Pave
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- «Pave» har flere betydninger.
Paven er biskop av Roma og er i egenskap av dette både leder av Den katolske kirke og monark i Vatikanstaten.
Pavedømmets autoritet hviler på Kristi ord til apostelen Peter: «Du er Peter, og på den klippe (petros) vil jeg bygge min kirke.» Som biskop av Roma inntok paven ingen særstilling i kristenheten før på 700-tallet. Så langt hadde han søkt verdslig beskyttelse hos den romerske keiseren i Konstantinopel/Bysants, men på første juledag i 800 oppstod «Vest-Roma», da pave Leo III kronet Karl den store til keiser i Peterskirken. Keiserlig beskyttelse betød keiserlig kontroll over kirken, men på 1000-tallet tok pave Gregor VII (1073-85) til orde for kirkens frigjøring fra verdslig innblanding. Her gjorde investitur-striden mest av seg, om hvem som skulle utnevne biskopene. Den pavelige domstol ble også brukt mye av lokale fyrster som voldgiftsdomstol, fordi den var hevet over nasjonale hensyn. Korstogene kunne ikke funnet sted uten en styrking av kirkens autoritet. Bare kirken kunne koordinere så store militære operasjoner og virke samlende på så ulike folkeslag. Men etter 1300 mistet pavedømmet mye makt til fyrstene og til kirkemøter kalt konsiler. [1]
Det pavelige botskontoret hadde mellom 100 og 200 ansatte i årene 1438 - 1531, da ca 150 saker med anmodninger om pavelig dispensasjon eller tilgivelse ble sendt til Roma fra Norge. Disse ble funnet og gjennomgått av professor Torstein Jørgensen i Vatikanets underjordiske arkiv, bestående av 150 000 hyllemeter. Botskontoret ble ledet av en kardinal som hadde fått delegert pavens «nøkkelmakt», dvs at han kunne låse opp himmelporten. Brevene kunne gjelde dispensasjon for å inngå ekteskap med en tre- eller firmenning, eller spise smør eller drikke melk under fasten. Munken Peter Håkonsson i et Bergenskloster søkte om tillatelse til å bo utenfor murene, da han var over førti år og derfor «uegnet til denne ordenens strenghet». Abbed i Selje kloster, Håkon Andreasson, søkte om lisens til å kunne gi tilgivelse lokalt. En sak gjaldt Svein Igulsson fra Stavanger, som søkte paven om å få gjenoppta samlivet med sin kone etter å ha begått incest med sin datter. Igulsson var allerede dømt i lokalsamfunnet og hadde som straff blant annet måttet gå naken gjennom Stavanger. Paven innvilget hans søknad.
I 1468 fikk Bjørgvin-presten Nikolas Olavsson tilgivelse for å ha drept en kollega. Olavsson hadde spurt den andre om han kunne holde messe i Olavssons sted. Han nektet, og det endte med en slåsskamp der tre andre prester måtte gå imellom. Senere oppsøkte den andre presten Olavsson, som hevdet at det var i selvforsvar han stakk ned kollegaen, som han mente var besatt av en ond ånd. Som alle de andre søkerne fikk Olavsson tilgivelse. Boten var oftest en pilegrimsferd, helst til Roma, men for nordmenn kunne den også gå til Nidaros (Trondheim). Men ofte hadde brevskriveren allerede reist til Roma, for å overlevere søknaden personlig. Reiseruten gikk gjerne sjøveien til Brugge, deretter over land til Marseille og så sjøveien igjen til Tiberens munnning. [2]
Før 1870 styrte pavene større deler av Italia (se Kirkestaten), men de mistet disse områdene da kongen av Sardinia okkuperte Kirkestaten for å samle Italia. Paven trakk seg da tilbake til Vatikanet, og nektet å ha noe med Italia å gjøre. Først på 1920-tallet klarte Italias daværende statsminister, Benito Mussolini, å oppnå forsoning med paven gjennom Lateranoverenskomsten. Da denne ble undertegnet, og Vatikanet dermed godkjent som en uavhengig stat med paven som overhode, ble det referert til en av Birgitta av Vadstenas tallrike åpenbaringer på 1300-tallet, der hun hadde uttalt at pavens verdslige makt alltid burde være liten, og oppgitt en størrelse omtrent som den Vatikanet faktisk fikk. Birgittas visjon ble likeledes referert til da Garibaldi overtok Kirkestaten i 1870. [3]
Den nåværende paven er Benedikt XVI, som ble valgt i en alder av 78 år i 2005.
Ordet pave kommer fra latin papa, som betyr «far». Det ble opprinnelig brukt som tiltaleform til alle prester i øst, men var forbeholdt biskoper i vest. Fra det 4. århundre har det vært en tittel eksklusivt brukt av biskopen av Roma.
Paveembetet regnes av Den katolske kirke for å være innstiftet av Jesus Kristus, som utnevnte Peter til overhode for kirken. Paven omtales derfor også som Successor Petri (Peters etterfølger). Andre titler som brukes er den opprinnelig hedenske tittelen Pontifex Maximus (høyeste brobygger), Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener) og Vicarius Iesu Christi (Jesu Kristi vikar). Paven omtales og tiltales offisielt som Den Hellige Far, med tiltaleformen Hellighet.
Den katolske kirke mener at pavedømmet kan bevitnes ut fra Det nye testamente. Blant flere bibelsteder som vitner om særlige ledelsesfullmakter gitt av Kristus til apostelen Peter, fremheves gjerne Matt. 16,18-19:
- Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker og referanser
- ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 208), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
- ^ Jørn-Arne Tomasgard: «Prest drepte prest», Bergens Tidende, 1.oktober 2003
- ^ Ola Åmodt: Roma - legender og merkverdigheter, Fritt forlag, Oslo 2006
