Pakistanere i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kulturminister Hadia Tajik er en av flere norske politikere med familiebakgrunn fra Pakistan.
Foto: Kristian Ridder-Nielsen.

Norsk-pakistanere er en betegnelse på norske innbyggere som enten selv er fra Pakistan eller som har begge foreldrene fra Pakistan. Per 1. januar 2013 er det 33 634 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 18 440 er innvandrere og 15 194 er norskfødte etterkommere.[1] De første norsk-pakistanerne kom i slutten av 1960-årene, fra Kharian og omegn.[2] En forholdsvis stor andel førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født og oppvokst i Pakistan, har bodd i Norge i mer enn 20 år (53 % pr. 1. januar 2012).[3]

Andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født og oppvokst i Norge, fremstår meget godt integrerte i det norske samfunn.[4]

Innhold

Historie

Grafisk framstilling av tradisjonell pakistanskt antrekk. De første innvandrerne fra Pakistan kom fra Kharian og omegn.
Foto: Arsalan Khan.

Årsaker bak innvandringen

De første pakistanerne kom allerede i slutten av 1960-årene,[2] men innvandringen fra Pakistan skjøt fart først i 1971, etter at Danmark hadde innført innvandringsstopp i 1970.[5] De fleste av disse innvandrerne kom fra Kharian og omegn. I følge forfatter Mahmona Khan var det flere sammensatte årsaker, både i Norge, Pakistan og internajonalt, bak innvandringen til Norge. Hun nevner, blant andre,

  • Utdanningsrevolusjonen i Norge førte til at billig arbeidskraft var ikke-eksisterende.[6]
  • Norges medlemsskap i EFTA (1960) og økt produktivitet førte til ekspansjon av servicenæringen.[6]
  • Norges inntreden inn i oljealderen (1969) førte til høyere økonomisk virksomhet og etterspørsel etter arbeidskraft.[6]
  • Innvandringsstopp i flere land i Vest-Europa,[7] spesielt Danmark.[5]
  • Pakistans trange fødsel i 1947 med manglende industri og statsstruktur, og Indias brudd på delingsavtalen mellom landene, førte til fattigdom og sult.[8]
  • Pakistans rivalisering og våpenkappløp med India som gikk på bekostning av utvikling.[9]
  • Krigsfaren i 1971 mellom Pakistan og India.[10]

Etnolog Liv Hilde Boe sammenligner den pakistanske innvandringen til Norge med den norske innvandringen til USA.[11] Hun skriver,[11]

Sitat De første unge pakistanske mennene som fant veien til Norge, kom som «fremmedarbeidere» i slutten av 1960-årene. De kom for å bedre sine kår. Det har vist seg at det ikke var de som hadde de største vanskene hjemme som emigrerte, men kanskje de mest aktive og modige som våget det store spranget - å reise ut og være pionerer, å tjene til sitt opphold, å sende penger til familien i hjemlandet og bidra til at andre familiemedlemmer kunne komme etter. Trolig vil det være mange norske og europeiske emigranter til Amerika denne karakteristikken kunne passe på. Sitat

Innvandringen fra Pakistan kan beskrives som kjedeinnvandring.[2][12]

Elendige arbeids- og boforhold preget den første tiden i Norge, og de pakistanske innvandrerne ble utnyttet grovt av både pensjonateiere og arbeidsgivere.[7] De tok de minst ettertraktede og lavest lønnede jobbene i servicenæringen og industrien,[2] og var utsatt for hets og rasisme.[13]

Senere tid

Etter innvandringsstoppen i 1975 har pakistanere kommet til Norge primært gjennom familiegjenforening.

Demografisk profil

Arbeidsliv

I følge Statistisk Sentralbyrå[14] var 62 % av innvandrede menn fra Pakistan mellom 15 og 74 år i jobb i 2011 (fjerde kvartal), mens tilsvarende tall for hele befolkningen var 71,7 % og for innvandrerbefolkningen som helhet 67.6 %. Svenske innvandrermenn hadde høyest sysselsetting på 81.3 % mens innvandrede menn fra Eritrea hadde lavest på 41,7 %.[14]

Pakistanske innvandrere har høyest andel selvstendig næringsdrivende i Norge[15]: 9 % mot 4,5 % i hele befolkningen. Danske innvandrere har nest høyest andel på 7 %.[15] Foretak etablert av pakistanske innvandrere har også høyest overlevelsesgrad i Norge[16]: 40 % mot 26 % i foretak generelt. Norsk-pakistanske forretningsfolk som har bygget vesentlige og profitable bedrifter i Norge er blant andre Mohammad Saddiq, Tommy Sharif og Shahzad Rana.

