Kriminalitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kriminalitet er en betegnelse på handlinger som er straffbare i henhold til straffelovgivninger. I visse sammenhenger omtales kun de mer alvorlige straffelovbruddene, «forbrytelsene», som kriminalitet.

I noen definisjoner av kriminalitet, er det ikke bare nødvendig at en handling rammes av en straffeparagraf, men at den også blir formelt sanksjonert for å kunne kalles kriminalitet. Slike definisjoner utelukker for eksempel handlinger rammet av sovende paragrafer og andre straffelovbrudd som blir reagert mot på annen måte enn ved hjelp av rettsvesenet. Visse teoretikere mener på bakgrunn av en slik forståelse at kriminalitet ikke er noe en viss type handling enten er eller ikke er, men at handlinger blir til «kriminalitet» ut ifra den sosiale sammenhengen og måten andre oppfatter den på og reagerer mot den.

Ikoniserte skurker: Foto av Bonnie Parker og Clyde Barrow fra en gang mellom 1932 og 1934, da deres herjinger i Arkansas omfattet drap, ran og kidnapping. Her poserende foran en tidlig 1930-talls Ford V-8 automobil.

Historiske og geografiske ulikheter[rediger | rediger kilde]

Hva som oppfattes som lovbrudd, varierer fra samfunn til samfunn og over tid. Det som er kriminelt i et land i dag, er altså heller ikke nødvendigvis kriminelt i andre land eller om noen år. Tydelige eksempler er straffebestemmelser for homofili og befatning med ulike typer rusmidler. For andre handlingstyper er det imidlertid mindre ulikheter i tid og sted, som for drap.

Kriminalitet i Norge[rediger | rediger kilde]

Man har i Norge siden straffeloven av 1902 skilt mellom forbrytelser og forseelser, der sistnevnte innebærer de minst alvorlige handlingene. Dette regnes imidlertid ikke lenger som en hensiktsmessig inndeling da mange forseelser i dagens lovgivning betraktes som mer alvorlig enn mange av forbrytelsene. Skillet er derfor opphevet i den nye straffeloven av 2005, som formelt trådte i kraft 1. oktober 2015.

Straffbar handling[rediger | rediger kilde]

En handling er straffbar når den etter loven er forbudt og underkastet straff. Straffeloven § 1 sier: Denne Lovs første Del finder, forsaavidt intet modsat er bestemt, Anvendelse paa alle strafbare Handlinger.

Hvis en person eller et foretak bryter loven kan handlingen straffes. Hovedvilkår for å ilegge straff er lovprinsippet, at det ikke foreligger straffrihetsgrunner, at gjerninspersonen er tilregnelig og graden av skyld. Straffbar er ikke en betegnelse som brukes om personer. Når personer eller foretak gjennomfører straffbare aktive handlinger kan de straffes. Også unnlatelse av å handle, forsøk på handling og medvirkning til handling kan være straffbart. Den som utfører en straffbar handling og vilkårene for å ilegge straff er til stede, er strafferettslig ansvarlig.

Lovprinsippet[rediger | rediger kilde]

I strafferetten gjelder lovprinsippet som er en side av legalitetsprinsippet, men er snevrere. Lovprinsippet er forankret i Grunnlovens § 96 første punktum: Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Lovprinsippet stiller opp et krav om at ingen kan straffes uten etter lov. Grunnlovens § 96: «Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.» er også en del av lovprinsippet. I Norge er det etter lovprinsippet ikke nok å ha hjemmel i lov for å dømme noen til straff. I angelsaksiske land kan man dømmes til straff på grunnlag av domstolspraksis alene. I Norge er kravet at for å straffedømme noen må straffebestemmelsen stå i en lov og verken forskrift, rettspraksis eller allmenne rettsoppfatninger kan gi grunnlag for straff i Norge. Lovprisippet er tolket slik at det er selve straffetrusselen som må stå i loven, gjerningsbeskrivelsen kan stå i en forskrift[1].

