Fosnakulturen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Reproduksjon av en skiveøks som er karakteristisk for fosnakulturen

Fosnakulturen er betegnelsen på den tidligste bosetningen på norsk område. Den dateres til tidlig mesolitikum, dvs. ca. 10 500 – 6200/7600 før nåtid (BP). De første tusen årene blir ofte omtalt som «pionerfasen» eller pionerbosetningen.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Sporene etter fosnakulturen finnes langs hele norskekysten. De siste 20 år har gitt oss stadig flere funn, og de kan nå dateres bedre. En konsentrasjon av funn fra fosnakulturen finnes på kysten av Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Tilsvarende boplasser finnes på svensk side, sørover Västkusten ned mot Göteborg. De sammenfattes der under navnet hensbackakulturen. I Nord-Norge kaltes lignende og samtidig steinalderkultur for Komsakulturen, men dette er nå de fleste forskere på vei bort fra. Et svært karakteristisk trekk for fosnaboplassene langs kysten er at de er knyttet til strandlinjene. Under istiden var landet presset ned av isen, og etter istiden har landet først raskt, seinere saktere, hevet seg. De eldste fosnaboplassene finner man derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene

Redskapsinventar[rediger | rediger kilde]

De typiske funn på en fosnaboplass er grovt tilhogde flintredskaper og store mengder avfallsflint etter redskapstilvirking. Eneggede pilespisser, mikrolitter og skive- og kjerneøkser, er karakteristiske redskapstyper. Det mest anvendte råstoffet er flint, særlig i Sør-Norge. Flekketeknikken er dominerende.

Forskningshistorie[rediger | rediger kilde]

De første funn fra Fosnakulturen ble gjort av Anders Nummedal, i 1909, ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Nummedal var geolog av utdannelse, og det var under studiet av strandlinjene fra tiden etter istiden at han oppdaget flint som måtte være bearbeidet av mennesker. I de påfølgende år gjorde han et stort registreringsarbeid, og påviste tilsvarende boplasser, på Nordvestlandet og videre sørover vestlandskysten, og i Oslofjordområdet. Da det ble klart at disse boplassene var del av et større funnkompleks, ble de oppkalt etter de første funnene; etter Kristiansunds alternative navn, Fosna, etter ladestedet Lille-Fosen.

Fra første stund har debatten gått om fosnakulturens opphav og datering. I Karl Ryghs første publikasjon i 1911 knytter han funnene til den sørskandinaviske ertebøllekulturen. Nummedal argumenterte for at de måtte være eldre enn som så. Han kunne imidlertid ikke påpeke noen direkte parallell til funn på kontinentet, så han postulerte at fosnafolket hadde sitt opphav på nordsjøfastlandet («Doggerland»).

I dag har vi et mye større materiale å bygge på, og helt andre dateringsverktøy enn datidens forskere. Dette er grunnen til at vi idag kan trekke paralleller til grupper på kontinentet. I den første pionerfasen har særlig ahrensburgkulturen vært trukket fram som en klar parallell. Men man skal huske på at alle disse tidligmesolittiske «kulturene» (ahrensburg-, fosna-, hensbacka- og maglemose-) er nasjonale konstruksjoner fra vår egen tid, og har svært lite med hvordan datidens mennesker oppfattet seg selv.

Nyere funn[rediger | rediger kilde]

Etter Nummedals arbeid er det gjort svært mye på dette feltet. På 1960-tallet undersøkte Erling Johansen tre boplasser på Høgnipen i Rakkestad, Østfold, som lenge ble stående som Norges eldste boplasser, ca. 9600 BP (boplassene på Høgnipen kan dateres kalibrert til ca. 9000 f.Kr.)[1] Men i 1992 ble det gravet ut en boplass ved GaltaRennesøy i Ryfylke som dateres til mellom 10 500 og 9300 BP (kalibrert ca. 9400 f.Kr.). Men her skal man legge merke til at det er betydelig slingringsmonn i dateringen.

I Møre og Romsdal er det fra 1990 og fram til 2007 gjort store nye funn fra fosnakulturen på Tjeldbergodden i Aure kommune, ved Nyhavna på Gossen i Aukra, ved Hestvikholmane i Averøy, og ved Kvernberget og Orvikan på Nordlandet i Kristiansund. Alle funnene skyldes arkeologiske utgravinger i forbindelse med utbygginger for olje- og gassvirksomheten på sokkelen utenfor Midt-Norge, samt utbygging i forbindelse med transport, næring, og industri.

