Pakistanere i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stortingsrepresetant, og tidligere kulturminister, Hadia Tajik er en av flere norske politikere med familiebakgrunn fra Pakistan.

Norsk-pakistanere er en betegnelse på norske innbyggere som enten selv er fra Pakistan eller som har begge foreldrene fra Pakistan. Per 1. januar 2013 er det 33 634 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 18 440 er innvandrere og 15 194 er norskfødte etterkommere. De første norsk-pakistanerne kom i slutten av 1960-årene som arbeidsinnvandrere. Siden år 2000 har pakistansk innvandring via familiegjenforening/familieetablering avtatt.

Andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Norge, er godt integrert med høy deltagelse i høyere utdanning.

Førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Pakistan, er ikke like godt integrert, noe som skyldes disses fokus på å legge grunnlaget for bedre økonomisk tilværelse for sine barn. Førstegenerasjons norsk-pakistanere har også høyest andel selvstendig næringsdrivende i Norge.

Norsk-pakistanere bor hovedsakelig i Oslo og Akershus, og 85 % bor i egen eid bolig, samme nivå som etniske nordmenn. De har stor politisk tyngde, og forholdet til Pakistan til preges av blant annet cricket, en sport som pakistanske innvandrere gjeninnførte i Norge.

De fleste norsk-pakistanere er muslimer og de verdsetter å være en del av Norge. De lar seg ikke anfekte av religiøst diskriminerende holdninger og islamofobi.

Norsk-pakistanere bidrar også kulturelt, både i Norge og Pakistan.

Historie

Grafisk framstilling av tradisjonell pakistansk antrekk. De første innvandrerne fra Pakistan kom fra Kharian og omegn.

Årsaker for innvandringen

De første pakistanerne kom allerede i slutten av 1960-årene,[1] men innvandringen fra Pakistan skjøt fart først i 1971, etter at Danmark hadde innført innvandringsstopp i 1970.[2] De «aller fleste» av disse arbeidsinnvandrerne kom fra provinsen Punjab,[3] spesielt Kharian og omegn i gujratdistriktet. Innvandrerne kom også fra byer som Lahore og Rawalpindi i samme provins.[3] I følge forfatter Mahmona Khan var det flere sammensatte årsaker, både i Norge, Pakistan og internasjonalt, bak innvandringen til Norge. Hun nevner, blant andre,

  • Norges medlemskap i EFTA (1960) og økt produktivitet førte til ekspansjon av servicenæringen.[4]
  • Norges inntreden inn i oljealderen (1969) førte til høyere økonomisk virksomhet og etterspørsel etter arbeidskraft.[4]
  • Innvandringsstopp i flere land i Vest-Europa,[5] spesielt Danmark.[2]
  • Pakistans trange fødsel i 1947 med manglende industri og statsstruktur, og Indias brudd på delingsavtalen mellom landene, førte til fattigdom og sult.[6]
  • Pakistans rivalisering og våpenkappløp med India som gikk på bekostning av utvikling.[7]
  • Krigsfaren i 1971 mellom Vest-Pakistan og India.[8]

Etnolog Liv Hilde Boe sammenligner den pakistanske arbeidsinnvandringen til Norge med den norske innvandringen til USA.[9] Hun skriver,[9]

Sitat De første unge pakistanske mennene som fant veien til Norge, kom som «fremmedarbeidere» i slutten av 1960-årene. De kom for å bedre sine kår. Det har vist seg at det ikke var de som hadde de største vanskene hjemme som emigrerte, men kanskje de mest aktive og modige som våget det store spranget – å reise ut og være pionerer, å tjene til sitt opphold, å sende penger til familien i hjemlandet og bidra til at andre familiemedlemmer kunne komme etter. Trolig vil det være mange norske og europeiske emigranter til Amerika denne karakteristikken kunne passe på. Sitat

Innvandringen fra Pakistan kan beskrives som kjedeinnvandring.[1][10]

Elendige arbeids- og boforhold preget den første tiden i Norge, og de pakistanske innvandrerne ble utnyttet grovt av både pensjonateiere og arbeidsgivere.[5] De tok de minst ettertraktede og lavest lønnede jobbene i servicenæringen og industrien,[1] og var utsatt for hets og rasisme.[11]

Senere tid

Etter innvandringsstoppen i 1975 har pakistanere kommet til Norge primært gjennom familiegjenforening og familieetablering.[12] Siden år 2000 er pakistansk innvandring via familiegjenforening/familieetablering med innvandrere i Norge og norskfødte etterkommere blitt mindre vanlig.[13]

Demografi

Arbeidsliv

I følge Statistisk Sentralbyrå[14] var 62 % av innvandrede menn fra Pakistan mellom 15 og 74 år i jobb i 2011 (fjerde kvartal), mens tilsvarende tall for hele befolkningen var 71,7 %, og for innvandrerbefolkningen som helhet 67,6 %. Svenske innvandrermenn hadde høyest sysselsetting, på 81,3 %, mens innvandrede menn fra Eritrea hadde lavest, på 41,7 %.[14]

Pakistanske innvandrere har høyest andel selvstendig næringsdrivende i Norge[15]: 9 % mot 4,5 % i hele befolkningen. Danske innvandrere har nest høyest andel på 7 %.[15] Foretak etablert av pakistanske innvandrere har også høyest overlevelsesgrad i Norge[16]: 40 % mot 26 % i foretak generelt. Norsk-pakistanske forretningsfolk som har bygget vesentlige og profitable bedrifter i Norge er blant andre Mohammad Saddiq, Tommy Sharif og Shahzad Rana.