Straffrihetsgrunner[rediger | rediger kilde]

Nødverge [2] og nødrett [3] er straffrihetsgrunner. Samtykke fra den som handlingen går ut over kan være straffriende. Selvtekt kan være straffriende hvis den er lovlig. Hvis provokasjon fra politiet fører til at en ulovlig handling begås er det straffriende. Offentlige myndigheter kan ha adgang til å foreta ellers straffbare handlinger når de utøver myndighet.

Tilregnelighet[rediger | rediger kilde]

For å kunne straffes må gjerningspersonen ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Personer som er under 15 år [4], psykotiske, psykisk utviklingshemmede i høy grad eller bevisstløse i gjerningsøyeblikket [5] kan ikke straffes og deres handlinger er ikke straffbare. Bevisstløshet på grunn av selvforskyldt rus er ikke straffriende [6].

Skyld[rediger | rediger kilde]

Skyld er et vilkår for straff. For å kunne straffe en handling må gjerningspersonen kunne bebreides. Det kreves skyldevne av gjerningspersonen. Former for skyld er forsett og uaktsomhet.

Forsett[rediger | rediger kilde]

I strafferetten skilles det mellom hensiktsforsett, visshetsforsett, sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett (dolus eventualis). Kravene til forsett for å straffe en handling avhenger av hvilket straffebud som er overtrådt.

Uaktsomhet[rediger | rediger kilde]

I strafferetten skilles det mellom grov uaktsomhet, alminnelig (simpel) uaktsomhet og culpa levissima (den letteste uaktsomhet). Hvor grensen for hvilken uaktsomhet som kan straffes avhenger av hvilket straffebud som er overtrådt.

Kriminalitetskontroll og straffeprosess[rediger | rediger kilde]

I Norge er det politiet som har ansvaret for å forebygge og etterforske kriminalitet. Polititjenestemenn og tollere har også myndighet til å gi forenklet forelegg om bot for mindre alvorlige trafikk- og tollforseelser. Hvis et straffelovbrudd skal etterforskes av politiet blir det i stedet registrert som anmeldt.

Påtalemyndigheten har ansvar for å lede politiets etterforskning og avgjøre om personer som anses for ansvarlige for anmeldte straffelovbrudd skal siktes og eventuelt til slutt få en påtaleavgjørelse mot seg. Påtalen kan innebære tiltale, men oftere forelegg som bot, inndragelse eller betinget påtaleunnlatelse. I Norge har påtalemyndighet og politi også et spesielt tett samarbeid, da den lavere påtalemyndighet er en del av politiet.

I de tilfeller påtalemyndigheten reiser tiltale mot en person for brudd på en eller flere straffebestemmelser, er det en domstol som avgjør hva slags reaksjon som skal gis. Mulige reaksjoner er da i tillegg til frifinnelse: bøter, betinget/ubetinget fengselsstraff, forvaring og samfunnsstraff. En domstol må også godkjenne varetektsfengslinger hvis politiet vil holde en person mer enn et par dager i forbindelse med etterforskningen. Mens politi og påtalemyndighet er underlagt regjeringsmakten er domstolene helt uavhengige og skal kun dømme etter lover og andre rettskilder.

Gjennomføringen av straffen reguleres av straffegjennomføringsloven og utføres av Kriminalomsorgen, som også skal gi straffen et hensiktsmessig innhold.

Ungdomskriminalitet[rediger | rediger kilde]

Fra og med 2015 til 2017, er det registrert økninger i antallet unge under 18 år som er blitt registrert med straffbare forhold.[7] Etter tre år med vekst i kriminalitet blant ungdom har ny statistikk vist at utviklingen har snudd seg.[8] Siden 2017 har antallet gått nedover, men det er nylig oppdaget at tallene ikke er beskrivende av virkeligheten. Det har trolig skjedd en økning. Dessverre er ikke statistikken alltid til å stole på eller at den ikke er beskrivende av virkeligheten.

