Bosnia-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bosnia-krigen
Del av Jugoslavia-krigene
Bosnian war header.no.png
Parter i krigen
Bosnia-Hercegovina
regjeringshæren (ABiH)
innenriksdepartementet (MUP BiH)
Territorialt forsvar av B-H (TO)
Hrvatske obrambene snage (HOS)
Paramilitære:
Grønne bereter, Patriotisk liga
DFR Jugoslavia
(Republika Srpska, Republika Srpska Krajina)
Jugoslaviske hær (JNA)
Republika Srpska hæren (VRS)
Paramilitære:
Arkans tigre, Hvite ørner, Skorpionene
Kroatia (Herceg-Bosna)
Hrvatsko vijeće obrane (HVO)
Kroatiske bakke armé (HV)
Vestlig Bosnia
Paramilitære:
«Abdić’s» frivillige (mujahedin)
UNPROFOR
NATO

Bosnia-krigen var en krig som ble kjempet fra 6. april 1992 til 14. desember 1995 mellom ulike grupperinger av i hovedsak serbere, bosnjaker (bosniske muslimer) ) og kroater om kontroll over republikken Bosnia-Hercegovina. Den var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Krigen var kompleks og et resultat av mange årsaker. Politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kriser som følge av slutten på den kalde krigen og kommunismens fall i det tidligere Jugoslavia, oppbruddet av Jugoslavia som startet med dannelsen av Kroatia og Slovenia, og de påfølgende krigene var viktige faktorer.

Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca. 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem som følge av krigen.[1] En av de mest kjente hendelser fra Bosnia-krigen er Srebrenica-massakreni juli 1995 da rundt 8 000 bosnjaker ble drept av bosniskserbiske militærstyrker.

Krigen var offisielt over med signeringen av Daytonavtalen i Paris 14. desember 1995.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kartet viser den etnisk fordelingen i Bosnia-Hercegovina i 1991. Blått representerer bosniaserberene, grønt bosnjaker og rødt bosniakroatene.

Krigen i Bosnia-Hercegovina er relatert til oppløsningen av Jugoslavia. Kriser oppstod i hele det tidligere Jugoslavia da det kommunistiske styret ble svekket, som igjen var en følge av de store forandringer etter den kalde krigens slutt. I Jugoslavia mistet det kommunistiske partiet mye av sin opprinnelige ideologi og gikk mer over til nasjonalistiske ideologier i begynnelsen av 1989. Dette var mest merkbart i Serbia og Kroatia. Det var lite av dette i Bosnia-Hercegovina, mens det var nesten ikke-eksisterende i Slovenia og Makedonia. Denne endringen ble mest synlig da Slobodan Milošević trådte inn i politikken i Serbia. Milošević benyttet seg av den gryende nasjonalismen og posisjonerte seg selv som den moralske leder av serbere i Kosovo. Slobodan Miloševićs åpenbare politiske mål var å få fullstendig kontroll over hele Jugoslavia. For å nå dette målet administrerte han flere prosesser som førte til at hans kabinett fikk kontroll over Vojvodina og Montenegro. Da han i tillegg avsatte regjeringen i Kosovo hadde han kontroll over nesten halvparten av Jugoslavia, og med de ekstra stemmene påvirket han lett flere føderale avgjørelser. Dette ble synlig da han brukte sin makt for å forhindre mange endringer i grunnloven som var foreslått av den slovenske regjeringen for å gjenopprette maktbalansen innen føderasjonen. Kongressen sluttet med at de slovenske og kroatiske delegasjonene forlot møtet.

Jugoslavia ble splittet i tre, hvor bosnjakene så til Alija Izetbegović, serberne til Slobodan Milošević og kroatene til Franjo Tuđman.

Bosnia-Hercegovina var den eneste av de jugoslaviske republikkene der ingen etnisk gruppe hadde noen klar majoritet; også hovedstaden Sarajevo hadde en heterogen etnisk befolkning. De etniske samfunnene i Sarajevo tolererte hverandre og dagliglivet fungerte. Ekteskap mellom gruppene var ikke uvanlig, men hovedsakelig var ekteskap innenfor sin egen etniske gruppe mest vanlig. Dermed beholdt man gruppene til en viss grad adskilt.

