Jøder i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Synagogen i Oslo ligger i Bergstien 15 ved St. Hanshaugen
Inne i synagogen i Trondheim.

Jøder i Norge har en lang historie, og de er en av landets minste etniske og religiøse minoriteter. Den største synagogen er i Oslo, og en mindre synagoge i Trondheim blir ofte feilaktig hevdet å være verdens nordligste synagoge.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Se også Norges historie

Norges befolkning ble konvertert fra hedendom til kristendom over et tidsrom på over hundre år, i perioder under tvang. I vedtak på tingene fra år 1000 og fram til 1030, ble kristendommen innført som statsreligion i Norge. Etterhvert ble alle ikke-kristne bannlyst fra Norge. Selv om vedtakene var rettet mot hedninger utestengte det også jøder uten spesiell tillatelse fra landet fram til 1851.

Selv om det trolig var jødiske handelsmenn, sjømenn og andre som kom inn i Norge i løpet av de påfølgende århundrene, ble det aldri gjort noe organisert forsøk på å opprette et jødisk samfunn. Fra 1300-tallet ble Norge styrt av en kombinasjon av norske, svenske og danske konger sammen med enten Sverige eller Danmark, og grunnleggende rettsprinsipper ble i stor grad styrt av lover og kongelige forordninger.

Den første kjente omtale av jøder i offentlige dokumenter er i forbindelse med adgangsberettigelse for de såkalte iberiske eller portugisiske jøder (sefardím) som hadde blitt fordrevet fra Spania og Portugal i 1492 og 1497. Noen av disse fikk adgang til Norge gjennom en spesiell dispensasjon. Christian IV av Danmark-Norge ga jøder begrensede rettigheter til å reise i kongedømmet, og i 1641 ble askenasiske jøder gitt tilsvarende rettigheter. Den eldste kilden til jøder i Norge er fra 5. januar 1683, da Moses Först, jøde fra Altona, og hans tjener Levin Abraham viste fram sine pass i Stavanger.[2]

Christian V avskaffet disse rettighetene i 1687 ved uttrykkelig å nekte jøder adgang til Norge, såfremt de ikke ble gitt en spesiell dispensasjon. Jøder som oppholdt seg ulovlig i riket, ble fengslet og utvist. Dette forbudet vedvarte fram til 1851.

I 17. mai 1814 ble Norges første grunnlov undertegnet. Denne grunnlovens §2 innførte et forbud mot jøder, munkeordener og jesuitter i riket med følgende ordlyd:

«Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Portugisiske jøder var unntatt fra dette forbudet, men det var tilsynelatende svært få som søkte om innreisetillatelse. Da Norge mot slutten av 1814 ble tvunget inn i en personalunion med Sverige, ble forbudet mot jøder opprettholdt, selv om det på dette tidspunktet allerede var flere etablerte jødiske samfunn i Sverige.

4. november 1844 skjedde det en viss oppmykning da justisdepartementet erklærte følgende i Departementstidende:

«...at det antager, at de saakaldte Portugis-Jøder maa uanseet Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa saa vidt vides, hidtil har været almindeligt antaget, ligesom det stedse har været forudsat i de underdanigste Foredrag, der have været afgivne angaaende Meddelelse af Leidebrev til Jøder.»

Etter Henrik Wergelands utrettelig innsats for «jødesaken», opphevet Stortinget forbudet mot jøder 21. juli 1851. I september samme år ble jødene også gitt religionsfrihet på linje med «avvikende» kristne ved å utvide dissenterlovgivningen til også å omfatte jøder. Et av hovedargumentene mot å fjerne jødeparagrafen var at det ville forårsake masseinnvandring av jøder. Det ble sagt at det lå en flåte med jødiske innvandrere klar til å seile fra Göteborg så snart paragrafen var opphevet.[3] Dette viste seg å være skremselspropaganda, og ingen jøder slo seg ned i landet året etter at paragrafen var opphevet. I 1853 kom én, og 15 år etter bodde det totalt 25 jøder i Norge.[3]

Gammel jødisk gravlund på Sofienberg i Oslo.