Kvinnelige innvandrere fra Pakistan er i liten grad yrkesaktive i forhold til resten av befolkningen.[17][14] Dette kan ha sammenheng med at mange av de første norsk-pakistanske kvinnene kommer fra den pakistanske landsbygden, hvor andelen med høyere utdannelse er lavere enn i byene. En annen sannsynlig årsak for den lave yrkesdeltagelsen er den tradisjonelle kjønnsdelingen blant norsk-pakistanere født i Pakistan, med at kvinner tar seg av barn og hjem, mens mannen sørger familien.[17]

Norsk-pakistanske kvinner født i Norge tar i langt større grad høyere utdanning (langt mer enn befolkningen som helhet),[17] og «nesten 60 prosent» er i arbeid.[18]

Boforhold

85 % av norsk-pakistanerne bor i egen eid bolig (samme nivå som etniske nordmenn og 22 % høyere enn resten av minoritetsbefolkningen).[19] Norsk-pakistanere bor i store husholdninger: 59,1 % bor i husholdninger med fem eller flere personer, mot 17,9 % i befolkningen som helhet.[20] I følge Susanne Søholt, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning, bor norsk-pakistanske «storfamilier sammen i romslige boliger fordi de ønsker det»,[21] og den høye eierandelen blant norsk-pakistanere, norsk-tamiler og norsk-vietnamesere betegnes som en «suksesshistorie».[22]

Familie

Færre og færre andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Norge, henter ektefelle fra utlandet[23]: i 2010 giftet 81 andregenerasjons norsk-pakistanere seg med personer fra utlandet. Dette til tross for at antall ugifte andregenerasjons norsk-pakistanere, over 17 år, har økt «fra 1 100 i 1998 til 3 700 i 2010».[23] Samme tendens ses i aldersgruppen 18 til 23 år. I 2012 giftet 24 andregenerasjons norsk-pakistanere, i aldersgruppen 18–23 år, seg med personer fra Pakistan.[24] Samtidig har antallet ugifte andregenerasjons norsk-pakistanere, i samme aldersgruppe, økt «fra 1 000 i 1998 til 2 700 i 2012».[24]

Også færre og færre førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si pakistanske innvandrere i Norge, henter ektefelle fra utlandet.[24] I 2012 giftet 10 pakistanske innvandrere, i aldersgruppen 18–23 år, i Norge seg med personer fra Pakistan,[24] selv om «antallet ugifte innvandrere fra Pakistan bosatt i Norge har økt noe» i perioden 1998 til 2012.[24]

Dette kan forklares med at norsk-pakistanere har i dag flere potensielle ekteskapspartnere å velge i mellom i Norge, og med norsk-pakistanernes økende deltagelse i høyere utdanning.[24]

Blant unge andregenerasjons norsk-pakistanere er det nå «nesten like uvanlig å være gift i begynnelsen av tjueåra» som «det er generelt blant unge i Norge».[25]

Andregenerasjons norsk-pakistanske kvinner føder 1,95 barn hver, det samme som norske kvinner ellers.[26][27]

Bosetting

Per 1. januar 2013 er det 33 634 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 18 440 er innvandrere og 15 194 er norskfødte etterkommere.[28] 67 % av de pakistanske innvandrerne bor i Oslo, og hele 83 % bor i Oslo og Akershus.[29] Det bor pakistanske innvandrere i kun 161 kommuner.[29]

Norsk-pakistanere i utvalgte kommuner (2012).[30]

Høyere utdanning

Førstegenerasjons norsk-pakistanere (norsk-pakistanere som er født i Pakistan), deltar i like mye grad som gjennomsnittet for alle innvandrere i høyere utdanning, det vil si 17 %.[31]

Andregenerasjons norsk-pakistanere (norsk-pakistanere som er født i Norge) er overrepresentert i høyere utdanning[32][33]: 39,4 % av andregenerasjons norsk-pakistanske kvinner tar høyere utdanning, mot 36,4 % i den kvinnelige befolkningen totalt; 29,9 % av andregenerasjons norsk-pakistanske menn tar høyere utdanning, mot 23,4 % i den mannlige befolkningen totalt.

Norsk-pakistanere er også overrepresentert blant medisinstudentene: nesten 10 % av medisinstudentene i Oslo var norsk-pakistanere i 2005.[34]

Blant norsk-pakistanere finner vi en andel forskere med internasjonal anerkjennelse, for eksempel Farrukh Abbas Chaudhry (medisin) , Shah Nawaz (petroleumskjemi), og Kalbe Razi Naqvi (fysikk).

