Stortingspresident

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Stortingets presidentskap)
Gå til: navigasjon, søk
Olemic Thommessen (H) er stortingspresident.
Dag Terje Andersen var Stortingets president i valgperioden 2009-2013. Her er han på presidentbalkongen som monteres på Stortingsbygningen hver 17. mai.

Stortingets president, gjerne kalt stortingspresidenten, er en stortingsrepresentant som er valgt til å lede arbeidet i Stortinget. Presidenten og fem visepresidenter utgjør Stortingets presidentskap, som lager Stortingets arbeidsplan, fastsetter dagsorden, fordeler saker og leder Stortingets møter.

Presidentskapet velges for ett år (ett storting) om gangen når Stortinget trer sammen om høsten. Det er imidlertid vanlig i nyere tid at det er de samme som velges hvert av de fire år i en stortingsperiode. Presidentskapet gjenspeiler normalt partienes innbyrdes styrke og velges vanligvis blant Stortingets mest erfarne representanter, ofte i deres siste periode(r). Stortingspresidenten har ingen særlig myndighet etter Grunnloven.

Presidentskapet består etter stortingsvalget 2013 av tre menn og tre kvinner: Olemic Thommessen (H), Marit Nybakk (A), Kenneth Svendsen (FrP), Ingjerd Schou (H), Svein Roald Hansen (A) og Line Henriette Hjemdal (KrF).

Selv om presidenten har fulle rettigheter som stortingsrepresentant, deltar han ofte ikke i den daglige politikk. Presidenten er fritatt fra å være medlem av noen av Stortingets faste komiteer. Ifølge hoffrangreglementet av 1993, skal Stortingets president sammen med statsministeren, høyesterettsjustitiarius, Stortingets visepresident og regjeringens medlemmer, gå og ha sitteplass (gang og sete) etter kongefamilien og andre kongelige ved ved offisielle seremonier og fester ved hoffet.

Presidentskapet[rediger | rediger kilde]

Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Stortingssalen er formet som en halvsirkel. Presidentens plass er i midten, foran «Eidsvold 1814», Oscar Wergelands maleri av Grunnlovsforsamlingen i 1814.
Daværende stortingspresident Jørgen Kosmo på Stortingets talerstol i 2003. I bakgrunnen sitter Inge Lønning på presidentplassen.
Wilhelm Frimann Koren Christie ledet som president på Stortinget i 1814 forhandlingene med de svenske kommissærer om vilkårene for den norsk-svenske union.[1]
Johannes Steen var stortingspresident 1880–88 og 1895–97, og statsminister 1891–93 og 1898–1902.

Stortingets presidentskap består fra 2009 av stortingspresidenten og fem visepresidenter i nummerert rekkefølge. Første visepresident er presidentskapets nestleder.[2] Inntil 2009 besto presidentskapet av presidenter og visepresidenter i Stortinget, Lagtinget og Odelstinget.

Presidentene velges med hjemmel i Grunnloven § 73. Valget skjer enkeltvis som flertallsvalg. Presidenten kommer derfor som regel fra Stortingets største parti, mens det er praksis at resten av presidentskapet fordeles på partiene slik at Stortingets sammensetning noenlunde gjenspeiles i presidentskapet. Valgene skjer ved Stortingets konstituering hver høst, men det er tradisjon for at presidentene gjenvelges i hele stortingsperioden.[3][4]

Presidentskapet er nærmest som et styre for Stortinget – uten rett til å ta politiske avgjørelser[3]. Det bistås av Stortingets direktør. I henhold til Stortingets forretningsorden § 4 velges det tillegg til de seks presidentene også en sekretær og en visesekretær,[5] men disse har i realiteten ingen vesentlige funksjoner, og vervene oppfattes «som en levning fra fortiden».[6]

Inntil i dag har bare én kvinne vært stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, fra 1993 til 2001.

I saker som anses som kontroversielle, enten de gjelder Stortingets drift eller er politiske saker, kaller presidentskapet inn de politiske partienes gruppeledere til konsultasjoner.[6]

Stortinget kan også velge en midlertidig president eller settepresident fra dag til dag eller sak til sak.[7]

Oppgaver[rediger | rediger kilde]

Presidentskapet fastsetter Stortingets dagsorden. På omgang leder presidentene tingets møter og foreslår i denne sammenheng taletider og voteringsorden. Presidentskapet har også et ansvar for å påse at Stortingets behandling av sakene skjer i henhold til konstitusjonelle regler, både i plenum og i komiteene.[8] I forbindelse med møteledelsen har presidenten også en uskreven oppgave med å påse at representantene kler seg passende i stortingssalen og at de ikke bruker «uparlamentarisk språkbruk».[9] Møteledende president har dobbeltstemme ved stemmelikhet under Stortingets voteringer, men dette har sjelden noen praktisk politisk betydning.

Stortingspresidenten (eventuelt med assistanse fra visepresidentene) har flere representasjonsoppgaver, både seremonielle og som vert for utenlandske parlamentarikerdelegasjoner på besøk. Stortingspresidenten er fritatt fra å være medlem av noen av Stortingets faste komiteer.

Ved regjeringsskifte skal Kongen søke råd hos den avtroppende statsministeren om hvem som bør utnevnes til ny regjeringssjef. Kongen kan imidlertid også søke råd hos stortingspresidenten og eventuelt de parlamentariske lederne.[10][11]

Historie[rediger | rediger kilde]

I Stortingets tidligste tid, da institusjonene var unge, og så lenge kongen hadde reell politisk makt, var det stortingspresidentens viktigste oppgave å ivareta kontakten mellom Stortinget og kongen. Som følge av denne nøkkelstillingen var det i Stortinget både skepsis til at stortingspresidenten skulle bli for mektig, og redsel for at kongen skulle «infiltrere Stortinget via presidentskapet».[6] Løsningen var først å skifte ut presidenten hver åttende dag, og fra 1821 å velge inntil seks representanter som byttet på presidentvervet.

Under forfatningsstriden i 1870- og 1880-årene, brukte det radikale flertallet å besette alle posisjoner i presidentskapet, som et ledd i rivaliseringen med kongen. Praksisen med at det største partiet på Stortinget skulle ha alle setene i presidentskapet ble avsluttet i perioden 1900–1903, og fra og med 1906 har stillingene i presidentskapet blitt fordelt forholdstallsmessig mellom partiene.[6] Etter 1945 har presidentskapet for det meste vært sammensatt av eldre, bredt respekterte representanter. I mellomkrigstiden var det ofte partienes parlamentariske ledere som satt i presidentskapet.[12]

En særlig begivenhet i Stortingets historie er Elverumsfullmakten av 10. april 1940, da Stortinget satte møte på Elverum folkehøgskule. Daværende stortingspresident C.J. Hambro fremmet forslaget som ga regjeringen den nødvendige fullmakt til å lede landet «inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte».

Stortingspresidentens klubbe er laget av nøttetre fra George Washingtons eiendom i Virginia, og ble tatt i bruk i mai 1949. Den er en gave fra norsk-amerikaneren ingeniør I.O. Gillebo, som var sønn av Ole Torgersen Gillebo, stortingrepresentant fra Oppland 1903–1906. Klubben har følgende inskripsjon: «Til presidenten for Norges Storting. Gud signe Norges land og folk.»[13]

Inntil nylig hadde stortingspresidenten en fullmakt til å treffe «de forføyninger vedkommende Stortingets indre anliggender som måtte vise seg påkrevd» i de periodene hvor Stortinget ikke er samlet,[14] men denne hastefullmakten er tatt ut i den forretningsorden som er gjeldende per 2011.[5]

Liste over stortingspresidenter[rediger | rediger kilde]

1814–1884[rediger | rediger kilde]

1884–1945[rediger | rediger kilde]

Carl Berner var stortingspresident under unionsoppløsningen, her fra presidentplassen.
C.J. Hambro var stortingspresident i 20 år, 1925–1945, og var også arkitekten bak Elverumsfullmakten i 1940.

Etter 1945[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trond Smith-Meyer & Petter Henriksen (red., 1997). «Christie, Wilhelm Frimann Koren» i: Aschehoug og Gyldendals store ettbinds leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget, s. 210. 1. utgave. ISBN 82-573-0795-5.
  2. ^ Jon Gisle (red., 1995). «presidentskap» i: Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon: lov og rett. Oslo: Kunnskapsforlaget, s. 564. ISBN 82-573-0640-1.
  3. ^ a b «Et samlet storting». Tinget.no. Besøkt 13. mai 2010.
  4. ^ Se også referat fra Stortingets konstituering i 2009. Besøkt 13. mai 2010.
  5. ^ a b «Stortingets forretningsorden». Stortinget.no. 1. april 2011. Besøkt 13. mai 2011.
  6. ^ a b c d Trond Nordby. I politikkens sentrum. Variasjoner i Stortingets makt 1814–2004. 2. utg. Universitetsforlaget, 2004. ISBN 978-82-15-00651-2. (trenger sidetall)
  7. ^ Ole T. Berg «Presidentskapet» i Store norske leksikon. Redigert av Anne Marit Godal. Besøkt 13. mai 2011.
  8. ^ Trond Nordby (red.) Storting og regjering 1945–1985, institusjoner – rekruttering. Kunnskapsforlaget, 1985. ISBN 82-573-0267-8 (trenger sidetall)
  9. ^ «Stortingspresidenten». Tinget.no. Intervju med Thorbjørn Jagland. Besøkt 13. mai 2011.
  10. ^ «Regjeringsskifte». Kongehuset.no. Besøkt 13. mai 2011.
  11. ^ NTB. «Stortingspresidenten får en nøkkelrolle». Dagbladet. 9. mai 2000. Besøkt 13. mai 2011.
  12. ^ Tor Bomann-Larsen. Haakon & Maud. IV. Makten. Cappelen, 2008, side 450. «Det er viktig å huske at stortingspresidentembetet (delvis i motsetning til i våre dager) ikke var en retrettstilling for særlig fortjente seniorparlamentarikere. Tvert imot ble stillingene som oftest bekledd av partienes parlamentariske førere og dermed potensielle statsministerkandidater.» (fra en drøfting av kong Haakons vurderinger i forbindelse med utnevnelsen av regjeringen Hornsrud.
  13. ^ «Presidentklubbe som gave til Stortinget». Verdens Gang. 24. mai 1949, s. 2.
  14. ^ Bestemmelsen fantes Stortingets forretningsorden § 4 per 1999; ifølge Trond Nordby. I politikkens sentrum: variasjoner i Stortingets makt 1814–2004. 2. utg. Universitetsforlaget, 2004. ISBN 978-82-15-00651-2. (trenger sidetall)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]