Olav Engelbrektsson
| Olav Engelbrektsson | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 1480 Trondenes, Norge |
||
| Død | 7. februar 1538 Lier, Nederlandene |
||
| Yrke | Romersk-katolsk prest | ||
| Erkebiskop av Nidaros | |||
| 1523–1537 | |||
| Forgjenger | Erik Walkendorf | ||
| Riksrådets formann | |||
| 1523–1537 | |||
| Forgjenger | Erik Walkendorf | ||
Olav Engelbrektsson (født ca. 1480 på Trondenes, død 7. februar 1538 i Lier i Nederlandene) var en norsk katolsk prest og erkebiskop. Han studerte i Tyskland og tok magistergrad i Rostock, hvor han også jobbet som magister noen år. Han kom til Trondheim i 1515, der han ble dekanus ved domkapitelet i Nidaros. Olav ble valgt til erkebiskop av Nidaros i 1523. Han ble også leder av det norske Riksrådet.
Han forsvarte katolske interesser i Norge på en tid hvor protestantismen fikk mer og mer innpass, blant annet gjennom danske adelsmenn. Hans iver for norsk selvstyre ble underbygget gjennom allianser i Riksrådet, ofte med dem som kjempet først og fremst for å øke egen makt og eiendom. Reformasjonen i 1537 gjorde at Olav Engelbrektsson ble den siste erkebiskopen av Nidaros. Han etterlot St. Olavs skrin på Steinvikholm da han forlot landet.
Innhold |
[rediger] Tidlige år
[rediger] Bakgrunn
Olav Engelbrektsson antas å ha blitt født på Trondenes ved Harstad i Troms rundt 1480, som sønn av Engelbrekt Gunnarsson og Jorunn. Engelbrekt Gunnarson var bondefører og storbonde på Romerike rundt 1447. Han lå flere ganger i strid med den danske fogden Lasse Skjold og endte med å ta livet av ham. Forskere mener dette er grunnen til at Engelbrekt og Jorunn dro til Trondenes, hvor sønnen Aslak bodde; han var tidens mest velstående mann mellom Bergen og Senja.[1] Olav vokste opp i et hjem som var i opposisjon mot danskestyret, og det kan ha vært en av flere grunner til Olavs holdninger senere i livet.[2]
Olav Engelbrektsson var av gammel storbondeætt på Romerike , og det hevdes ofte at han og hans slekt tilhørte den sosiale gruppen kalt lavadelen. Kong Christian I adlet Engelbrekt Gunnarson og hans etterkommere en gang før 1480, men så sent som i 1961 skrev Trygve Lysaker at det ikke var kildebelegg for dette.[3][4] Familien hadde likevel et eget våpenskjold, en rød rose omkranset av tre liljer på blå bakgrunn, og dette ble også brukt av Olav. Det finnes opplysninger om at fem av Olavs slektninger var presteutdannet, blant dem farbroren Sakse Gunnarson og broren Gunnar Gunnarson. Gunnar ble senere kannik i Oslo, og noen av hans sønner gikk også denne veien. Det var Sakse som sørget for den kirkelige opplæringen for Olav. Det er videre kjent at fem av de seks, da medregnet Olav, hadde studert ved universiteter i utlandet.
