Leilending

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Leilending (senere også kalt bygselmann) var en person som leide skyldsatt jord (eiendom) av en jordeier. En leilending var bonde, men hans status var lavere enn odelsbonden, om gårdene ellers var like. Frem til 1700-tallet var de fleste norske bønder leilendinger.

Jordeierne var i de fleste tilfelle adelsmenn, kirken, etter reformasjonen kongen, og byborgere. Viktig for leilendingen var at jordeierne oftest bodde langt unna; på denne måten hadde norske bønder helt andre og friere vilkår enn standsfrendene ellers i Europa.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

1100-tallet kunne man ikke bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann (altså først som sønnesønns sønn av en løsingssønn). Leilendigen hadde rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 2 mark eller tilsvarende 214,32 gram sølv på 1100-tallet.

Livsvarig bygselkontrakt[rediger | rediger kilde]

Bonden skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av gården. Fra senmiddelalderen av var slike kontrakter ofte på livstid (såfremt man ikke misligholdt avtalen), og kontrakten kunne i de fleste tilfeller gå i arv mot at en ny kontrakt ble skrevet på arvingen. En bygselkontrakt gjaldt også for leilendingens enke; men hvis hun giftet seg opp igjen, måtte kontrakten skrives på nytt med hennes nye mann.

En leilending måtte betale landsskyld til jordeieren. Det fulgte også andre plikter med leilendingskontrakten, som at bygninger på eiendommen skulle vedlikeholdes og (i noen tilfeller) at man skulle hjelpe til på jordeierens gård ved behov.

En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen.

Frikjøp av leilendingsjord[rediger | rediger kilde]

Fra 1700-tallet har norske bønder kjøpt leilendinggårdene. I noen områder av landet var det få leilendinger, også i middelalderen; dette gjelder spesielt i Telemark og Agder. I andre landsdeler, som i Nord-Norge og på Vestlandet, og spesielt i fiskeridistriktene, var leilendingen den vanligste.

Leilendingen og sedelighetstilstanden[rediger | rediger kilde]

I sin bok Haram skriver sosiologen og folkelivsgranskeren Eilert Sundt om sammenhengen mellom folkets sedelighetstilstand og jordeie. Sundt hadde konstatert at HaramSunnmøre var det sted i landet der det ble født færrest barn utenfor ekteskap. Han reiste dit for å gjøre en studie av sammenhengene. Han konstaterte at bøndene, fiskerbøndene, på Haram var leilendinger. De var ikke interessert i å forbedre sine gårder; det kunne føre til øket landskyld. Derfor var de heller ikke interessert i å ha husmenn til gårdene sine. Alle unge visste at det var umulig å få en husmannsplass. Et leilendingsbruk (et gårdsbruk), kunne en ung mann bare skaffe seg ved å inngå ekteskap med en eldre enke. De fleste ekteskap ble derfor inngått som fornuftsekteskap. Sundt konstaterte at selv om sedelighetstilstanden tilsynelatende var god, var Haram likevel preget av svært alderdommelige sosiale forhold.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sundt: Haram. kap.5

Litteratur[rediger | rediger kilde]