Problemene begynte tidlig på 1990-tallet da de første valgene i republikkene ble holdt. I Bosnia ble resultatet tre dominerende etnisk-baserte partier som dannet en løs koalisjon for å fordrive det jugoslaviske kommunistpartiet. Som leder av det største partiet ble Alija Izetbegović president av Bosnia. Izetbegović ble kontroversielt fengslet i 1983 for utgivelsen av «Islamsk deklarasjon», og da han ble sluppet fri i 1990 dannet han det politiske partiet SDA som ønsket å beholde Bosnia som en multietnisk stat. Han gikk mer eller mindre bort fra sine tidligere meninger om islamsk dominering og ideologi. Serberne brukte hans bok som et verktøy for å fremstille ham som en nasjonalist.

Slovenia erklærte uavhengighet i 1991 og en tidagerskrig med JNA fulgte. Da Kroatia-krigen startet like etterpå støttet JNA serbere i Krajina som ville separeres fra Kroatia. I Bosnia var den etniske sammensetningen heterogen og det var vanskelig, om ikke umulig, å foreslå en form for likeverdig oppdeling av staten for å skape tre etniske stater.

Bosnia-Hercegovina holdt en folkeavstemning 29. februar og 1. mars 1992 om uavhengighet. De fleste bosnjaker og bosniakroater stemte for, mens stort sett alle serbere var imot uavhengighet og boikottet avstemmingen fordi de mente den var i strid med grunnloven. 99 % av de 66 % som møtte opp stemte for uavhengighet, og bosnjakene og kroatene erklærte uavhengighet 5. april 1992. Serberne reagerte med å opprette sin egen stat Republika Srpska midnatt 7. april.

Under press fra spesielt Tyskland, anerkjente EU Bosnia-Hercegovina 7. april, USA fulgte like etter. Landet ble tatt opp i FN 22. mai.

Konflikten[rediger | rediger kilde]

Krigen starter[rediger | rediger kilde]

Regjeringsbygning i Sarajevo som brenner etter å ha blitt bombet av bosnisk-serbiske styrker.

Krigens første offer er et diskusjonstema mellom bosnjaker og serbere, og mest sannsynlig vil det aldri bli enighet.

Serberne påstår det første offeret var Nikola Gardović, brudgommens far i et serbisk bryllup på den første dagen av folkeavstemningen om uavhengighet 29. februar 1992 i Sarajevos gamleby Baščaršija. Han ble drept av ukjente gjerningsmenn. Bosnjaker påstår at det første offeret var Suada Dilberović, som ble skutt av ukjente gjerningsmenn under en fredsmarsj 5. april 1992. Verdt å merke seg er at ingen av disse hendelsene var starten på krigsrelaterte aktiviteter i Bosnia-Hercegovina.

30. september 1991 angrep og ødela JNA den lille kroatiske landsbyen Ravno i Hercegovina som en del av deres beleiring av Dubrovnik i Kroatia. 19. september plasserte JNA ekstra tropper rundt byen Mostar, noe de lokale myndighetene offentlig protesterte mot.

Av frykt for at Serbia forberedte en okkupasjon av hele Bosnia-Hercegovina etablerte kroatene i Hercegovina «Kroatiske Samfunnet av Herceg-Bosnia» (Hrvatska Zajednica Herceg-Bosna) som skulle sikre og beskytte deres interesser.

JNA-styrker ble plassert langs hele Bosnia-Hercegovinas grenser og i et forsøk på å sikre seg kontroll over alle store strategiske posisjoner så snart uavhengigheten var erklært i april 1992. Kroatene organiserte en militær formasjon som de kalte Kroatiske Forsvars Råd (Hrvatsko Vijeće Obrane, HVO); bosnjakne ble for det meste organisert i Bosnia-Hercegovinas hær (Armija Bosne i Hercegovine, ABiH); mens serberne var i Republika Srpska hæren (Vojska Republike Srpske, VRS). På enkelte steder var mindre paramilitære enheter aktive, som serbiske Hvite Ørner (Beli Orlov), bosniske Patriotisk Liga (Patriotska Liga) og Grønne Beret (Zelene Beretke) eller kroatiske Forsvars Styrker (Hrvatske Obrambene Snage).

