Margaret Thatcher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Margaret Thatcher
Margaret Thatcher
Født 13. oktober 1925
Grantham, England
Død 8. april 2013 (87 år)
London, England
Ektefelle Denis Thatcher († 2003)
Yrke Kjemiker og advokat
Parti Det konservative partiet
Storbritannias statsminister
4. mai 1979–28. november 1990
Forgjenger James Callaghan
Etterfølger John Major
Det konservative partiets leder
11. februar 1975–28. november 1990
Forgjenger Edward Heath
Etterfølger John Major
Storbritannias undervisnings- og forskningsminister
20. juni 1970–4. mars 1974
Regjering Heath
Forgjenger Edward Short
Etterfølger Reginald Prentice
Parlamentsmedlem
8. oktober 1959–9. april 1992
Valgkrets Finchley
Forgjenger John Crowder
Etterfølger Hartley Booth
Signatur
Margaret Thatcher sin signatur

Margaret Hilda Thatcher, baronesse Thatcher (født Roberts 13. oktober 1925 i Grantham i Lincolnshire i England, død 8. april 2013) var en britisk konservativ politiker. Hun var den første kvinnelige lederen i Det konservative partiet (Toryene) 1975–1990 og den første kvinnelige statsministeren i Storbritannia 1979–1990. En sovjetisk journalist kalte henne «jernkvinnen», et kallenavn som har blitt assosiert med hennes kompromissløse politikk og lederstil. Som statsminister implementerte hun en politikk som siden har blitt kalt thatcherisme.

Hun var utdannet kjemiker før hun ble advokat, og representerte Finchley i Underhuset i Det britiske parlamentet 1959–1992. Thatcher ble utnevnt til undervisnings- og forskningsminister i Edward Heaths regjering i 1970. I 1975 vant hun kampen om ledervervet i partiet mot Heath, og ble således den første kvinnelige lederen i et større politisk parti i Storbritannia. Med dette ble Thatcher også opposisjonsleder frem til Det konservative partiet vant parlamentsvalget i 1979. Spesielt vinteren 1978/1979 var preget av omfattende streiker og statsfinansiell krise.

Etter å ha flyttet inn i Downing Street 10, tok Thatcher en rekke politiske initiativer for å reversere det hun anså som Storbritannias nasjonale forfall.[1] Thatcherismen fremholdt åpne markeder, deregulering, skattelettelser, moderasjon i offentlig forbruk, privatisering, nasjonalisme, victorianske dyder og noe populisme.[2] Hun ønsket også å begrense fagforeningenes makt. De første årene av hennes styre var preget av økonomisk resesjon og høy arbeidsløshet, men trendene ble snudd, og Falklandskrigen bidro også til et valgskred for de konservative i 1983. Hun ble gjenvalgt for en tredje periode i 1987, men koppskatten skapte folkelig misnøye, og de andre regjeringsmedlemmene delte ikke hennes skepsis til EF. Da hun ble utfordret om ledervervet i november 1990, trakk hun seg som både partileder og statsminister.

Etter sin uttreden fra Underhuset i 1992, ble hun tildelt tittelen baronesselivstid og dermed et sete i Overhuset.[3] På grunn av sviktende helse hadde Thatcher få offentlige opptredener mot slutten av livet. Høsten 2008 ble det kjent at Thatcher led av aldersdemens.[4][5] Hun døde av hjerneslag i London i 2013, 87 år gammel.[6] Hun ble bisatt i en statsbegravelse fra St. Pauls katedral den 17. april.

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Thatchers barndomshjem i Grantham.
Minneplakett ved barndomshjemmet.

Hun ble født Margaret Hilda Roberts i småbyen Grantham i Lincolnshire den 13. oktober 1925. Faren var Alfred Roberts, opprinnelig fra Northamptonshire, og moren var Beatrice Ethel (født Stephenson) fra Lincolnshire.[7] Hun tilbragte oppveksten i Grantham, hvor faren eide to kolonialer.[7] Hun og storesøsteren Muriel Roberts (1921–2004) vokste opp i en leilighet i etasjen over den største av kolonialene, nært jernbanen.[7] Faren var predikant i den lokale metodistkirken og lokalpolitisk aktiv som bystyremedlem,[7] og oppdro datteren som en streng metodist.[8] Han kom fra en familie med bånd til Det liberale partiet, men satt i bystyret, etter datidens skikk, som partiløs representant. Alfred Roberts var borgermester i Grantham 1945–1946, og mistet plassen i bystyret i 1952, etter at Arbeiderpartiet hadde vunnet flertallet i bystyret for første gang i 1950.[7]