Integrasjon

Førstegenerasjon

En forholdsvis stor andel førstegenerasjons norsk-pakistanere har bodd i Norge i mer enn 20 år (53 % pr. 1. januar 2012).[35]

Førstegenerasjons norsk-pakistanere er ikke så godt integrert som man kunne forvente, gitt at den pakistanske innvandrergruppen er en av de Norge har vært eksponert lengst for.[36] TV 2 journalist, Kadafi Zaman, og forfatter Mahmona Khan påpeker at førstegenerasjons norsk-pakistanere ofret sine sosiale liv til fordel for familien.[36] Zaman skriver at førstegenerasjons norsk-pakistanere «jobbet for barna sine. Mens fedrene vasket på restauranter og mødrene satt hjemme, drømte de om barn som ble leger, ingeniører og advokater. Ved å selv stå på stedet hvil sørget de for at mange av barna klarte å integrere seg i Norge».[36]

Sosialantropolog Thomas Michael Walle skriver at beretningen om «de tidlige innvandrerne som ofret seg for sin familie er blitt en del av den felles hukommelsen i det norskpakistanske miljøet. Historien gjenfortelles og lever videre hos nye generasjoner, og bidrar til å skape lojalitetsbånd til foreldre- og besteforeldregenerasjonen».[37]

Andregenerasjon

Andregenerasjons norsk-pakistanere fremstår meget godt integrerte i det norske samfunn.[38] Thomas Hylland Eriksen skriver,[38]

Sitat Fairly recently the first-stand-up comedian with a Pakistani background has appeared on the scene. To add to the novelty, she is a young woman. This generation is in many respects totally different from the ones that preceded it. These young people speak Norwegian without an accent and consequently can scarcely be described as coming from an alien culture by those who oppose immigration. They are far more familiar with Norwegian society than their parents are and know how to promote their interests and safeguard their rights. They are familiar with both worlds and this fact creates special problems for the group as a whole. On the one hand Norwegians have told them since childhood that they are different, while they in fact know no other homeland than Norway. On the other hand they often feel pressured by their parent generation to remain faithful to the traditional values and not become 'too Norwegian'. Studies indicate that many of this generation, not unexpectedly, want to get the best of both worlds: personal freedom and treatment as equals in Norwegian society but also security through the cultural heritage of their parents and their country of origin. Many continue to be practicing Muslims, to speak Punjabi or a similar language at home and to follow customary traditions at the same time as they demand to be treated as Norwegians on a par with all others in society. Sitat

Forsker ved NUPI, Jakub Godzimirski, mener at norsk-pakistanere er en velintegrert gruppe med «betydelig innflytelse i det norske samfunnet».[39] Dette skyldes bl.a. kjente aktører i samfunnsdebatten, høyt politisk engasjement og stor politisk tyngde.[39][40]

Islamofobi

I en studie fra 2012 undersøker Jonas R. Kunst, Hajra Tajamal, David L. Sam og Pål Ulleberg ved Universitetet i Oslo og Bergen hvordan religiøs diskriminering og islamofobi påvirker muslimers integrasjon, gitt av parameterne nasjonal deltagelse («national engagement») og nasjonal identitet/tilhørighet («national identity»).[41][42] 210 norsk-pakistanere og 216 tysk-tyrkere deltok i studiet.[41] Forfatterne antok at parameterne «oppfattet islamofobi», «negativ fremstilling i media», og «religiøs diskriminering» har negative følger, både direkte og indirekte, for norsk-pakistanernes/tysk-tyrkernes norske/tyske identitet og engasjement.[42] Det samme gjelder parameteren «religiøs identitet», som skyldes dagens diskurs hvor det å være muslim anklages for å være «uforenlig» med å være tysk eller norsk.[42] Studiet ga følgende hovedresultater:

Religiøs tilhørighet. Norsk-pakistanere har ingen problemer med å «identifisere» seg sjøl som «både» muslimer og nordmenn.[43] Forfatterne påpeker de fleste norsk-pakistanske deltagerne er «født og oppvokst i Norge», og at disse antageligvis har tilegnet seg en «sekulær forståelse», som muliggjør at deres tro er irrelevant for deres norske tilhørlighet og offentlig deltagelse i Norge.[43] Andregenerasjons norsk-pakistanere har også signifikant høyere norsk tilhørighet enn førstegenerasjonen.[44]
Dette er i motsetning til den tysk-tyrkiske gruppen hvor resultatene viste uforenlighet mellom det å være muslim på den ene siden, og ha tysk tilhørighet og offentlig deltagelse i Tyskland på den andre.[45] Dette kan skyldes den uttrykte offentlige sammenblandingen tysk kultur og kristne verdier.[45]
Religiøs tilhørighet gjør gruppene mindre tilbøyelige til å praktisere majoritetskulturen privat.[43][45]
Oppfattet islamofobi. Norsk-pakistanere «minsker» ikke sin norske «identitet» eller offentlig «nasjonale deltagelse» i møtet med islamofobi.[43] De styrker heller ikke sin «religiøse identitet».[43] At gruppens norske tilhørighet og offentlig deltagelse ikke blir påvirket av islamofobi, antyder at norsk-pakistanere verdsetter å være en del av «den norske nasjonen».[43]
Derimot spiller islamofobi en negativ rolle for integrasjon på det «private» deltagelsesplanet.[43]
Negativ fremstilling i media. Paradoksalt nok spiller negativ fremstilling i media en «positiv» rolle for norsk-pakistanernes integrasjon.[43] De styrker sin «identifisering» som nordmenn og øker sin «nasjonale deltagelse», både «offentlig og privat».[43] Forfatterne forklarer dette med behovet for å «bestride og utfordre (...) merkelapper og beskyldninger».[46]
Hos tysk-tyrkere har negativ fremstilling i media en negativ påvirkning på deres tyske «identitet» og «nasjonal deltagelse».[45]
Religiøs diskriminering. Religiøs diskriminering gir ingen utslag for norsk-pakistanere. Dette skyldes antageligvis at norsk-pakistanere tilskriver kun enkeltindivider religiøst diskriminerende holdninger, og ikke det hele norske samfunnet som helhet.[45]
Dette er i motsetning til tysk-tyrkere som anser religiøs diskriminering som et resultat av «hele tyske samfunnet istedenfor enkeltindivider».[45]

Flerlagsintegrering

Seniorforsker ved PRIO, Marta Bivand Erdal, undersøker i en studie fra 2013 forholdet mellom integrering og transnasjonalisme ved å intervjue 30 norsk-pakistanske deltagere, både innvandrere og norskfødte etterkommere.[47]

Erdal setter fokus på intervjuobjektenes egen forståelse av hva «integrering» innebærer istedenfor hva staten Norge legger i begrepet.[48] Videre postulerer Erdal at integrering er et «flerlagsfenomen» bestående av den statlige integreringspolitikken («the normative programme of states»), innvandrernes tilpasningsmønster («the empirical patterns of migrant adaptation») og innvandrernes egne erfaringer med intergrering.[48] «Transnasjonalisme» defineres som transnasjonale «aktiviteter som innvandrere deltar i, over tid»,[49] som for eksempel «migrantoverføringer, besøk og telefonsamtaler».[50]

Studien viser at de norsk-pakistanske intervjuobjektene ser integrering som et tosidig fenomen bestående av funksjonell og kulturell bestanddel,[51] men primært som en «strukturell og funksjonell anliggende».[52] De anser ikke assimilering[53] «i form av normer og verdier som en forutsetning» for å være integrert i det norske samfunnet.[51] Deltagerne betrakter, helt riktig ifølge Erdal, krav om assimilering som en konsekvens av feilslutninger.[53] Den statlige integreringspolitikken «kombinerer universelle rettigheter og plikter» («strukturell integrering») med «en grad av autonomi i forhold til kultur, religion og identitet» («sosio-kulturell integrering»).[53]

Ingen av deltagerne av studien ser noen sammenheng mellom transnasjonale aktiviteter og integrering i Norge.[52] Dette skyldes at en del av disse transnasjonale aktivitetene faller inn under den kulturelle sfæren, for eksempel begravelser, som igjen anses som irrelevant for integrering.[52] Det samme gjør tilhørigheten til Pakistan, som også anses som problemfri når det gjelder integrering og tilhørighet til Norge.[53]

Deltagerne gir samtidig uttrykk for at deres kulturrelaterte transnasjonale aktiviteter og tilhørighet til Pakistan ikke ses på som «forenelig» med integrering av det norske samfunnet.[53] Erdal konkluderer med at integrering og det transnasjonale kan ses på som to «parallelle prosesser» som ikke nødvendigvis er «i konflikt med hverandre».[53] Det faktum at norsk-pakistanernes syn på integrering hovedsakelig ikke omfatter det kulturelle aspektet, kan være et «uttrykk» for det «multikulturelle samfunnet» hvori «heterogenitet» og «fleridentitet» utgjør «en del av samfunnsstrukturen».[54]

Kultur

Arrangementer

Publikum på Melafestivalen 2011.

Melafestivalen, med Khalid Salimi som kunstnerisk leder og talsmann, var opprinnelig et norsk-pakistansk arrangement, og har siden oppstarten i 2001 utviklet seg til «Norges desidert største internasjonale festival» med 300 000 besøkende årlig.[55] 14. august-komiteen arrangerer barnetog på Pakistans nasjonaldag, inspirert av barnetoget17. mai.[56]

Film

Izzat (2005) av Ulrik Imtiaz Rolfsen handler om tre norsk-pakistanske venner som havner i et gjengmiljø på 1980-tallet. Import Eksport (2006) av Khalid Hussain skildrer kjærlighetsforholdet mellom en etnisk norsk gutt og hans norsk-pakistanske kjæreste. Kim Bodnia spiller i gangsterkomedien Tomme Tønner (2010) av Leon Bashir. Jeg er din (2013) av Iram Haq handler om livet til en norsk-pakistansk alenemor. Denne filmen var Norges kandidat til Oscar for beste fremmedspråklige film i 2014, men den ble ikke nominert. Deepika Thathaals dokumentarfilm, Banaz A Love Story (2012), ble tildelt Emmy-prisen i 2013.