Krigen mellom de tre parter viste seg mest sannsynlig å være den mest kaotiske og blodige krigen i Europa siden andre verdenskrig. Krigen i Bosnia var aldri en krig med tre åpenbare fronter. Det forekom allianser mellom kroater og serbere i enkelte områder, mens andre steder inngikk bosnjaker og kroater allianser. Det er også kjent at serbere og bosnjaker hadde allianser i Cazin og i noen områder nær Mostar en kortere periode. Derfor bestod krigen i Bosnia av tre parter som byttet allianser opptil flere ganger. Mange våpenhvileavtaler ble undertegnet for så å bli brutt når en av partene følte at det var til deres fordel. Men i all hovedsak var kroatene og bosnjakene gjennomgående mer enige og stod sammen mot serberne, som ønsket fortsatt union med Jugoslavia. FN prøvde gjentatte ganger å stoppe krigen, men lyktes ikke, og den mye omtalte Vance-Owen fredsplanen hadde liten innvirkning.

UNPROFOR[rediger | rediger kilde]

I juni 1992 fikk UNPROFOR utvidet sitt mandat til også å inkludere Bosnia, ikke bare Kroatia, og skulle opprinnelig beskytte Sarajevo International Airport. I september ble rollen ytterligere utvidet for å beskytte humanitær hjelp og hjelpe til med leveringen av hjelpen i hele Bosnia, så vel som beskyttelse av sivile når det var behov for det.

Beleiringen av Sarajevo[rediger | rediger kilde]

Ett enslig fly på rullebanen i Sarajevo. Flyplassen var en frontlinje i krigen

Utdypende artikkel: Beleiringen av Sarajevo

Beleiringen av Sarajevo var den lengste i moderne krigshistorie. Den varte fra 5. april 1992 til 29. februar 1996. Den ble kjempet mellom styrker lojale til den bosniske regjeringen, JNA og flere serbiske paramilitære enheter. Det er estimert at 12 000 mennesker døde og ca. 50 000 ble skadd under beleiringen. Gjennomsnittlig var det 329 nedslag fra bombekastere i Sarajevo per dag. Flest var det 22. juli 1993 med 3 777 nedslag. Dette førte til store ødeleggelser på infrastrukturen.

Dagen som er mest akseptert som starten på krigen er 5. april. Den dagen var det mange fredsmarsjer. Da folkemengden beveget seg mot parlamentsbygningen ble de beskutt. To personer ble drept, Suada Dilberović og Olga Sučić. Broen de ble drept på ble oppkalt etter dem til deres ære. Dette var også starten på beleiringen.

I tiden før krigen mobiliserte JNA i åsene rundt byen. Artilleri og annet militært utstyr som viste seg å bli viktige elementer i beleiringen ble utplassert på denne tiden. Den bosniske regjeringen krevde at dette utstyret skulle fjernes tidlig i april 1992. Milošević gikk med på å fjerne styrker som ikke var av bosnisk nasjonalitet, noe som var et ubetydelig antall. De bosnisk-serbiske styrkene ble overflyttet til Repulika Srpskas hær, som hadde erklært uavhengighet fra Bosnia bare noen få dager etter Bosnia selv erklærte uavhengighet.

Norsk FN-soldat stasjonert på flyplassen i Sarajevo

2. mai 1992 ble en total blokade av byen offisielt etablert av bosnisk-serbiske styrker. Hovedveier inn til byen ble blokkert; og sendinger med mat og medisiner stoppet. Vann og elektrisitet ble kuttet. Til tross for mye bedre utstyr var de bosnisk-serbiske styrkene rundt byen i stort mindretall mot de bosniske forsvarerne inne i byen. Så isteden for å erobre byen, bombet de kontinuerlig fra fjellene for å svekke forsvaret. For å balansere beleiringen ble flyplassen i Sarajevo åpen for FN-fly sent i juli 1992. Sarajevos overlevelse ble sterkt avhengig av FN.