Kvinnelige innvandrere fra Pakistan er i liten grad yrkesaktive i forhold til resten av befolkningen.[17][14] Dette kan ha sammenheng med at mange av de første norsk-pakistanske kvinnene kommer fra den pakistanske landsbygden, hvor andelen med høyere utdannelse er lavere enn i byene. En annen sannsynlig årsak for den lave yrkesdeltagelsen er den tradisjonelle kjønnsdelingen blant norsk-pakistanere født og oppvokst i Pakistan, med at kvinner tar seg av barn og hjem, mens mannen sørger familien.[17]

Norsk-pakistanske kvinner født og oppvokst i Norge tar i langt større grad høyere utdanning (langt mer enn befolkningen som helhet), og det er ventet at flere norsk-pakistanske kvinner vil være i arbeid i framtiden.[17]

Boforhold og familie

85 % av norsk-pakistanerne bor i egen eid bolig (samme nivå som etniske nordmenn og 22 % høyere enn resten av minoritetsbefolkningen).[18] Norsk-pakistanere bor i store husholdninger: 59,1 % bor i husholdninger med fem eller flere personer, mot 17,9 % i befolkningen som helhet.[19] I følge Susanne Søholt, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning, bor norsk-pakistanske «storfamilier sammen i romslige boliger fordi de ønsker det»,[20] og den høye eierandelen blant norsk-pakistanere, norsk-tamiler og norsk-vietnamesere betegnes som «suksesshistorie».[21]

Andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født og oppvokst i Norge, gifter seg senere enn sine foreldre. Færre og færre annengenerasjons norsk-pakistanere henter ektefelle fra utlandet[22]: i 2010 giftet 81 annengenerasjons norsk-pakistanere seg med personer fra utlandet.

Andregenerasjons norsk-pakistanske kvinner føder 1,95 barn hver, det samme som norske kvinner ellers.[23][24]

Bosetting

Per 1. januar 2013 er det 33 634 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 18 440 er innvandrere og 15 194 er norskfødte etterkommere.[1] 67 % av de pakistanske innvandrerne bor i Oslo, og hele 83 % bor i Oslo og Akershus.[25] Det bor pakistanske innvandrere i kun 161 kommuner.[25]


Norsk-pakistanere i utvalgte kommuner (2012).[26]

Høyere utdanning

Førstegenerasjons norsk-pakistanere (det vil si norsk-pakistanere som er født og oppvokst i Pakistan), deltar i like mye grad som gjennomsnittet for alle innvandrere i høyere utdanning, det vil si 17 %.[27]

Andregenerasjons norsk-pakistanere (det vil si norsk-pakistanere som er født og oppvokst i Norge) er overrepresentert i høyere utdanning[28][29]: 39,4 % av andregenerasjons norsk-pakistanske kvinner tar høyere utdanning, mot 36,4 % i den kvinnelige befolkningen totalt; 29,9 % av andregenerasjons norsk-pakistanske menn tar høyere utdanning, mot 23,4 % i den mannlige befolkningen totalt.

Norsk-pakistanere er også overrepresentert blant medisinstudentene: nesten 10 % av medisinstudentene i Oslo var norsk-pakistanere i 2005.[30]

Blant norsk-pakistanere finner vi en andel forskere med internasjonal anerkjennelse, for eksempel Farrukh Abbas Chaudhry (medisin) , Shah Nawaz (petroleumskjemi), og Kalbe Razi Naqvi (fysikk).

