Olav Engelbrektsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Olav Engelbrektsson
Født ca. 1480
Trondenes, Norge
Død 7. februar 1538
Lier, Nederlandene
Yrke Katolsk prest
Alma mater Universität Rostock
Erkebiskop av Nidaros
13. april 1523–1. april 1537
Forgjenger Erik Walkendorf
Det norske riksrådets formann
1523–1536
Forgjenger Erik Walkendorf

Olav Engelbrektsson (født ca. 1480 på Trondenes, død 7. februar 1538 i Lier i Nederlandene) var en norsk katolsk erkebiskop. Han studerte i Tyskland, der han også virket som magister i noen år. I 1515 kom han til Nidaros, hvor han ble dekanus ved domkapitelet. Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop i Nidaros erkebispedømme i 1523. Han fungerte også som formann i det norske riksrådet fra innsettelsen som erkebiskop og frem til rådets oppløsning i 1536.

Han forsvarte katolske interesser i Norge på en tid da protestantismen fikk mer og mer innpass, blant annet gjennom danske adelsmenn. Hans iver for norsk selvstyre ble underbygget gjennom allianser i riksrådet, ofte med dem som først og fremst kjempet for å øke egen makt og eiendom. Økende press gjorde at han lot bygge Steinvikholm slott, det største byggverket oppført i norsk middelalder. Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for erkebiskopen, og hit bragte han også St. Olavs skrin. Med reformasjonen i 1537 led Olav Engelbrektsson nederlag for den danske kongemakten. Erkebiskopens flukt fra Steinvikholm våren 1537 markerte den definitive slutten for Norge som en selvstendig del av Danmark-Norge, og innledet den såkalte dansketiden. Den katolske kirke i Norge ble forbudt, og Olav Engelbrektsson ble således landets siste erkebiskop.

Etter sin død ble Olav Engelbrektsson gitt et «dårlig ettermæle som en upålitelig og intrigant prelat» av protestantiske historikere.[1] Dette bildet endret seg ikke nevneverdig etter 1814, og han ble klandret for å ha fremmet katolske interesser på bekostning av norske.[2] I nyere tid har historikere i stor grad tilbakevist denne kritikken og betegnet den som urimelig.

Familiebakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Trondenes kirke. Trondenes var et viktig kirkelig senter i Nord-Norge, selv lenge før Olav Engelbrektssons slekt etablerte seg her.
Nidarosdomen var det åndelige sentrum i Norge i middelalderen.

Olav Engelbrektsson antas å ha blitt født på Trondenes ved Harstad i Troms rundt 1480 som sønn av Engelbrekt Gunnarsson og Jorunn. Engelbrekt Gunnarson var bondefører og storbonde på Romerike rundt 1447. Han lå flere ganger i strid med den danske fogden Lasse Skjold, og endte med å ta livet av ham. Forskere mener dette er grunnen til at Engelbrekt og Jorunn dro til Trondenes der sønnen Aslak bodde, ettersom Aslak var tidens mest velstående mann mellom Bergen og Senja.[3] Olav vokste opp i et hjem som var i opposisjon til danskestyret, og det kan ha vært en av flere grunner til Olavs holdninger senere i livet.[4]

Olav Engelbrektsson var av gammel storbondeætt fra Romerike, og det hevdes ofte at han og hans slekt tilhørte lavadelen. Det har vært hevdet at kong Christian I adlet Engelbrekt Gunnarson og hans etterkommere en gang før 1480, men det har ikke blitt funnet kildebelegg for dette.[3][5] Familien hadde likevel et eget våpenskjold, en rød rose, omkranset av tre sølv liljer stillet 2 over en i trepas, i blåt felt, og dette ble også brukt av Olav. Det finnes opplysninger om at fem av Olavs slektninger var presteutdannet, deriblant farbroren Sakse Gunnarson og broren Gunnar Gunnarson. Gunnar ble senere kannik i Oslo, og noen av hans sønner fulgte også denne veien. Det var Sakse som sørget for den kirkelige opplæringen for Olav. Det er videre kjent at fem av de seks, da medregnet Olav, hadde studert ved universiteter i utlandet.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Olav Engelbrektsson ble i 1503 immatrikulert ved Universität Rostock i Tyskland,[6] som på den tiden hadde mellom 400 og 500 elever. Han var allerede prestevigd, og ønsket å fortsette med videre studier. Han tok etterhvert eksamen til flere universitetsgrader; baccalaureus i 1505 og magister artium i 1507. Ved universitetet ble teologi forelest etter konservativt katolsk mønster, men Rostock by var samtidig et senter for den nordtyske humanismen.[7] Det var flere gjesteforelesere med et reformerende ståsted ved universitetet opp gjennom årene, men undervisningen gikk i sitt vante mønster gjennom hele Olav Engelbrektssons tid her, mye på grunn av at den fremste teologiprofessoren var underkommissær for den pavelige avlatshandelen i byen.[7]