Den andre halvdelen av 1992 og den første av 1993 var høydepunktet i beleiringen og kampene. Flere grusomheter ble begått; kampene var tunge i det som mange kalte den verste militære beleiringen siden Stalingrad. Serbiske styrker bombet kontinuerlig byen fra sine stillinger rundt byen. Samtidig ble noen serbere med i beleiringsstyrkene. Flesteparten av de militære fortene og våpenlagrene innenfor byen sto under serbisk kontroll. Snikskyttere var plassert over hele byen og skilt som «Pazite, Snajper!» (Vokt deg for snikskyttere) ble vanlige. Noen gater ble spesielt farlige og kalt «Sniper Alley». Noen bydeler ble tatt helt over av serberne, spesielt i Novo Sarajevo, etter hvert som de beveget seg innover i byen.

Byens forsvarere var vesentlig dårligere utstyrt enn den angripende part. Flere angrep mot serbiske våpenlagre og til dels egenproduserte våpen forbedret våpensituasjonen, og noen bosniske kriminelle som hadde vervet seg i hæren smuglet også inn våpen forbi de serbiske linjene før krigens start.

Bydelen Grbavica i Sarajevo i 1996

Mange sivile ble også mål under denne beleiringen. Innen september 1993 ble det konkluderte at nær sagt alle bygninger i Sarajevo hvar påført større eller mindre skader og 35 000 bygninger var totalt ødelagt. Blant disse bygningene var sykehus, media- og kommunikasjonssentre, industribygninger, regjeringsbygg, militære og FN-bygninger. Det nasjonale bibliotek brant ned til grunnen og mange tusen uerstattelige tekster forsvant.

Bombingen tok mange liv, og rapporter om de omfattende sivile tapene dominerte dekningen av beleiringen i vestlige medier. 1. juni 1993 ble 15 mennesker drept og 80 skadet under en fotballkamp. 12. juli 1993 ble 12 mennesker drept mens de ventet på vann. Markalemassakren var den største: 68 sivile døde og 200 skadde. Serberne anklaget bosnjaker for å ha utført angrepene for å skylde på serberne og overbevise vesten om å involvere seg militært på deres vegne. Flere etterforskninger har blitt gjennomført, men de bestrider hverandre. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia har ikke funnet ut hva som skjedde, og ingen er dømt for massakren.

Som en respons til Markale-massakren gav FN et ultimatum til JNA om å trekke tyngre våpen unna til en viss linje innen en viss tid. Hvis ikke ville FN og NATO svare med luftangrep. Helt på slutten av den gitte tiden trakk JNA unna. Bombingen av Sarajevo ble drastisk redusert etter dette.

Sarajevo-tunnelen ble ferdig i midten av 1993, noe som gjorde at forsyninger kunne komme inn til byen igjen.

I 1995 begynte internasjonale styrker å angripe JNA etter at de angrep et av FNs våpensamlingspunkt. Dette førte til at NATO-fly angrep og bombet JNA-styrkene. Kampene fortsatte, og serberne tapte mer og mer terreng. Vann og elektrisitet kom tilbake til byen også. En våpenhvile ble signert i oktober 1995, men den bosniske regjeringen erklærte ikke beleiringen over før 29. februar 1996.

Frontlinjene i Bosnia, slik de så ut rett før Daytonavtalen trådte i kraft

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Sarajevo ble ødelagt i løpet av disse fire årene. Beleiringen av Sarajevo var uten tvil den verste og mest katastrofale perioden i byens historie siden første verdenskrig. Før beleiringen opplevde byen enorm vekst og utvikling. Vinter-OL i 1984 brakte med seg mye berømmelse og glans, noe byen ikke hadde sett siden osmantiden1800-tallet. Krigen tok alt dette bort igjen. Før krigen hadde byen ca. 500 000 innbyggere, mens bare 250 000 var igjen etter krigen.

Byen var et eksempel på hvordan forskjellige etnisiteter kunne leve sammen, men med beleiringen endret befolkningen seg drastisk. Mange tusen bosniaserbere forlot byen for å bo i Republika Srpska, og andelen serbere gikk fra 30 % til litt over 10 % i 2002. Republika Srpska etablerte Istočno Sarajevo (Øst Sarajevo), hvor en god del av befolkningen som bodde i Sarajevo før krigen bor nå. De serbere som ble igjen i byen under beleiringen fikk dårlig behandling av de som flyktet under krigen.