[rediger] Studietid
Olav Engelbrektsson ble immatrikulert ved Universität Rostock i Tyskland, som på den tiden hadde mellom 400 og 500 elever, i 1503. Han var allerede prestevigd og ville fortsette med videre studier. Han tok etterhvert eksamen til flere universitetsgrader; baccalaureus i 1505 og magister artium (magistergraden) i 1507. Ved universitetet ble teologi forelest etter konservativt katolsk mønster, men Rostock by var samtidig et senter for den nordtyske humanismen.[5] Det var flere gjesteforelesere med et reformerende ståsted ved universitetet opp gjennom årene, men undervisningen gikk i sitt vante mønster gjennom hele Olav Engelbrektssons tid her, mye på grunn av at den fremste teologiprofessoren var underkommissær for den pavelige avlatshandelen i byen.[6]
Olav Engelbrektsson ble tidlig forstander for det norske studentkollegiet, kalt Regentia Sancti Olavi, oppkalt etter martyrkongen Olav den hellige. Det hadde tilhold i en egen bygning som på norsk gikk under navnet St. Olavs hus. Blant studentene ble Olav kjent som en svært omgjengelig person, men ikke som spesielt karismatisk, og han var heller ikke den som vanligvis tok ordet i en stor forsamling. Han ble kjent med blant andre de svenske brødrene Johannes Magnus og Olaus Magnus, begge senere erkebiskoper i Uppsala, men sistnevnte allikevel best kjent for sitt kart over Norden, Carta Marina fra 1537. Olav Engelbrektsson ble spesielt god venn med Laurentius Andreæ, som raskt gikk over til protestantismen og ble en viktig reformator for sitt syn i Sverige under Gustav Vasa, som han var kansler for. I 1515 hadde Olav Engelbrektsson vært ved universitet i 11 år, hadde selv drevet undervisning etter sine egne studier (en tid tilknyttet Det katolske universitetet i Leuven), men bestemte seg for å vende tilbake til hjemlandet.
[rediger] Arbeid i Nidaros
Olav Engelbrektsson nevnes som kannik i Oslo en kort periode etter sitt opphold i Rostock, men ble allerede 10. mai 1515 nevnt som kannik i Nidaros. 17. desember samme år ble han med pavelig provisjon fra Leo X utnevnt til dekan i Nidaros og etterfulgte avdøde Peter Jonsson Stut. Til tross for at Olav bare var i 30-årene, var han nå den fremste mannen i domkapitelet etter selve erkebiskopen, danske Erik Walkendorf. Walkendorf var blitt oppnevnt til sin stilling av Christian II i 1510 uten å være innstilt eller valgt fra domkapitelet.[7] I 1519 fikk han i København trykt messeboken Missale Nidrosiense sammen med kantoren Peter Sigurdsson.
Olav Engelbrektsson hadde ansvaret for gjennomføringen av gudstjenestene i Nidarosdomen og må ha bidratt til utgivelsen av messeboken. Ifølge Oluf Kolsrud er den «med sin omhyggelige behandling av den latinske tekstform et ypperlig bevis for Olavs lærdom». Olav stod på god fot med Walkendorf og ble hans official, altså den som ledet den kirkelige rettergangen i bispedømmet. Det ser også ut til at han var erkebiskopens økonom og regnskapsfører.
[rediger] Erkebiskop
[rediger] Innsettelse
Da Walkendorf møtte rømme fra Christian IIs hardstyre i 1521, gikk stiftsstyret over til domkapitlet, der Olav var formann. I 1522 kom nyheten til Nidaros om at Walkendorf var død i Roma. Domkapitelet valgte enstemmig Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop, og han dro derfor til Roma. Drøyt en måned før han var blitt valgt til erkebiskop, den 13. april, hadde kongen flyktet til Nederland etter at adelen gjorde opprør med hærhjelp fra Schleswig-Holstein. Dette var kjent for domkapitelet da Olav ble valgt, Engelbrektsson, ettersom det måtte sende brev til kongen for å få valget godkjent. På vei sydover besøkte Olav kongen i Mechelen i Belgia, siden han formelt sett forsatt var Norges konge. Olav Engelbrektsson hyllet kongen og lovet ham troskap, og han fikk med seg det kongelige godkjenningsbrevet som domkapitelet hadde bedt om.
Han måtte imidlertid vente på valget av en ny pave etter at Hadrian VI døde 14. september. Under oppholdet traff han geografen Jacob Ziegler og gav ham opplysninger som ble brukt i verket «Schondia» fra 1532.[8] Olav Engelbrektssons uttalelser om Norge var preget av hans dype nasjonalfølelse og hans mistro til danske embetsmenn som undertrykket landet.[9] Han kunne endelig bli providert og vigd av den nyvalgte paven Klemens VII i desember 1523. Ved juletider forlot han Roma og satte kursen hjemover.