Margaret Roberts var først elev ved Huntingtower Road Primary School, og fikk stipend for å gå videre ved pikeskolen Kesteven and Grantham Girls' School.[7] På skolen bar karakterer og tilbakemeldinger preg av hardt arbeid og kontinuerlig forbedring; på fritiden drev hun med piano, landhockey, poesi, svømming og friluftsliv.[7][9] Hun var leder for pikeskolens elevråd i skoleåret 1942/1943. Hun søkte etterhvert om stipend for å studere kjemi ved Oxford University, men fikk i utgangspunktet avslag, og fikk studieplassen etter at en annen kandidat trakk seg.[10] Roberts kom til Oxford i 1943, og ble uteksaminert med fireårig bachelorgrad med laud i 1947. Mot slutten av studiene spesialiserte hun seg på røntgenkrystallografi med veiledning fra Dorothy Hodgkin.[11]

Roberts ble valgt til president i den konservative studenterforeningen Oxford University Conservative Association i 1946.[12][13] I studietiden ble hun påvirket politisk av verker som Friedrich Hayeks Veien til trelldom (1944), som fordømte statlig inngripen i økonomien og anså det som en forutsetning for utviklingen av en autoritær stat.[14][15]

Etter studiene flyttet Roberts til Colchester i Essex for å arbeide som kjemiker for BX Plastics.[16] Hun meldte seg inn i den lokale konservative velgerforeningen og deltok på partilandsmøtet i Llandudno i Wales i 1948.[17] En av hennes venner fra Oxford var også venn av formannen i velgerforeningen Dartford Conservative Association i Kent, som etterlyste kandidater til parlamentet.[17] De tillitsvalgte i foreningen ble så imponert over henne at de bad henne stille seg til disposisjon. Hun ble nominert som listekandidat i januar 1951.[18] Under en middag i februar samme år, i anledning hennes nominasjon i Dartford, møtte hun Denis Thatcher, en velstående og skilt forretningsmann.[17][18] Foran valget flyttet Roberts til Dartford, hvor hun begynte som kjemiker i J. Lyons & Co. i Hammersmith. Sammen med kolleger utviklet hun emulgatorer for iskrem og en pumpeteknikk som la grunnlaget for softisen.[17]

Tidlig politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Ved parlamentsvalgene i 1950 og 1951 var hun de konservatives kandidat i Dartford, en antatt sikker krets for Arbeiderpartiet, der hun fikk medieoppmerksomhet som den yngste og den eneste kvinnelige kandidaten.[19] Hun tapte begge ganger mot Norman Dodds, men reduserte Arbeiderpartiets forsprang med 6 000 stemmer i 1950 og 1 000 flere i 1951.[19] Hun fikk mye støtte i valgkampene fra foreldrene og Denis Thatcher, som hun giftet seg med i desember 1951.[19] Denis Thatcher betalte ektefellens studier i rettsvitenskap, der hun spesialiserte seg på skatterett.[20] Margaret Thatcher fikk advokatbevilling og opptak i Inns of Court i 1953.[20] Samme år fødte hun tvillingene Carol og Mark.[21]

Parlamentsmedlem (1959–1970)[rediger | rediger kilde]

Thatcher var ikke kandidat ved parlamentsvalget i 1955, fordi det kom så kort tid etter tvillingfødselen. Senere samme år tapte hun med knapp margin de konservatives nominasjon foran suppleringsvalget i Orpington.[21] Deretter søkte hun nominasjon i en antatt sikker konservativ krets, og slo Ian Montagu Fraser med knapp margin i Finchley i april 1958. Etter en krevende valgkamp ble hun valgt inn i Underhuset fra Finchley ved parlamentsvalget i 1959.[22][23] Hennes første tale i parlamentet omhandlet hennes representantforslag om å pålegge folkevalgte organer å holde møter i offentlighet. I 1961 gikk hun imot partilinjen og ønsket å gjeninnføre rising som en lovlig fysisk avstraffelse.[24] Thatcher anså den jødiske minoriteten i Finchley som «hennes folk», og var blant grunnleggerne av vennskapsforeningen Anglo-Israel Friendship League of Finchley og medlem av Conservative Friends of Israel.[25]

