Akevitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Linjeakevitt er akevitt som er sendt ut på en lengre sjøreise som krysser ekvator («linja») to ganger. Tradisjonen ble skapt av Jørgen B. Lysholm, en kjent destillatør fra Trondheim, opprettholdt av Vinmonopolet og seinere Arcus. Bølgerullingene og temperaturvekslingene skal modne og forbedre kvaliteten på brennevinet.

Akevitt er et skandinavisk brennevin («det nordiske nasjonalbrennevinet») med rundt 40 volumprosent alkohol, som kan være klart eller ha en gyllen farge. I Norge er akevitten laget på potet, mens nabolandene produserer akevitt på korn. Poteter blir most og gjæret, og blir så destillert. Råspriten blir deretter rektifisert før den settes sammen med krydderdestillat og vann. Deretter venter fatmodningen, som er spesiell for de fleste norske akevittene. Betegnelsen akevitt stammer fra det latinske aqua vitae, som betyr «livets vann».

Krydder og produksjon[rediger | rediger kilde]

Akevitten får sin karakteristiske smak fra krydder som destilleres sammen med sprit og vann for å bli blandet med rektifisert potetsprit. Karve er det viktigste krydderet, og skal i følge EUs regelverk være hovedkrydder. Annet krydder kan også blandes inn for å sette smak, for eksempel anis, stjerneanis, dill, fennikel, kardemomme, vanilje, koriander, sitronskall og pors. Ifølge samme regelverk skal spriten være basert på landbruksprodukter som korn eller potet, og det ferdige produktet skal ha en alkoholstyrke på minst 37,5 volumprosent. I Norge benyttes utelukkende poteter i spritproduksjonen, og lovverket krever minimum 95 prosent norske poteter for å kunne kalle produktet «Norsk akevitt». Det andre kravet til denne betegnelsen er fatmodning i minst seks måneder.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av destilleringsapparat for produksjon av juleakevitt (julbrännvin) i Sverige på 1800-tallet. Hjemmebrenning der ble forbudt i 1855.
Danske smørrebrød med sild og makrell servert med øl og snaps, deriblant akevitt.

Man vet ikke hvor lenge det har blitt laget akevitt i Norge, men den første gangen den ble nevnt skriftlig var i 1531. Den 13. april dette året sendte Eske Bille, en danske som var høvedsmannen på Bergenshus, en pakke til Olav Engelbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge, som da bodde på Steinvikholm slott ved Stjørdal. Pakken inneholdt:

«nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes och udvortes.»

Akevitten Engelbrektsson fikk var ikke den samme som den som drikkes i dag – den var basert på korn og ikke potetsprit, og var urenset, det vil si med en stor andel fusel.

Avholdsmannen Christopher Hammer skrev sent på 1700-tallet flere bøker der han beskrev for den norske bonde hvordan man skal sikre selvberging av potet, og også besørge egen produksjon av brennevin heller enn å importerte drikkevarer. Hammer har blitt kalt «akevittens far».

Akevittkategorier[rediger | rediger kilde]

Akevitt deles gjerne inn i to kategorier, lyse og brune:

Lys akevitt eller Taffelakevitt, er akevitt som enten er ulagret eller lagret på gamle eikefat i en relativt kort periode, typisk 3–6 måneder. Akevitten har derfor ikke fått farge fra treverket og er lys eller klar. Taffelakevitt har gjerne utpreget kryddersmak, fortrinnsvis av karve.

Brun akevitt har fått farge etter å ha blitt lagret på nyere eikefat – eller vært lagret i flere år, noe som trekker farge ut av eikestavene. Smaken er ofte noe rundere enn taffelakevittens. Det finnes også brun akevitt som ikke er fatmodnet. Denne er tilsatt sukkerkulør for å få ønsket farge; de fleste kommersielle akevitter fargejusteres med sukkerkulør. Unntaket er blant andre «single cask». De fleste brune akevitter som er fatmodnet, produseres i Norge, og ifølge regelverket som trådte i kraft 1. mars 2011, må all akevitt som skal betegnes «Norsk akevitt» modnes i minst seks måneder.

