Hjortedyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hjortedyr
Amerikansk elg (Alces americanus)
Amerikansk elg (Alces americanus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Cervidae
Goldfuss, 1820
Norsk(e) navn: hjortedyr,
hjortefamilien,
hjorter
Hører til: drøvtyggere,
hvaler og klovdyr,
Laurasiatheria
Antall arter: 50+
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: alle kontinenter unntatt Australia og Antarktika
Delgrupper:

Hjortedyr eller hjortefamilien (Cervidae), av noen også kalt cervider, er en familie som består av sky og varsomme fluktdyr, som i størrelse varierer fra ca. 6-8 kg (sørlig pudu) til over 800 kg (alaskaelg). Familien er delt i tre underfamilier og består av cirka 50 nålevende arter, fordelt i flere slekter. Hjortedyra er partåede hovdyr (Artiodactyla) og drøvtyggere (Ruminantia).

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Hjortedyra dukker opp i fossile funn fra tidlig miocen i Eurasia. Derfra migrerte familien til Nord-Afrika senere i samme periode, men i dag finnes det kun en underart igjen på dette kontinentet - berberhjort (Cervus elaphus barbarus). Under miocen migrerte så familien til Nord-Amerika, og da Panamalandbrua oppsto under sen pliocen migrerte den også videre til Sør-Amerika.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Hjortedyr finnes i dag naturlig over nesten hele verden, unntatt sør for Sahara i Afrika, i Australia og Antarktis. Arter har imidlertid også blitt introdusert til steder der de normalt ikke er representert eller var utdødd.

I Norge finnes artene europeisk rådyr, dåhjort (introdusert), rein, hjort og elg.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Hjortedyr er meget hurtige dyr. En fellesnevner for alle er lange, tynne lemmer som ender i klover. Kroppen er gjerne langstrakt og dyra har store øyne som sitter på siden av hodet, slik at de lett oppfanger bevegelse og raskt kan flykte fra eventuelle fiender. Derfor kalles de også fluktdyr.

Hjortedyr har hårkledde hornstilker på hodet som kalles et gevir. Geviret felles hvert år og vokser ut på nytt. Det består av beinvev. I vekstperioden er horna dekket av et hudlag, kalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst, tørker basten ut og hannen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot trær, busker og kratt. Som regel utvikler bare hannen gevir, men det finnes et par unntak. Hos reinsdyr har også hunnene gevir. De er imidlertid ikke like prangende som hos hannen. Vannrådyr (Hydropotes inermis) har ingen av kjønnene gevir, men hannen har støttenner.

Hjortedyr har firekamret mage. De jorter og har en bakterieflora som er spesielt innrettet på å fordøye plantevekster (planteetere).

Hjortedyra er stort sett å regne som flokkdyr. Flokkene består av alt fra noen få individer til mange titalls dyr, avhengig av art, kjønn, alder og årstid. Noen arter regnes også som solitære (lever ensomme). De fleste artene er polygame. Hannene sloss om retten til å pare seg og samler gjerne hunnene i såkalte haremlignende flokker. Den sterkestes rett sikrer artens framtid, gjennom at de største og sterkeste hannen som regel er de som får pare seg og føre genene videre.

Arter[rediger | rediger kilde]

Listen nedenfor er i henhold til Hernandez-Fernandez og Vrba (2005), som forutsetter tre underfamilier.[1]. Det er ikke full enighet om verken inndelingen eller antallet arter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hernandez-Fernandez, M., and E. S. Vrba. 2005. A complete estimate of the phylogenetic relationships in Ruminantia: a dated species-level supertree of the extant ruminants. Biological Review; 80: 269-302.

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Cervidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Cervidae – detaljert artsinformasjon