Rein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rein
Et reinsdyr i Kebnekaisedalen i Lappland
Et reinsdyr i Kebnekaisedalen i Lappland
Vitenskapelig(e)
navn
:
Rangifer tarandus
L., 1758
Norsk(e) navn: rein,
reinsdyr,
karibu
Hører til: andre hjortedyr,
hjortedyr,
drøvtyggere
Habitat: tundra/skog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Rein
Utbredelse av karibu og rein
Underarter:

Nord-Amerika/Grønland:

Eurasia:

For klosteret/herregården i Rissa i Sør-Trøndelag, se Rein kloster, og for mannsnavnet, se Rein (navn)

Rein (Rangifer tarandus) kalles også reinsdyr og karibu (amerikansk rein) og er et hjortedyr som lever i de nordligste landområdene på jorda, der de er godt tilpasset de ekstreme kulde- og snøforholdene som kan råde på vinterstid. Reinsdyret skiller seg fra andre hjortedyr ved at både bukkene (hannene) og simlene (hunnene) utvikler gevir.

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Mye tyder på at reinen ble domestisert som følge av minst to samtidige uavhengige prosesser for omkring 2000–3000 år siden, den ene i Fennoskandia og den andre i Russland.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Reinsdyr er en art som først og fremst utmerker seg med sin gedigne hodepryd – geviret, som bæres av både bukker og simler. Arten eksisterer i flere underarter som varierer i størrelse og utbredelse. På generelt grunnlag kan man hevde at de sørlige underartene er fysisk større enn de nordlige. Karibuen, som det finnes flere underarter av i Nord-Amerika, kan bli opp til 120 cm i skulderhøye og ha en total kroppslengde på mellom 150 og 230 cm. Den normale skulderhøyden hos reinsdyr er vanligvis 82-120 cm. Bukkene veier vanligvis mellom 70 og 150 kg, mens simlene veier 40-100 kg. Hos skogskaribuen kan imidlertid bukkene i de mest ekstreme tilfellene veie opp mot 270 kg. Halen utgjør gjerne ca. 10-15 cm. Hos noen underarter kan bukkene bli dobbelt så store som simlene, men hos reinen utvikler begge kjønn gevir.

Geviret[rediger | rediger kilde]

Reinen feier geviret. Hannreinen gjør dette i august, mens hunnreinen (simla) gjør det noe senere. Simla må også feie geviret for å komme i brunst. Trær og busker blir brukt til å skrape geviret for at det skal feies.[2] Geviret, som er en struktur bygget opp av molekyler av keratin (som negler, hover, hår, klover, nebb og pels), blir større med årene, og takkene mer tallrike. De største gevirene kan bli så formidable i størrelse at de nærmest må betraktes som uhensiktsmessige for dyra. Det er bukkene som utvikler de største og mest prangende gevirene. Begge kjønn feller geviret årlig, men bukkene er først ute og feller det i november/desember. Når brunsten er over har ikke bukken lenger behov for geviret. Dette er praktisk for den kalvebærende simla, som da blir den dominante i matfatet og enkelt holder bukker og andre ikke kalvebærende dyr unna. Hun feller først geviret ettet at kalven er født i mai/juni neste år.

Pelsen gir glimrende beskyttelse mot vær og vind, fordi hvert hårstrå er hult og derfor isolerer ekstra godt. Fargen varierer fra mørk brun til nærmest hvit. Fargen varierer dessuten mellom underartene, kjønnene, områdene de lever i og årstidene.

Klauvene er store og konkave i formen, noe som gir dyra god bæreevne i dyp snø og våtmarksområder/myrgrunn. De store klauvene fungerer dessuten som utmerkede svømmeføtter og gjør reinen til en ypperlig svømmer. Klauvene er også redskapet reinen bruker for å nå ned til føden (lav og mose) vinterstid, som da kan være dekket av snø og is.

Når reinen løper kan man høre en kneppelyd. Mange har trodd at lyden kommer fra de brede klauvene, men det er ikke tilfelle. Derimot er det et senefeste i bakbena som skaper lyden, når festet sklir over et ben. Man kan tenke seg at dette fenomenet har utviklet seg slik for at reinen lettere skal kunne følge flokken når denne forflytter seg i mørket, men man er på ingen måte sikker på dette.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet flere underarter av arten reinsdyr, men det er usikkert i hvilken grad de kan anerkjennes som egne underarter. Derfor har ikke alle blitt tatt med i taksoboksen. De usikre underartene er trukket inn på linjen nedenfor. Sju av underartene kan sies å ha full internasjonal støtte som egne underarter, men det er knyttet usikkerhet til det utbredelsesområdet de har. Disse sju står i taksoboksen.