Olav Engelbrektsson ble tidlig forstander for det norske studentkollegiet, kalt Regentia Sancti Olavi, oppkalt etter martyrkongen Olav den hellige. Det hadde tilhold i en egen bygning som på norsk gikk under navnet «St. Olavs hus». Blant studentene ble Olav kjent som en svært omgjengelig person, men ikke som spesielt karismatisk, og han var heller ikke den som vanligvis tok ordet i en stor forsamling. Han ble kjent med blant andre de svenske brødrene Johannes Magnus og Olaus Magnus, begge senere erkebiskoper i Uppsala, men sistnevnte allikevel best kjent for sitt kart over Norden, Carta Marina fra 1537. Olav Engelbrektsson ble spesielt god venn med Laurentius Andreæ, som raskt gikk over til protestantismen, og ble en viktig reformator for sitt syn i Sverige under Gustav Vasa, som han var kansler for. I 1515 hadde Olav Engelbrektsson vært ved universitet i elleve år, og hadde selv drevet undervisning etter sine egne studier, herunder en tid tilknyttet Det katolske universitetet i Leuven. Dette året bestemte han seg imidlertid for å vende tilbake til hjemlandet.

Arbeid i Nidaros[rediger | rediger kilde]

Olav Engelbrektsson nevnes som kannik i Oslo en kort periode etter sitt opphold i Rostock, men ble allerede den 10. mai 1515 nevnt som kannik i Nidaros. Den 17. desember samme år ble han med pavelig provisjon fra Leo X utnevnt til dekan i Nidaros, og etterfulgte avdøde Peter Jonsson Stut. Til tross for at Olav bare var i tredveårene, var han den fremste mannen i domkapitelet etter selve erkebiskopen, danske Erik Walkendorf. Walkendorf var blitt oppnevnt til sin stilling av kong Christian II i 1510 uten å være innstilt eller valgt fra domkapitelet.[8]

Olav Engelbrektsson hadde ansvaret for gjennomføringen av gudstjenestene i Nidarosdomen, og satt trolig i redaksjonen for messeboken Missale Nidrosiense, den første trykte, norske boken. Sammen med kantor Peter Sigurdsson fikk erkebiskop Walkendorf trykt boken i København i 1519. Ifølge kirkehistoriker Oluf Kolsrud er den «med sin omhyggelige behandling av den latinske tekstform et ypperlig bevis for Olavs lærdom». Senere utkom også den liturgiske boken Breviarium Nidrosiense. Olav stod på god fot med Walkendorf og ble hans official, altså leder for den kirkelige rettergangen i bispedømmet. Det ser også ut til at han var erkebiskopens økonom og regnskapsfører.

Da Walkendorf møtte rømme fra kong Christian IIs hardstyre i 1521, gikk stiftsstyret over til domkapitlet, hvor Olav Engelbrektsson var formann. Regnskapsbøker, jordeboken Register paa Sancte Oluffs Ioerdher (ca. 1533) og utstrakt byggevirksomhet tyder på at Olav var en «dyktig og allsidig administrator», ifølge historiker Øystein Rian.[1] Olav Engelbrektsson igangsatte full gjenoppbygging av Erkebispegården, som hadde fått både hallen i nordfløyen og deler av vestfløyen ødelagt av danske tropper i 1532.

Erkebiskop av Nidaros[rediger | rediger kilde]

Innsettelse[rediger | rediger kilde]

I 1522 kom nyheten til Nidaros om at Walkendorf var død i Roma. Domkapitelet valgte enstemmig Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop, og han dro derfor til Roma. Drøyt en måned før han var blitt valgt til erkebiskop, den 13. april, hadde kongen flyktet til Nederland etter at adelen gjorde opprør med hærhjelp fra Schleswig-Holstein. Dette var kjent for domkapitelet da Olav ble valgt, Engelbrektsson, ettersom det måtte sende brev til kongen for å få valget godkjent. På vei sydover besøkte Olav kongen i Mechelen i Belgia, siden han formelt sett forsatt var Norges konge. Olav Engelbrektsson hyllet kongen og lovet ham troskap, og han fikk med seg det kongelige godkjenningsbrevet som domkapitelet hadde bedt om.

Han måtte imidlertid vente på valget av en ny pave, etter at Hadrian VI døde den 14. september. Under oppholdet traff han geografen Jacob Ziegler, og gav ham opplysninger som ble brukt i verket «Schondia» fra 1532.[9] Olav Engelbrektssons uttalelser om Norge var preget av hans dype nasjonalfølelse og mistro til danske embedsmenn som undertrykte landet.[9] Han kunne endelig bli providert og vigd av den nyvalgte paven Klemens VII i desember 1523. Ved juletider forlot han Roma og satte kursen hjemover.