Integrasjon

En forholdsvis stor andel førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født og oppvokst i Pakistan, har bodd i Norge i mer enn 20 år (53 % pr. 1. januar 2012).[3]

Førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født og oppvokst i Pakistan, er ikke så godt integrert som man kunne forvente, gitt at den pakistanske innvandrergruppen er en av de Norge har vært eksponert lengst for.[31] TV 2 journalist, Kadafi Zaman, og forfatter Mahmona Khan påpeker at førstegenerasjons norsk-pakistanere ofret sine sosiale liv til fordel for familien.[31] Zaman skriver at førstegenerasjons norsk-pakistanere «jobbet for barna sine. Mens fedrene vasket på restauranter og mødrene satt hjemme, drømte de om barn som ble leger, ingeniører og advokater. Ved å selv stå på stedet hvil sørget de for at mange av barna klarte å integrere seg i Norge».[31]

Andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født og oppvokst i Norge, fremstår meget godt integrerte i det norske samfunn.[4] Thomas Hylland Eriksen skriver,[4]

Sitat Fairly recently the first-stand-up comedian with a Pakistani background has appeared on the scene. To add to the novelty, she is a young woman. This generation is in many respects totally different from the ones that preceded it. These young people speak Norwegian without an accent and consequently can scarcely be described as coming from an alien culture by those who oppose immigration. They are far more familiar with Norwegian society than their parents are and know how to promote their interests and safeguard their rights. They are familiar with both worlds and this fact creates special problems for the group as a whole. On the one hand Norwegians have told them since childhood that they are different, while they in fact know no other homeland than Norway. On the other hand they often feel pressured by their parent generation to remain faithful to the traditional values and not become 'too Norwegian'. Studies indicate that many of this generation, not unexpectedly, want to get the best of both worlds: personal freedom and treatment as equals in Norwegian society but also security through the cultural heritage of their parents and their country of origin. Many continue to be practicing Muslims, to speak Punjabi or a similar language at home and to follow customary traditions at the same time as they demand to be treated as Norwegians on a par with all others in society. Sitat

Forsker ved NUPI, Jakub Godzimirski, mener at norsk-pakistanere er en velintegrert gruppe med «betydelig innflytelse i det norske samfunnet».[32] Dette skyldes bl.a kjente aktører i samfunnsdebatten, høyt politisk engasjement og stor politisk tyngde.[32][33]

Kulturliv

Arrangementer

Publikum på Melafestivalen 2011.
Foto: Lars Gartå.

Melafestivalen, med Khalid Salimi som kunstnerisk leder og talsmann, var opprinnelig et norsk-pakistanskt arrangement, og har siden oppstarten i 2001 utviklet seg til «Norges desidert største internasjonale festival» med 300 000 besøkende årlig.[34] 14. august-komiteen arrangerer barnetog på Pakistans nasjonaldag, inspirert av barnetoget på 17. mai.[35]

Bøker og forfattere

Khalid Hussains Pakkis (1986) er den første boka i Norge som er skrevet av en forfatter med ikke-vestlig opprinnelse.

Film

Barnefilmen Bak sju hav (1991) handler om et pakistanskt barns innvandring til Norge. Filmen Izzat (2005) handler om tre norsk-pakistanske venner som havner i et gjengmiljø på 1980-tallet. Import Eksport (2006) skildrer kjærlighetsforholdet mellom en etnisk norsk gutt og hans norsk-pakistanske kjæreste.

Lille Karachi

Grønland i Oslo, også kjent som «lille Karachi»,[36] er i følge religionshistoriker Anders Bettum et religiøst og kulturelt sentrum for norsk-pakistanere, grunnet norsk-pakistanske moskéer, kulturminner og bedrifter.[37] Bettum skriver,[37]

Sitat Jeg vil våge den påstand at Grønland har blitt en så viktig del av norsk-pakistaneres selvbevissthet fordi det var her de først fikk anledning til å forme sin nye kulturelle identitet. Her har de bodd og etablert sine familier og virksomheter, og selv om mange har valgt å flytte ut av området, består Grønland som kulturell og religiøs møteplass. Sitat

Media

Mah-Rukh Ali er Norges «første nyhetsanker med minoritetsbakgrunn».[38] Journalist og programleder, Noman Mubashir, er vinner av Seerprisen.

Musikk

Musikeren Deeyah er vinner av Ossietzky-prisen.

Sport

I sin doktorgradsavhandling har sosialantropologen Thomas Michael Walle beskrevet at cricket er en arena hvor enkelte norsk-pakistanske menn møtes uformelt. Walle mener at «cricket er et sentralt sosialt omdreiningspunkt for disse mennene. I cricketmiljøet finner de venner, det drives politikk og utveksles informasjon».[39] Cricket utvikler også disse spillernes «maskuline selvforståelse».[39]

Religiøse forhold

Moské på Grønland i Oslo.
Foto: Mahlum.