Nord-Amerika/Grønland:

Eurasia:

Geografisk spredning[rediger | rediger kilde]

Rein finnes opprinnelig bare på den nordlige halvkule. I dag er rein naturlig utbredt i Canada, Alaska, Norge, Finland, det tidligere Sovjetunionen og Kina, samt på Svalbard og Grønland. I tillegg er det satt ut rein blant annet på Sør-Georgia i Antarktis og på Island. Verdensbestanden ble i 1986 estimert til å være omkring 3,3–3,9 millioner dyr (Williams & Heard, 1986[3]), men da er ikke tamreinstammen talt med.

Villrein i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er villrein synonymt med fjellrein, som noen også kaller tundrarein. Arkeologiske utgravninger av steinalderboplasser viser at det har vært rein i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 12 000 år siden. Tamreindriften1800- og 1900-tallet førte til at villreinen ble totalt utryddet i Sverige, Finland og nesten hele Norge. Bare noen få dyr var igjen i noen av de større fjellområdene i sør.

Villreinstammen ble totalfredet i årene 19021906, noe som førte til at stammen igjen ble skattbar for en periode, men etter noen år sank bestanden igjen. På 1920-tallet regnet man med at totalbestanden var omkring 2 700 dyr. Det førte til at det på 1930-tallet ble innført kvoteregulering for jakt på villrein, noe som ga resultater. Forvillet tamrein bidro i tillegg til å øke villreinbestandene, og i en del tilfeller ble det også kjøpt opp og satt ut tamrein som nå forvaltes som villrein. Dette førte til at villreinbestanden voks til over 30 000 dyr på midten av 1990-tallet, fordelt på 26 avgrensede forvaltningsområder i Sør-Norge.[4]

Tamrein i Norge[rediger | rediger kilde]

Tamrein og villrein er i utgangspunktet samme dyr. Tamrein har i så måte vært med på å styrke villreinstammen ved flere anledninger.

Kun personer av samisk ætt kan drive reindrift innenfor reinbeiteområdene i Norge. Det betyr at enten foreldre eller besteforeldre må ha drevet med reindrift tidligere. Det gjør at det kun er noen få samiske familier som sitter på beiterettighetene og er reineiere. Utenfor reinbeiteområdene finnes imidlertid også norske tamreinlag som driver med reindrift i Sør-Norge. Reindriftsretten reguleres av reindriftsloven.

Antallet tamrein er betydelig i Norge. Rundt år 1900 var det ca. 100 000 tamrein her. I 1991 var antallet oppe i ca. 220 000 dyr, for så å synke igjen mot slutten av 1990-tallet. På 2000-tallet har imidlertid antallet igjen økt. I 2003 ble antallet estimert å være omkring 203 000 dyr, hvorav ca. 70 % befant seg i Finnmark der antallet blir ansett som et problem for næringen.

I inntektsåret 2004/2005 erstattet staten 11 400 tamrein som tapt på grunn av rovdyr, hvorav ca. 650 tilfeller var dokumentert. Det totale tapet var imidlertid på over 58 000 tamrein, hvorav næringen søkte om erstatning for 47 800 dyr. I driftsåret 2001/2002 var det registrert 184 925[5] tamrein i Norge, men siden da har antallet trolig steget betydelig. Det finnes også store mørketall. I 2011 ble det rapportert 80 000 dyr tapt av ulike årsaker, og det ble søkt erstatning for 67  000 av disse. Det ble gitt erstatning for nærmere 21 000 dyr, hvorav 1250 dyr ble dokumentert tatt av rovvilt.[6]

Tamrein på verdensbasis[rediger | rediger kilde]

Nordisk råd[7] anslo i 2004 at den totale tamreinbestanden i verden var på ca. 1,8 millioner dyr, hvorav ca. 1,2 millioner (2/3) befant seg i Russland. I 1969 var den russiske tamreinbestanden på hele 2,5 millioner dyr. I Russland er det spesielt nenetserne som driver med reindrift, men også russiske samer og vepsere bidrar til det store tamreinholdet.

I Sverige var tamreinstammen[8] på ca. 220 000 dyr i år 2000, fordelt på ca. 4 700 reineiere. Ca. 3 700 av disse var samer. Antallet tamrein varierte mellom 160 000 og 300 000 dyr på 1990-tallet.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Reinsdyr som feller gevirhuden

Reinsdyret er et flokkdyr som i vill tilstand gjerne ferdes i store grupper, som av og til kan telle flere tusen. Fra Nord-Amerika er det kjent at reinsdyr kan forflytte seg mer enn 5 000 km på et år. Reinsdyret bruker først og fremst luktesansen til å forsterke sitt sanseinntrykk, da dette dyret ser ganske dårlig.