Flere tusen ungdommer har “unngått” straff og fått såkalte ungdomskontrakter og blir av den grunn ikke registrert i strafferegisteret. I tillegg har politiet henlagt stadig flere saker. Drøyt 55 000 saker ble henlagt av Oslo-politiet i løpet av 2019.[9] Dessuten er det færre som velger å anmelde saker, nemlig gjennom erfaring om at det har liten hensikt. Altså det at antallet på kriminalitet blant ungdommen har gått ned i statistikken er neppe representativt av virkeligheten. Den bekjenner mer hvordan oppmerksomheten på ungdomskriminalitet har blitt flyttet over på andre områder, som for eksempel ID-tyveri.

Vold blant ungdom[rediger | rediger kilde]

Voldskriminaliteten blant unge over 15 år har hatt en konstant utvikling, men har hatt en særlig sterk økning de siste tre årene (2016-2019). Både psykisk og fysisk vold defineres som overgrep for å tvinge over sin vilje, eller som et utløp for aggresjon. Vold er en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Antall tilfeller av fysisk vold er nesten doblet siden 2011, selv om antallet på involverte personer er forblitt nokså uendret. Volden har også blitt grovere enn før og ungdommen har startet å filme den. Filmingen og delingen av volden på blant annet sosiale medier, kan ha hatt en viss påvirkningsgrad og kan være svare på hvorfor volden har økt i enkelte ungdomskretser.

Grunner for økning i kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Etter flere år med reduksjon i kriminalitet blant unge generelt, har politiet sett vekk fra kriminaliteten blant ungdommen og har hatt mindre fokus på de enkelte sakene. Dette kan være en stor medvirkende faktor for hvorfor de enkelte typer kriminalitet har økt. Denne omorganiseringen og konsekvensene av den kan grunne seg på alle de henlagte sakene.

Statistikk, typer og koder[rediger | rediger kilde]

Hverdagskriminalitet: Formelt sett er trikkesniking og å kjøre på rødt lys for kriminalitet å regne. Andre utbredte straffelovbrudd er skattefusk og svart arbeid.

I Norge fører Statistisk sentralbyrå statistikk både over lovbrudd (og ofre) anmeldt til politiet, ferdig etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner, og bruk av fengsel. Det blir også gjennomført spørreundersøkelser (levekårsundersøkelser) om utsatthet for tyverier, skadeverk og vold i den norske befolkningen over 15 år.

Frem til innføringen av straffeloven av 2005 ble kriminaliteten inndelt i to lovbruddskategorier (forbrytelse eller forseelse) og ti lovbruddsgrupper:[10] Økonomisk kriminalitet, Annen vinningskriminalitet, Voldskriminalitet, Seksualforbrytelse, Narkotikaforbrytelse, Skadeverk, Trafikkforseelse, Miljøkriminalitet, Arbeidsmiljøkriminalitet og Annen kriminalitet. På et mer detaljert nivå var statistikkene fordelt etter type lovbrudd,[11] som forut for ny straffelov ikke alltid sammenfalt med lovbruddsgruppeinndelingen. Alle grupperingene av lovbrudd i Statistisk Sentralbyrås kriminalstatistikk er basert på politiets koder for lovbrudd,[12] som hver og en knytter seg til bestemmelser i den norske straffelovgivningen. Klassifiseringene av lovbruddskategorier og lovbruddsgrupper ble fra overgangen til rapportering fra elektroniske register på begynnelsen av 1990-tallet og frem til 2015 forvaltet som felles klassifiseringer for SSB og justissektoren – og mye brukt i politiets driftsstatistikker[13]. Per september 2019 benytter politiet fremdeles denne klassifiseringen i sine driftsstatistikker.