Nesten alle førstegenerasjons norsk-pakistanere i Norge er muslimer.[40] I følge seniorforsker Cora Alexa Døving ved HL-senteret viser sosiologen Mette Anderssons studie av det norsk-pakistanske studentmiljøet[41] at islam spiller en rolle i «frigjørings-» og «integreringsprosessen».[42] Andersson mener at «den pakistanske kulturen har en større romslighet for alternative livsformer og roller for menn, og at behovet for kulturell avstandtaken dermed er mindre viktig».[43] Derfor tjener kvinner mer på å «bruke nytolkninger av og referanser til religiøse tekster for aktivt å vise til undertrykkende tendenser i kulturen som ikke kan legitimeres med islam».[43] I sin doktoravhandling viser Farat Taj at kvinnelige innvandrere fra Pakistan bruker, og misbruker, «både islam og norsk lov» for å nå sine mål, stikk i strid med stereotypier som beskriver dem som «undertrykte» og «ofre».[44] Videre foretrekker de norsk lov i familiesaker, mens religiøse argumenter brukes ved behov.[44] Jurist Anne Hellum og Taj påpeker at pakistanske innvandrerkvinner og deres organisasjoner bruker alt fra imamer til norske rettsvesenet til å endre på uønskede sosiale og juridiske forhold.[45] Dette handlingsmønsteret, som har utgangspunkt i en «pluralistisk juridisk kyndighet og forståelse», «overskrider grensene mellom norsk lov og islam».[45]

Døving påviser i en studie hvordan pakistanske begravelsesritualer endres i en norsk kontekst.[46] Disse endringene fremmer integrajon både innad i det muslimske norsk-pakistanske miljøet, og mellom norsk-pakistanere og majoritetsbefolkninga.[47] Døving viser i et gitt eksempel hvordan norsk-pakistansk felleskap og tilhørighet overvant den religiøse motsetningen mellom norsk-pakistanske sunni- og ahmadiyya-muslimer.[48] Dette styrket det norsk-pakistanske fellesskapet,[47] og begravelser i Norge har blitt «en arena for å skape og bekrefte vennskapsbånd».[49] Døving nevner minnetaler som et nytt element i pakistanske begravelsesritualer og viser hvordan de utgjør en «integreringsprosess».[50] Hun skriver,[51]

Sitat Gjennom minnetalene har det politiske målet om integrasjon med andre ord fått en ritualisert form. Disse minnetalene handler eksplisitt om solidaritet mellom nordmenn og pakistanere, de fokuserer på suksess, og de definerer en konsensus om et ønske om en flerkulturell virkelighet der grunnlaget er nøkkelverdier i det norske samfunnet. Sitat

Politikk og valg

Andelen norsk-pakistanere som stemte ved stortingsvalg, var 61 % i 1997, 43 % i 2001, 54 % i 2005,[52] og 55 % i 2009.[53] Dette er høyere enn for andre ikke-vestlige grupper, men lavere enn i befolkningen som helhet.[54][53] Oslo bystyre hadde i perioden 2003–2007 12 medlemmer (av 59) fra ikke-vestlige land, hvorav fem var norsk-pakistanere.[55] Totalt sett var det 19 norsk-pakistanere i norske kommunestyrer i perioden 2003-2007.[55] 64 norsk-pakistanere stilte som listekandidater i kommunevalget 2011,[56] for følgende partier: Rødt (1), Sosialistisk Venstreparti (10), Arbeiderpartiet (28), Senterpartiet (1), Venstre (7), Høyre (13) og andre partier (4).[56] Av disse ble hele 45 % innvalgt, og dermed har norsk-pakistanere den høyeste prosentvise andelen innvalgte blant alle minoritetsgrupper.[57] Norsk-pakistanske kommunestyrerepresentanter er også den største gruppen av kommunestyrerepresentanter med minoritetsbakgrunn i Arbeiderpartiet og Høyre[58]: 20 ble valgt inn for Arbeiderpartiet, og 8 for Høyre.

I følge Muhammad Anwar Soofi, en av 14. august-komiteens grunnleggere[59] og styremedlem i Dialog for fred, ble pakistanske innvandrere, på grunn av deres posisjon som arbeidere, aktivt rekruttert av venstresidepartier den første tiden i Norge.[60][61] Norsk-pakistanere har etablert mange foreninger[32]: av Norges 280 innvandrerorganisasjoner, er 48 norsk-pakistanske. Den første norsk-pakistanske foreningen, Pakistan Norwegian Welfare Organisation, ble dannet allerede i 1971.[62] De første foreningene tilbød, blant annet, advokathjelp, attestering, veiledning,[63] religiøse høytider/sermonier,[63][64][65] og de jobbet med integrasjonsrettede,[66][67] kulturelle[68][67] og politiske saker.[69][70] Foreningene hadde «enorm betydning i etableringsfasen».[64]

Kjente norsk-pakistanske politikere er blant andre vararepresetant på Stortinget, Abid Raja; 4. visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry og kulturminister, Hadia Tajik. Det første norsk-pakistanske medlemmet av et kommunestyre var Aslam Ahsan, som ble valgt i 1983.

Forholdet til Pakistan

I følge Godzimirski oppfyller norsk-pakistanerne «nesten alle de formelle krav for å bli betraktet som en fullblods diaspora».[71] Norsk-pakistanerne har inntatt en brobyggerrolle mellom Norge og Pakistan, og har gitt Pakistan en «sentral plass på det norske interessekartet».[72] Godzimirski utdyper,[33]

Sitat Måten den pakistanske diaspora i Norge opererer og påvirker norsk politikk, er en god illustrasjon på hvordan diasporagrupper kan gjøre seg gjeldende både i vertslandet og i hjemlandet, og hvordan dette kan påvirke relasjoner mellom deres vertsland og deres opprinnelsesland. Den pakistanske oppskriften har vært en blanding av riktig organisering, innpass på viktige samfunnsarenaer hvor politikken diskuteres og formes, politisk engasjement og deltagelse i institusjonalisert og uformelt samarbeid med norske myndigheter og norske politiske partier. Selv om norskpakistanere synes å støtte forskjellige politiske partier og grupper både i Norge og i Pakistan, er de blitt en viktig maktfaktor både på det nasjonale og i enda større grad på det regionale plan i Norge. Sitat

Båndet til Pakistan uttrykkes også gjennom migrantoverføringer.[73] De første pakistanske innvandrerne, primært menn grunnet deres kjønnsrolle som forsørgere, overførte mest mulig av sine penger til Pakistan for å forsørge og brødfø familie og andre bekjente.[74] Disse overførigene avtok med tiden blant annet grunnet bortgang av foreldre,[74][75] og familiegjenforening i Norge.[74] Forskningsdirektør ved PRIO, Jørgen Carling, og seniorforskerne Marta Bivand Erdal og Cindy Horst ved samme sted, påpeker at pengeoverføringer i dag er mer sporadiske, og at de går til andre formål,[76] blant andre: brylluper, forretningsvirksomhet, humanitær hjelp. Denne trenden vil forsterkes av at andre- og tredjegenerajons norskpakistanere vil «prioritere utgifter i Norge» mens pengeoverføringer i «økende grad» går til formål av humanitær og kulturell art.[77]

Pengeoverføringer er tett knyttet opp mot eierskap av hus i Pakistan.[73][12][78][79] Erdal nevner flere grunner til at pakistanske innvandrere eier hus i Pakistan. Husene brukes blant annet til ferieformål,[80] pensjonisttilværelsen,[81] eller de ses på som en investering,[81] men de har også en dypere symbolsk verdi.[81] Her spiller behovet for fysisk tilknytning og tilbørlighet til Pakistan, og ideen eller myten om at man en dag skal returnere til Pakistan, en rolle.[81] Huseierskap opprettholder denne myten, Erdal utdyper,[81]

Sitat Although many acknowledge the fact that it is not likely that they will ever return, the possibility of sustaining the myth enables them to keep at a distance the painful consciousness that they will never go back «home». Sitat

Husene representerer sosial, symbolsk og økonomisk kapital for førstegenerasjons norsk-pakistanere,[82] mens andregenerasjons norsk-pakistanere ser disse husene kun i ferieøyemed.[83]

Se også

Fotnoter

  1. ^ a b Statistisk Sentralbyrå (April 2013), tabell 3.
  2. ^ a b c d Khan (2009), s. 29.
  3. ^ a b Statistisk Sentralbyrå (April 2012), tabell 13.
  4. ^ a b c Eriksen (2001).
  5. ^ a b Khan (2009), s. 25.
  6. ^ a b c Khan (2009), s. 41.
  7. ^ a b Khan (2009), s. 31.
  8. ^ Khan (2009), s. 35.
  9. ^ Khan (2009), s. 37.
  10. ^ Khan (2009), s. 39.
  11. ^ a b Boe (2012), s.13.
  12. ^ a b Erdal (2012), s. 630.
  13. ^ Khan (2009), s. 46.
  14. ^ a b c Statistisk Sentralbyrå (Juni 2012), tabell 9.
  15. ^ a b Skårerhøgda & Torp (2012), s. 42.
  16. ^ Skårerhøgda & Torp (2012), s. 45.
  17. ^ a b c Baumberger & Lerbak (2007).
  18. ^ Søholt (2009), s. 150.
  19. ^ Statistisk Sentralbyrå (September 2002), tabell 3.
  20. ^ Søholt (2010), s. 4.
  21. ^ Søholt (2010), s. 6.
  22. ^ Henriksen (2012).
  23. ^ Saugestad (2011).
  24. ^ Hansen (2011).
  25. ^ a b Høydahl (2013), s. 16.
  26. ^ Statistisk Sentralbyrå (April 2012), tabell 10.
  27. ^ Aalandslid et al. (2009), s. 204.
  28. ^ Henriksen (2010), s. 57.
  29. ^ Langset (2010).
  30. ^ Aarvig (2005).
  31. ^ a b c Zaman (2009).
  32. ^ a b c Valberg (2012).
  33. ^ a b Godzimirski (2011), s. 597.
  34. ^ Andersen (2010).
  35. ^ Furulund (2003).
  36. ^ Bevanger (2004).
  37. ^ a b Bettum (2007), s. 50-51.
  38. ^ Mjør (2010).
  39. ^ a b Sandnes (2008).
  40. ^ Østby (2011).
  41. ^ Døving (2010), s. 12.
  42. ^ Døving (2010), s. 13.
  43. ^ a b Andersson (2006) s. 46-47, som gjengitt av Døving (2010) s. 13.
  44. ^ a b Kanestrøm (2013).
  45. ^ a b Hellum & Taj (2011), s. 110.
  46. ^ Døving (2010), s. 11.
  47. ^ a b Døving (2009), s. 64-65.
  48. ^ Døving (2009), s. 58-59.
  49. ^ Døving (2009), s. 53.
  50. ^ Døving (2009), s. 59-62.
  51. ^ Døving (2009), s. 62.
  52. ^ Aalandslid (2006), tabell 6.5 s. 23.
  53. ^ a b Statistisk Sentralbyrå (Januar 2010), tabell 1.
  54. ^ Aalandslid (2006), s. 23.
  55. ^ a b Aalandslid & Tronstad (2005), s. 15.
  56. ^ a b Aalandslid & Lysø (2013), tabell 6.4 s. 25.
  57. ^ Aalandslid & Lysø (2013), s. 27.
  58. ^ Aalandslid & Lysø (2013), s. 27-28.
  59. ^ Boe (2012), s. 205.
  60. ^ Boe (2012), s. 125.
  61. ^ Boe (2012), s. 217.
  62. ^ Røsjø (2007), s. 7.
  63. ^ a b Khan (2007), s. 19.
  64. ^ a b Døving (2010), s. 8.
  65. ^ Vogt (2000), s. 18.
  66. ^ Khan (2007), s. 18.
  67. ^ a b Boe (2012), s. 194-206.
  68. ^ Khan (2007), s. 18-19.
  69. ^ Boe (2012), s. 127-129.
  70. ^ Boe (2012), s. 206-207.
  71. ^ Godzimirski (2011), s. 596.
  72. ^ Godzimirski (2011), s. 598.
  73. ^ a b Carling, Erdal & Horst (2012), s. 295.
  74. ^ a b c Carling, Erdal & Horst (2012), s. 299.
  75. ^ Carling, Erdal & Horst (2012), s. 306.
  76. ^ Carling, Erdal & Horst (2012), s. 292.
  77. ^ Carling, Erdal & Horst (2012), s. 300.
  78. ^ Erdal (2012), s. 631.
  79. ^ Erdal (2012), s. 633.
  80. ^ Erdal (2012), s. 634.
  81. ^ a b c d e Erdal (2012), s. 635.
  82. ^ Erdal (2012), s. 638-639.
  83. ^ Erdal (2012), s. 636.

Kilder

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pakistanere_i_Norge&oldid=12486423»