelse eller betinget påtaleunnlatelse. I Norge har påtalemyndighet og politi også et spesielt tett samarbeid, da den lavere påtalemyndighet er en del av politiet.

I de tilfeller påtalemyndigheten reiser tiltale mot en person for brudd på en eller flere straffebestemmelser, er det en domstol som avgjør hva slags reaksjon som skal gis. Mulige reaksjoner er da i tillegg til frifinnelse: bøter, betinget/ubetinget fengselsstraff, forvaring og samfunnsstraff. En domstol må også godkjenne varetektsfengslinger hvis politiet vil holde en person mer enn et par dager i forbindelse med etterforskningen. Mens politi og påtalemyndighet er underlagt regjeringsmakten er domstolene helt uavhengige og skal kun dømme etter lover og andre rettskilder.

Gjennomføringen av straffen reguleres av straffegjennomføringsloven og utføres av Kriminalomsorgen, som også skal gi straffen et hensiktsmessig innhold.

Statistikk og typer[rediger | rediger kilde]

Hverdagskriminalitet: Formelt sett er trikkesniking og å kjøre på rødt lys for kriminalitet å regne. Andre utbredte straffelovbrudd er skattefusk og svart arbeid.

I Norge fører Statistisk sentralbyrå statistikk både over lovbrudd (og ofre) anmeldt til politiet, ferdig etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner, og bruk av fengsel. Det blir også gjennomført spørreundersøkelser (levekårsundersøkelser) om utsatthet for tyverier, skadeverk og vold i den norske befolkningen over 16 år.

Kriminalitet blir i disse statistikkene delt opp i ti hovedgrupper, og en rekke ulike typer (ikke alltid sammenfallende med gruppeinndelingen):

  • Annen vinningskriminalitet, hovedsakelig tyverier (herunder simple og grove fra ulike steder og brukstyveri av motorkjøretøy), men også visse typer underslag, bedrageri og utroskap og heleri og ran (tross i at ran også kan involvere trusler eller vold).
  • Skadeverk, kun inndelt mellom simpel og grov skadeverksforbrytelse samt skadeverksforseelse.
  • Arbeidsmiljøkriminalitet, i hovedsak forseelse mot arbeidsmiljøloven.
  • Annen kriminalitet, som benyttelse av falsk dokument, forseelse mot den alminnelige orden og fred, forseelse mot politivedtektene (jf. tidligere løsgjengerloven) og lovbrudd mot andre lover, som utlendingsloven.

Noen hovedtall[rediger | rediger kilde]

I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 15 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. Nivået er relativt stabilt i forhold til de foregående 25 årene med slike undersøkelser. 3,6 prosent av befolkningen ble utsatt for noen av de nærmere 400 000 lovbruddene registrert anmeldt av politiet samme år. Anmeldelsene gjelder først og fremst tyverier og andre vinningslovbrudd, selv om denne gruppen har gått betydelig ned siden år 2000. Drapsratene i Norge har på 2000-tallet holdt seg i underkant av ett drap per 100 000 innbygger årlig, noe lavere enn på 1980/90-tallet, og et av de laveste nivåene i verden.

Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte og oppklare lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.

Omtrent 36 prosent av straffereaksjonene (utenom forenklet forelegg) blir gitt til personer mellom 15 og 25 år, kun rundt 30 prosent til personer over 40 år. Cirka 15 prosent blir gitt til kvinner. Og omtrent 14 prosent blir gitt til bosatte personer med innvandringsbakgrunn (med eller uten norsk statsborgerskap), samt rundt 7 prosent til personer som ikke er registrert bosatt i Norge.

Ifølge tilbakefallsundersøkelser blir omtrent halvparten av de 80 000 tatt på nytt igjen av politiet i løpet av de påfølgende fem årene. Undersøkelser over lengre tid viser blant annet at en tredel av alle gutter i Norge av et bestemt årskull ble tatt av politiet en eller annen gang fra 15- til 25-årsalderen (alderen det er vanligst å bli tatt for lovbrudd). De fleste blir imidlertid aldri registrert av politiet som gjerningspersoner, og av de som blir det ligger hovedvekten av lovbruddene på noe få. Kun 520 menn av de til sammen 52 000 personene i det angitte årskullet (dvs. én prosent), ble tatt for over halvparten av alle forbrytelsene registrert på årskullet i løpet av tiårsperioden.

Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.

Se også[rediger | rediger kilde]

Rettsbegreper

Institusjoner

Kriminalitetsformer

Annet

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.