Lille Karachi

Grønland i Oslo, også kjent som «lille Karachi»,[57] er i følge religionshistoriker Anders Bettum et religiøst og kulturelt sentrum for norsk-pakistanere, grunnet norsk-pakistanske moskéer, kulturminner og bedrifter.[58] Bettum skriver,[58]

Sitat Jeg vil våge den påstand at Grønland har blitt en så viktig del av norsk-pakistaneres selvbevissthet fordi det var her de først fikk anledning til å forme sin nye kulturelle identitet. Her har de bodd og etablert sine familier og virksomheter, og selv om mange har valgt å flytte ut av området, består Grønland som kulturell og religiøs møteplass. Sitat

Litteratur

Khalid Hussains Pakkis (1986) var den første boka i Norge som er skrevet av en forfatter med ikke-vestlig opprinnelse.

Musikk

Musikeren Deeyah er vinner av Ossietzky-prisen.

Media

Mah-Rukh Ali er Norges «første nyhetsanker med minoritetsbakgrunn».[59] Journalist og programleder, Noman Mubashir, er vinner av Seerprisen.

Religion

Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskéen på Grønland i Oslo.

Religiøse retninger

Nesten alle førstegenerasjons norsk-pakistanere i Norge er muslimer.[60] Det «overveldende» flertallet er sufiorienterte.[61][62] Det eksisterer en rekke moskéer/menigheter av pakistansk opphav i Oslo. Sufiorienterte moskéer/menigheter er blant andre Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat,[63] World Islamic Mission,[64] Minhaj-ul-Quran,[65] og Ghousia Muslim Society.[64] Disse hadde henholdsvis 5 856, 4 720, 2 733 og 1 356 medlemmer i 2013.[66] Shiamuslimske moskéer/menigheter er blant andre Anjumane-e Hussaini[67] og denne hadde 665 medlemmer.[66] Deobandi-retningen er representert med blant andre Islamic Cultural Centre og Anjumane-e Falah-e-muslimeen[61] og disse hadde henholdvis 3 597 og 612 medlemmer.[66] Ahmadiyya-retningen og dens moské, Bait-un-Nasr, hadde 1 412 medlemmer.[66]

Religiøse forhold

I følge seniorforsker Cora Alexa Døving ved HL-senteret viser sosiologen Mette Anderssons studie av det norsk-pakistanske studentmiljøet[68] at islam spiller en rolle i «frigjørings-» og «integreringsprosessen».[69] Andersson mener at «den pakistanske kulturen har en større romslighet for alternative livsformer og roller for menn, og at behovet for kulturell avstandtaken dermed er mindre viktig».[70] Derfor tjener kvinner mer på å «bruke nytolkninger av og referanser til religiøse tekster for aktivt å vise til undertrykkende tendenser i kulturen som ikke kan legitimeres med islam».[70] I sin doktoravhandling viser Farat Taj at kvinnelige innvandrere fra Pakistan bruker, og misbruker, «både islam og norsk lov» for å nå sine mål, stikk i strid med stereotypier som beskriver dem som «undertrykte» og «ofre».[71] Videre foretrekker de norsk lov i familiesaker, mens religiøse argumenter brukes ved behov.[71] Jurist Anne Hellum og Taj påpeker at pakistanske innvandrerkvinner og deres organisasjoner bruker alt fra imamer til norske rettsvesenet til å endre på uønskede sosiale og juridiske forhold.[72] Dette handlingsmønsteret, som har utgangspunkt i en «pluralistisk juridisk kyndighet og forståelse», «overskrider grensene mellom norsk lov og islam».[72]

Døving påviser i en studie hvordan pakistanske begravelsesritualer endres i en norsk kontekst.[73] Disse endringene fremmer integrajon både innad i det muslimske norsk-pakistanske miljøet, og mellom norsk-pakistanere og majoritetsbefolkninga.[74] Døving viser i et gitt eksempel hvordan norsk-pakistansk fellesskap og tilhørighet overvant den religiøse motsetningen mellom norsk-pakistanske sunni- og ahmadiyya-muslimer.[75] Dette styrket det norsk-pakistanske fellesskapet,[74] og begravelser i Norge har blitt «en arena for å skape og bekrefte vennskapsbånd».[76] Døving nevner minnetaler som et nytt element i pakistanske begravelsesritualer og viser hvordan de utgjør en «integreringsprosess».[77] Hun skriver:[78]

Sitat Gjennom minnetalene har det politiske målet om integrasjon med andre ord fått en ritualisert form. Disse minnetalene handler eksplisitt om solidaritet mellom nordmenn og pakistanere, de fokuserer på suksess, og de definerer en konsensus om et ønske om en flerkulturell virkelighet der grunnlaget er nøkkelverdier i det norske samfunnet. Sitat

Politikk

Medlem av 22. juli-kommisjonen, og statssekretær for statsminister Erna Solberg, Laila Bokhari.