Olav Engelbrektsson ville sannsynligvis ikke ha blitt erkebiskop om kongen i København hadde hatt full kontroll over Norge. Situasjonen var imidlertid uryddig etter at Christian II hadde flyktet, samtidig som den nye kongen, Frederik I, ennå ikke var blitt lovlig valgt til konge av det norske riksrådet.

Utfordrende riksråd[rediger | rediger kilde]

Olav Engebrektssons våpenskjold med en rose omgitt av tre liljer og på skjoldet en bøylehjelm uten hjelmtegn eller hjelmklede.

Bergensmøtet i 1524[rediger | rediger kilde]

På et møte i Bergen i august 1524 utformet riksrådet en håndfestning som Frederik måtte godta for å bli valgt. Ifølge historiker Audun Dybdahl var dette en ren trenering av kroningen.[10] Først og fremst skulle Norge ha en likeverdig status med Danmark i unionen, med indre selvstyre ved det norske riksrådet, og med samtykke fra rådet til skattlegging og viktige utenrikspolitiske vedtak. Dessuten skulle den norske loven og kirken respekteres, norske arkivsaker skulle føres tilbake til Norge, og kongen skulle hjelpe til med å få tilbake alle landområder som Norge hadde tapt under tidligere konger. I tillegg var det mange betingelser for å styrke adelige og geistlige standsprivilegier. Det er uklart hvem som var hovedpersonen bak politikken under møtet i Bergen, Vincens Lunge eller Olav Engelbrektsson. Henrik Krummedike og Vincens Lunge hadde opprinnelig blitt sendt til Norge som stattholdere i 1523.[10]

Riksrådets politikk lignet også den gangen på den som ble ført ved tidligere tronskifter, og de nasjonale kravene samsvarte med Olav Engelbrektssons holdninger. De var utformet på et møte mellom erkebiskopen, biskop Mogens av Hamar og stormenn fra Østlandet i mai samme år. De to sikret seg på forhånd et samtykke fra kong Frederik til selve håndfestningen ved at Mogens reiste til kongen for å føre forhandlinger i forkant av møtet i Bergen.

Brudd med Vincens Lunge[rediger | rediger kilde]

Den uvørenheten som ble vist i gjennomføringen av politikken i tiden etter møtet i Bergen, er oftest blitt tillagt Vincens Lunge. Fra 1524 til 1525 presset han blant annet på for at Henrik Krummedike skulle fratas alle sine norske len, og for at Oluf Galle skulle få Akershus slott, begge deler i strid med kongens vilje. I Danmark ble Lunge oppfattet som mannen bak den utfordrende politikken, mens erkebiskopen ble oppfattet som mer sindig.[1]

Øystein Rian mener at Olav Engelbrektssons embetsførsel i årene 1524–1528 tyder på at han var tilhenger av en «forsiktig linje».[1] Hans posisjon som formann i riksrådet ble svekket av Vincent Lunges egenrådige linje, som dog ble institusjonelt styrket ved at Lunge fortsatt var kongens stattholder nordenfjells. Ifølge Rian må kong Frederik og det danske riksrådet sett kontrasten mellom Lunges dristighet og de andres forsiktighet.[1] Vincens Lunge svekket dessuten det norske samarbeidet ved å føre en godspolitikk som var direkte utfordrende mot andre adelsslekter. Han blandet seg også inn i tvister om arvegods.[10] Olav Engelbrektsson begynte selv å bli mistroisk til Lunge da denne gav uttrykk for sin sympati med protestantismen, noe som også hadde ført til uvennskap mellom Lunge og biskopene i Bergen og Stavanger.[1]

Vincens Lunge sørget for at flere kirkelige bygninger i Bergen ble jevnet med jorden, og han omgjorde i 1529 Nonneseter kloster til sin besfestede residens Lungegården.[10] Olav Engelbrektsson ble rasende over Lunges fremferd, og gikk åpent ut mot ham og hans medsammensvorne, Inger Ottesdotter Rømer (fru Inger til Austrått). Erkebiskopen beordret plyndring av Austrått, og tok samtidig kontrollen over de tilknyttede lenene, mens fru Inger rømte til Bergen. Olav Engelbrektsson var blitt lovet støtte fra Christian IIs svoger, keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, men støtten uteble. Erkebiskopen ble derfor tvunget til å love Frederik I nytt troskap, betale erstatning, og slutte fred med Vincens Lunge og fru Inger.[10]

