Slaget på Stiklestad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 63°47′48″N 11°34′00″Ø

Slaget ved Stiklestad
Konflikt: Striden mellom ladejarlene og Hårfagreætta
Slaget ved Stiklestad
Illustrasjon av Halfdan Egedius (18771899)
Dato 29. juli 1030
Sted Stiklestad, Nord-Trøndelag
Resultat
Bondehæren vant
Parter
En sammensatt bondehær En sammensatt kongshær
Kommandanter
Hårek fra Tjøtta
Tore Hund
Kalv Arnesson
Olav Haraldsson
Styrker
7 000 (i følge Snorre) 3 500 (i følge Snorre)
Tap
ukjent ukjent

Slaget ved Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slag i Norges historie. I dette slaget ved Stiklestad i Verdal kommune, mistet kong Olav Haraldsson livet. Han ble ett år etter helgenerklært, og slaget representerer idag innføringen av kristendommen til Norge. Beretningene om det store slaget dukker ikke opp i sagaene før på 1200-tallet, og ifølge yngre historienedtegnelser ble kongen drept i et langt mindre oppgjør enn det tradisjonen forteller.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1028 måtte Olav Haraldsson, 13 år etter at han ble konge, gå i eksil etter at Knut den mektige og Ladejarlen hadde inngått en allianse. Han flyktet til Gardarike (Russland), og oppholdt seg der et års tid.

Da Håkon Jarl druknet i 1029 øynet Olav igjen muligheten til å komme til makten i Norge. Han vendte tilbake gjennom Sverige med en hær, og kom fram til Verdal, nord for Nidaros. Den 29. juli 1030 møtte han der, på Stiklestad, en hær ledet av Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson. Snorre Sturlason skrev, vel å merke 200 år senere, at denne hæren besto av mer enn 7 000 mann, omkring dobbelt så mange som det Olav hadde. Tallet er usikkert, både de absolutte tall og forholdstallet. Det virker dog riktig at Olav hadde færre soldater med seg enn hans motstandere.

Olav hadde på dette tidspunktet ingen vesentlige støttespillere i Norge. Han hadde gjort seg upopulær hos stormennene gjennom sin tyranniske opptreden, hos bøndene gjennom tvangskristningen og hos sin egen familie ved å utrydde konkurrenter til tronen. Kongshæren besto hovedsakelig av deler av hirden, utenlandske soldater og tilfeldige eventyrere han hadde rekruttert på veien gjennom Sverige. Den såkalte bondehæren var en bred allianse der de fleste norske høvdinger inngikk, sammen med frie bønder, både kristne og hedninger.

Lite tyder på at slaget hadde noen nevneverdig betydning for kristningen av Norge, men like fullt regnes dette som en sentral begivenhet i kristendommens historie i Norge.[1][2]

Slaget[rediger | rediger kilde]

På morgenen, før slaget begynte, sov Olav en stund. Han skal ha fortalt etterpå at han hadde drømt at han klatret opp en stige inn i himmelen. Dette ble en viktig del av Olavslegenden, da det ble sett som et tegn på at Olav hadde fått vite at han skulle lide martyrdøden.

Bondehæren viste seg å være den sterkeste, og Olav ble omringet av sine fiender. Snorre forteller at han ble drept av tre sår; Torstein Knarresmed hogg ham med øks i det venstre beinet over kneet, Tore Hund stakk et spyd i magen hans, og han fikk et hogg i halsen på venstre side med sverd. Snorre forteller at han fikk hogget i låret først, og da kastet han fra seg sverdet. Av disse tre sårene døde kongen.

Det blir som regel oppgitt at Kalv Arnesson var den som hogg kongen på venstre side av halsen, men Snorre Sturlasson oppgir selv tvil om dette. Ved Kalv Arnessons side var det en annen ung mann som også het Kalv, sønn av Arnfinn Armodsson. Snorre sier kun at kongen fikk et hogg av en Kalv, og legger til «Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret.»

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter hans fall snudde stemningen i bondehæren, først hos høvdingene og siden hos bøndene. Olav ble gravlagt ved elvekanten i Nidaros,[3] og rykter begynte å gå om at han var en helgen. Etter et år ble hans lik gravet opp, og man fant ut at det var like friskt som da han døde.[3] Dette ble sett som et sikkert tegn på hans hellighet, og liket (fra da av sett som et viktig relikvie) ble flyttet til Nidaros og oppbevart i St. Olavs skrin, den viktigste og mest kostbare gjenstanden som eksisterte i Norge i middelalderen.

Slagstedet[rediger | rediger kilde]

29. juli 1954 ga eieren av gården Sul tillatelse til å oppføre et teaterstykke basert på slaget på sin eiendom. Spelet om Heilag Olav ble et årvisst fenomen, og er det største utendørsdrama i Skandinavia, sett av mer enn 600 000 besøkere.

Den katolske kirke kjøpte i 1875 en tomt rett ved slagstedet for å bygge kapell der. Dette sto ferdig akkurat i tide til feiringen av 900-årsdagen for slaget, 29. juli 1930. Kapellet, som naturlig nok heter St. Olavs kapell, er fortsatt i bruk, og i jubelåret 2000 velsignet pave Johannes Paul II de som deltok i liturgiske feiringer der i forbindelse med olsokfeiringen.

Slagdatoen[rediger | rediger kilde]

  • Datoen 29. juli 1030 er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 4. august 1030. Slaget fant altså sted noe senere på sommeren enn datoen 29. juli gir inntrykk av.
  • Noen har også hevdet at en annen datering av slaget er mulig. Årsaken er henvisninger i Heimskringla til Sigvat Skald som forteller om en solformørkelse under slaget. Den fant sted 31. august i 1030, og dette har gitt ophav til spekulasjonar om hvorvidt ikke slaget stod sist i august.[4] Imidlertid er det i moderne litteratur- og sagaforskning vanlig å betrakte referansen til solformørkelsen som ett av flere imitatio christi-motiv i Sagaen om Olav den hellige. Referansen til solformørkelsen blir altså ikke forstått som en gjengivelse av et historisk faktum, men snarere som et litterært grep som gjør at fortellingen om Olav den hellige i Heimskringla etterlikner Kristi liv. Det prefigurerende motivet er mørket som falt over Golgata ved den niende time da Jesus døde på korset. [5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersen, Per Thomas. Norsk litteraturhistorie. 2.utg. Universitetsforlaget, 2012.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stiklestad-myten Dagbladet
  2. ^ Myter for fall Magasinet Levende Historie
  3. ^ a b Helgenkåring hos stiklestad.no
  4. ^ Slaget 29. juli fra stiklestad.no besøkt 16. oktober 2014.
  5. ^ Dette poenget er hentet fra Per Thomas Andersens' «Norrøn litteratur» I: Norsk litteraturhistorie, s 51-52

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]