Valg

Andelen norsk-pakistanere som stemte ved stortingsvalg, var 61 % i 1997, 43 % i 2001, 54 % i 2005,[79] og 55 % i 2009.[80] Dette er høyere enn for andre ikke-vestlige grupper, men lavere enn i befolkningen som helhet.[81][80] Oslo bystyre hadde i perioden 2003–2007 12 medlemmer (av 59) fra ikke-vestlige land, hvorav fem var norsk-pakistanere.[82] Totalt var det 19 norsk-pakistanere i norske kommunestyrer i perioden 2003–2007.[82] 64 norsk-pakistanere stilte som listekandidater i kommunevalget 2011,[83] fordelt på Rødt (1), Sosialistisk Venstreparti (10), Arbeiderpartiet (28), Senterpartiet (1), Venstre (7), Høyre (13) og andre partier (4).[83] Av disse ble 45 % innvalgt, og dermed har norsk-pakistanere den høyeste andelen innvalgte blant alle minoritetsgrupper.[84] Norsk-pakistanske kommunestyrerepresentanter er også den største gruppen av kommunestyrerepresentanter med minoritetsbakgrunn i Arbeiderpartiet og Høyre[85]: 20 ble valgt inn for Arbeiderpartiet, og 8 for Høyre.

Norsk-pakistanske politikere er blant andre stortingsrepresetant Abid Raja, stortingsrepresetant Mudassar Hussain Kapur, stortingsrepresetant og tidligere kulturminister Hadia Tajik, og tidligere visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry. Forsker og forfatter Laila Bokhari er statssekretær for statsminister Erna Solberg.

Det første norsk-pakistanske medlemmet av et kommunestyre var Aslam Ahsan, som ble valgt inn i 1983.

Foreninger

I følge Muhammad Anwar Soofi, en av 14. august-komiteens grunnleggere[86] og styremedlem i Dialog for fred, ble pakistanske innvandrere, på grunn av deres posisjon som arbeidere, aktivt rekruttert av venstresidepartier den første tiden i Norge.[87][88] Norsk-pakistanere har etablert mange foreninger[39]: av Norges 280 innvandrerorganisasjoner, er 48 norsk-pakistanske. Den første norsk-pakistanske foreningen, Pakistan Norwegian Welfare Organisation, ble dannet allerede i 1971.[89] De første foreningene tilbød, blant annet, advokathjelp, attestering, veiledning,[90] religiøse høytider/sermonier,[90][91][92] og de jobbet med integrasjonsrettede,[93][94] kulturelle[95][94] og politiske saker.[96][97] Foreningene hadde «enorm betydning i etableringsfasen».[91]

Forholdet til Pakistan

Politikk

I følge Godzimirski oppfyller norsk-pakistanerne «nesten alle de formelle krav for å bli betraktet som en fullblods diaspora».[98] Norsk-pakistanerne har inntatt en brobyggerrolle mellom Norge og Pakistan, og har gitt Pakistan en «sentral plass på det norske interessekartet».[99] Godzimirski utdyper,[40]

Sitat Måten den pakistanske diaspora i Norge opererer og påvirker norsk politikk, er en god illustrasjon på hvordan diasporagrupper kan gjøre seg gjeldende både i vertslandet og i hjemlandet, og hvordan dette kan påvirke relasjoner mellom deres vertsland og deres opprinnelsesland. Den pakistanske oppskriften har vært en blanding av riktig organisering, innpass på viktige samfunnsarenaer hvor politikken diskuteres og formes, politisk engasjement og deltagelse i institusjonalisert og uformelt samarbeid med norske myndigheter og norske politiske partier. Selv om norskpakistanere synes å støtte forskjellige politiske partier og grupper både i Norge og i Pakistan, er de blitt en viktig maktfaktor både på det nasjonale og i enda større grad på det regionale plan i Norge. Sitat

Muhammad Anwar Soofi hevder at norsk-pakistanere også bidrar med å spre norsk kultur til Pakistan.[100]

Migrantoverføringer

Båndet til Pakistan uttrykkes også gjennom migrantoverføringer.[101] De første pakistanske innvandrerne, primært menn grunnet deres kjønnsrolle som forsørgere, overførte mest mulig av sine penger til Pakistan for å forsørge og brødfø familie og andre bekjente.[102] Disse overførigene avtok med tiden blant annet grunnet bortgang av foreldre,[102][103] og familiegjenforening i Norge.[102] Forskningsdirektør ved PRIO, Jørgen Carling, og seniorforskerne Marta Bivand Erdal og Cindy Horst ved samme sted, påpeker at pengeoverføringer i dag er mer sporadiske, og at de går til andre formål,[104] blant andre: brylluper, forretningsvirksomhet, humanitær hjelp. Denne trenden vil forsterkes av at nye generasjoner vil «prioritere utgifter i Norge» mens pengeoverføringer i «økende grad» går til formål av humanitær og kulturell art.[105]