Reinsdyr er gode svømmere som enkelt krysser elver og havsund. Reinsdyr er hurtige dyr som over en kort periode kan nå en toppfart på mer enn 60 km/t (opp mot 80 km/t for caribou), eksempelvis om den blir skremt. Når flokken til vanlig forflytter seg er imidlertid halve farten eller mindre mer normalt.

Rein som har blitt temmet kalles gjerne tamrein, og er næringsmessig et viktig dyr for sameneNordkalotten. Dyret har gjennom årtusener blitt skattet som matauk, trekkdyr og kilde til klær. Den varme pelsen gir god beskyttelse mot vær og vind. Klær og sko ble gjerne sydd med sener fra dyret. Av geviret har samene også tradisjonelt lagt både redskaper og pyntegjenstander.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Simle med kalv

Simlene blir normalt kjønnsmodne når de er omkring 28 måneder gamle, selv om det finnes eksempler på simler som har blitt det alt i 16 måneders alderen.

Paringstiden er i perioden august-november, avhengig av leveområdet. På denne tiden feller bukkene det tynne hudlaget som dekker geviret, og like etter går de i brunst. Hudlaget kalles for bast. De kjemper mot hverandre om retten til å pare seg, og samler seg ofte en gruppe med 10–15 simler (hunndyr).

Simla går drektig i ca. 228 dager og føder normalt kun en kalv, selv om tvillingfødsler har blitt rapportert. Den nyfødte kalven veier normalt mellom 3 og 12 kg. Selve kalvingen skjer gjerne i perioden maijuni. Reinkalvene blir tidlig utviklet og er klare til å patte mora få minutter etter at de er født. Kalven patter mora den første måneden, før den begynner spise gress selv.

Reinkalver blir hurtig løpedyktige og kan i løpet av ett døgn følge mora og flokken når denne forflytter seg. Flokken er også kalvens beste beskyttelse i de første dagene og ukene etter fødselen, da de er mest utsatte for rovpattedyr.

Ernæring og beskatningspress[rediger | rediger kilde]

Reinsdyr er planteetere som for det meste livnærer seg av ulike sorter løv, lav, mose og sopp. I Norge har studier vist at reinen livnærer seg på hele 37 ulike plantefamilier.[9] Reinlav, som er energirik, men protein- og mineralfattig, og mose er spesielt viktig vinterstid, men de spiser også annen føde i denne årstiden. Det er også en myte at reinen ikke kan klare seg uten reinlav. Det er blant annet svalbardreinen et godt eksempel på. Om snøforholdene blir vanskelige kan imidlertid reinen risikere å dø av sult.

I store deler av verden blir villreinstammene beskattet gjennom jakt, også kalt villreinjakt. I Norge har tendensen de siste årene vært at det blir stadig færre reinjegere. I 2005 var det 8 100. Det var en økning på ca. 1 700 jegere, noe som trolig skyldes økt villreinkvote. Til sammenligning var det 32 300 hjortejegere og 57 400 elgjegere (iflg. Statistisk sentralbyrå/SSB).

I 2005 ble det felt ca. 4 800 villrein i Norge, noe som var en oppgang på ca. 900 dyr (iflg. SSB, 2005). Fellingskvoten var på ca. 10 000 dyr. Størst kvote (felte/kvote) hadde Hardangervidda (860/2 530 dyr), men det ble felt flest dyr i Rondane (980/1 650). Fellingsprosenten var størst i Forellhogna, der det ble felt 264 dyr av en kvote på 300 (88 %).

I tillegg til jakt er reinen er utsatt for rovdyrpress. I Nord-Amerika er ulv det rovpattedyret som hvert år dreper flest rein. Forskere har anslått at en voksen ulv kan ta opp mot 15-30 rein på en sesong. Reinen er imidlertid også utsatt for predasjon fra svartbjørn, brunbjørn, isbjørn, gaupe, jerv og ørn, i Norge kongeørn. Ørnen tar helst kalver.[10]

Bevaringsstatus[rediger | rediger kilde]

Villrein på Hemsedalsfjellet.

Reinsdyret som art er ikke en truet art. Forskere har estimert at det trolig finnes omkring 5-6 millioner reinsdyr i verden, hvorav nærmere 2 millioner er såkalt tamrein. Reinen er således ikke truet som art, men den er utrydningstruet på mange lokale plan. Tap av habitat, klimaendringer og overbeskatning er de mest vanligste problemene. I dag er den kanadiske peary karibuen den mest truede underarten, trolig som følge av klimaendringer. Den ble satt på IUCNs rødliste som truet (EN A1b, C1) i 2003, men ny kunnskap dokumentert i 2006 viser at antallene kan være langt mindre enn tidligere antatt (ca. 10 000 dyr). Kanskje kun 2 000 dyr.