I oktober 1961 ble Thatcher forfremmet til de konservatives førstebenk i parlamentet som assisterende pensjons- og folketrygdsminister under statsminister Harold Macmillan.[26] Etter at de konservative tapte valget i 1964, ble hun talskvinne i bolig- og eiendomsspørsmål. Hun markerte seg særlig i ønsket om å la beboere i kommunale boliger bli selveiere.[27] I 1966 ble hun medarbeider for skyggekabinettets finansminister som partiets finanspolitiske talskvinne. Hun var motstander av Arbeiderpartiets pris- og lønnsregulering, og mente at den ville få utilsiktede, negative konsekvenser for økonomien.[27] Under de konservatives landsmøte i 1966 uttalte hun at Arbeiderpartiets skattepolitikk var steg «ikke bare i retning av sosialisme, men i retning av kommunisme.»[27] Hun argumenterte for at lavere skatter tjente som incitamenter for hardt arbeid.[27]

Thatcher var én av få konservative parlamentarikere som støttet Leo Abses lovforslag om å avkriminalisere mannlig homoseksualitet. Hun stemte for David Steels lovforslag om å legalisere abort,[28] såvel som et forbud mot harejakt med hund. Hun stemte imot forslag om å liberalisere lovgivningen omkring skilsmisse.[28] I 1967 ble hun plukket ut av USAs ambassade i London til å delta på et utvekslingsprogram i lederskap. Med dette fikk hun tilbringe seks uker i ulike amerikanske byer og besøke fremtredende politikere og institusjoner som Det internasjonale pengefondet.[29] Senere samme år ble Thatcher medlem av skyggekabinettet, hvor hun ble oppnevnt til talskvinne i drivstoff- og energispørsmål av opposisjonsleder Edward Heath. Kort tid før parlamentsvalget i 1970 ble hun skyggeminister for transport, senere for undervisning.[30]

Undervisnings- og forskningsminister (1970–1974)[rediger | rediger kilde]

Margaret Thatcher i 1975.

Under ledelse av Edward Heath vant Det konservative partiet parlamentsvalget i 1970, hvorpå Thatcher ble utnevnt til undervisnings- og forskningsminister. Hennes periode som minister ble preget av at flere lokale skolestyrer la ned sine teoretisk orienterte skoler, grammar schools, og erstattet dem med enhetsskoler, comprehensive schools, som tilbød både studieforberedende og praktisk orienterte utdannelsesløp. Selv om hun egentlig ønsket å bevare systemet med tre skoleslag,[31] avslo hun bare 326 av 3 612 søknader om lokal omlegging til enhetsskole.[32] I løpet av Thatchers periode som minister steg andelen elever i enhetsskoler fra 32 % til 62 %.[32]

I løpet av sine første måneder som minister fikk hun medieoppmerksomhet som følge av regjeringens forsøk på å redusere offentlige utgifter. Hun ønsket å prioritere behovene knyttet til selve undervisningen i skolen.[31] For å redusere statens utgifter til skolevesenet, avskaffet hun ordningen med utdeling av melk til skoleelever mellom syv og elleve år.[33] Hun mente at få elever ville lide ved krav om egenbetaling, men opprettholdt den gamle ordningen for de yngste elevene av ernæringshensyn.[33] Dokumenter fra regjeringen avslørte senere at Thatcher hadde motsatt seg endringen, men at den hadde blitt tvunget igjennom av finansministeren.[34] Avgjørelsen høstet stor kritikk fra Arbeiderpartiet og pressen, og gav henne tilnavnet Margaret Thatcher, Milk Snatcher, «melketyv».[33][35] Hun skal ha vurdert å trekke seg fra politikken etterpå, og skrev senere i sin selvbiografi: «Jeg fikk en verdifull erfaring. Jeg hadde oppnådd en maksimal politisk fordømmelse for et minimalt politisk utbytte.»[36][37]

Opposisjonsleder (1975–1979)[rediger | rediger kilde]

Statsminister (1979–1990)[rediger | rediger kilde]

Thatcher i 1983

Margaret Thatcher ble valgt til leder av det britiske konservative partiet den 11. februar 1975. Under hennes ledelse vant partiet flertall i Underhuset i tre etterfølgende parlamentsvalg:

Thatcher reformerte partiets politiske ideologi fra tradisjonell konservatisme til en radikal økonomisk liberalisme, basert på monetarisme og tilbud og etterspørsel i et fritt marked. Inspirert av blant annet økonomene Friedrich Hayek og Milton Friedman gjennomførte hun omfattende privatiseringer av statseide bedrifter, omfattende skattelettelser og store nedskjæringer av den britiske velferdsstaten, som hun oppfattet som sosialisme.[trenger referanse]

Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant egne partifeller. Blant annet ble tidligere statsminister Edward Heath en bitter fiende av Thatcher resten av sitt liv.

