Apokope

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Apokope (fra gresk ἀποκοπή, «avkutting») betegner i språkvitenskapen bortfall av lyder eller stavelser sist i ord. Ofte skyldes bortfallet at stavelsen tidligere var trykksvak. Hvis en f.eks. sammenligner latin lup[us] (ulv) med fransk loup, ser en at den siste stavelsen i latin har falt helt bort i dagens fransk.

I norske dialekter er det to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Nordland. I Nordland er apokopen på sitt sterkeste, hvor så godt som alle trykksvake e-er er forsvunnet. I Trøndelag er det ikke apokope i såkalte jamvektsord.

Her er et eksempel på ulik grad av apokope i infintiv:

Norrønt Trøndelag Nordland
å líka, å kasta
(inf., lang rotstavelse)
å lik', å kast'
(apokope)
å lik', å kast'
(apokope)
å bera, å vera
(inf., kort rotstavelse)
å bærra/bårrå, å værra/vårrå o.l.[1]
(ikke apokope)
å bær', å vær'

Apokope er ikke et fenomen som er begrenset til infinitiver. En mye brukt eksempelsetning for å illustrere apokope i dens kjerneområde er:

  • E sku' te Fausk' å kjøp' kak' førr ei kron'.

Her vises apokopen til fulle i:

  • Preteritum (sku')
  • Infinitiv (kjøp')
  • Substantiv (kak' og kron')
  • Stedsnavn (Fausk')

Andre norske dialekter har ikke apokope i stavelsen nærmest trykkstavelsen, men i stavelser lenger bak, f.eks. båtan (båtane).

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I yngre trøndermål og i byene kan man også finne de apokoperte formene å bær', å vær'.