Steinvikholm slott og St. Olavs skrin[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Steinvikholm slott og St. Olavs skrin

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Rian, Øystein (2000). «Olav Engelbrektsson». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg., bind 2 (red. Arntzen, Jon Gunnar). Kunnskapsforlaget, Oslo.
  2. ^ Øystein Rian: Olav Engelbrektsson Norsk Biografisk Leksikon, via snl.no, hentet 1. april 2013
  3. ^ a b Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv, bind 5, s. 403. Skatval Historielag.
  4. ^ Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv, bind 5, s. 402. Skatval Historielag.
  5. ^ Lysaker, Trygve (1961): «Erkebiskop Olav Engelbrektssons bakgrunn» – Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, nr. 3, s. 1–10.
  6. ^ Se immatrikulering av Olav Engelbrektsson i Rostocker Matrikelportal
  7. ^ a b Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv, bind 5, s. 404. Skatval Historielag.
  8. ^ Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv, bind 5, s. 405. Skatval Historielag.
  9. ^ a b Wallem, Fredrik B. (1917). Steinvikholm, s. 79. F. Bruns Boghandels Forlag, Trondhjem.
  10. ^ a b c d e Bull, Ida og Dybdahl, Audun (red.) (2005). Trøndelags historie, bind 2, s. 120–121. Tapir Akademisk Forlag, Trondheim.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv, bind 5. Skatval Historielag. ISBN 82-995735-7-2.
  • Beek, Dag Johan: Erkebiskop Olav Engelbrektssons siste leveår 1533–1538 : et politisk sluttspill eller utgangspunkt for en norsk ‘motreformasjon’?. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 2004.
  • Beek, Dag Johan (2008): «Olav Engelbrektssons siste leveår i utlendighet»» – St. Olav tidsskrift, nr. 2.
  • Beek, Dag Johan (2013). I erkebiskopens tid. Maktkamp, miljø og mennesker i erkebiskop Olav Engelbrektssons tid. Kristiansand. ISBN 978-82-999312-0-5.
  • Benedictow, Ole Jørgen (1977). Fra rike til provins 1448–1536. Cappelen, Oslo.
  • Brinchmann, Chr.; Angerholt, Johan (red.) (1926). Olav Engelbrektssøns Jordebok. Register paa St. Olavs jorder. Norges Rigsarkiv, Oslo.
  • Bull, Ida (red.) (2005). Trøndelags historie, bind 2. Tapir Akademisk Forlag, Trondheim. ISBN 82-519-2002-7.
  • Daae, Ludvig (1907): «Historisk Tidsskrift» , bind 19, s. 283–298.
  • Fjordholm,Odd og Hohler,Erla (2012). Geistlige segl fra Nidaros bispedømme, Norske sigiller fra middelalderen III, s. 82, 85, 87. Oslo.
  • Hansen, Jens-Richard: Erkebisp Olav Engelbrektssons politikk 1533-1536. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 1975.
  • Hoem, Edvard (2004). Kom fram, fyrste!. Oktober forlag, Oslo. ISBN 82-495-0199-3.
  • Koht, Halvdan (1951). Olav Engelbriktsson og sjølvstende-tapet 1537. Aschehoug, Oslo.
  • Leirfall, Jon (1969). Steinvikholm – borgen og byggherren. Steinvikholms venner.
  • Lysaker, Trygve (1961): «Erkebiskop Olav Engelbrektssons bakgrunn» – Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, nr. 3, s. 1–10.
  • Mathiesen, Henrik (1906). Steinvikholm slot og dets bygherre. Trondhjem.
  • Rian, Øystein (2000). «Olav Engelbrektsson». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg., bind 2 (red. Arntzen, Jon Gunnar). Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-1004-2.
  • Råna, Lise: … ei gåte i norsk politikk : en studie av synet på erkebiskop Olav Engelbrektsson i norsk historieforskning. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 2003.
  • Seip, Jens Arup (red.) (1936). Olav Engelbrektssons regnskapsbøker 1532–1538. Oslo.
  • Stølen, Anders (1995). Olav Engelbrektsson og Aspe-ætta: resyme over synspunkt. Romsdal sogelag.
  • Supphellen, Steinar (red.) (2004). Nytt søkelys på Olav Engelbrektsson. Rapport fra seminar i regi av Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab 10.–11. oktober 2003. Tapir Akademisk Forlag, Trondheim. ISBN 82-519-1980-0.
  • Sætre, Erik (1994). Veøy kirkes korstol og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Romsdal sogelag.
  • Wallem, Fredrik B. (1917). Steinvikholm. F. Bruns Boghandels Forlag, Trondhjem.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Erik Walkendorf 
Erkebiskop av Nidaros
(1523–1537)
Etterfølger:
 Ingen