Melodi Grand Prix 1964

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Melodi Grand Prix 1964
Dato: 15. februar 1964
Sted: Studio A, NRK Marienlyst, Oslo
Programleder: Odd Grythe
Arrangør: Norsk rikskringkasting
Deltakere: 5
Vinner: «Spiral»
Artist: Elisabeth Granneman/Arne Bendiksen
Eurovision Song Contest 1964
Plass i finale: 8 av 16
Poeng i finale: 6
Melodi Grand Prix 1963 Melodi Grand Prix-logo-liten.jpg Melodi Grand Prix 1965


Melodi Grand Prix 1964 var den femte utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. NRK fikk inn 271 bidrag og plukket ut fem av dem til finalen 15. februar. Vinneren ble «Spiral», sunget av Elisabeth Granneman med lite orkester og Arne Bendiksen med Kringkastingsorkestret. Vinnerlåten var komponert av Sigurd Jansen med tekst av Egil Hagen. I den internasjonale finalen fikk Arne Bendiksen oppgaven med å representere Norge, og «Spiral» endte på en åttendeplass med 6 poeng.

Det var imidlertid Wenche Myhre og tredjeplassen «La meg være ung» som fikk den største suksessen etter finalen dette året. Sangen toppet VG-lista og er fremdeles en av de største suksessene til et ikke-vinnende bidrag i Melodi Grand Prix.[1][2]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Til tross for sisteplassen året før valgte NRK å holde seg til samme oppskrift som tidligere. Også dette året var det Robert Levin, Otto Nielsen og Turid Johansen fra NRKs platearkiv som plukket ut de fem finalebidragene. 271 bidrag kom inn til konkurransen.[3]

Finalen ble igjen sendt fra NRK Marienlyst, denne gang fra Studio A. Odd Grythe var programleder for femte år på rad, og flere av artistene hadde også vært med tidligere. Wenche Myhre, Odd Børre og Arne Bendiksen var nye ansikter i konkurransen, og begge skulle komme til å sette sitt preg på konkurransen i årene framover.

De fem finalemelodiene ble først framført av ett sett med artister, akkompagnert av Jørg Petter Røeds kvartett. Deretter ble låtene sunget på nytt av nye artister, akkompagnert av Kringkastingsorkestret. Orkesterleder var Karsten Andersen, siden Øivind Bergh var på studieopphold i USA.

Dette året gjorde NRK-regissør Robert Williams en ny vri da låtene skulle framføres på nytt med Kringkastingsorkestret. I stedet for å plassere artisten med orkestret i bakgrunnen, ble hver framføring presentert med et innlagt ballett- og dansenummer. Over danserne var ansiktet til den syngende artisten silhuett-aktig klippet inn.[4] Morgenpostens journalist Eivind Torp kalte det for en «fiks montasje», men la samtidig til: «Det spørs vel likevel om ikke de innlagte ballettnummer kunne virke forstyrrende på seerne, slik at de ikke fulgte så godt med i melodiene.»[5]

Finalen ble spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn først klokka 22 samme kveld.[6] I likhet med 1963 ble heller ikke dette årets finale kringkastet i radio. Ifølge undersøkelser hadde bare 27 prosent av Norges befolkning tilgang til fjernsyn på denne tiden, noe som dermed innebar at få fikk med seg sendingen.[7]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Nr. Tittel Artist, lite orkester Artist, stort orkester Komponist Tekstforfatter Poeng Plass
1 «Spiral» Elisabeth Granneman Arne Bendiksen Sigurd Jansen Egil Hagen 61 1
2 «Hvor?» Jan Høiland Inger Jacobsen Arne Bendiksen 52 4
3 «God gammel firkantet vals» Wenche Myhre Elisabeth Granneman Einar Schanke Alfred Næss 60 2
4 «La meg være ung» Odd Børre og The Cannons Wenche Myhre Arne Bendiksen 57 3
5 «Ingen sol finner vei (til min gate)» Inger Jacobsen Jan Høiland Karl Westby Egil Hagen 38 5