Huseierskap

Pengeoverføringer er tett knyttet opp mot eierskap av hus i Pakistan.[101][10][106][107] Erdal nevner flere grunner til at pakistanske innvandrere eier hus i Pakistan. Husene brukes blant annet til ferieformål,[108] pensjonisttilværelsen,[109] eller de ses på som en investering,[109] men de har også en dypere symbolsk verdi.[109] Her spiller behovet for fysisk tilknytning og tilhørlighet til Pakistan, og ideen eller myten om at man en dag skal returnere til Pakistan, en rolle.[109] Huseierskap opprettholder denne myten. Erdal utdyper:[109]

Sitat Although many acknowledge the fact that it is not likely that they will ever return, the possibility of sustaining the myth enables them to keep at a distance the painful consciousness that they will never go back «home». Sitat

Husene representerer sosial, symbolsk og økonomisk kapital for førstegenerasjons norsk-pakistanere,[110] mens andregenerasjons norsk-pakistanere ser disse husene kun i ferieøyemed.[111]

Cricket

Det finnes håndfaste bevis for at cricket ble spilt i Oslo rundt midten av 1800-tallet, men spillet døde hen.[112] Cricket ble gjeninnført av pakistanske innvandrere.[112][37] I dag domineres cricket fortsatt av norsk-pakistanere.[113]

Thomas Michael Walle beskriver i sin doktoravhandling at cricket er en arena hvor enkelte norsk-pakistanske menn møtes uformelt. Walle mener at «cricket er et sentralt sosialt omdreiningspunkt for disse mennene. I cricketmiljøet finner de venner, det drives politikk og utveksles informasjon».[114] Cricket utvikler også disse spillernes «maskuline selvforståelse».[114]

I en studie fra 2013 vurderer Walle hva norsk-pakistanernes støtte til det pakistanske landslaget egentlig er uttrykk for.[115] Walle hevder at norsk-pakistanere ikke heier på det reelt eksisterende Pakistan som sådan, men en ikke-eksisterende «utopisk» Pakistan, en «idé», som «representerer drømmen om hva Pakistan kunne være eller burde ha vært».[116] For norsk-pakistanere og pakistanske diasporaer i andre land representerer det pakistanske cricketlandslaget det «utopiske idealet» av Pakistan, som er «i stand til å beseire» «rivalen India» og Pakistans «tidligere koloniherrer».[116] Pakistanske cricketseire blir ledsaget av «hard kritikk» mot dagens Pakistan.[116] Det er norsk-pakistanernes «fantaserte», «utopiske» og idealiserte Pakistan som «gir næring til deres selvforståelse og etniske stolthet i Norge».[117] Norsk-pakistaneres støtte til det pakistanske landslaget skyldes derfor ikke deres støtte for pakistanbasert nasjonalisme men «behovet for å forme en identitet som pakistanere i forhold til andre grupper i Norge».[118] Denne identiteten er «løsrevet fra den nåværende» pakistanske nasjonen.[118] Derfor er det et skille mellom diasporaens selvforståelse som pakistanere og dens transnasjonale aktiviteter.[117] Fokuset for transnasjonale aktiviteter er forholdet til slekt/venner og lignende i Pakistan, ikke Pakistan som sådan.[119]

