Arbeidsinnvandring

Arbeidsinnvandring er en betegnelse på migrasjon av befolkningsmasser inn i et land fra et eller flere andre land.

Arbeidsinnvandringen til Norge tok til omkring 1970 med innvandring fra Pakistan og Tyrkia og har økt jevnlig i ettertid. Den største gruppen i innvandrerbefolkningen i Norge er folk fra med bakgrunn i land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det var i 2005 200.000 med bakgrunn i denne delen av verden. Det er hevdet at denne gruppen vil kunne vokse til mellom 600.000 og 1,2 millioner i 2060.

Arbeidsinnvandring til Norge har i stor grad vært lavt kvalifisert eller ufaglært arbeidskraft. Grunner som nevnes for dette er kombinasjonen at lønningene for ufaglært arbeidskraft er svært høye i Norge sammenlignet med i andre land og omfattende sosiale ytelser som innebærer ytterligere økonomiske overføringer til denne gruppen.

I skarp kontrast til det høye antallet lavt kvalifiserte arbeidsinnvandrere er det lave antallet høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrere. UDI har en årlig kvote på 5 000 for spesielt kvalifiserte personer utenfor EU/EØS-området. Den har aldri vært fylt. I 2007 kom det 2 916 personer, i 2006 kom det 2 011 personer. Grunner som nevnes for dette er lave akademikerlønninger og høy progressiv skatt.

Diskusjon om økonomiske aspekter for Norge

Harald Magnus Andreassen ga tidlig uttrykk for at han stilte seg tvilende til om land som Norge er tjent med arbeidsinnvandring. På sin egen blogg i NA24.no skrev han i april 2007: «Storstilt arbeidsinnvandring er fornuftig bare dersom det bidrar til å gjøre landet bedre å bo i på lang sikt for de som bor her i dag, ikke som en nødventil for en feilslått stabiliseringspolitikk.» Til e24.no utdypet Andreassen og uttrykte at han savnet gode argumenter for at arbeidsinnvandring vil føre til høyere bruttonasjonalprodukt per innbygger: «Flere mennesker gir høyere bruttonasjonalprodukt. Men landets opprinnelige innbyggere blir ikke rikere av at det blir flere innbyggere.» Til Finansavisen 25. mai 2011 uttaler han videre: «[E]nhver innvandrer vanner ut oljeformuen. Denne utvanningseffekten som skjer her, gjør at enhver innvandrer, økonomisk sett [] begynner med et nettotap [økonomisk] for alle oss andre.»

Langs de samme linjene argumenterte sjefsøkonom i DnBNOR Markets Øystein Dørum: «Den viktigste erkjennelsen for Norge av at innvandring ikke kan løse aldringsproblemene på varig basis. I så fall må vi fortsette å fylle på med stadig flere, unge arbeidstakere. Norge har dessuten en viktig naturressurs – olje – som nå omdannes til finansaktiva. Siden oljeinntektene ikke øker med flere i landet, vil konsummulighetene (velferden) per innbygger isolert sett avta når innvandringen øker.» Til Finansavisen 25. mai 2011 uttaler han videre: «BNP vil øke ved enhver ekstra innvandrer, men det riktige målet for velferd er BNP per innbygger. Hvis alt annet fortsetter som i dag, vil derfor innvandringen føre til en nedgang i velferden på sikt.» I Økonomisk forum i desember 2007 skrev Espen Henriksen at «det i økonomisk forstand er meningsløst å påstå at det er "mangel på arbeidskraft"» og fortsatte: «en mulig beskrivelse av situasjonen er at vi gir oss mer spillerom i dag ved å øke arbeidsinnvandringen, men at vi vil få regningen senere ved at arbeidsinnvandrerne har opparbeidet seg krav på den norske staten. Arbeidsinnvandring [] har i så fall mye til felles med tidligere eksempler på feilslått politikk hvor man forsøkte [] å gjøre noe med situasjonen i øyeblikket, men hvor man ikke tok [] hensyn til de langsiktige konsekvensene.»

Jostein Tvedt drøftet arbeidsinnvandring som konjunkturpolitikk i Finansavisen 29. august 2009: «Hvis arbeidskraftsmobilitet skal være et attraktivt virkemiddel i konjunkturpolitikk, må den virke symmetrisk: I en lavkonjunktur må om lag like mange arbeidstagere innenlands reise ut som antall utlendinger som reiser inn under en høykonjunktur. [...] Hvis mobilitet medfører økt sysselsetting over tid, vil oftest verdiskaping, og derved velferd, per capita falle.»

Professor Kjetil Storesletten skrev på kommentarplass i Aftenposten 27. mai 2011: «Kan Norge føre en liberal innvandringspolitikk og samtidig styre velferdsstaten? Svar:

• Hvis innvandrerne er høyt utdannede og fra vestlige land: Ja.
• Hvis innvandrerne er ikke-vestlige og uten utdanning: Nei.

[V]i kan ta inn innvandrere som søker et bedre liv og samtidig styrke den norske velferdsstaten gjennom et netto bidrag til statskassen. Sørg bare for å velge ut unge og høyt utdannede vestlige innvandrere. Men for lavt utdannede ikke-vestlige innvandrere må man nok se langt etter gevinsten for statskassen.»

Professor Steinar Holden påpekte et sentralt paradoks i innvandringspolitikken på kommentarplass i Dagens Næringsliv 9. juni 2011: «Jo bedre en lykkes i å få innvandrere i arbeid, desto mer attraktivt blir det å komme hit, og jo flere vil komme. Økt innvandring vil igjen øke behovet for å følge opp innvandrerne slik at de kommer med i arbeidslivet. Med andre ord – jo bedre systemet lykkes, desto større blir belastningen på systemet.»

Professor Rögnvaldur Hannesson skrev i Dagens Næringsliv 17. juni 2011: « Det [ville vært] korrekt [at Norge trenger arbeidsinnvandring] dersom vi [hadde] praktisert den slags arbeidsinnvandring man har i de oljerike araberstater, som importer arbeidsvillige folk fra India og andre asiatiske land på korttidskontrakter og sender dem hjem etter at kontraktstiden er ute. Familie og barn får de selvsagt ikke ta med seg; det holder med at de får sende penger hjem til deres underhold. Den slags arbeidsinnvandring praktiseres ikke i Norge, og få tar til orde for å innføre den slags praksis. Det har imidlertid den nedside at arbeidsinnvandring til Norge er en tvilsom gevinst for norsk økonomi.»