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Vinneren ble kåret av ti personer – fem oslojournalister med hver sin kone. Hvert medlem ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. Juryen besto av: Espen Eriksen (VG) med kone, Karl Emil Hagelund (Dagbladet) med kone, Erik Heyerdahl (Arbeiderbladet) med kollega Sølvi Bryde, Yngvar Holm (Morgenposten) med kone og Eivind Torp (Morgenposten) med kone.[8]

Nr. Tittel A B C D E F G H I J Totalt
1 «Spiral» 7 7 4 5 6 6 6 3 9 8 61
2 «Hvor?» 2 4 7 7 7 9 3 2 4 7 52
3 «God gammel firkantet vals» 10 10 3 3 5 6 5 6 7 5 60
4 «La meg være ung» 3 5 10 9 3 7 1 4 5 10 57
5 «Ingen sol finner vei (til min gate)» 1 2 2 4 5 3 4 7 6 4 38

Rekkefølgen blant dommerne er ikke den samme som under presentasjonen ved begynnelsen av programmet. Dommerne stemte anonymt, slik at en ikke vet hvem som skjuler seg bak hver bokstav. Dommerne er imidlertid satt opp parvis, slik at dommer A og B var gift med hverandre og så videre.[9]

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Kritikk mot avstemningen[rediger | rediger kilde]

Wenche Myhre i 1964.

Til tross for en tredjeplass var det Wenche Myhre og «La meg være ung» som ble den store slageren i Norge dette året. Etter finalen gikk låten raskt til topps på VG-lista, og den lå på førsteplass i fem uker på rad.[1] Dette er en av de største salgssuksessene til en ikke-vinner i Melodi Grand Prix noensinne, og låten ble også det store gjennombruddet til 17 år gamle Wenche Myhre.[2]

Den voldsomme populariteten til «La meg være ung» førte til kritikk mot NRKs juryordning. «La meg være ung» høstet 10 poeng fra to av dommerne, men samtidig bare 1 poeng fra en annen av dommerne. Siden «La meg være ung» bare var 4 poeng unna førsteplassen, kan denne dommeren alene ha kostet storslageren seieren.[10] «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen.» skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten.[11]

Selv om pressefolk utgjorde halve juryen, var ikke journaliststanden selv særlige positive til resultatet: «Den sikreste måte Norge har å unngå finalearrangør-forpliktelse på, synes å være å fortsette langs den linje de har slått inn på i år, ved å la oss representere ved Arne Bendiksen når vi har en ung dame som heter Wenche Myhre.», skrev Aftenposten etter den internasjonale finalen.[12] Morgenposten kommenterte det faktum at åtte av de ti dommerne hadde en annen favoritt enn «Spiral».[13] Avisen noterte seg også at tre av dommerne hadde «La meg være ung» som favoritt, og at sangen hadde vunnet om dommerne bare skulle stemme på én låt.[14] Den krasse kritikken mot avstemningen gjorde at NRK endret stemmesystemet året etter.

Hvorfor stemte juryen som den gjorde?[rediger | rediger kilde]

Det verserer flere forklaringer på hvordan de ti jurymedlemmene kunne dømme storslageren «La meg være ung» til «bare» en tredjeplass. Et rykte vil ha det til at sendingen var i ferd med å gå over tiden, og at en stresset innspillingsleder derfor samlet inn juryens poeng i hui og hast før de hadde fått høre Wenche Myhre synge «La meg være ung» med Kringkastingsorkestret.[8][15] Dette til tross for at finalen ikke gikk direkte. Den ble nemlig tatt opp om ettermiddagen og sendt i opptak samme kveld, en praksis som var vanlig i Melodi Grand Prix på 1960- og 1970-tallet.

Arne Bendiksen var opphavsmannen bak melodien og deltok selv i konkurransen som artist. Ifølge ham var den første versjonen av «La meg være ung» helt ugjenkjennelig, og Bendiksen mente musikerne var urutinerte og «trolig ikke kunne noter». Bendiksen fortalte også at juryen fått beskjed om å være kjappe med å avgi stemmene sine, siden det ikke skulle være noen pause mellom sangene og avstemningen. «Og de var vel også nervøse, for de to første avga sine stemmer før de hadde hørt 'La meg være ung' med Wenche Myhre helt ferdig.» sa Bendiksen.[16]