Olav Engelbrektsson ville sannsynligvis ikke ha blitt erkebiskop om kongen i København hadde hatt full kontroll over Norge. Situasjonen var imidlertid uryddig etter at Christian II hadde flyktet, samtidig som den nye kongen, Frederik I, ennå ikke var blitt lovlig valgt til konge av det norske riksrådet.
[rediger] Utfordrende riksråd
[rediger] Bergensmøtet i 1524
På et møte i Bergen i august 1524 utformet riksrådet en håndfestning som Frederik måtte godta for å bli valgt. Ifølge Audun Dybdahl var dette en ren trenering av kroningen.[10] Først og fremst skulle Norge ha en likeverdig status med Danmark i unionen, med indre selvstyre ved det norske riksrådet, og med samtykke fra rådet til skattlegging og viktige utenrikspolitiske vedtak. Dessuten skulle den norske loven og kirken respekteres, norske arkivsaker skulle føres tilbake til Norge, og kongen skulle hjelpe til med å få tilbake alle landområder som Norge hadde tapt under tidligere konger. I tillegg var det mange betingelser for å styrke adelige og geistlige standsprivilegier. Det er uklart hvem som var hovedpersonen bak politikken under møtet i Bergen, Vincens Lunge eller Olav Engelbrektsson. Henrik Krummedike og Vincens Lunge hadde opprinnelig blitt sendt til Norge som stattholdere i 1523.[11]
Riksrådets politikk lignet også den gangen på den som ble ført ved tidligere tronskifter, og de nasjonale kravene samsvarte med Olav Engelbrektssons holdninger. De var utformet på et møte mellom erkebiskopen, biskop Mogens av Hamar og stormenn fra Østlandet i mai samme år. De to sikret seg på forhånd et samtykke fra kong Frederik til selve håndfestningen ved at Mogens reiste til kongen for å føre forhandlinger i forkant av møtet i Bergen.
[rediger] Brudd med Vincens Lunge
Den uvørenheten som ble vist i gjennomføringen av politikken i tiden etter møtet i Bergen, er oftest blitt tillagt Vincens Lunge. I 1524–1525 presset han blant annet på for at Henrik Krummedike skulle fratas alle sine norske len, og for at Oluf Galle skulle få Akershus slott, begge i strid med kongens vilje. I Danmark ble Lunge oppfattet som mannen bak den utfordrende politikken, mens erkebiskopen ble oppfattet som mer sindig.[12]
Øystein Rian mener at Olav Engelbrektssons embetsførsel i perioden 1524–1528 tyder på at han var tilhenger av en «forsiktig linje».[13] Hans posisjon som formann i Riksrådet ble svekket av Vincent Lunges egenrådige linje, som dog ble institusjonelt styrket ved at Lunge fortsatt var kongens stattholder nordenfjells. Ifølge Rian må kong Frederik og det danske riksrådet sett kontrasten mellom Lunges dristighet og de andres forsiktighet.[14] Vincens Lunge svekket dessuten det norske samarbeidet ved å føre en godspolitikk som var direkte utfordrende mot andre adelsslekter. Han blandet seg også inn i tvister om arvegods.[15] OlavEngelbrektsson begynte selv å få mistro Lunge da denne gav uttrykk for sin sympati med lutherdommen, noe som også hadde ført til uvennskap mellom Lunge og biskopene i Bergen og Stavanger.[16]
