Georges Bidault

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georges Bidault
FødtAugustin Georges Bidault
5. okt. 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Moulins[4][5]
Død27. jan. 1983[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Cambo-les-Bains[4]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, fransk motstandskjemper Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike (1st legislature of the Fifth French Republic, Loire's 6th constituency, 1958–1962)
  • president i Frankrikes provisoriske regjering (1946–1946)
  • statsminister (1949–1950)
  • Frankrikes president (1946–1946)
  • Frankrikes statsminister (1946–1946)
  • utenriksminister (1954–1954)
  • utenriksminister (1953–1954)
  • utenriksminister (1953–1953)
  • utenriksminister (1947–1948)
  • utenriksminister (1947–1947)
  • utenriksminister (1947–1947)
  • utenriksminister (1946–1946)
  • utenriksminister (1946–1946)
  • utenriksminister (1945–1946)
  • utenriksminister (1944–1945)
  • medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (1949–1951)
  • fransk samfyrste av Andorra (1946–1947) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Saint-Louis-de-Gonzague
Lycée du Parc
EktefelleSuzanne Borel
PartiMouvement républicain populaire
Rassemblement national
NasjonalitetFrankrike
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserStorkors av Æreslegionen
Medlem av Frigjøringsordenen
Médaille de la Résistance
Æreslegionens stormester
Frigjøringsordenen

Georges-Augustin Bidault (født 5. oktober 1899 i Moulins i Frankrike, død 27. januar 1983 i Cambo-les-Bains) var en fransk politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bidault var sønn av en forsikringsdirektør. Han var soldat mot slutten av første verdenskrig og studerte ved Sorbonne. Han ble historielærer. Fra 1925 til 1926 var han historielærer i Valenciennes, 1926 til 1931 i Reims, fra 1931 ved Lycée Louis-le-Grand i Paris.

I 1932 medvirket han ved grunnleggelsen av den franske katolske ungdomsbevegelsen. Fra 1934 var han utgiver av den kristeligdemokratisk-antifascistiske avisen L'Aube. Han var fast spaltist i avisen og protesterte gjennom den blant annet mot Münchenavtalen i 1938. Bidault var leder for det kristeligdemokratiske Parti démocrate populaire (PDP).

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1939 trådte han inn i den franske hær, og etter det franske krigsnederlaget i juni 1940 havnet han i tysk krigsfangenskap. Etter løslatelsen i juli 1941 kunne han ikke lenger fortsette som journalist i Paris på grunn av de politiske holdninger han hadde lagt for dagen. I oktober 1941 flyttet han til den ikke-okkuperte delen av Frankrike. Der sluttet han seg til motstandsgruppen Liberté, som senere forente seg med gruppen Combat under Henri Frenay. Jean Moulin rekrutterte ham til å forsøke å bygge opp en undergrunnspresse og grunnlegge undergrunnsavisen Combat sammen med Albert Camus.

Bidault deltok ved opprettelsen av undergrunnsparlamentet Conseil National de la Résistance (CNR) som representant for PDP i Paris. Av den grunn dro han fra Lyon tilbake til Paris og oppholdt seg der i skjul.

Etter at Gestapo hadde tatt Moulin til fange, ble han formann for CNR. I 1944 offentliggjorde han et Chartre de la Résistance, som la frem planer for omfattende reformer etter krigens slutt.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen grunnla han det kristendemokratiske partiet Mouvement républicain populaire og var leder av Frankrikes provisoriske regjering 1946.

Hav var leder for den franske delegasjonen til San Francisco-konferansen, som etablerte FN, fra april til juni 1945. Under konferansen klarte Frankrike å sikre seg fast sete i Sikkerhetsrådet.

Under den fjerde republikken var han blant annet som statsminister 1949–1950, viseregjeringssjef 1950 og 1951–1952 samt utenriksminister 1944–1946, 1947–1948 og 1953–1954. I forbindelse med frigjøringskrigen i Algerie støttet Bidault i begynnelsen Charles de Gaulle, men da denne støttet Algeries uavhengighet brøt Bidault med de Gaulle og gikk med i den militante Organisation de l'armée secrète.[trenger referanse]

I 1962 ble Bidault anklaget for konspirasjon mot staten og ble tvunget til eksil, først i Brasil og senere i Belgia. Han vendte tilbake til Frankrike i forbindelse med et amnesti i 1968.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georges-Bidault, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118663003, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 13. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Бидо Жорж, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barthélémy Ott: Georges Bidault, l’indomptable, Imprimerie du Vivarais, 1975.
  • Bulletin de l'Association des Amis de Georges Bidault, janvier 1986, Presses Sudestasie, 1985, ISBN 285881-035-4
  • Jacques Dalloz: Georges Bidault, Biographie politique, L'Harmattan, 1993.
  • Jean-Claude Demory: Georges Bidault, Éditions Julliard, 1995.
  • Jean-Rémy Bézias: Georges Bidault et la politique étrangère de la France (États-Unis, Europe, Proche-Orient), 1944-1948, L'Harmattan, 2006.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Pierre Laval 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Léon Blum 
Forgjenger:
 Félix Gouin 
Leder av den provisoriske regjeringen
Etterfølger:
 Léon Blum 
Forgjenger:
 Léon Blum 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Robert Schuman 
Forgjenger:
 Henri Queuille 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 Henri Queuille 
Forgjenger:
 Robert Schuman 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Pierre Mendès-France