Den skandinaviske fjellkjede
| Den skandinaviske fjellkjede | |||
|---|---|---|---|
 Fra fjellområdet Hurrungane. | |||
| Andre navn | Skanderna (svensk) Skandit (finsk) Skánddat (samisk) | ||
| Geografi | |||
| Land |  Norge Sverige Finland | ||
| Høyeste punkt | |||
| Navn | Galdhøpiggen | ||
| Høyde | 2 469 moh.[1] | ||
| Beliggenhet | |||
 Den skandinaviske fjellkjede | |||
Den skandinaviske fjellkjede er fjellkjeden som går langs Den skandinaviske halvøy. Vestsiden av fjellene går bratt ned mot Nordsjøen og Norskehavet, og danner fjordene i Norge, mens de i nordøst heller slakt mot Sverige og Finland. I nord danner de grensen mellom Norge, Sverige og Finland, men er stort sett ikke mer enn åser i nærheten av Nordkapp. Fjellkjeden er Europas lengste. På svensk heter fjellkjeden Skanderna (i dagligtale Fjällen) og på finsk Skandit.
Fjellene er ikke veldig høye. Galdhøpiggen i Sør-Norge er det høyeste med 2469 meter over havet. Den høyeste toppen i den nordlige del av Skandinavia er Kebnekaise med 2106 meter over havet. Siden fjellene ligger såpass langt nord og får en jevn tilførsel av fuktighet fra vest, finnes det likevel mange ismarker og isbreer her. Mange av fjellene er også svært bratte, noe som skaper et praktfullt og dramatisk alpint terreng.
Geologi[rediger | rediger kilde]
Den skandinaviske fjellkjede inngår i, men må ikke forveksles med den kaledonske fjellkjede (Kaledonidene), som ble dannet i det samme området i silur og devon for mer enn 400 millioner år siden. Rester etter denne fjellkjeden finnes også i Skottland, Irland og på Svalbard og Øst-Grønland. Det var også en forbindelse til Appalachene i det østre Nord-Amerika. Fjellkjeden var like lang som Himalaya, og kanskje enda høyere. Etter hvert ble fjellkjeden erodert ned, og i mesozoikum var Den skandinaviske halvøy en flat slette, et såkalt peneplan, delvis oversvømt av havet.[2]
I paleogen begynte Den skandinaviske halvøy å heve seg, noe som skapte dagens fjellkjede. Etter at landskapet har hevet seg, er det blitt slitt ned av forvitring og erosjon fra elver. I de siste par millioner år har også erosjon fra isbreer vært viktig. En regner med at det har vært minst fem hevningsperioder. Den siste perioden er kanskje ikke avsluttet, men det er usikkert fordi landhevningen etter siste istid skjuler eventuell annen hevning. Åpningen av Nord-Atlanteren og varmepunktet som nå ligger under Island, er sannsynligvis årsaken til at landskapet hevet seg.[3]
En gruppe forskere fra Universitetet i Bergen og ETH i Zürich publiserte i 2012 en artikkel med en helt annen teori. Mengden av sedimenter på kontinentalsokkelen er for stor til bare å komme fra fjordene, noe som tyder på at både fjordene og de flate områdene i norske høyfjell er skapt av erosjon fra isbreer. De hevder at dagens fjellkjede er restene av den kaledonske fjellkjede og at den har eksistert sammenhengende i omtrent 400 millioner år.[4][5]
Seismiske undersøkelser viser at dagens fjellkjede ikke har dype røtter ned i jordskorpa. Det tolkes som et bevis på at den kaledonske fjellkjede var erodert ned allerede i devon, kort tid etter at den ble dannet. Eklogitt, som er dannet på mer enn 50 km dyp, ble hevet til nær overflaten, og sedimenter fra devon ble avsatt på toppen. På Øst-Grønland, som da hang sammen med Skandinavia, dekker marine sedimenter fra perm et peneplan som er erodert i kaledonsk fjell.[6]
Bergartene i den skandinaviske fjellkjede kommer fra røttene i den kaledonske fjellkjeden, og det er stor variasjon i alder og type. Mange steder er grunnfjellet, som er mye eldre enn den kaledonske fjellkjeden, kommet fram i dagen. Flere av de høyeste områdene i Sør-Norge, som Jotunheimen, Hallingskarvet og Hårteigen, tilhører Jotundekket. Det er et skyvedekke av grunnfjell som er skjøvet flere hundre kilometer innover yngre bergarter. Den nederste delen av Jotundekket består av 1600–1700 millioner år gamle syenitter og monzonitter, samt yngre gabbroer som er rundt 1250 millioner år. I Lofoten, Vesterålen og Vest-Troms finnes det enda eldre bergarter som ble dannet i arkeisk tid for opptil 2800 millioner år siden.[7]
[rediger | rediger kilde]
Tabellen viser de ti fjellene i Skandinavia med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i den nordlige del av Skandinavia, mens fire ligger i Sør-Norge. Åtte av fjellene ligger i Norge, mens to ligger i Sverige.
