Tåke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For det norske black metal-bandet, se Taake.
Morgentåke over en innsjø i Georgia i USA.
Tåke i Høyanger

Tåke eller skodde er en sky som er i kontakt med bakken. Den eneste forskjellen mellom skyer og tåker er at tåken er i kontakt med jordoverflaten. En sky som ikke er tåke i lavland, kan være tåke i høyere nivåer hvis skyen er i kontakt med fjell. For å kalles tåke må sikten være under 1000 m.

Det stedet med mest tåke i verden er Grand Banks utenfor øya Newfoundland, Canada. Det oppstår ofte tåke her fordi den kalde havstrømmen Labradorstrømmen fra nord her møter den mye varmere Golfstrømmen fra sør.

I Norge er Norskehavet, Ishavet og kysten ned til Jæren mest utsatt for tåke om sommeren, mens Sørlandskysten er mest utsatt om våren (pga av kaldt smeltevann fra Østersjøen). Innlandet og enkelte kyststrøk med mye strålingståke (se nedenfor), som for eksempel Oslo eller Kirkenes.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Tåke reduserer sikten. De to bildene tatt fra samme sted i Santa Barbara i California i USA viser forskjellen mellom en klar dag og en dag med tåke.

De fleste typer tåke oppstår når relativ fukt når 100 % på bakkenivå. Tåke kan dannes brått, og løses opp like brått, avhengig av på hvilken side av duggpunktet temperaturen er.

Et viktig unntak til denne generelle regelen er havtåke. Dette kommer av effekten salt har på tåke. Alle skyer krever et minimum av hygroskopiske partikler som vanndamp kan kondensere på. Over havoverflaten er de vanligste partiklene salt som kommer av brytende bølger. Med unntak av områder med mye kraftig vind, er kysten det vanligste området med brytende bølger, og derfor har kystområdene stor tetthet av saltpartikler i luften. Det har vært observert kondensasjon på saltpartikler ved så lav fukt som 70 %, så tåke kan oppstå selv i relativt tørr luft. Vanligvis fører slik tåke i luft med lavere fukt til en gjennomsiktig dis, fordi kondensasjonen konkurrerer med fordampingen.

Tåke kan produsere nedbør i form av yr. Yr oppstår når fuktigheten i tåken når 100 %, og de ørsmå skydråpene koaliserer til større dråper. Dette kan skje når tåken blir løftet og tilstrekkelig avkjølt, eller dersom den blir presset sammen ovenfra. Yr kan bli underkjølt hvis temperaturen faller under frysepunktet. I såfall kan tåken fryse direkte til is om den kommer i kontakt med en flate. Dette er kjent som frosttåke.

Tåken reduserer sikt. De fleste sjøfartøy kan uten problem kjøre i tåke hvis de har radar, men for veitrafikk er det verre, og kjøretøyene må kjøre saktere. Lokal tåke kan være farlig, siden den kan overraske sjåfører. Flyplasser kan få store problemer med forsinkelser ved tåke, og man har prøvd å utvikle metoder for å løse opp tåke (for eksempel oppvarming eller å drysse saltpartikler ned i tåken). Metodene virker til en viss grad med frosttåke. Da vil iskrystallene i tåken fryse på saltpartiklene og falle ned som snø.

Forskjellige typer tåke[rediger | rediger kilde]

Tåke kan oppstå på flere forskjellige måter, alt etter hvordan avkjølingen fører til kondensasjon.

Strålingståke nær Wolfenschiessen, Sveits.

Strålingståke[rediger | rediger kilde]

Strålingståke oppstår når jordoverflaten blir avkjølt ved langbølget (infrarød) utstråling etter solnedgang i stille vær med klar himmel. Den kalde overflaten fører til kondensasjon i luftlaget like over bakken ved varmekonduksjon. Ved vindstille forhold kan tåkelaget være mindre enn en meter tykt, men turbulens kan gjøre laget tykkere. Strålingståke er vanlig om høsten, og varer vanligvis ikke lenge etter soloppgang. Her til lands oppstår tåke typisk i indre strøk om høsten.