Siden har Sarajevo hatt enorme forbedringer. Innen 2004 var de fleste bygninger restaurert, med noen gjenstående byggprosjekter. Sarajevo har nå en befolkning på 401 000.

Mostar[rediger | rediger kilde]

Mostar var gjenstand for to beleiringer under krigen. JNA bombet først byen 3. april 1992, og i den påfølgende uken etablerte de kontroll over byen. 8. april etablerte kroatene sin militære avdeling Hrvatsko Vijeće Obrane, HVO, og gikk til motangrep mot JNA. JNAs bomber ødela mange sivile bygninger, bl.a. Fransiskanerordens kloster, den katolske katedralen i byen, og biskopens slott med et bibliotek med over 50 000 bøker, så vel som Karadžoz-bey-moskeen, Roznamed-ij-Ibrahim-efendija-moskeen og tolv andre moskeer. 12. juni klarte HVO å samle nok våpen og personell til å presse JNA ut av byen, sammen med flere bosnjaker. Byen hadde gjennomgått tung beskytning fra bosniaserberne i åsene rundt byen.

Den nye «Stari Most».

I 1993 startet bosniakroatene et angrep for å erobre hele byen. Byen skulle bli hovedstaden i Herceg-Bosnia. Utfallet var en blodig og bitter kamp med bosnjakene. 9. mai startet offensiven og med den en etnisk rensing av bosnjaker ved Neretva-elven på østsiden av byen. Da de hadde oppnådd kontroll over vestsiden av byen, startet de å bombe østsiden med stor kraft. Mange kulturelle og religiøse objekter ble ødelagt med vilje, inkludert mange moskeer og andre bygninger fra osmanperioden. Broen Stari Most som ble bygget på 1500-tallet av Mimar Hayruddin etter ordre fra Sultan Suleiman I, ble ødelagt med overlegg 9. november av bosniakroatene med bombekastere. De ødela også den serbiske ortodokse klostret i Žitomislići. Det er ukjent hvor mange sivile liv som gikk tapt.

Under denne beleiringen etablerte kroatene konsentrasjonsleirer for bosnjakfanger. En våpenhvile ble underskrevet 25. februar 1994. Byen var fortsatt splittet mellom de to partene. Byen ble gjenoppbygget av UNESCO og de har den på sin verdensarvliste. Oppbyggingen ble støttet økonomisk av USA, Tyrkia, Italia og Kroatia.

Srebrenica-massakren[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Srebrenica-massakren

General Ratko Mladić

Srebrenica-massakren var drapene på (anslagsvis) minst 7 475[2] - 8 000 bosnjaker i juli 1995 i området i og rundt Srebrenica i Bosnia-Hercegovina. Bak massakren sto bosniskserbiske militærstyrker, inkludert den serbiske spesialstyrken «Skorpionene» under kommando av general Ratko Mladić. Srebrenica-massakren blir betegnet som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Mladić og flere andre bosniskserbiske offiserer er blitt tiltalt for krigsforbrytelser, bl.a. for folkemordet på bosniske muslimer ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Tribunalet har konkludert med at massakren var et folkemord.[3] 16. april 1993 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 819[4] og erklærte at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner». Til tross for dette ble altså nesten 8 000 bosnjaker drept, mye fordi FN-soldatene var i kraftig mindretall.

Oversikt over krigen[rediger | rediger kilde]

I all hovedsak var det bosnjaker og kroater mot serbere som ville beholde Bosnia i Jugoslavia som kriget mot hverandre.

Til tross for at serberne var i mindretall hadde de overlegent bedre våpen og utstyr og etablerte kontroll over de serbisk bebodde områdene.

Etter den mislykkede Vance-Owen-planen, som hovedsakelig gikk ut på å dele Bosnia i tre deler, utbrøt det væpnede konflikter mellom bosnjaker og kroater over de 30 % av landet de holdt sammen. Dette førte til enda mer forvirring og etniske enklaver over hele landet. På dette tidspunktet holdt serberne ca. 70 % av landet, mens 20 % var holdt av kroatene og 10 % av bosnjakene (som utgjorde 44 % av befolkningen før krigen). Mostar var også omringet av kroatiske styrker fra tre sider i ni måneder og mye av byens historiske arv ble ødelagt av overlagt bombing av kroatene, inkludert den berømte broen.