Linjeakevitt er ingen egen akevittype, men har fått navnet «linje» etter tradisjonen med å sende eikefat med akevitt med skip til Australia og tilbake igjen. Akevitten har dermed passert ekvatorlinjen to ganger. Kontinuerlig bevegelse, høy luftfuktighet og vekslende temperaturforhold bidrar til akselerert modning, noe som ikke oppnås når akevitten lagres på et fatlager.

I 1805 dro «Throndhjems Prøve» til Batavia (Indonesia) med norske handelsvarer. I lasten var det også noen fat med norsk potetsprit. Brennevinet ble ikke solgt, og fatene ble med tilbake. Da skipet kom hjem før jul i 1807, oppdaget en at det brennevinet hadde endret karakter. Markedsføringen av «Linie Aquavit» begynte ikke før rundt 1830. Dagens linjeakevitt, Løiten Linie og Lysholm Linie, sendes fortsatt tur–retur Australia med skip fra Wilh. Wilhelmsen som transportør, og Lysholm Linie er Arcus' fremste eksportprodukt.

Servering[rediger | rediger kilde]

Akevitt serveres gjerne bar eller sammen med øl, men den kan også brukes som en ingrediens i miksede drinker. Drikkes den bar, serveres den ofte til tradisjonsmat som er røkt, saltet, speket eller gravet, som ved julemiddagen. Akevitt bør serveres i tilpassede glass eller små tulipanformede glass. Noen foretrekker å drikke akevitt godt avkjølt, noe som gjør at den mister noe av smaken.

Korrekt serveringstemperatur er etter smak og behag, men i Danmark og Tyskland foretrekker de fleste å drikke akevitten sterkt avkjølt. Dette fjerner de «rå» elementene i akevitt som ikke er fatmodnet.

Produsenter[rediger | rediger kilde]

Den største produsenten av norsk akevitt er Arcus, en stor produsent av brennevin og en videreføring av produsentdelen av det gamle Vinmonopolet. Halvor Heuch har vært destillatør hos Arcus i mange år. Den nest største produsenten er Det Norske Brenneri i Grimstad som tidligere var mest kjent som K.G. Puntervold eller Agder Brenneri. Stig Bareksten er destillatør der etter at han overtok etter Ole Puntervold sommeren 2014. Atlungstad Brenneri åpnet produksjonen igjen i 2014 etter at lokalene hadde vært stengt i mange år. Den første akevitten derfra ble tappet på flasker som Nes Jubileumsakevitt i august 2014. Egge Gård i Lier i Buskerud har gitt ut flere akevitter de siste årene. Det samme har Ægir Brenneri i Flåm, ellers mest kjent for sin produksjon av øl.

I dag[rediger | rediger kilde]

I løpet av de siste 15 - 20 årene har nesten 300 forskjellige akevitter vært produsert i Norge. De fleste selges gjennom Vinmonopolet, men det produseres også en god del akevitter til firmaer og foreninger som ikke er i normalt salg. Høsten 2014 er det 158 norske akevitter i salg på Vinmonopolet og noe i underkant av 30 akevitter fra Sverige, Danmark, Finland, Færøyene, Tyskland, Polen og Frankrike. Det produseres akevitt også i en del andre land, bl.a. USA, Island og Grønland.

De fleste bruker forskjellige oppskrifter (resepturer), forskjellig lagringstid, og forskjellige krydderblandinger. Løiten Linie, Gammel Opland, Lysholm Linie og Simers Taffel regnes som de fire klassiske. Gilde Non Plus Ultra har blitt sammenlignet med konjakk på grunn av egenskapene den har fått gjennom tolv års fatlagring.[2] Norsk akevitt har sin egen venneforening, Norske Akevitters Venner, som i 2012 hadde 6777 medlemmer.[3] Norske entusiaster feirer den 13. april som «Akevittens dag».

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]