Se også

Fotnoter

  1. ^ a b c Khan (2009), s. 29.
  2. ^ a b Khan (2009), s. 25.
  3. ^ a b Vogt (2008), s. 36.
  4. ^ a b Khan (2009), s. 41.
  5. ^ a b Khan (2009), s. 31.
  6. ^ Khan (2009), s. 35.
  7. ^ Khan (2009), s. 37.
  8. ^ Khan (2009), s. 39.
  9. ^ a b Boe (2012), s.13.
  10. ^ a b Erdal (2012), s. 630.
  11. ^ Khan (2009), s. 46.
  12. ^ Sandnes & Henriksen (2014), s. 20.
  13. ^ Sandnes & Henriksen (2014), s. 21-22.
  14. ^ a b c Statistisk Sentralbyrå (Juni 2012), tabell 9.
  15. ^ a b Skårerhøgda & Torp (2012), s. 42.
  16. ^ Skårerhøgda & Torp (2012), s. 45.
  17. ^ a b c Baumberger & Lerbak (2007).
  18. ^ Pileberg (2014).
  19. ^ Søholt (2009), s. 150.
  20. ^ Statistisk Sentralbyrå (September 2002), tabell 3.
  21. ^ Søholt (2010), s. 4.
  22. ^ Søholt (2010), s. 6.
  23. ^ a b Henriksen (2012).
  24. ^ a b c d e f Sandnes & Henriksen (2014), s. 28.
  25. ^ Sandnes & Henriksen (2014), s. 35.
  26. ^ Saugestad (2011).
  27. ^ Hansen (2011).
  28. ^ Statistisk Sentralbyrå (April 2013), tabell 3.
  29. ^ a b Høydahl (2013), s. 16.
  30. ^ Statistisk Sentralbyrå (April 2012), tabell 10.
  31. ^ Pettersen et al. (2009), s. 204.
  32. ^ Henriksen (2010), s. 57.
  33. ^ Langset (2010).
  34. ^ Aarvig (2005).
  35. ^ Statistisk Sentralbyrå (April 2012), tabell 13.
  36. ^ a b c Zaman (2009).
  37. ^ a b Walle (2014), s. 11.
  38. ^ a b Eriksen (2001).
  39. ^ a b c Valberg (2012).
  40. ^ a b Godzimirski (2011), s. 597.
  41. ^ a b Kunst et al. (2012), s. 518.
  42. ^ a b c Kunst et al. (2012), s. 520.
  43. ^ a b c d e f g h i Kunst et al. (2012), s. 527.
  44. ^ Kunst et al. (2012), s. 523.
  45. ^ a b c d e f Kunst et al. (2012), s. 528.
  46. ^ Ehrkamp (2006) s. 1676, som gjengitt av Kunst et al. (2012) s. 527.
  47. ^ Erdal (2013), s. 983.
  48. ^ a b Erdal (2013), s. 985.
  49. ^ Erdal (2013), s. 986.
  50. ^ Erdal (2013), s. 993.
  51. ^ a b Erdal (2013), s. 991.
  52. ^ a b c Erdal (2013), s. 994.
  53. ^ a b c d e f Erdal (2013), s. 995.
  54. ^ Erdal (2013), s. 996.
  55. ^ Andersen (2010).
  56. ^ Furulund (2003).
  57. ^ Bevanger (2004).
  58. ^ a b Bettum (2007), s. 50-51.
  59. ^ Mjør (2010).
  60. ^ Østby (2011).
  61. ^ a b Vogt (2008), s. 45.
  62. ^ Vogt (2008), s. 234.
  63. ^ Vogt (2008), s. 51.
  64. ^ a b Vogt (2008), s. 68.
  65. ^ Vogt (2008), s. 76.
  66. ^ a b c d Kulturdepartementet (2014).
  67. ^ Vogt (2008), s. 56.
  68. ^ Døving (2010), s. 12.
  69. ^ Døving (2010), s. 13.
  70. ^ a b Andersson (2006) s. 46-47, som gjengitt av Døving (2010) s. 13.
  71. ^ a b Kanestrøm (2013).
  72. ^ a b Hellum & Taj (2011), s. 110.
  73. ^ Døving (2010), s. 11.
  74. ^ a b Døving (2009), s. 64-65.
  75. ^ Døving (2009), s. 58-59.
  76. ^ Døving (2009), s. 53.
  77. ^ Døving (2009), s. 59-62.
  78. ^ Døving (2009), s. 62.
  79. ^ Aalandslid (2006), tabell 6.5 s. 23.
  80. ^ a b Statistisk Sentralbyrå (Januar 2010), tabell 1.
  81. ^ Aalandslid (2006), s. 23.
  82. ^ a b Aalandslid & Tronstad (2005), s. 15.
  83. ^ a b Aalandslid & Lysø (2013), tabell 6.4 s. 25.
  84. ^ Aalandslid & Lysø (2013), s. 27.
  85. ^ Aalandslid & Lysø (2013), s. 27-28.
  86. ^ Boe (2012), s. 205.
  87. ^ Boe (2012), s. 125.
  88. ^ Boe (2012), s. 217.
  89. ^ Røsjø (2007), s. 7.
  90. ^ a b Khan (2007), s. 19.
  91. ^ a b Døving (2010), s. 8.
  92. ^ Vogt (2008), s. 37.
  93. ^ Khan (2007), s. 18.
  94. ^ a b Boe (2012), s. 194-206.
  95. ^ Khan (2007), s. 18-19.
  96. ^ Boe (2012), s. 127-129.
  97. ^ Boe (2012), s. 206-207.
  98. ^ Godzimirski (2011), s. 596.
  99. ^ Godzimirski (2011), s. 598.
  100. ^ Boe (2012), s.238.
  101. ^ a b Carling, Erdal & Horst (2012), s. 295.
  102. ^ a b c Carling, Erdal & Horst (2012), s. 299.
  103. ^ Carling, Erdal & Horst (2012), s. 306.
  104. ^ Carling, Erdal & Horst (2012), s. 292.
  105. ^ Carling, Erdal & Horst (2012), s. 300.
  106. ^ Erdal (2012), s. 631.
  107. ^ Erdal (2012), s. 633.
  108. ^ Erdal (2012), s. 634.
  109. ^ a b c d e Erdal (2012), s. 635.
  110. ^ Erdal (2012), s. 638-639.
  111. ^ Erdal (2012), s. 636.
  112. ^ a b Walle (2014), s. 10.
  113. ^ Walle (2013), s. 303.
  114. ^ a b Sandnes (2008).
  115. ^ Walle (2013), s. 301.
  116. ^ a b c Walle (2013), s. 307.
  117. ^ a b Walle (2013), s. 309.
  118. ^ a b Walle (2013), s. 311.
  119. ^ Walle (2013), s. 310.

Kilder