Daytonavtalen ble signert i Ohio USA 21. november 1995 og igjen i Paris 14. desember av Slobodan Milošević (på vegne av bosniaserberne i Radovan Karadžićs fravær), Franjo Tuđman (Kroatia) og Alija Izetbegović (Bosnia). Da Milošević døde i Haag, Nederland 11. mars 2006, var han den siste gjenlevende av de tre.

Kronologisk oversikt[rediger | rediger kilde]

En oversikt over viktige hendelser før og under krigen.

1991[rediger | rediger kilde]

  • 19. septemberJNA utplasserer en betydelig mengde tropper rundt Mostar. De lokale styresmaktene protesterer offisielt mot dette.
  • 30. september – JNA ødelegger landsbyen Ravno i Hercegovina, hovedsakelig bebodd av kroater, som et ledd i angrepet på Dubrovnik.
  • 24. oktober – Serbiske politikere forlater det bosniske parlamentet og oppretter Forsamling av Serbere i Bosnia-Hercegovina. Denne forsamlingen etablerer det som senere blir Republika Srpska.
  • 18. november – Kroatene i Bosnia oppretter staten Hrvatska Zajednica Herceg-Bosna.

1992[rediger | rediger kilde]

  • 29. februar – Nikola Gardović, personen som serbiske kilder hevder var krigens første offer, blir drept av ukjente gjerningsmenn.
  • Mars til mai – Bosnisk serbiske styrker, støttet av JNA, starter store angrep i Øst-Bosnia og tar til slutt kontroll over 70 % av landet i løpet av denne perioden.
  • 5. april – Bosnia-Hercegovina erklærer uavhengighet fra Jugoslavia. Dette og drapet på Gardović førte til at Jugoslavia innførte blokade av flere hovedveier.
  • 5. april – Suada Dilberović, som i følge bosniske kilder var krigens første offer, ble skutt og drept under en fredsmarsj i Sarajevo av ukjente gjerningsmenn.
  • 7. april – Republika Srpska blir opprettet av bosniaserberne.
  • Juni – FN utvider mandatet til UNPROFOR til også å gjelde Bosnia. Hovedsakelig for å beskytte flyplassen i Sarajevo.
  • Oktober – Serbiske styrker okkuperer byen Jajce og forviser alle kroater og bosnjaker.

1993[rediger | rediger kilde]

  • 8. januar – Serbere henretter Bosnias fungerende statsminister Hakija Turajlić (opprinnelig økonomiminister). De stopper FN-konvoien som skulle følge ham til flyplassen og skyter ham over skulderen til franske FN-soldater.
  • 15.16. mai – 96 % av serberne stemmer mot Vance-Owen fredsplanen.
  • 9. november – kl 10:15 blir den verdensberømte Stari Most bombet og totalt ødelagt av kroatiske styrker. Broen stod på verdensarv listen. Den ble gjenoppbygget i 2004.
  • I løpet av 1993 blir også UNPROFOR sitt mandat ytterligere utvidet og de såkalte «sikre sonene» blir opprettet i Sarajevo, Goražde og Srebrenica for å beskytte den sivile befolkningen.

1994[rediger | rediger kilde]

Frontlinjene slik det stod da Washington-avtalen ble underskrevet.
  • 5. februar – 68 mennesker og 144 blir skadd i Sarajevo i den første av det som ble kjent som Markale-massakrene.
  • 8. februarNATO blir for første gang involvert etter å ha skutt ned fire serbiske fly over det sentrale Bosnia, som var en forbudt flysone.
  • Mai – Fredsavtalen mellom kroatene og bosnjakene blir underskrevet. Avtalen blir kjent som Washington-avtalen. Den oppretter Føderasjonen av Bosnia og Hercegovina.
  • 28. august – 37 drept og 90 skadd i den andre av Markale-massakrene.

1995[rediger | rediger kilde]

Utenlandske soldater[rediger | rediger kilde]

Det er et kjent fenomen at krig tiltrekker seg leiesoldater og frivillige soldater. Det var både leiesoldater og frivillige soldater i Bosnia-krigen på begge sider.