Adveksjonståke ved Golden Gate-broen in San Franciscobukten.

Adveksjonståke[rediger | rediger kilde]

Adveksjonståke oppstår når fuktig luft strømmer over en kald overflate ved adveksjon (vind) og blir nedkjølt. Det er vanlig når en varmfront passerer over et område dekket av snø, når varm luft strømmer over kaldt hav på høyere breddegrader, eller over havområder med oppstrømning. Dette er et fenomen vi kjenner her til lands. Sent på våren eller tidlig på sommeren mens havet fremdeles er kaldt, fører ofte milde sørlige luftstrømmer til tåke i Nordsjøen og Skagerrak, eller om sommeren i Barentshavet og Øst-Finnmark ved nordlig og østlig vind. Adveksjonståken kan så flytte seg inn mot kysten på flere måter. En kaldfront kan presse det marine luftlaget mot kysten, noe som vanligvis skjer om våren eller sent på høsten. På varme dager med tåke i havet kan solgangsbrisen føre til at tåke om ettermiddagen og kvelden blåser inn over land.

Fordampningståke[rediger | rediger kilde]

Fordampingståke er den mest lokale formen for tåke og oppstår når kald luft strømmer over et mye varmere vann eller fuktig overflate. Vanndamp fordamper raskt inn i atmosfæren, og kondenserer dersom temperaturen er under duggpunktet. Det blir da dannet en tynn tåke. Fordampningståke er mest vanlig i polare strøk og rundt store innsjøer sent på høsten og tidlig om vinteren mens innsjøene og havet fremdeles er varmt. Tåken blir ofte til frosttåke som da medfører rim.

Fronttåke[rediger | rediger kilde]

Nedbørståke (eller fronttåke) oppstår når nedbør faller inn i et tørrere luftlag under skyen, og vanndråpene fordamper til vanndamp. Vanndampen blir avkjølt til under duggpunktet og kondensarer til tåke.

Orografisk tåke ved Mt. Lushan i Jiangxi provinsen in Kina.

Orografisk tåke[rediger | rediger kilde]

Orografisk tåke blir dannet når luft blåser opp en skråning (kalt orografisk heving) og blir adiabatisk avkjølt mens den stiger. Dette får luften til å kondensere. På fjelltopper der skyene ikke er lave nok til å lage tåke, fører denne stigningen ofte likevel til frosttåke.

Daltåke[rediger | rediger kilde]

Daltåke oppstår i fjelldaler, ofte om vinteren. Den kommer som et resultat av at tung, kald luft synker ned i dalbunnen og danner en temperaturinversjon der varmere luft passerer over fjellene ovenfor. Dette er altså egentlig strålingståke som er styrt av lokal topografi. I rolige værsituasjoner kan den vare i flere dager.

Daltåke oppstår i daler, ofte om vinteren.

Iståke[rediger | rediger kilde]

Iståke er en form for tåke der dråpene har frosset til ekstremt små iskrystaller. Vanligvis må man ha temperaturer under -35°C for at dette skal skje, og tåken er derfor mest vanlig i arktiske og antarktiske strøk, og da gjerne i urbane områder. Vanndamp som finnes i eksos fra kjøretøy eller røyk fra oppvarming og kraftstasjoner fryser til is, og denne urbane iståken kan bli svært tett og vedvare dag og natt til temperaturen stiger. Iståke kan føre til et spesielt halofenomen, som kalles lyssøyler.

Frosttåke[rediger | rediger kilde]

Frosttåke oppstår når vanndråper fryser på overflater og danner hvit rimis. Dette er vanlig på fjelltopper som er eksponert for lave skyer. Dette er samme prinsipp som underkjølt regn.

Kunstig tåke[rediger | rediger kilde]

Kunstig tåke blir dannet ved å fordampe vann og glykol- eller glyserol-baserte væsker. Væsken blir sprøytet inn i en oppvarmet boks, og fordamper raskt. Trykket som oppstår presser dampen ut en åpning. Når dampen kommer i kontakt med den kjøligere luften utenfor, kondenserer den til tåke – se røykmaskin.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Fog – bilder, video eller lyd

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]