Harlequinade

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bokforside som viser harlequinade-figurene. (1890)

Harlequinade er en britisk komisk teatersjanger, definert i Oxford English Dictionary som «den delen av en pantomime der Harlequin og Clown spiller hovedrollene». Pantomime er i denne sammenhengen britisk pantomime, familieunderholdningen som etterhvert ble bedre kjent som «Christmas panto».

Harlekinader, farser med Harlekin som hovedkarakter og andre figurer fra commedia dell’arte som bifigurer, har vært spilt, og spilles fortsatt i flere land, blant annet i Pantomimeteatret i Københavns Tivoli.

Den britiske harlequinade var en fast del av britiske pantomimeforestillinger fra 1700-tallet til 1930-årene, og skilte seg fra de fleste andre Harlekin-forestillinger ved at den britiske Harlequin med årene endret seg fra å være commedia dell’artes pøbelaktige og frekke tjenerskikkelse Arlecchino til å bli en romantisk beiler. Handlingen og bifigurene i den britiske harlequinade lignet dem i andre harlekinader, bortsett fra Clown (Klovn) som var en nyskapning i England.

Historien i en harlequinade er gjerne en komisk hendelse i livet til de fem hovedpersonene: Harlequin som elsker Columbine; Columbines grådige og dumme far Pantaloon (utviklet fra Commedia dell’arte-karakteren Pantalone), som, i samarbeid med den rampete Clown, prøver å skille de unge elskende; og Pantaloons tjener, Pierrot. Stykket inneholder vanligvis kaotiske forfølgelsesscener med en klønete politimann. Den siste harlequinade ble spilt på Lyceum Theatre i London i 1939

Historie[rediger | rediger kilde]

1500- til 1700-tallet[rediger | rediger kilde]

John Rich som Harlequin med sin «slapstick». (ca. 1720)

I løpet av 1500-tallet spredte den tradisjonelle, italienske komiske teaterformen commedia dell’arte seg til hele Europa, og på 1600-tallet var ulike tilpasninger av commedia-rollene vanlige å se i engelske komedier.[1] Den engelske harlequinade skiller seg fra commedia dell'arte på to viktige områder: For det første er Harlequin blitt hovedpersonen, den romantiske helten, ikke en komisk og skurkaktig tjener, slik Arlecchino i commedia dell’arte ofte var.[2] For det andre var harlequinaden den første tiden et stumspill, med mime, musikk, stilisert dans og annen fysisk utfoldelse. Fra 1843 ble det tillatt også for andre teatre enn de såkalte Patent Theatres å vise teaterstykker med dialog, men harlequinaden forble primært en visuell underholdningsform.[3]

Ved begynnelsen av 1700-tallet ble «italienske nattscener» populære i London. Disse forestillingene fulgte i stor grad commedia-tradisjonen, men ble spilt i kulisser som viste kjente London-omgivelser.[4] Ut fra de italienske nattscenene utviklet den engelske harlequinade seg.[1][5] Harlequinaden ble snart populær som en komisk avslutning på en lengre underholdningkveld, som også inneholdt mer seriøse innslag, som opera og ballett. En ofte overdådig, magisk forvandlingsscene, styrt av en fe, etter hvert av Harlequin, avsluttet første del av pantomimekvelden, og under denne scenen endret rollefigurene seg til karakterene i neste del: harlequinaden. Mot slutten av 1700-tallet var harlequinaden utviklet til å bli hoveddelen av forestillingen, og forvandlingsscenen fikk stadig mer spektakulære sceneeffekter.

Den grunnleggende handlingen forble i hovedsak den samme i mer enn 150 år, med forfølgelsesscener, narrestreker, magi og groteske slåsskamper og handlinger.[1] I de to første tiårene av 1700-tallet fantes det to rivaliserende Londons-teatre, Lincoln’s Inn Fields Teater og Theatre Royal i Drury Lane. Begge presenterte produksjoner som begynte seriøst med klassiske historier med innslag av opera og ballett, og endte med en komisk «night scene». I 1716 presenterte John Weaver på Drury Lane «The Loves of Mars and Venus – a new Entertainment in Dancing after the manner of the Antient Pantomimes».[4] Ved Lincoln’s Inn presenterte John Rich lignende produksjoner, og spilte selv Harlequin.[6] Teaterhistorikeren David Mayer forklarer bruken av «batteri» eller slapstick og «transformasjonscene»:

«Rich ga sin Harlequin evnen til å utføre magi på scenen, i samarbeid med sceneteknikere som sto i kulissene og opererte det scenetekniske maskineriet. Utstyrt med et magisk sverd eller en stokk (en slapstick) brukte Richs Harlequin våpenet sitt som en tryllestav, slo på deler av kulissene og oppnådde illusjonen av at kulissene endret seg på magisk vis fra ett scenebilde til et annet. Gjenstander ble også forvandlet av Harlequins magiske stokk»[4][7]

Richs produksjoner ble svært populære, og andre teaterprodusenter, som David Garrick, begynte å produsere sine egne pantomimer.[8] Dette skjedde i flere av Londons teatre gjennom hele 1700-tallet. Når produsentene gikk tom for historier fra gresk eller romersk mytologi, vendte de blikket mot britiske eventyr, populærlitteratur og, fra rundt 1800, mot tradisjonelle fortellinger for barn.[4] Uansett hvilken historie som ble vist i første del av kveldens forestilling, ble den avsluttet med den overdådige forvandlingsscenen, og rollefigurene ble forvandlet til Harlequin, Columbine og deres medspillere i harlequinaden, som i hovedsak forble den samme.[4][9]

1800-tallet og senere[rediger | rediger kilde]

Grimaldi som Clown. (ca. 1810)

I begynnelsen av 1800-tallet endret den populære komedieskuespilleren Joseph Grimaldi både Clowns og Harlequins karakterer. Han sørget først for at Clown ble forvandlet fra «en landsens tosk til stjernen i storby-pantomimen».[10] I 1800 sørget Grimaldi for at Clown fikk erstattet sin enkle tjenerdrakt med et strålende, fargerikt kostyme før pantomimen Peter Wilkins: or Harlequin in the Flying World ble oppført.[11] Senere samme år ble Harlequin endret fra en figur som stadig gjorde rampestreker og forårsaket kaos, til en et stadig mer stilisert romantisk karakter, første gang i forestillingen Harlequin Amulet, or The Magick of Mona. Kaos og ugagn ble overlatt til Grimaldis Clown.[12]

Clown dukket nå opp i en rekke roller, fra rivaliserende beiler til Pantaloons kokk eller sykepleier. Grimaldis popularitet endret balansen i kveldens underholdning, slik at den første, relativt seriøse, delen, svant hen til det teaterhistoriker Mayer kaller «lite mer enn et påskudd for å avgjøre hvilke rollefigurer som skulle bli forvandlet til figurene i harlequinaden.»[4] På 1800-tallet varte forestillingene vanligvis i fire timer eller mer, med pantomime og harlequinade som avslutning på kvelden, etter operascener og ballett.[9] Pantomimene hadde doble titler, som viste at de besto av to historier uten noen forbindelse, som «Little Miss Muffet and Little Boy Blue», eller «Harlequin and Old Daddy Long-Legs.»[13]

Gjennom 1800-tallet ble teknologien og scenemaskineriet stadig forbedret, og forvandlingsscenen ble mer og mer spektakulær. Kulissene viste som regel et gatebilde og inneholdt skjulte åpninger og feller, fallemmer og juksevinduer. Clown hoppet gjennom vinduer og dukket opp igjen fra fall-lemmer. Han stjal pølser, kyllinger og andre rekvisitter som han stappet i lommene og han overlistet forfølgerne. Vanligvis var det ikke mye talt dialog, men stor aktivitet med en «red hot poker» (en rødglødende ildraker). Harlequin kunne bruke sin tryllestav og forvandle en hund til pølser – og en seng til et hestetrau, til overraskelse for hans sovende offer.[8]

Harlequinaden mistet sin popularitet mot slutten av 1800-tallet, da music hall, vaudeville og annen underholdning dominerte den britiske komediescenen.[9] I pantomimen ble kjærlighetsscenene mellom Harlequin og Columbine redusert til korte fremvisninger av dans og akrobatikk, eventyrdelen i åpningen av pantomimeforestillingen ble utvidet og gjenopprettet til sin opprinnelige hoveddel av underholdningen, og ved slutten av 1800-tallet var harlequinaden blitt til en kort epilog for pantomimen. Harlequinader ble fremført enda et par tiår, men til slutt forsvant de helt.[2] Den siste harlequinade ble spilt på Lyceum Theatre i 1939,[14] men julepantomimene er utviklet videre og spilles årlig flere steder i Storbritannia – uten harlequinaden.

Rollefigurer[rediger | rediger kilde]

tegning av utkledde personer
Fra forestillingen Forty thieves (1878). Rollefigurer fra venstre: Swell, Pantaloon, Harlequin, Columbine (over de andre), Clown og Policeman
tegning (C.M. Newton)
Paynebrødrene som Clown og Harlequin (ca. 1875)

Harlequinade-karakterene besto av følgende fem karakterer, i tillegg til flere mindre roller, som for eksempel en lettlurt politimann:[15]

Harlequin[rediger | rediger kilde]

Harlequin (med røtter i Arlecchino-figuren i commedia dell’arte) er gjøgleren og den romantiske helten. Han er en tjener som er forelsket i Columbine. Forelskelsen er gjensidig. Hans lystige humør og kløkt redder ham fra vanskelige situasjoner som hans amoralske oppførsel får ham opp i i løpet av harlequinaden. Han bærer aldri nag eller søker hevn.

John Rich var den som førte den britiske pantomimen og harlequinaden frem til sin store popularitet på begynnelsen av 1700-tallet, og han ble den mest berømte Harlequin i England i sin samtid.[6] Han utviklet Harlequin-karakteren til en rampete magiker, som enkelt var i stand til å unngå Pantaloon og hans tjenere, så han kunne beile til Columbine. Harlequin brukt sin magiske stokk. Han slo med stokken på skjulte hengsler og klaffer, så scenebildene forandret seg og viste ulike omgivelser i løpet av forfølgelsesscenen.[4][6]

I 1800, i Drury Lane, i stykket Harlequin Amulet, or The Magick of Mona, var Harlequin endret til en fyr som var «romantisk og livlig, i stedet for rampete».[12] I løpet av 1800-tallet, ble Harlequin en stadig mer stilisert karakter som utførte visse dansepositurer. I siste del av århundret ble Fred Payne og Harry Payne, kjent som «the Payne Brothers», den mest berømte Harlequin og Clown i sin tid.[16]

Den opprinnelige Arlecchino fra Commedia dell’arte hadde et blekt, ofte hvitt, ansikt med skitne flekker, og han var kledd i sjaskete klær lappet med tøystykker i ulike farger. Han var en klovnefigur, men i den engelske versjonen var Harlequin aldri klovn. Antrekket hans utviklet seg fra Arlecchinos drakt, men fjernet seg langt fra den. De skitne flekkene i ansiktet ble til en svart maske, eller halvmaske, som alle Harlequiner i de britiske pantomimene har båret. Masken hadde en viktig symbolsk funksjon. Når han løftet den, betydde det at alle kunne se ham, men når han hadde masken foran ansiktet var han usynlig for medspillere og publikum. Antrekket ble stilisert. Lappene ble beholdt, men i en tettsittende drakt med diamantmønster i ulike farger, som indikerte Harlequins sinnsstemning. Når han pekte på en gul lapp var han sjalu, blått stod for sannferdighet og når han pekte på en rød lapp, var det for å vise at han var full av kjærlighet. Kunnskapen om disse symbolene forsvant etter hvert med, utviklingen av forestillinger og spilleform.[17]

Columbine[rediger | rediger kilde]

Columbine (fra Colombina i commedia dell’arte) er en nydelig ung kvinne som har fanget Harlequins interesse. I den opprinnelige commedia dell ' arte fremstiller hun vekselvis Pantalones datter og tjener. I den engelske harlequinaden er hun alltid Pantaloons datter eller myndling.[18] Hennes rolle dreier seg i hovedsak om hennes romantiske interesse for Harlequin. Hun er ofte kledd som en tjenerjente, med forkle og en liten lue, men hun bærer ikke maske, slik hennes medspillere gjør.

Clown[rediger | rediger kilde]

Clown var opprinnelig en motsats til Harlequins utspekulerte og kløktige natur, en bajas som lignet mer på en komisk tosk enn en listig gjøgler. Han var Pantaloons tjener, kledd i sjaskete, slitte klær. Til tross for sine akrobatiske krumspring, sinket han alltid Pantaloon i hans forfølgelse av de unge elskende.

To hendelser i 1800, begge knyttet til Joseph Grimaldi, endret rollefigurenes karakter. Grimaldi spilte rollen som Clown i Charles Dibdins pantomime Peter Wilkins: or Harlequin in The Flying World på Sadler’s Wells Theatre.[11][19] For denne overdådige produksjonen, fikk Dibdin designet nye kostymer. Clowns drakt var «glorete fargerik […] mønstret med store diamanter og sirkler, og kantet med dusker og rysjer», en stor forandring og forbedring fra det sjuskete tjenerantrekket som var blitt brukt i et helt århundre. Produksjonen ble en suksess, og den nye draktutformingen ble kopiert av andre Londonteatre.[11] Ettersom Harlequin senere samme år ble endret til en romantisk figur, ble Grimaldis Clown den morsomme, sentrale figuren i harlequinaden. Han ble den ubestridte sjefen for alt som skjedde av tricks og narrestreker.[12] Han var ikke lenger bare Pantaloons klossete tjener.[10] Han fortalte vitser, utviklet morsomme standardreplikker, som gikk igjen år etter år – og sanger som ble brukt av senere Clown-er i flere tiår etter at Grimaldi trakk seg tilbake i 1828. I fire generasjoner etterpå ble Clown kalt «Joey» etter Joseph Grimaldi.[4]

Med de store endringene av Harlequin og Clown, ble Clown også sentral for forvandlingsscenen. Det var han som hver kveld ropte «Here we are again!» (Her er vi igjen!) når scenen var over – og dermed var det han som startet kveldens harlequinade. Han ble harlequinadens skurk, gjorde utspekulerte, tegneserieaktige, til dels groteske narrestreker mot politimenn, soldater, håndverkere og andre intetanende forbipasserende. Han fikk folk til å snuble og skli på terskler innsmurt med smør, og han knuste babyer ved å sette seg på dem; alt med hjelp fra sin gamle kompanjong, Pantaloon.[9] Den amerikanske skuespilleren og klovnen George Fox, populært kjent som G. L. Fox, ble interessert i pantomimen og harlequinaden og utviklet Clown til å bli en populær karakter i sin Humpty Dumpty-forestilling, som han turnerte Nord-Amerika med på midten av 1800-tallet.[20]

Pantaloon[rediger | rediger kilde]

Pantaloon (utviklet fra Pantalone i commedia dell’arte) er den grådige, eldre faren til Columbine, som prøver å holde de unge elskende, Columbine og Harlequin, atskilt, men Harlequin lurer ham, gang på gang. Den første tiden var Clown Pantaloons tjener, men i senere versjoner av harlequinaden er Pantaloon blitt Clowns assistent.[1][9] Pantaloons kostyme er vanligvis rød, tettsittende vest og knebukser, tøfler, kalott, en maske med en stor kroket nese, og et skittent, grått bukkeskjegg.

I commedia dell’arte var Pantalone en uærlig, grådig kjøpmann fra Venezia. Han ble stadig lurt av Arlecchinos ulike triks og intriger. Pantalone-figuren var godt nok kjent for London-publikummet til at Shakespeare i «As you like it» (publisert 1623) kunne bruke ham som et eksempel på en eldre mann: «lean og slippered Pantaloon».[21][22]

Pierrot[rediger | rediger kilde]

Pierrot var en komisk tjenerrolle, ofte i Pantaloons tjeneste.[23] Pierrot fantes også som en tjenerfigur i commedia dell’arte. I løpet av 1600-tallet ble han fremstilt som stadig dummere og mer klossete, en landsens kar med store klær. I løpet av 1800-tallet ble rollen stadig mindre komisk, og mer sentimental og romantisk, noe som ble understreket av hans håpløse tilbedelse av Columbine.[24]

Masker[rediger | rediger kilde]

De mannlige rollefigurene, bortsett fra Pierrot og Clown, bar som regel svarte masker. Pierrot og Clown hadde hvitsminkede ansikter. Columbine bar ikke maske.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d "Early pantomime", Victoria and Albert Museum, accessed 21 October 2011
  2. ^ a b Hartnoll, Phyllis and Peter Found (eds). "Harlequinade", The Concise Oxford Companion to the Theatre, Oxford Reference Online, Oxford University Press, 1996, accessed 21 October 2011 (Abonnement påkrevet)
  3. ^ An 18th-century author wrote of David Garrick: "He formed a kind of harlequinade, very different from that which is seen at the Opéra Comique in Paris, where harlequin and all the characters speak." Davies, Thomas. Memoirs of the life of David Garrick, New edition, 1780, I. x. 129, quoted in the Oxford English Dictionary
  4. ^ a b c d e f g h Mayer, David. "Pantomime, British", Oxford Encyclopedia of Theatre and Performance, Oxford University Press, 2003, accessed 21 October 2011 (Abonnement påkrevet)
  5. ^ Smith, p. 228
  6. ^ a b c Dircks, Phyllis T. "Rich, John (1692–1761)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edition, May 2011, accessed 21 October 2011
  7. ^ engelsk originaltekst: «Rich gave his Harlequin the power to create stage magic in leage with offstage craftsmen who operated trick scenery. Armed with a magic sword or bat (actually a slapstick), Rich's Harlequin treated his weapon as a wand, striking the scenery to sustain the illusion of changing the setting from one locale to another. Objects, too, were transformed by Harlequin’s magic bat»
  8. ^ a b "The Development of Pantomime", Its-Behind-You.com, 25 February 2008, accessed 8 December 2012
  9. ^ a b c d e Crowther, Andrew. "Clown and Harlequin", W. S. Gilbert Society Journal, vol. 3, issue 23, Summer 2008, pp. 710–12
  10. ^ a b Moody, Jane. "Grimaldi, Joseph (1778–1837)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edition, January 2008, accessed 21 October 2011
  11. ^ a b c McConnell Stott, pp. 95–100
  12. ^ a b c McConnell Stott, p. 109
  13. ^ "Theatre Royal, Haymarket", The Times, 3 Feb 1862, p. 8
  14. ^ The Development of Pantomime (It's Behind You!), accessed 3 January 2014
  15. ^ Chaffee and Crick, p. 278
  16. ^ Rees, Terence. Thespis – A Gilbert & Sullivan Enigma. London: Dillon's University Bookshop. s. 16. OCLC 650490931. 
  17. ^ «Penny Plain, Twopence Coloured: From the Staff of Pollock's Toy Museum...». Penny Plain, Twopence Coloured. 23. september 2006. Besøkt 30. oktober 2021. 
  18. ^ Hartnoll, Phyllis and Peter Found (eds). "Columbine", The Concise Oxford Companion to the Theatre, Oxford University Press, 1996. Oxford Reference Online. Oxford University Press, accessed 21 October 2011 (Abonnement påkrevet)
  19. ^ Neville, pp. 6–7
  20. ^ Fox, George L. An Autobiography (two volumes, Philadelphia, 1904)
  21. ^ As You Like It, Act 2, scene 7
  22. ^ I Edvard Hoems gjendiktning fra 2000, s. 109: «… Pantalon som mager tøflar rundt …» nb.no
  23. ^ Chaffee and Crick, p. 346
  24. ^ Chaffee and Crick, p. 347

 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harlequinade&oldid=23907228»