I Vestfold er det i 2007 gjort funn fra fosnakulturen langs traseen for den nye E18 på strekningen fra Farriseidet ved Larvik til Langangen i Porsgrunn. Disse funnstedene er utgravd i 2007 og 2008. En av disse boplassene, Pauler 1, er datert til temmelig nøyaktig 10 200 BP (kalibrert ca. 9800 f.Kr.)[2] og regnes pr. dato som den eldste som er funnet i Norge.

I 1994 kom det fram et nærmest unikt funn av deler av tre menneskeskjeletter ved Hummervikholmen utenfor Søgne i Vest-Agder (jfr. Søgnekvinnen). Det eldste er datert til 9910-9600 BP, og hører inn under fosnakulturen.

Tidligere kjente man bare til Fosna-lokaliteter langs kysten, men de siste tiårenes undersøkelser {Linn Johannessen, "Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering" 2009} har vist at Fosna-folket tidlig beveget seg i innlandet og på høyfjellet (langs strendene til fjellvann). Mange bruker betegnelsen Fosna/Hensbacka-kulturen om den tidlige pionerbosetningen i Sverige og Norge (etter funnstedet Hensbacka ved Munkedal i Sverige). Et svært karakteristisk trekk for Fosna-boplassene langs kysten er at de er knyttet til strandlinjene, og jo høyere over dagens havnivå, jo eldre er boplassen (bl.a. fordi topografien tyder på at steinalderjegeren anla boplassen ved- eller i nærheten av strandlinjen, havets ressurser). Under istiden var landet presset ned av isen, og etter at isen trakk seg tilbake har landet først raskt, senere saktere, hevet seg. De eldste Fosna-boplassene (10 000-8000 f.Kr.) finner man derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene fra f.eks. Nøstvet-tid. I et barskt miljø må steder som ga god ly mot været og fine havneforhold ha spilt inn for valg av sted å slå seg ned. Av funnene ser vi at noen har sittet ved et ildsted (bål) og arbeidet med stein, tre, bein eller skinn. Alt som er av skinn, tre og bein er som regel råtnet og borte. Likevel kan vi si at vi har funnet spor etter mulige telt og/eller levegger, ut i fra steiner i halvsirkelform på boplassflaten. Funn av skrapere, bor og andre redskaper av flint vitner om bearbeiding av skinn, bein og tre, men alt organisk materiale er nå som regel borte. Flinten var spesielt godt egnet som materiale i våpen og redskaper på grunn av hardheten og den skarpe kanten man får når steinen deles (den kan bli ufattelig skarp). Det finnes imidlertid gode alternativer til flinten i den norske naturen, som f.eks. bergkrystall, chert og finkornet kvartsitt, som også er funnet på lokaliteter fra eldre steinalder. Fosna-folket var et nomadisk folk som flyttet rundt i tråd med sesongens variasjon på ressurstilgang. I takt med at isen trakk seg tilbake, fulgte reinsdyra og mennesket etter, og i løpet av bare 1000- til 2000 år var hele Norges kyst befolket.

Se også[rediger | rediger kilde]

Pionerbosetningen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Østfolds historie", bind 1 Øst for Folden, Ellen Anne Pedersen, Frans-Arne Stylegar og Per G. Norseng. Østfold fylkeskommune, 2003.
  2. ^ "E18 Brunlanesprosjektet" (pdf), Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

1. "Østfolds historie", bind 1 Øst for Folden, Ellen Anne Pedersen, Frans-Arne Stylegar og Per G. Norseng. Østfold fylkeskommune, 2003.

2. "E18 Brunlanesprosjektet" (pdf), Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, 2008.

Rygh, Karl : Stenaldersfund i Ytre Nordmøre. De Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter no. 10, Trondhjem 1911

Mehlum, Marit Holme: Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund. Årbok for Nordmøre Museum 1995.

Bjerck, Hein B.: Artikkel Fosnakulturen i Hedeager & Østmo: Norsk arkeologisk leksikon, Pax 2005 ISBN 82-530-2611-0

Fuglestvedt, Ingrid: Phenomenology and the Pioneer Settlement on the Western Scandinavian Peninsula. Bricoleur forlag, Göteborg 2009