Vincens Lunge sørget for at flere kirkelige bygninger i Bergen ble jevnet med jorden, og han omgjorde i 1529 Nonneseter kloster til sin besfestede residens Lungegården.[17] Olav Engelbrektsson ble rasende over Lunges fremferd og gikk åpent ut mot ham og hans medsammensvorne, Inger Ottesdotter Rømer (fru Inger til Austrått). Erkebiskopen beordret plyndring av Austrått og tok samtidig kontrollen over de tilknyttede lenene, mens fru Inger rømte til Bergen.[18] Olav Engelbrektsson var blitt lovet støtte fra Christian IIs svoger, keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, men støtten uteble, og han ble derfor tvunget til å love Frederik I nytt troskap, betale erstatning og slutte fred med Vincens Lunge og fru Inger.[19]
[rediger] Steinvikholm slott og Olavsskrinet
Utdypende artikkel: Steinvikholm slott
Utdypende artikkel: St. Olavs skrin
[rediger] Referanser
- ^ Auran 2007, s. 403
- ^ Auran 2007, s. 402
- ^ Lysaker 1961
- ^ Auran 2007, s. 403
- ^ Auran 2007, s. 404
- ^ Auran 2007, s. 404
- ^ Auran 2007, s. 405
- ^ Wallem 1917, s. 79
- ^ Wallem 1917, s. 79
- ^ Bull 2005, s. 120
- ^ Bull 2005, s. 120
- ^ Rian 2000
- ^ Rian 2000
- ^ Rian 2000
- ^ Bull 2005, s. 120
- ^ Rian 2000
- ^ Bull 2005, s. 120
- ^ Bull 2005, s. 121
- ^ Bull 2005, s. 121
[rediger] Litteratur
- Auran, Per Agnar: Skatval : Vår historiske arv, bind V. Skatval Historielag, 2007. ISBN 978-82-995735-7-3.
- Beek, Dag Johan: Erkebiskop Olav Engelbrektssons siste leveår 1533–1538 : et politisk sluttspill eller utgangspunkt for en norsk ‘motreformasjon’?. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen, 2004.
- Beek, Dag Johan: «Olav Engelbrektssons siste leveår i utlendighet». I: St. Olav tidsskrift nr. 2, 2008.
- Benedictow, Ole Jørgen: Fra rike til provins 1448–1536. J.W. Cappelens Forlag, 1977.
- Brinchmann, C. og Angerholt, J. (red.): Olav Engelbrektssøns Jordebok. 1926.
- Bull, Ida (red.): Trøndelags historie, 2. bind. Tapir Akademisk Forlag, 2005.
- Daae, Ludvig: «Nogle bidrag til Erkebiskop Olav Engelbrektssøns historie». I: Historisk Tidsskrift, 4 rekker, 4. bind, s. 283–298.
- Hansen, Jens-Richard: Erkebisp Olav Engelbrektssons politikk 1533-1536. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo, 1975.
- Hoem, Edvard: Kom fram, fyrste! : Roman om erkebiskop Olav Engelbriktsson. 2004. ISBN 82-495-0199-3.
- Koht, Halvdan: Olav Engelbriktsson og sjølvstende-tapet 1537. 1951.
- Leirfall, Jon: Steinvikholm : Borgen og byggherren. Steinvikholms Venner, 1969.
- Lysaker, Trygve: «Erkebiskop Olav Engelbrektssons bakgrunn». I: Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Skrifter nr. 3, 1961, s. 1–10.
- Martinsen, Olav: «Olav Engelbrektsson». (Les)
- Rian, Øystein: «Olav Engelbrektsson». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, 2. bind. Kunnskapsforlaget, 2000. (Les)
- Råna, Lise: ... ei gåte i norsk politikk : en studie av synet på erkebiskop Olav Engelbrektsson i norsk historieforskning. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen, 2003.
- Seip, Jens Arup (red.): Olav Engelbrektssons regnskapsbøker 1532–1538. 1936.
- Stølen, Anders: Olav Engelbrektsson og Aspe-ætta: resyme over synspunkt. Romsdal sogelag, 1995.
- Supphellen, Steinar (red.): Nytt søkelys på Olav Engelbrektsson. Rapport fra seminar i regi av Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab 10.–11. oktober 2003. Tapir Academic Press, 2004.
- Sætre, Erik: Veøy kirkes korstol og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Romsdal sogelag, 1994.
- Wallem, Fredrik B.: Steinvikholm. F. Bruns Boghandels Forlag, 1917.
[rediger] Eksterne lenker
| Forgjenger: Erik Walkendorf |
Erkebiskop av Nidaros |
Etterfølger: Ingen |