Et av jurymedlemmene, Morgenpostens Eivind Torp, la imidlertid skylden på NRK og mente at manglende føringer for bedømmingen var årsaken til resultatet. Da Torp spurte innspillingsledelsen om hvilke kriterier de skulle dømme etter, fikk han til svar at det måtte hver dommer selv avgjøre. Torp mente dette var grunnen til at poengene sprikte så mye, og at det derfor må «være klart at jurymedlemmene kan ha bedømt melodiene etter helt forskjellige forutsetninger».[5]

Bendiksen vant over seg selv[rediger | rediger kilde]

Pressen rettet også kritikk mot vinneren Arne Bendiksen, som slo ut to av sine egne låter – blant dem «La meg være ung». På 1960-tallet holdt imidlertid NRK deltakerlåtene hemmelige til selve finaledagen, og det var først på prøvene noen dager i forveien at Bendiksen innså at han hadde to av sine låter med i finalen. «Og da mente jeg det var for sent å trekke meg ut igjen.» sa Bendiksen etter finalen.[17]

Også utenlandsk presse lot seg begeistre av «La meg være ung». Etter den internasjonale finalen i København i mars fikk Bendiksen ros: «Fagfolk her i København har kondolert meg med at det ikke ble 'La meg være ung' som vant den norske finalen.»[18]

Dette var for øvrig første gang Norge ble representert av en mannlig artist i den internasjonale finalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «VG-lista for 'La meg være ung'». Verdens Gang. Besøkt 26. august 2016. 
  2. ^ a b Rakvaag, Geir (10. mai 2014). «Min musikk, den er alt for meg». Dagsavisen. 
  3. ^ «Grand Prix-artistene blir valgt denne uken». Aftenposten. 6. januar 1964. s. 5. 
  4. ^ «Underholdningskavalkade 1964 – Televimsen ser tilbake». Norsk rikskringkasting. 2. januar 1965. Besøkt 3. oktober 2016. «Finalen eksisterer ikke i NRKs arkiver, men Wenche Myhres framføring finnes i NRKs underholdningskavalkade for året 1964.» 
  5. ^ a b Torp, Eivind (17. februar 1964). «Underholdende melodi-finale tross stor dommer-uenighet». Morgenposten. s. 3. 
  6. ^ «Radio og TV». Sarpsborg Arbeiderblad. 15. februar 1964. s. 4. 
  7. ^ Sigurd Høst (8. januar 1974). «Spredningen av fjernsynet i Norge (side 12)» (PDF). Statistisk sentralbyrå. Besøkt 24. november 2016. 
  8. ^ a b OGAE Norway. «1964 – Oslo (arkivert side)». OGAE Norway/webarchive.org. Arkivert fra originalen 2003-03-23. Besøkt 26. august 2016. 
  9. ^ Torp, Eivind (18. februar 1964). «Juryens fordeling av poengene i Grand Prix». Morgenposten. s. 4. 
  10. ^ Kea (sign.) (17. februar 1964). «Fjong ballong til topps i den norske 'Melodi Grand Prix'». Adresseavisen. s. 15. 
  11. ^ S.E. (24. februar 1964). «Lesernes mening: Melodi Grand Prix 1964». Aftenposten Aften. s. 7. 
  12. ^ Mauritzen, August (23. mars 1964). «Italia suverén Grand Prix-vinner». Aftenposten. s. 3. 
  13. ^ «Verre enn i OL-bakken: Grand Prix-melodien plukket ut lørdag (sitatsak)». Nordlands Framtid. 18. februar 1964. s. 6. 
  14. ^ Torp, Eivind (18. februar 1964). «Wenche Myhre kunne tatt førsteplassen i 'Melodi Grand Prix'!». Morgenposten. s. 4. 
  15. ^ Jostein Pedersen. «Absolutt Grand Prix, Volum 1». 
  16. ^ Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. s. 43. ISBN 8273341232. 
  17. ^ «Arne Bendiksen slo ut seg selv i Melodie Grand Prix». Verdens Gang. 17. februar 1964. s. 7. 
  18. ^ «Wenche Myhre lanserte «Ung» i skyggen av melodifinalen». Verdens Gang. 23. mars 1964. s. 7.