Serbia[rediger | rediger kilde]

Serbia fikk støtte fra Russland i form av rådgivere og veteransoldater fra Afghanistan krigen så tidlig som i slutten av 1992. De jobbet hovedsakelig for VRS. Den bosniske regjeringen anklaget Serbia for å ha mottatt omkring 4 000 soldater fra Russland, Ukraina, Romania og Hellas. Rumenske soldater skal ha kjempet med bosniaserberne i nærheten av Sarajevo i 1992. Greske og russiske leiesoldater var også involvert i angrepet på Srebrenica. En gresk frivillig tropp basert i Vlasenica ble etablert mars 1995 og var fullt ut integrert i Drina korpset. Kun omkring 100 menn kjempet med denne enheten, og i september 1995 mottok de medaljen Hvit Ørn fra Karadzic.

Antallet leiesoldater var aldri betydelig og, pga. økonomien til de stridende partene, aldri bra betalt. Derfor var det hovedsakelig frivillige som var aktive. Deres militære aktivitet varierte fra direkte strid til etterretningstjeneste. Mange soldater hevdet at de har tjent med den franske Fremmedlegionen og engelske SAS, men kunne sjeldent bevise sine påstander.

Bosnia[rediger | rediger kilde]

Deltakelsen av mujahediner i Bosnia-krigen er et omstridt tema. Mujahediner er ofte omspunnet av mye myter og er kjent for å være ekstremt voldelige mot sine fiender. Det er kjent at de deltok i krigen, men deres antall og omfang forblir usikkert; det finnes ingen endelige, offisielle anslag. Alija Izetbegović hadde flere kontakter i Midtøsten og andre muslimske land. Under krigen mottok Bosnia flere former for støtte fra den islamske verden, deriblant gjennom mujahediner. Vi vet lite om hvor effektive mujahedinene var. Derimot kan det fastslås at de opptrådte med grusomhet mot sine ikke-muslimske motparter. Ifølge serbiske kilder var det mer enn 1 300 soldater fra Kurdistan, Algerie og andre arabiske stater som kjempet i Bosnia. Dette antallet er rapportert å være overdrevet.

Muhjahedingruppen ble sett på som veldig aktiv under krigen, og var med helt fra starten av. Dette var ikke-jugoslaviske islamistiske fundamentalister fra Tyrkia, Iran, Pakistan, Sudan, Afghanistan, Jordan, Libanon, Algerie og Saudi-Arabia. Jihad, Fis, Hamas og Hizbollah ble også sett i forbindelse med Bosnia-krigen, om enn uten konkrete bevis. Den amerikanske offiseren John Sray, som i 1994 var etterretningsoffiser i Bosnia, har anslått at ca. 4 000 ikke-europeiske muslimske krigere, støttet av iranske spesialstyrker, kjempet i Bosnia sammen med bosnjakene, mens CIA på sin side anslo det til å være kun ca. 400. FN konkluderte med at det var 450 – 500 soldater i 1994 og økte dette til 600 soldater i 1995. Amerikanerne anslo 1 200 til 1 400 soldater i 1995.

Til tross for at Alija Izetbegović hadde stor tro på mujahedinene, var de ikke populære blant majoriteten av bosnjakene, som er moderate muslimer. Mujadedinene ble snarere et uromoment og en politisk risiko. Etter hvert mistet bosnierne kontrollen over mujadedinene, både politisk og militært. Det er ubekreftete meldinger om at de ble støttet og styrt fra deres hjemland. Mujadedinene var del av de 4., 7., og 8. Muslimski brigader stasjonert rundt Zenica i sentral-Bosnia. Disse tok del i paramilitære aktiviteter med bla. Crni Labudi (Svarte svaner). De gikk over i ABiH 3. og 7. korps, og fortsatte som separate grupper. Det er anslått at det var ca. 25 slike grupper.

Disse gruppene fikk forsyninger av ABiH, men opererte på egen hånd uten å motta ordre fra sentralt hold. De fleste offiserer i ABiH så på deres militære bidrag som begrenset, ifølge en rapport fra UNPROFOR. Likevel ble disse gruppene fulgt nøye av UNPROFOR.

