De skandinaviske fjellene
De skandinaviske fjellene eller Kjølen (på svensk Skanderna, Fjällen eller Kölen) er fjellkjeden som går langs den skandinaviske halvøy. Vestsiden av fjellene går bratt ned mot Nordsjøen og Norskehavet, og danner fjordene i Norge, mens de i nordøst heller slakt mot Sverige og Finland. I nord danner de grensen mellom Norge, Sverige og Finland, men er stort sett ikke mer enn åser i nærheten av Nordkapp. Fjellkeden er Europas lengste og har ikke noe offisielt navn.[1]
Fjellene er ikke veldig høye. Galdhøpiggen i Sør-Norge er det høyeste med 2 469 meter over havet. Den høyeste toppen i den nordlige del av Skandinavia er Kebnekaise med 2 106 meter over havet. Siden fjellene ligger såpass langt nord og får en jevn tilførsel av fuktighet fra vest, finnes det likevel mange ismarker og isbreer her. Mange av fjellene er også svært bratte, noe som gir dem et praktfullt og dramatisk utseende.
Innhold |
Geologi [rediger]
De skandinaviske fjellene må ikke forveksles med den kaledonske fjellkjede, som ble dannet i det samme området i silur og devon for mer enn 400 millioner år siden. Rester etter denne fjellkjeden finnes også i Skottland, Irland og på Svalbard og Øst-Grønland. Det var også en forbindelse til Appalachene i det østre Nord-Amerika. Fjellkjeden var like lang som Himalaya, og kanskje enda høyere. Etterhvert ble fjellkjeden erodert ned, og i mesozoikum var den skandinaviske halvøy en flat slette, et såkalt peneplan, delvis oversvømt av havet.[2]
I paleogen begynte den skandinaviske halvøy å heve seg, noe som skapte dagens fjellkjede. Etter at landskapet har hevet seg, er det blitt slitt ned av forvitring og erosjon fra elver. I de siste par millioner har også erosjon fra isbreer vært viktig. En regner med at det har vært minst fem hevningsperioder. Den siste perioden er kanskje ikke avsluttet, men det er usikkert fordi landhevningen etter siste istid skjuler eventuell annen hevning. Åpningen av Nord-Atlanteren og varmepunktet som nå ligger under Island, er sannsynligvis årsaken til at landskapet hevet seg.[3]
Bergartene i De skandinaviske fjellene kommer fra røttene i den kaledonske fjellkjeden, og det er stor variasjon i alder og type. Mange steder er grunnfjellet, som er mye eldre enn den kaledonske fjellkjeden, kommet fram i dagen. Flere av de høyeste områdene i Sør-Norge, som Jotunheimen, Hallingskarvet og Hårteigen, tilhører Jotundekket. Det er et skyvedekke av grunnfjell som er skjøvet flere hundre kilometer innover yngre bergarter. Den nederste delen av Jotundekket består av 1600–1700 millioner år gamle syenitter og monzonitter, samt yngre gabbroer som er rundt 1250 millioner år. I Lofoten, Vesterålen og Vest-Troms finnes det enda eldre bergarter som ble dannet i arkeisk tid for opptil 2800 millioner år siden.[4]
[rediger]
Tabellen viser de ti fjellene i Skandinavia med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i den nordlige del av Skandinavia, mens fire ligger i Sør-Norge. Åtte av fjellene ligger i Norge, mens to ligger i Sverige.
| Nr. | Navn | Høyde (moh.) |
Primær- faktor (m) |
Sekundær- faktor (km) |
Område |
|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Galdhøpiggen | 2469 | 2372 | 1568 | Jotunheimen |
| 2 | Kebnekaise | 2106 | 1747 | 757 | Kebnekaisemassivet |
| 3 | Jiehkkevárri | 1834 | 1736 | 156 | Lyngsalpene |
| 4 | Snøhetta | 2286 | 1675 | 82 | Dovrefjell |
| 5 | Store Lenangstind | 1625 | 1577 | 23 | Lyngsalpene |
| 6 | Sarektjåhkkå | 2089 | 1516 | 62 | Sarek |
| 7 | Gjegnet (Blånibba) | 1670 | 1460 | 45 | Nordfjord |
| 8 | Hamperokken | 1404 | 1396 | 19 | Tromshalvøya |
| 9 | Skårasalen | 1542 | 1384 | 7 | Sunnmørsalpene |
| 10 | Oksskolten | 1916 | 1381 | 193 | Okstindene |
Se også [rediger]
Referanser [rediger]
- ^ http://www.fjellkjeden.no/
- ^ I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt red., (2006). Landet blir til: Norges geologi, s. 178–257, 392–393. Norsk Geologisk Forening, Trondheim. ISBN 978-82-92344-31-6.
- ^ (2006). «Av hav stiger landet». I: Landet blir til: Norges geologi (red. I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt), s. 440–477. Norsk Geologisk Forening, Trondheim. ISBN 978-82-92344-31-6.
- ^ (2006). «Jordas urtid». I: Landet blir til: Norges geologi (red. I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt), s. 84–91, 110. Norsk Geologisk Forening, Trondheim. ISBN 978-82-92344-31-6.