Reinen er mest tallrik i Alaska, Canada, og Russland. Tidligere fantes det også villrein langt sør i USA og i land som Storbritannia, Tyskland og Polen i Europa. I dag er det bare i Norge, Finland og Russland at det fortsatt finnes villrein naturlig i Europa, og i USA er karibuen nærmest utryddet.

Reindriftskultur[rediger | rediger kilde]

Reindrift[rediger | rediger kilde]

Tamrein på beite i Jämtland, Sverige
Hovedartikkel: Reindrift

I Europa har reindrift utviklet seg fra en samisk veidemannskultur, men det er vanskelig å tidsfeste når overgangen fra villreinjakt til tamreindrift skjedde. Trolig har det skjedd gradvis og over lang tid. Kanskje også til ulik tid i ulike deler av disse landene.

I norsk sammenheng hører man først om reinhold av vikinghøvdingen Ottars beretninger til Kong Alfred på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant «finnene» (les samene), fordi de ble benyttet som lokkedyr under villreinjakt. Det finnes også tidlige beskrivelser om samer som brukte tamrein som kjørerein, klovdyr og melkedyr.

1500- og 1600-tallet minket villreinflokkene sterkt som følge av økt handel og skattlegging av samene, samtidig som fangst- og jaktmetodene ble mer effektive. Samtidig økte tamreinflokkene, som måtte flyttes rundt på beite etter mønster av villreinens vandringer. Mange hevder at det var i denne tidsepoken at samene ble reindriftsnomader.

I Nord-Amerika og i Sibir i Russland har reinen har en lignende betydning for indianere og andre urfolk, om enn kanskje ikke i samme økonomiske grad som i Fennoskandia.

Reinkjøtt som matkilde[rediger | rediger kilde]

Reinkjøtt har vært en viktig matkilde for urfolk i nordlige strøk av verden så lenge det har eksistert rein der. I Nord-Amerika har eksempelvis indianerne utnyttet reinen gjennom alle tider, i Skandinavia samene, og i Russland samojedene og en rekke andre urfolk. Til Skandinavia kom reinen for omkring 9 000 år siden, da isen trakk seg vekk etter siste istid. I hælene på reinen fulgte jegerne.

Samer og andre urfolk har rike tradisjoner med reinkjøtt som matkilde. For mange av dem er fortsatt reinkjøtt den viktigste proteinkilden. For at kjøttet skulle kunne brukes utover hele året ble det gjerne saltet, tørket eller røket. Hele dyret ble utnyttet. Innmat, beinmarg og såkalt gumppus (blodkaker og blodpølser) regnes fremdeles som delikatesser i det samiske kjøkkenet. Tørket reinkjøtt er også fortsatt populært og mange mener det smaker fortreffelig. En av de mest kjente samiske matrettene kalles bidos og er en kjøttsuppe kokt på mye reinkjøtt og lite vann. Også finnbiff/reinskav er en populær kjøttrett lagd av strimlet reinkjøtt.

Reinsdyrkjøtt er svært magert sammenlignet med annet mørkt kjøtt. Det inneholder typisk omkring 4 % fett. For nordmenn flest er reinsdyrstek, reinsdyrbiff og ulike gryteretter der reinsdyrkjøtt inngår mest vanlig. Indrefilet av reinsdyr er en delikatesse som mange også velger å spise rå, men kjøttet kan være vanskelig å få tak i. Ytrefilet er mer vanlig og egner seg utmerket som grillmat.

Kulturell betydning[rediger | rediger kilde]

Tresnittet «Okto» av den samiske kunstneren John Savio.

I alle år har samer og andre urfolk utnyttet reinen kulturelt, eksempelvis i rituelle handlinger og som arbeidsdyr. Reinen har blant annet fungert som vekselvis trekkdyr og klovdyr gjennom sesongen. I moderne tid har reinen også blitt populær i sport, mens snøscooteren har overtatt mange av dens arbeidsoppgaver i det daglige livet. I reinkappkjøring blir det konkurrert over ulike distanser. Tradisjonelt konkurreres det over en distanse på 1 000 meter med slede, men i de siste årene har det også blitt utviklet en sprintdistanse.

Mange forbinder reinsdyret med julenissen. Dette skyldes innflytelsen fra amerikansk folklore og litteratur. Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823, hvor de opprinnelige åtte reinsdyrene som angivelig trekker nissens slede ble navngitt. Senere ble det niende reinsdyret introdusert i fortellingen om Reinsdyret Rudolf, som ble skrevet i 1939 og presentert i en sang i 1949.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Rangifer tarandus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Rangifer tarandus – detaljert artsinformasjon