Etter beslutningen[14] om at straffeloven av 2005 skulle tre i kraft[15] den 1. oktober 2015 samarbeidet Politidirektoratet (med flere av sine underliggende etater), Riksadvokatembetet og Statistisk sentralbyrå om etableringen av et nytt kodeverk for lovbrudd tilpasset ny straffelov. Som resultat av dette ble det lagt inn om lag 430 nye koder for registrering av lovbrudd i politiets registersystemer, til erstatning for et tilsvarende antall koder for straffeloven av 1902.

Norges Grunnlov § 97 slår fast at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft, og dermed er gjerningstidspunktet for et lovbrudd (før eller etter 1. oktober 2015) avgjørende for hvorvidt straffeloven av 1902 eller straffeloven av 2005 (med tilhørende kodeverk for lovbrudd) kommer til anvendelse i det enkelte tilfellet. Utover lovbruddskoder med direkte tilknytning til straffelovene finnes det i tillegg et betydelig antall lovbruddskoder knyttet til særlovgivning med straffebestemmelser, som for eksempel Vegtrafikkloven, Tolloven og Naturmangfoldloven.

Med utgangspunkt i dette nye kodeverket, detaljerte analyser av grunnlagsdata og alle straffebestemmelser utviklet Statistisk sentralbyrå etter 2015 en ny klassifisering av lovbrudd,[16] samtidig som den tidligere klassifiseringen av lovbrudd opphørte. Den nye klassifiseringen består av ni lovbruddsgrupper, som igjen er delt inn i mer detaljerte typer lovbrudd.[17]

  • Eiendomstyveri, hovedsakelig tyverier (med en tredelt inndeling etter grovhet), samt brukstyveri av motorkjøretøy og annen bruk og besittelse av andres eiendel.
  • Annet vinningslovbrudd, en rekke forskjellige økonomiske lovbrudd som underslag, bedrageri og utroskap, heleri, tollovertredelser, korrupsjon og hvitvasking.
  • Eiendomsskade, skadeverk (med en tredelt inndeling etter grovhet), samt fare for allmennheten ved brann og annen skade.
  • Vold og mishandling, som de grovere typene drap og kroppsskade og mindre fysisk skadelige typer som kroppskrenkelse, trusler, tvang/frihetsberøvelse, i tillegg til offerfokuserte benevnelser som mishandling i familieforhold og vold mot offentlig tjenestemann (som begge kan innebære både fysisk vold og trusler m.m.). Etter den nye klassifiseringen inngår dessuten ran og utpressing, hensynsløs adferd og personforfølgelse, menneskehandel og terror og terrorrelatert handling i lovbruddsgruppen Vold og mishandling.
  • Seksuallovbrudd, inkluderer voldtekt (seksuell omgang med barn under 14 år er etter ny straffelov regnet som voldtekt), seksuell omgang med barn 14-15 år, seksuell omgang i overmaktsforhold, seksuell omgang mellom nærstående (incest), seksuell handling og seksuelt krenkende adferd.
  • Rusmiddellovbrudd, med hovedinndeling mellom de mer alvorlige typene narkotikalovbrudd mot straffeloven (oppbevaring, kjøp, salg, smugling, produksjon) og de mindre alvorlige mot legemiddelloven (bruk og besittelse). Rusmiddellovbrudd omfatter dessuten doping, ruspåvirket kjøring og overtredelser mot alkohollovgivning.
  • Ordens- og integritetskrenkelse, som inkluderer en rekke forskjellige typer ordensforstyrrelser, våpen-, brann- og eksplosivlovgivning, motarbeiding og hindring av offentlige myndigheter, uriktig forklaring og anklage, utlendingslovgivning, misbruk av offentlig myndighet, dokument- og ID-krenkelse, offentlig krenkelse av privatlivets fred og hatefulle ytringer.
  • Trafikkovertedelse, inkludert brudd på Vegtrafikkloven som kjøring uten gyldig førerkort, ulovlig hastighet, og personskade, samt brudd på annen transport- og trafikklovgivning.
  • Annet lovbrudd, inkludert forskjellige typer natur- og miljølovbrudd, eksempelvis ulovlig forurensning, ulovlig fiske og krypskytteri, samt brudd på arbeidsmiljølovgivning og andre eller uspesifiserte brudd på straffelovgivning.

