Ladested

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ladested (losse- og ladested) var et tettsted, vanligvis av bymessig karakter, hvor borgerne hadde privilegium til å drive handel, vareinnførsel (lossing) og -utførsel (lading), særlig med trelast. Et ladested hadde kun begrensede rettigheter, og formelt var det underlagt en større kjøpstad i samme landsdel. Det var på 1500-tallet at de første ladestedene vokste frem. En rekke steder i Norge har historisk status som ladested, og langt de fleste ble med tiden egen kjøpstad, dvs. fikk bystatus.

Status som losse- og ladested og status som by hang tett sammen, men var altså ikke det samme. Det er mange eksempler på at et strandsted først fikk status som ladested og senere kjøpstad.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Lille-Fosen var fra 1600-tallet ladested under kjøpstaden Trondheim. Dette ladestedet fikk i 1742 kjøpstadsrettigheter og navnet Kristiansund. Litografi fra omkring 1840.
Det var den omfattende trelasthandelen i området som gav Mosjøen losse- og ladestedsrettigheter. Med disse rettighetene kunne byen blant annet eksportere varer direkte til utlandet.

De norske ladestedenes opprinnelse går tilbake til 1500- og 1600-tallet, da utførsel av tømmer og trelast i økende grad foregikk både fra de gamle middelalderbyene og fra strandsteder på landsbygden. Fra omkring 1500 hadde hollendere begynt å oppsøke norske havner, hvor de kjøpte opp og gav kontant betaling for trelast. Dessuten forekom salg av proviant til forbiseilende skip. I myndighetenes forsøk på å utøve kontroll med handelen, fikk fremvoksende strandsteder gradvis formell status som ladesteder.

Ladestedene var i hovedsak mindre havnebyer og små, bymessige strandsteder som eksporterte tømmer og trelast. Borgere i ladestedene hadde offentlig privilegium til å drive slik handel, innenlands og utenlands.[trenger referanse] Ladestedene oppstod som følge av at kjøpstedenes monopol i senmiddelalderen delvis ble brutt opp.

På mange måter liknet ladestedene på kjøpstedene, bare i mindre målestokk. Begge hadde bymessig, tett bebyggelse og lå ved havner hvor trelast og fisk ble utskipet. Likheten gikk ikke bare på bebyggelse, men også på næringsveier og sosial og kulturell variasjon. Likevel var ladestedene mindre, og de manglet flere funksjoner som kjøpstedene var tillagt.

Formalia[rediger | rediger kilde]

Kjøpstedene hadde bredere rettigheter enn ladestedene, blant annet innenfor selvstyre, rettsvesen og forvaltning, og kjøpstadsborgerne hadde opprinnelig enerett til å drive næring i til dels store områder utenfor sin kjøpstad.

Ladestedenes handelsmenn, håndverksmestre og skippere (reder som drev skipsfart for egen regning) måtte ta borgerskap i sin overordnede kjøpstad. Ladestedsborgere som ønsket å drive handel, måtte søke om handelsborgerskap i sin kjøpstad eller i en av landets stiftsstader, godkjennes og avlegge borgered.

For å motta handelsborgerskap, måtte søkeren fremstille seg for magistraten i kjøpstaden, senere i ladestedet, og legge frem dåpsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville da prøve om vilkårene for borgerskap var til stede. Hvis søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen som borger og drive lovlig forretning.

De særlige rettighetene som kjøpstedene og ladestedene hadde, ble innskrenket med handelsloven av 1842. Privilegiene ble begrenset, og i 1857 kom det ytterligere lovbestemmelser som innebar at kjøpstedenes og ladestedenes monopol i realiteten ble opphevet. Fra dette tidspunkt kunne handel drives lovlig på landet.

I 1952 ble kjøpstedene og ladestedene avviklet som juridiske enheter, og de som fortsatt ikke var det, ble egne bykommuner.[trenger referanse] Små og mellomstore bykommuner ble noen år senere slått sammen med omliggende landkommuner, og mistet dermed den formelle statusen som by.

Begrepene ladested og by hang tett sammen, men var aldri det samme. Blant annet var de gjenstand for to separate søknader. Det viser blant annet tilfellet Mosjøen, som i 1875 fikk ladestedsrettigheter og i 1876 ble bykommune.

Liste over ladesteder[rediger | rediger kilde]

Ladesteder opprettet under dansk-norske konger[rediger | rediger kilde]

Sted Amt Opprettelse Overordnet kjøpstad Kommentar Ref.
Arendal Nedenes 1610 (nevnes da) Skien (trolig), fra 1641 Kristiansand Kjøpstad i 1723.
Bragernes Buskerud 1600-tallet Christiania Kjøpstad i 1715. Del av Drammen fra 1811.
Brevik Telemark 1500-tallet Kjøpstad i 1845.
Drøbak Akershus 1600-tallet Kjøpstad i 1842.
Egersund Stavanger 1798
Farsund Lister og Mandal 1795
Flekkefjord Lister og Mandal Tollsted i 1650. Kjøpstad i 1842.
Halden Smaalenene 1500-tallet Kjøpstad i 1665, og fikk da navnet Fredrikshald.
Hvitsten Akershus 1600-tallet
Hølen Akershus 1600-tallet Christiania Kjøpstad i 1848.
Lille-Fosen Romsdal 1600-tallet Trondheim Kjøpstad i 1742, og fikk da navnet Kristiansund.
Langesund Telemark 1765 Tollsted i 1570.
Lillesand Nedenes 1600-tallet
Mandal Lister og Mandal 1779 Tollsted i 1640. Kjøpstad i 1921.
Molde Romsdal 1614 Trondheim Kjøpstad i 1742.
Risør (Østerrisør) Nedenes 1614 Skien Kjøpstad i 1723.
Sandefjord Brunla 1570 Kjøpstad i 1845.
Sogndalstrand Stavanger 1600-tallet
Son Akershus 1604 Christiania(?)
Stathelle Telemark 1774 Kjøpstad i 1851.
Strømsø Buskerud 1600-tallet Tønsberg Kjøpstad i 1715. Del av Drammen fra 1811.
Ålesund Romsdal 1793 Ladested med begrensede rettigheter fra 1793 og med fulle rettigheter fra 1824. Kjøpstad i 1848.
Åsgårdstrand Tønsberg 1650 Tønsberg, fra 1660 under Holmestrand Kjøpstad fra 1752. Mistet denne statusen på 1800-tallet.[trenger referanse] Ble på 1900-tallet igjen regnet som ladested.[trenger referanse]

Ladesteder opprettet under svensk-norske konger[rediger | rediger kilde]

Sted Fylke Opprettelse Overordnet kjøpsted Kommentar Ref.
Florø Sogn og Fjordane 1860 Bykommune fra 1964
Haugesund Rogaland 1854 Kjøpstad i 1866.
Harstad Troms 1904
Holmsbu Buskerud 1847
Horten Vestfold 1858 Kjøpstad i 1907.
Kopervik Rogaland 1866
Mosjøen Nordland 1875 Bodø Egen kommune (som ladested)fra 1876 og til 1961.
Namsos Nord-Trøndelag 1845
Sandnes Rogaland 1860 Stavanger
Skudeneshavn Rogaland 1857
Steinkjer Nord-Trøndelag 1858
Svelvik Vestfold 1845
Tvedestrand Aust-Agder 1836

Ladesteder opprettet etter 1905[rediger | rediger kilde]

Sted Fylke Opprettelse Overordnet kjøpsted Kommentar Ref.
Brønnøysund Nordland 1923
Mo i Rana Nordland 1923
Svolvær Nordland 1919

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]