Maltøl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Maltøl er det tradisjonelle ølet som folk flest har brygget hjemme hos seg selv fra vikingtiden og frem til i dag. Dette er en egen bryggetradisjon som er helt adskilt fra den moderne hjemmebryggingen som ble utbredt fra begynnelsen av 1990-tallet, der man brygger utenlandske øltyper som porter og IPA. Maltølet ble opprinnelig brygget i hele Norge sør for polarsirkelen, men døde gradvis ut i det meste av Norge. På Romerike døde bryggingen ut på 1700-tallet, mens i resten av Norge døde den for det meste ut rundt århundreskiftet eller i de første tiårene av 1900-tallet. I dag overlever tradisjonen så vidt i Telemark, Hardanger, Voss, deler av Sogn og Fjordane, Sunnmøre, Oppdal og i deler av Nord-Trøndelag.

Brygging av maltøl er en tradisjon som går tilbake til førhistorisk tid, og som gradvis har endret seg i løpet av århundrene. I gammel tid var kanskje de viktigste endringene innføringen av kobberkjelene og at man tok i bruk humle. På 1900-tallet skjedde også store endringer, ved at man ofte sluttet å malte selv, begynte å kjøpe apotekerhumle og skiftet ut egne gjærstammer (kveik) med såkalt pressgjær (bakegjær). Likevel er mye av bryggeteknikkene og -utstyret langt på vei de samme som for flere århundrer siden.

Maltølet varierer stort fra brygger til brygger og fra område til område. De kanskje viktigste fellestrekkene er at man bruker einerlåg (avkok av einerkvister), metallkjeler over åpen ild, ikke filtrerer ølet og at ølet ikke er karbonert. I tillegg tilsettes humle typisk kun for å unngå infeksjon, og i svært begrenset grad for å gi smak.

Det finnes noen kjente typer maltøl, og den mest kjente er antagelig Stjørdalsøl fra Nord-Trøndelag. Stjørdalsøl brygges på korn som maltes av bryggeren selv i et såinnhus, og dette maltet får under maltingen en karakteristisk røyksmak som gir ølet mørk farge og røyksmak. Stjørdalsøl brygges i dag typisk med apotekerhumle og pressgjær. Noen ganger tilsettes sukker for å få opp alkoholprosenten, men noen bryggere mener dette er unødvendig, og at man skal klare seg med kun malt.

Vossaølet er en annen kjent maltøltype. I dag brygges denne på importert malt og humle, men noe av særpreget er bevart gjennom lange mesketider, lange koketider og bruken av kveik. Særlig kveiken gir en særegen, karaktisterisk smak. Vossaølet er typisk lysere enn Stjørdalsøl, og mye av fargen kommer fra den lange kokingen. Maltølet fra Hardanger har ikke noe eget navn, og ser ut til å være svært likt Vossaølet.

Råøl er en maltøltype som finnes noe spredt ut over geografisk. Dette er et øl der vørteren ikke blir kokt i det hele tatt, noe som er helt uhørt i moderne ølbrygging, men som også gjøres i tradisjonell hjemmebrygging i andre land. Råøl får en fyldigere kropp siden proteinet ikke skilles ut under koking, slik at det kan gjæres lenger ut uten å oppleves som tynt, men har lavere holdbarhet. Det er også større risiko for at ølet blir surt når man ikke koker det, men til gjengjeld får man en karakteristisk smaksprofil som er helt ulik øl der vørteren er kokt.

Maltølet fikk et oppsving i løpet av 1990-tallet, og bryggingen som var i ferd med å dø helt ut begynte å ta seg opp igjen flere steder i landet. De siste årene har mikrobryggeriene fattet interesse for maltølet, og en rekke øl som i varierende grad utgir seg for å være maltøl, f.eks med bruk av einerlåg, har kommet på markedet. Spesielt interessante er kanskje Alstadberger fra Klosterbryggeriet, som er et Stjørdalsøl brygget på lokalt malt, og Voss Bryggeris Vossabrygg anno 1814, som er et tradisjonelt Vossaøl med kveik. Alstadberger er godkjent som Norsk Spesialitet av Matmerk[1].

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.matmerk.no/spesialitet/alstadberger

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Brewing and Beer Traditions in Norway, Odd Nordland, Universitetsforlaget, 1969.
drikkestubbDenne drikkerelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.