Som et ledd i Daytonavtalen måtte alle mujahediner forlate landet innen 13. januar 1996. I oktober rapporterte UNPROFOR at det stadig var omtrent 700 i Bosnia. De gjenværende mujahedinene ble et hinder for stabiliseringen av regionen, og spesielt kroatene fremhevet dem som et risikomoment. Det var enkelte trefninger rundt Tuzla, og en mujahedin ble drept av britisk UNPROFOR i oktober 1996. Etter dette ble det lagt et stort internasjonalt press på Izetbegović for å bli kvitt de siste mujadedinene. Iran fortsatte å støtte Izetbegović og overførte $500 000 til hans valgkampanje i høsten 1996. Mot slutten av 1996 brøt Bosnia alt samarbeid med Iran.

Kilde: NIOD rapport

Omkomne[rediger | rediger kilde]

Sørgende på gravplassen Lion's i Sarajevo i 1992

Like etter krigen ble det anslått av den bosniske regjeringen at 200 000 mennesker døde under krigen. Det er dette tallet som brukes mest i det vestlige media.

FN har tidligere estimert 278 000 døde og savnede personer i Bosnia, samt 1 325 000 flyktninger.

Etterforskningen til Tribunalet i 2004 konkluderte med 102 000 døde personer (55 261 sivile og 47 360 soldater).

Norges deltakelse[rediger | rediger kilde]

Norge bidro med 4 400 soldater til UNPROFOR. De bidro med et feltsykehus (NORMEDCOY), en logistikkbataljon (NORLOGBAT), transportkontrolltropp (NORMOVCON) et mekanisert geværkompani, sanitets- teknisk- og stabsenheter i NORDBATT i Makedonia fra 1993 og og en helikopteravdeling (NORAIR) i tillegg til observatører (UNMO).

I tillegg har fire krigsforbrytere fra Bosnia-krigen sonet eller soner fortsatt sin straff i Norge. Se Srebrenica-massakren for mer informasjon.

Innvirkning på kultur[rediger | rediger kilde]

Krigen i Bosnia har hatt en stor innvirkning når det gjelder bøker, filmer og musikk, ikke minst blant innbyggerne på Balkan. Alle kan ikke nevnes, men her er noen utvalgte.

Film[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjell Arild Nilsen (14.11.2004). «Death toll in Bosnian war was 102,000». www.freerepublic.com. Besøkt 28.02.2007. 
  2. ^ General dømt til livstid for folkemord ' Verdens Gang 13. desember 2012.
  3. ^ ICTY (02.08.2001). «Prosecutor v. Radislav Krstic - Trial Chamber I - Judgment - IT-98-33 [2001]». ICTY. Besøkt 28.02.2007.   Punkt 539 i tiltalen mot Radislav Krstić
  4. ^ «FN resolusjon 819». FN. Besøkt 28.02.2007. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Espen Barth Eide & Vegard Hansen. Lang vei mot fred i Bosnia. I: HHD nr. 7, årgang: 1997-1998
  • Elvemo, Jarle. Krigens ansikt : en FN-soldats dagbokopptegnelser fra Midtøsten og Bosnia 1986-1998. Saeculum , 2004. ISBN 82-92173-07-2
  • Grandhagen, Kjell. «Med IFOR til Bosnia-Herzegovina, erfaringer fra den Nordisk-Polske brigade». I: Norsk militært tidsskrift; 1997, nr. 2
  • Hyldmo, Egil. Vårt heimland : Bosnia-Hercegovina.Ego media, 2005. ISBN 82-92361-06-5
  • Iversen, Runar. «NATO i Bosnia, suksess eller...?» I: Norsk militært tidsskrift; 1997, 12
  • Mønnesland, Svein. Før Jugoslavia, og etter. 5. utg. Sypress forlag, 2006 ISBN 978-82-91224-37-4 ISBN 82-91224-37-4
  • Mønnesland, Svein. Bosnia-Hercegovina. Sypress forlag, 1996 ISBN 82-91224-13-7
  • Mønnesland, Svein. «Bosnia og Hercegovina – bakgrunn og perspektiver» I: Årbok / Det norske videnskaps-akademi, 1993
  • Østerud, Øyvind. Brennpunkt Bosnia : vesten og den tredje balkanske krig. Gyldendal, 1995 ISBN 82-05-23781-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:War in Bosnia and Herzegovina – bilder, video eller lyd