I 1852 ankom de første jødene landet for å bosette seg, men det var ikke før i 1892 at det var nok jøder til å opprette en synagoge i Oslo.

I 1930 var det registrert 1 359 som hørte til de jødiske trossamfunnene i Norge, de aller fleste av disse i Oslo.

Det jødiske samfunnet vokste sakte fram til andre verdenskrig og fikk ytterligere tilskudd av flyktninger fra nasjonalsosialistene i slutten av 1930-årene.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Antisemittisk grafitti på butikkvinduer i Oslo under andre verdenskrig 1941: «Jøde-parasitten skaffet oss 9de april. Palestina kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge.»
Jødehat malt på butikken til en jødisk skredder i Oslo tidlig i 1942.

Ved utbruddet av andre verdenskrig var antallet i overkant av 2 100. Av dette antallet var 350 flyktninger fra det europeiske fastlandet. Rundt 290 var statsløse som hadde bodd i Norge i mange år.[3] I den første tiden etter krigsutbruddet gikk tyskerne forsiktig fram. Livet gikk stort sett sin vante gang for jødene, men ble vanskeligere over tid. I begynnelsen av krigen flyktet en del nordmenn via sjøveien til Storbritannia, også noen jøder. Etterhvert som krigen skred fram ble denne ruten svært vanskelig å bruke, og etter det første året gikk flukten stort sett til Sverige.

I mai 1941 gikk det ut skriv til landets politimestere om å samle inn alle radioapparater i jødiske hjem. Radioapparatene ble forbudt for resten av befolkningen samme høst. Okkupasjonsmakten begynte på samme tid også å utarbeide lister over jøder i hele landet såvel som jødiske bedrifter. Jødiske bedrifter ble etterhvert merket med «Jüdisches Geschäft». Fram til sommeren 1941 var kun et titalls jøder blitt deportert til tyske leirer, mens på samme tidspunkt hadde flere hundre andre nordmenn blitt deportert. Aksjonene spesifikt mot jøder var av den grunn lite synlige for folk flest, og folk ble i tillegg bombardert med tysk propaganda mot jødene. I januar 1942 gikk det ut beskjed til alle politimestre og lensmenn at passet til alle jøder i Norge skulle stemples med en J.

På en konferanse 20. januar 1942 i Wannsee utenfor Berlin gjorde de tyske styresmaktene et vedtak om gjennomføringen av «Die Endlösung» – den endelige, fullstendige løsningen på jødespørsmålet. Det ble besluttet at alle jøder i tyske og tysk-okkuperte land skulle føres til konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland. Denne avgjørelsen fikk stor betydning for jødene i Norge.[3] I mars 1942 ble jødeparagrafen gjeninnført i grunnloven. Mot slutten av oktober ble en lov vedtatt som tilsa at all eiendom som tilhørte norske eller statsløse jøder skulle beslaglegges til fordel for statskassen. Man opprettet Likvidasjonsstyret til å ta seg av dette.

25. oktober 1942 sendte statspolitisjef Karl Marthinsen ut et iltelegram til alle politikammer i landet med følgende ordre:

«Alle mannlige personer over 15 år hvis legetimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover [...] Arrestasjonene skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600 ...»

Enkelte personer fikk i løpet av 25. oktober varsel fra folk innenfor politiet, og de begynte straks å varsle videre i tillegg til å reise rundt for å varsle folk som ikke hadde telefon. Resultatet var at rundt 250 ble arrestert i Oslo og Sør-Norge, noe som var under halvparten av jødene det var utstedt arrestordre for.[3] Det skulle gå akkurat en måned før en aksjon ble iverksatt for å arrestere alle kvinner og barn. Arrestasjonene ble for det meste utført av nordmenn.

Samme dag som arrestasjonene av kvinnene og barna, 26. november, ble 523[4] personer i alderen 4 måneder til 81 år med makt ført om bord i fangeskipet DS «Donau» som lå fortøyd på Vippetangen i Oslo. Skipet seilte ned til Stettin, hvor fangene ble lastet over på tog som dro til Auschwitz. Bare åtte av fangene var i live da krigen var over.

I bladet Hirdspeilet stod det i november 1942: «Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.» I desember samme år skrev NS-bladet Kringsjå: «Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert,»[5]

Under krigen ble sykehus i en del tilfeller et midlertidig tilfluktssted. Jøder ble fra tid til annen «innlagt» uten å være syke, noe som i mange tilfeller kjøpte dem nok tid til å unnslippe til Sverige, da okkupasjonsmakten i lang tid lot sykehusinnlagte jøder være i fred.

De jødiske flyktningene som ble berget, kom seg i hovedsak over til Sverige, selv om enkelte også ble berget over til Storbritannia. De ble hjulpet av motstandsfolk og andre sivile norske kvinner og menn, deriblant også enkelte polititjenestemenn. Det kostet mye penger å drive disse fluktrutene, så det ble vanligvis krevd penger av flyktningene. Ekstra penger gikk generelt til videre motstandsarbeid, og det var sjeldent noen ble avvist selv om de ikke hadde penger. Det ble brukt mange fluktruter, og kapasiteten på ruter med utgangspunkt i Oslo var høsten 1942 50–60 personer i uka. Motstandsfolk hadde prioritet, men det skjedde nesten aldri at jøder måtte vike til fordel for disse. Okkupasjonsmakten innførte i andre halvdel av 1942 dødsstraff for de som hjalp jøder å flykte. Losene gikk konstant i frykt for å bli arrestert, og de endte ofte selv opp som flyktninger. Enkelte fikk problemer med nervene etter å ha loset bare en eller to grupper flyktninger over grensen.

Selv om de fleste fluktrutene besto av transport med bil og tog og det siste stykket til fots, var det også en del oppfinnsomme metoder som ble brukt, slik som transport over grensen i plomberte jernbanevogner og høylass.

I løpet av krigen ble 768 personer av jødisk avstamning deportert – 27 av disse overlevde. I tillegg mistet 22 jøder livet i Norge i samme tidsrom som følge av mord, utenomrettslige henrettelse og selvmord. Rundt 1 100 ble berget – rundt 925 av disse til Sverige.

Etter krigen, i 1946, var det 559 registrerte medlemmer i Det mosaiske trossamfunn.

Restitusjonsprosessen etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

For de hjemvendte jødene viste det seg å være svært vanskelig å få tilbakeført de inndradde formuene og eiendommene.

Først i mars 1996, nesten 51 år etter den tyske kapitulasjonen, oppnevnte justisdepartementet et utvalg «som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen».[6]

I juni 1997 leverte utvalget en utredning som var delt i to – en flertalls- og en mindretallsutredning:

  • Flertallet anslo at samlede tap etter dagens (mai 1997) kronekurs beløp seg til 108,8 millioner kroner.
  • Mindretallet anslo samlede tap til 330 millioner kroner (mai 1997 kronekurs)

15. mai 1998 foreslo daværende statsminister Kjell Magne Bondevik en restitusjon på 450 millioner kroner, som inkluderte både et kollektivt og et individuelt oppgjør.[7]

11. mars 1999 vedtok Stortinget den foreslåtte restitusjonen på 450 millioner kroner.[8] Restitusjonen var oppdelt i en kollektiv del og en individuell del. Det kollektive oppgjøret var på 250 millioner kroner og ble fordelt på 3 områder:

  1. 150 millioner kroner til de registrerte mosaiske trossamfunn i Norge, for å sikre jødisk kultur og fremtid i Norge.
  2. 60 millioner kroner, til støtte utenfor Norges grenser, til å minnes og å utvikle den tradisjon og kultur som nazistene ønsket å utrydde.
  3. 40 millioner kroner til opprettelse og drift av et kompetansesenter for studier av holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge. Dette ble opprettet som Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Det individuelle oppgjøret ble estimert til å ikke overstige 200 millioner kroner. Dette oppgjøret tok form av 200 000 kroner «til de personer som i Norge ble rammet av antijødiske tiltak, for eksempel i form av å ha fått sine eiendeler og sin formue inndratt av okkupasjonsmyndighetene, under den 2. verdenskrig.». Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut 30. november 1999, hadde 980 personer blitt tildelt 200 000 kroner hver.

Dagens jødiske samfunn[rediger | rediger kilde]

I dag bor det trolig minst 1 500 jøder i Norge, i hovedsak i Oslo. Det finnes også et mindre samfunn, med en egen synagoge, i Trondheim. Ellers finnes det et mindre antall jøder spredt rundt i landet.

Det finnes mindre grupper organisert i Chabad Lubavitch of Norway [1] og Foreningen for Progressiv Jødedom i Norge (PJN)[2].

Norske jøder er godt integrert i det norske samfunn.

Det er kjent at det også er et antall jøder blant de ferskere innvandrere, både blant fast bosatte og midlertidig bosatte, og at en del av disse ikke etablerer formell kontakt med noen av de to synagogene. Det kan for eksempel dreie seg om amerikanere. Men en tallfesting av denne «gruppen» er såvidt vites ikke forsøkt (2008).

Antisemittisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Religiøs og etnisk toleranse er sterke verdier i norsk samfunnsliv, selv om det finnes isolert antisemittisme blant mindre grupper.[9] Den antisemittisme som kan forbindes med nazisme, tas det sterk avstand fra i norsk politisk liv.

For øvrig har det vært utbredt kritikk mot Israel for deres politikk mot palestinerne, noe som i senere år har ført til en utvanning av grensen mellom antisemittisme og anti-israelisme.

Synagogen i Oslo har også ved flere tilfeller blitt skjendet, og i juli 2006 gikk menigheten ut med en advarsel mot å bære kippa eller andre lettgjenkjennelige symboler, av frykt for trakassering eller overfall. I august 2006 skrev Jostein Gaarder en kronikk i Aftenposten, som fra enkelte hold ble kritisert som antisemittisk for sitt innhold og litterære form, mens han fikk støtte fra andre.

17. september 2006 ble synagogen i Oslo skutt på med automatvåpen. Dette var bare noen dager etter at det ble kjent at en terroristgruppe fra Algerie, GSPC, hadde planlagt bombeaksjoner i Oslo. Synagogen i Oslo er i dag under kontinuerlig overvåkning og beskyttet med sperringer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alnakka.net – Synagogues at extreme latitudes
  2. ^ Gundersen Erik: Samlinger til Stavangers historie, bind 3, 1953 side 98. 8.7.1729 ble også en jøde som het Levi døpt i Stavanger Domkirke, og tok navnet Fredrik Kristian (A. E. Erichsen: Samlinger til Stavangers historie, bind 4, 1906, side 65 og Arkivverket: Bilde.
  3. ^ a b c d e Ulstei, Ragnar (2006). Jødar på flukt, 2. utg.. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-6988-0.
  4. ^ Hvor lang tid er 70 år?
  5. ^ Bjørn Westlie: Oppgjør (s. 80-1), forlaget Aschehoug, Oslo 2002, ISBN 82-03-22778-3
  6. ^ NOU 1997: 22 – Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. Justisdepartementet (juni 1997). Besøkt 24. mars 2008.
  7. ^ St.prp. nr. 82 (1997-98): Et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig. Justis- og politidepartementet (26. juni 1998). Besøkt 25. mars 2008.
  8. ^ Innst.S.nr.108 (1998-1999): Innstilling fra justiskomiteen om et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig.. Justiskomiteen (4. mars 1999). Besøkt 25. mars 2008.
  9. ^ Norway 2006 (Engelsk). The Stephen Roth Institute (2007). Besøkt 25. mars 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Forland, Jon-M J.G.: Menneske-dyr relasjoner i jødedommen : fem jødiske perspektiver på avlivning av dyr i lys av norske reguleringer av menneske-dyr relasjoner, Bergen 2009
  • Johansen, Per Ole: Oss selv nærmest, Oslo 1984
  • Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, 1&2, 1969, 1986. ISBN 82-00-02523-3 og ISBN 82-00-02524-1
  • Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt, 2006, 2. utgave, ISBN 82-521-6988-0
  • Westlie, Bjørn: Oppgjør: I skyggen av holocaust. 2002.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]