Som monetarist innledet hun sin økonomiske politikk med å øke styringsrenten for å hindre inflasjon. Dette førte til en umiddelbar dobling av arbeidsledigheten fra 1 million til 2 millioner. På partiets landsmøte i oktober 1980 ble det spekulert i om regjeringen måtte se seg tvunget til å endre sin radikale politikk, og foreta en såkalt «U-sving». Svaret til Thatcher var entydig og kompromissløst:

Sitat Til dem som holder pusten mens de venter på medienes favorittfrase – U-svingen – har jeg bare en ting å si: Dere kan snu hvis dere ønsker. Denne damen snur ikke. (To those waiting with bated breath for that favourite media catchphrase, the "U" turn, I have only one thing to say. "You turn if you want to. The lady's not for turning.")[38] Sitat

At dette ikke var tomme ord, ble bekreftet i budsjettet i 1981, da merverdiavgiften ble økt midt i en nedgangs-konjunktur, på tross av advarsler i et åpent brev fra 364 ledende økonomer. I januar 1982 var inflasjonen under kontroll, og styringsrenten ble senket igjen, mens arbeidsledigheten fortsatte å øke til den nådde 3,6 millioner i 1983.

Fra 1986 til 1990 raste arbeidsledigheten nedover, og i 1999 var den lavere enn da Margaret Thatcher overtok som statsminister (Pissarides, s. 33). Det britiske Arbeiderpartiet anklaget regjeringen for å ha «skapt» massiv arbeidsledighet i perioden 19791983. Thatcher på sin side svarte med at hun ikke hadde «skapt», men synliggjort skjult arbeidsledighet ved å oppheve ulønnsomme tiltaksjobber som hadde vokst frem under tidligere regjeringer.

Thatcher huskes spesielt for sin harde linje i gruvearbeiderstreiken mellom 1984 og 1985. Denne streiken ble utløst av regjeringens forslag om nedleggelse av et stort antall gruver, og privatisering av de resterende 15 gruvene. Det sistnevnte ble da også gjort i 1994, under den etterfølgende regjeringen til John Major.

Thatcher huskes også for Falklandskrigen (1982). I 1984 prøvde IRA å drepe henne under de konservatives kongress i Brighton.

Senere arbeid[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

George H.W. Bush tildeler Thatcher Presidentens frihetsmedalje i 1991.

Da hun ble undervisnings- og forskningsminister i 1970, ble Thatcher oppnevnt til medlem av Det kongelige råd.[39] To uker etter at hun gikk av som minister, ble tildelt Order of Merit.[40] Ektemannen Denis Thatcher ble gitt den arvelige tittelen baronett,[41] som sønnen Mark arvet i 2003.[42] I 1992 ble hun selv adlet på livstid og gitt tittelen som baronesse av Kesteven i Lincolnshire, og således tildelt en plass i Overhuset.[3] I 1995 ble hun medlem av den svært prestisjefylte Hosebåndsordenen.[43]

I 1975 ble hun som første kvinne opptatt som æresmedlem i herreklubben Carlton Club i London.[44] Hun ble innvalgt i vitenskapssamfunnet Royal Society i 1983, hvilket skapte debatt blant samfunnets andre medlemmer.[45]

I 1991 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H.W. Bush.[46] Hun fungerte også som The Heritage Foundations øverste beskytter, og tankesmien etablerte i 2005 Margaret Thatcher Center for Freedom.[47]

På Falklandsøyene har Margaret Thatcher-dagen blitt markert den 10. januar hvert år siden 1992, til minne om hennes besøk i 1983.[48] Thatcher Drive i hovedstaden Stanley er oppkalt etter henne, såvel som Thatcherhalvøya på Sør-Georgia, hvor de første britiske marinestyrkene ble ilandsatt under Falklandskrigen.[49]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thatcher, Margaret (1979). Foreword. Conservative Party Manifesto 1979. conservativemanifesto.com. Besøkt 10. april 2013.
  2. ^ Lawson, Nigel (1992). The View from No. 11: Memoirs of a Tory Radical, s. 64. Bantam. ISBN 978-0-593-02218-4.
  3. ^ a b London Gazette: no. 52978, s. 11045, 26. juni 1992. Besøkt 4. januar 2012.
  4. ^ Nordseth, Pål (25. august 2008). Thatcher lider av demens. Dagbladet. Besøkt 3. mai 2009.
  5. ^ Rønneberg, