Japansk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
«Japansk» kan også referere til Japan.
Japansk
日本語 nihongo
Brukt i Japan Japan
Palau Palau
Antall brukere 122 433 899[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Japansk
Japansk
Skriftsystem Japansk skrift
Offisiell status
Offisielt i Japan Japan[trenger referanse]
Språkkoder
ISO 639-1 ja
ISO 639-2 jpn
ISO 639-3 jpn

Wikipedia på japansk
Japansk på Wiktionary
Portaler: Japan · Språk

Japansk (日本語, nihongo) er et språk som først og fremst tales i Japan. På japansk heter det nihongo (日本語), fra ordene Japan (nihon – 日本) og språk (go – 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.

Slektskap[rediger | rediger kilde]

Japansk er et vanskelig språk å klassifisere, ettersom dets slektskap og historie i stor grad er ukjent.

Dialektene på Ryūkyūøyene anses ikke sjeldent som egne språk.[2] Disse er også det eneste man har klart vitenskapelig å bevise er beslektet med japansk.[2] Det er også tegn på at japansk kan ha blitt påvirket av austronesiske språk,[3] og det kan heller ikke ses bort ifra at japansk er et isolert språk.[2]

Betraktelige likheter kan spores mellom japansk og koreansk, uten at man med sikkerhet kan si om dette er grunnet slektskap eller kontakt. Japansk som et medlem av den altaiske språkfamilien har likevel mange tilhengere.[2][3] Noen steder utenfor språkforskernes diskusjoner er det til og med allerede hevdet:

Sitat Japansk språk er beslektet med koreansk, men ubeslektet med kinesisk.[...] Sitat
Bokklubbens tobinds leksikon, A–L (1991), s. 584[4]

Det utdødde språket koguryo, et språk som ble snakket i Korea, er ment å kunne være beslektet med japansk.[5] Koguryo er også hevdet å være fjernt i slekt med koreansk, noe som derfor støtter teorien om at japansk er medlem av den altaiske språkfamilien.[6]

En stor del av ordforrådet er lånord fra kinesisk; det har oppstått et betraktelig sino-japansk vokabular som har fylt en rolle tilsvarende gresk og latin i europeiske språk. Fortsatt bruk av kinesiske skrifttegn har muliggjort en gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk. Ellers består en stadig økende del av vokabulæret av lånord fra europeiske språk som portugisisk og nederlandsk, men i nyere tid er det utvilsomt engelsk som har tatt over den viktigste rollen der.

Historie[rediger | rediger kilde]

Språkhistorien kan inndeles i følgende perioder:[7]

De første antydninger til skrevne japanske ord finnes i det kinesiske historieverket Wei Chih fra slutten av det tredje århundre og dessuten på diverse sverd og speil fra de femte og sjette århundrer. De tidligste dokumenter av betydelig lengde er Kojiki fra år 712, Nihon Shoki fra 720 og Man'yōshū fra 759. Altså innen Nara-perioden.2002: 3</ref>

Struktur[rediger | rediger kilde]

Japansk klassifiseres gjerne som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Imidlertid har japansk et setningsledd kalt tema som kommer før subjekt, men som ofte sløyfes når begge parter i samtalen ventes å være klar over hva temaet er.

Språket er relativt agglutinerende, med en rekke grammatiske endelser og partikler som kan påvirke et ords funksjon i en setning.

Skriftsystemer[rediger | rediger kilde]

Hiragana-tegnene er kalligrafiske former av kinesiske tegn.

Det japanske skriftspråket bruker tre skriftsystemer:

Hiragana- og Katakana-tegn, til sammen benevnt som kana, er to tegnsett der hvert tegn representerer en enkelt stavelse. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant etterfulgt av en vokal eller n, samt at man i Katakana, som ellers dekker de samme stavelsene som Hiragana, også kan uttrykke v. Mens Katakana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn enkeltvis, ble Hiragana videreutviklet fra kalligrafiske former av kinesiske tegn. Hiragana og Katakana har i dag forskjellig bruksområde: Katakana-tegnene brukes i moderne japansk primært til å stave fremmedord og lydmalende ord, mens Hiragana har mer generell bruk. Tidligere hadde Katakana-tegnene også mer vidstrakt bruk.

Kanji er japanske varianter av kinesiske tegn. De fleste tegnene er hentet fra tradisjonell og forenklet kinesisk, men enkelte tegn og forenklinger av tegn er særegent japanske. Tegnene brukes både til å representere ord og morfemer lånt fra kinesisk, samt til å representere særegent japanske ordrøtter, og kan derfor leses med en eller flere uttaler derivert fra kinesisk (on-yomi), eller en særegen japansk lesning (kun-yomi).

Det finnes flerfoldige tusen kanji-tegn, hvorav 1945 tegn, de såkalte Jōyō kanji har blitt definert som spesielt viktige for bruk i moderne japansk.

Japans undervisningsdepartament har anbefalt at offisielle skrifter, som aviser og statlige meldinger, ikke bør bruke mer uvanligere tegn enn de 1945 Jōyō kanji, og i motsatt fall bør uttalen bli markeret med små kana-tegn ovenfor eller ved siden av kanji-tegnet, kalt furigana.

Feminint språk[8][rediger | rediger kilde]

Feminint språk (女性語, joseigo eller 女言葉, onnakotoba) karakteriseres generelt sett av et mer intenst fleksjonert språk og hyppig bruk av høflighetsformer og karakteristiske interjeksjoner og pronomen.

Feminine pronomen[rediger | rediger kilde]

  • „atashi”, „atai” («jeg»)

Feminine partikler[rediger | rediger kilde]

  • wa (brukt i slutten av setninger): Hidoi wa! («Så slem du/han/hun/de er!» eller «Noe så forferdelig!»)
  • (brukt i begynnelsen av setninger): Mā, kono hon takai nē? («Så dyr denne boken er?»). Forkortet til ma er det brukt av menn.
  • ara (brukt i begynnelsen av setninger): Ara! Mō kita no? («Å, er du//han/hun/de her allerede?»)
  • aramā sau arama (brukt i begynnelsen av setninger): Aramā! Sonna ni jikan ga tatta no? («Neimen, som tiden flyr!»)
  • no (brukt i slutten av utsagnsetninger): Watashi mo ikitai no («Jeg har også lyst til å bli med!»)
  • koto (brukt i slutten av eksklamasjonsetninger): Kirei da koto! («Så pent det er!»)

Asobase kotoba[rediger | rediger kilde]

Asobase kotoba (遊ばせ言葉) er overdrevne høflighetsformer som bare blir brukt av kvinner. Man lager dem ved å tilføre asobase etter en høflighetsfleksjon i annen eller tredje person. For eksempel, mens Sensei ga oide ni naru («Læreren kommer») er en vanlig høflig form brukt av både menn og kvinner, bruker bare kvinner Sensei ga oide asobase. Disse overdrevne høflighetsformer ble ofte brukt av kvinner fra høyere samfunnsklasser or av høyklassekurtisaner ved det keiserlige hoff før i tiden.

Kuruwa kotoba[rediger | rediger kilde]

Dette var språket brukt av de prostituerte i fornøyesleskvarterene (kuruwa) før i tiden. Fordi mange av dem kom fra landsbyen, ble de bedt om å ikke snakke dialekt, så nye ord ble laget. For eksempel, watashi («jeg») ble til wachiki og de arimasu/desu («er») ble til de arinsu.

Nyōbō kotoba[rediger | rediger kilde]

Nyōbō kotoba (女房言葉) er navnet på en type feminint språk brukt i Muromachi-perioden (1333-1568) av kvinner fra det keiserlige hoff som prøvde å føre seg med en eufemistisk eleganse da de snakket seg imellom om mat eller om andre personlige eidendeler.

Ca. 1000 slike ord er blitt identifisert.

Tiltrukket av det keiserlige hoffets kulturelle prestisje, begynte kvinner fra de høyere samfunnsklassene utenfor det keiserlige hoff å bruke disse ordene i Edo-perioden (1603-1868), og de ble en del av kulturen og almenndannelsen til kvinner fra disse samfunnsklassene.

Bruken av høflighetsprefiksene o-, go- eller mi- og av sufikset -moji i moderne japansk kan tilskrives nyōbō kotoba sin påvirkning.

Maskulint språk[9][rediger | rediger kilde]

Det maskuline språket (男性語, danseigo) er, generelt sett, grovere, råere, mer direkte enn det feminine språket. For eksempel, kan en mann si Hara ga hetta («Jeg er sulten»), mens en kvinne vil antakelig si O-naka ga sukimashita (samme betydning, men høfligere).

Maskuline pronomen[rediger | rediger kilde]

  • boku, ore, washi («jeg», brukt avhengig av alder og situasjon)
  • kimi, omae, kisama («du»)

Makuline partikler[rediger | rediger kilde]

  • zo (brukt på slutten av en setning): Atsui zo! («Så varmt det er!»)
  • ze: Ikō ze! («La oss dra!»)
  • kai, dai (endepartikler for spørsmål; kai for ja/nei-spørsmål, dai for andre spørsmål): Tsukareta no kai? («Er du sliten?»), Itsu kara koko ni iru n dai? («Når kom du hit?»)

Barnespråk[rediger | rediger kilde]

Som flertallet av andre språk, har japansk også et bernespråk (kalt akachan kotoba). Ordforrådet karakteriseres av følgende fonetiske former:

  • ord satt sammen av tre mora, men en spesiell mora i midten: maNma (i standardjapansk gohan, «mat»), aNyo (i standardjapansk ashi, «fot/føtter»)
  • ord sammensatt av fire mora, med spesielle moraer i anne og fjerde posisjon: waNwaN (i standardjapansk inu, «hund»)

Andre ord brukt av barn er: o-toto (i standardjapansk sakana, «fisk»), bachii (i standardjapansk kitanai, «skitten»), būbū (i standardjapansk kuruma, «bil»).

Diskriminerende ord[10][rediger | rediger kilde]

  1. knyttet til den sosiale minoriteten burakumin: selve ordet burakumin blir ansett for å være diskriminerende i dagens Japan. Andre diskriminerende ord som beskriver denne gruppen er eta («ytterlig skitten»), hinin («umennesker») og yotsu. I stedet for disse ordene brukes i dag dōwa.[11]
  2. knyttet til psykiske og fysiske sykdomer: i 1981, Det internasjonale handikappåret, bestemte Japans regjering at noen ord som ble ansett for å være diskriminerende skulle bli erstattet av mer nøytrale ord. For eksempek: mekura («blind»)→ me no mienai hito eller me no fujiyū na hito («person som ikke kan se»; tsunbo («døv»)→ chōryokushōgaisha («person med hørselshandikapp«); akimekura («analfabet«)→ hi-shikijisha («person som ikke kan tyde ord»); oshi («stum»)→ kuchi no fujiyūna hito («person hvis munn er handikappet»); kichigai («gal»)→ seishin shōgaisha («psykisk handikappet person»).[12]
  3. knyttet til yrker: hyakushō, inakappe, tagosaku (alle betyr «bonde»)→ nōmin («gårdbruker»); bōzu («munk»)→ o-bōsan; dokata («dagarbeider»)→ kensetsu rōdōsha («byggearbeider»)
  4. knyttet til eldre og kvinneri: babā («gammel kjerring»)→ o-bā-san («bestemor»); jijii («gamling»)→ o-jii-san («bestefar»); toshima («kvinne mellom to aldre»)→ jukujo («moden kvinne»)
  5. knyttet til rase: koreanere, kinesere og andre nasjonaliteter ble latterligjort på denne måten. For eksempel, asakō («koreaner»)→ kankokujin; shinajin («kineser»)→ chūgokujin; ketō («hårete utlending», med andre ord vesterlender)→ seiyōjin

Slang[rediger | rediger kilde]

Som også er tilfelle med andre språk, forandres japansk slang (kalt zokugo, 俗語) stadig. En spesiell gruppe som i den siste tiden har oppfunnet nye ord er kvinnelige gymnaselever.[13] Den japanske mafiaen, yakuza, og tyver bruker mange særegne ord. For at politifolkene skal kunne forstå dem, utgir Tokyos politieetat fra tid til annen en brosjyre med slangord og -uttrykk. Den kalles ingo-shū, og har ca. 700 ord og utrykk.[10]

Romanisering[rediger | rediger kilde]

Det eksisterer flere systemer for å uttrykke japanske ord i latinske tegn, hvorav det mest brukte systemet i dag synes å være Hepburn, utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Det offisielt sanksjonerte systemet er Kunrei, som er mindre lydnært enn Hepburnsystemet, men bedre viser koblingerne til det japanske kanasystemet. Et annet mindre brukt romaniseringssystem er Nihon-shiki.

For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må man kjenne til et slikt system, og man taster dermed inn latinske tegn som tilsvarer uttalen av det tegnet man vil skrive.

Hovedforskjellene mellom de eksisterende systemene består i hvorvidt de har som hovedmål å reflektere uttalen av japanske ord i forhold til utenlandske staveregler, eller å være så tro til den japanske stavingen som mulig. Dette har blant annet gitt seg utslag i flere måter å angi lange vokaler på, noe som kan skape forvirring for lesere som ikke forstår japansk. En lang o kan for eksempel skrives «oo», «ou», «oh» eller «ō».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ethnologues tall fra 1985
  2. ^ a b c d Kindaichi og Hirano. 1989: 31
  3. ^ a b Beckwith. 2007: 8
  4. ^ Tveterås, red. 1991: 585
  5. ^ Beckwith. 2007: 8–12
  6. ^ Beckwith. 2007: 12
  7. ^ Iwasaki. 2002: 3.
  8. ^ Japan, An Illustrated Encyclopedia. tokyo: Kodansha Ltd. 1993. s. 360. ISBN 4-06-205938-X. 
  9. ^ Japan, An Illustrated Encyclopedia. Tokyo: Kodansha Ltd. 1993. s. 929. ISBN 4-06-205930-X . 
  10. ^ a b Kasschau, Anne; Eguchi, Susumu (8. desember 2015). Using Japanese Slang (engelsk). Tuttle Publishing. ISBN 9781462910953. 
  11. ^ «Buraku Liberation and Human Rights Research Institute_HOMEPAGE». www.blhrri.org. Besøkt 31. desember 2016. 
  12. ^ Berberi, Tammy; Hamilton, Elizabeth C.; Sutherland, Ian M. (14. mai 2014). Worlds Apart?: Disability and Foreign Language Learning (engelsk). Yale University Press. ISBN 0300144997. 
  13. ^ Mathews, Gordon; White, Bruce (2. oktober 2012). Japan's Changing Generations: Are Young People Creating a New Society? (engelsk). Routledge. ISBN 9781134353897. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beckwith, Christopher I. 2007. Koguryo, the language of Japan's continental relatives: an introduction to the historical-comparative study of the Japanese-Koguryoic languages with a preliminary description of Archaic northeastern Middle Chinese. BRILL. ISBN 9789004160255
  • Grønning, Terje, red. 2005. Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir. ISBN 82-519-2046-9.
  • Hadamitzky, Wolfgang og Spahn, Mark. 1997 [1981]. Kanji and Kana. Tokyo: Tuttle Publishing. ISBN 0-8048-2077-5.
  • Hansen, Tomoko O. 2005. «Japansk skriftspråk». I: Grønning (2005, 263–277).
  • Heisig, James W. og Sienko, Tanya. 2008 [1995]. Remembering the Kanji 3. Hawaii: University of Hawaii Press. ISBN 978-0-8248-3165-3.
  • Irgens, Benedicte M. 2005. ««Djevelens Tungemål» – Det japanske språket i språkvitenskapelig forstand». I: Grønning (2005, 255–261).
  • –––. 2005. «Innsyn: Utfordringer i tilegnelsen av Japansk». I: Grønning (2005, 279–282).
  • Iwasaki, Shōichi. 2002. Japanese. John Benjamins Publishing Company ISBN 9789027238054
  • Kindaichi, Haruhiko og Hirano, Umeyo . 1989.The Japanese language. Tuttle Publishing. ISBN 9780804815796
  • Rygg, Kristin. 2005. «Kommunikasjon med japanere: Reele eller tillærte forskjeller». I: Grønning (2005, 241–252).
  • Solvang, Harry. 2005. «Fremmedordene: en kilde til forvirring?». I: Grønning (2005, 285–293).
  • Tveterås, Egil, red. 1991. Bokklubbens tobinds leksikon , A–L. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-525-2046-4.
  • Anne Kasschau, Susumu Eguchi, Using Japanese Slang- A Comprehensive Guide, Tuttle Language Library, 1995, ISBN 4-900737-36-4
  • Peter Constantine, Japanese Slang Uncensored, Yenbooks, Tokyo, 1994, ISBN 4-9007-3703-8
  • P. G. O'Neill, A Programmed Course on Respect Language in Modern Japanese, The English UNiversities Press Limited, 1966, ISBN 0 340 04863 8
  • Peter Constantine, Japanese Street Slang, Tengu Books, 1992, ISBN 0-8348-0250-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Japanese - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).