| Nr. | Navn | Høyde (moh.) |
Primær- faktor (m) |
Sekundær- faktor (km) |
Område |
|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Galdhøpiggen | 2469 | 2372 | 1568 | Jotunheimen |
| 2 | Kebnekaise | 2101 | 1742 | 757 | Kebnekaisemassivet |
| 3 | Jiehkkevárri | 1834 | 1736 | 156 | Lyngsalpan |
| 4 | Snøhetta | 2286 | 1675 | 83 | Dovrefjell |
| 5 | Store Lenangstind | 1625 | 1577 | 23 | Lyngsalpan |
| 6 | Sarektjåhkkå | 2089 | 1521 | 62 | Sarek |
| 7 | Gjegnet (Blånibba) | 1670 | 1460 | 45 | Nordfjord |
| 8 | Hamperokken | 1404 | 1396 | 19 | Tromshalvøya |
| 9 | Skårasalen | 1542 | 1384 | 7 | Sunnmørsalpene |
| 10 | Oksskolten | 1916 | 1381 | 193 | Okstindan |
Nordryggen[rediger | rediger kilde]
Norsk geologisk forening og Den Norske Turistforening gjennomførte i 2013 en kampanje og offentlig avstemning om å gi fjellkjeden et nytt navn. Blant 5 000 forslag og sju finalister ble «Nordryggen» valgt ut.[8] Navnet har ikke offisiell status, men er tenkt brukt i reiselivsmarkedsføring.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ (en) Scandinavian Mountains Peakbagger
- ^ I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt, red. (2006). Landet blir til: Norges geologi. Trondheim: Norsk Geologisk Forening. s. 178–257, 392–393. ISBN 978-82-92344-31-6.
- ^ O.J. Martinsen og A. Nøttvedt (2006). «Av hav stiger landet». I I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt. Landet blir til: Norges geologi (PDF). Trondheim: Norsk Geologisk Forening. s. 440–477. ISBN 978-82-92344-31-6.
- ^ P. Steer m.fl. (2012). «Bimodal Plio–Quaternary glacial erosion of fjords and low-relief surfaces in Scandinavia». Nature Geoscience. 5: 635–639. ISSN 1752-0908. doi:10.1038/ngeo1549.
- ^ T. Erstad (5. september 2012). «New knowledge about the shaping of Scandinavian landscape». Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen. Besøkt 22. juni 2016.
- ^ P. Japsen og J.A. Chalmers (2022). «The Norwegian mountains: the result of multiple episodes of uplift and subsidence». GeologyToday. 38 (1): 13–19. ISSN 1365-2451. doi:10.1111/gto.12377.
- ^ Ø. Nordgulen og A. Andersen (2006). «Jordas urtid». I I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt. Landet blir til: Norges geologi. Trondheim: Norsk Geologisk Forening. s. 84–91, 110. ISBN 978-82-92344-31-6.
- ^ Fjellkjeden skal hete Nordryggen - Ut.no Arkivert 5. september 2015 hos Wayback Machine. (Besøkt 27.04.2015)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Scandinavian Mountains (range) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