Noen hovedtall[rediger | rediger kilde]

I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 15 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. Nivået er relativt stabilt i forhold til de foregående 25 årene med slike undersøkelser. 3,6 prosent av befolkningen ble utsatt for noen av de nærmere 400 000 lovbruddene registrert anmeldt av politiet samme år. Anmeldelsene gjelder først og fremst tyverier og andre vinningslovbrudd, selv om denne gruppen har gått betydelig ned siden år 2000. Drapsratene i Norge har på 2000-tallet holdt seg i underkant av ett drap per 100 000 innbygger årlig, noe lavere enn på 1980/90-tallet, og et av de laveste nivåene i verden.

Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte og oppklare lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.

Omtrent 36 prosent av straffereaksjonene (utenom forenklet forelegg) blir gitt til personer mellom 15 og 25 år, kun rundt 30 prosent til personer over 40 år. Cirka 15 prosent blir gitt til kvinner. Og omtrent 14 prosent blir gitt til bosatte personer med innvandringsbakgrunn (med eller uten norsk statsborgerskap), samt rundt 7 prosent til personer som ikke er registrert bosatt i Norge.

Ifølge tilbakefallsundersøkelser blir omtrent halvparten av de 80 000 tatt på nytt igjen av politiet i løpet av de påfølgende fem årene. Undersøkelser over lengre tid viser blant annet at en tredel av alle gutter i Norge av et bestemt årskull ble tatt av politiet en eller annen gang fra 15- til 25-årsalderen (alderen det er vanligst å bli tatt for lovbrudd). De fleste blir imidlertid aldri registrert av politiet som gjerningspersoner, og av de som blir det ligger hovedvekten av lovbruddene på noe få. Kun 520 menn av de til sammen 52 000 personene i det angitte årskullet (dvs. én prosent), ble tatt for over halvparten av alle forbrytelsene registrert på årskullet i løpet av tiårsperioden.

Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.


Se også[rediger | rediger kilde]

Rettsbegreper

Institusjoner

Kriminalitetsformer

Annet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Svein Slettan og Toril Marie Øie: Forbrytelse og straff, bind 1: Innføring i strafferett. Universitesforlaget 2001. ISBN. 82-518-4025-2. Sidene 69-73.
  2. ^ Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 48
  3. ^ Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 47
  4. ^ Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 46
  5. ^ Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 44
  6. ^ Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 45
  7. ^ Riaz, Wasim; Foss, reas Bakke. «Oslo-politiet har ikke klart å stanse utviklingen: – Det er ingen hyggelig trend». Aftenposten. Besøkt 3. februar 2020. 
  8. ^ Stolt-Nielsen, Harald. «Ny rapport: Rekordmange unge gjengangere i Oslo. Men to steder minker ungdomskriminaliteten.». Aftenposten. Besøkt 3. februar 2020. 
  9. ^ Journalist, Bård Amundsen (3. juli 2019). «Kriminaliteten fortsetter å falle». forskning.no (norsk). Besøkt 3. februar 2020. 
  10. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/154. Besøkt 17. september 2019. 
  11. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/146/versjon/595/koder. Besøkt 17. september 2019. 
  12. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/153. Besøkt 17. september 2019. 
  13. ^ «Tall og fakta». Politiet. Besøkt 17. september 2019. 
  14. ^ beredskapsdepartementet, Justis-og (13. mars 2015). «Ny straffelov i kraft fra 1. oktober». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 17. september 2019. 
  15. ^ «Lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 17. september 2019. 
  16. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/146. Besøkt 17. september 2019. 
  17. ^ www.ssb.no https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/146. Besøkt 17. september 2019. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Svein Slettat og Toril Marie Øie: Forbrytelse og sraff. Bind 1: Innføring i strafferett. Universitetsforlaget 2001. ISBN 82-518-4025-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]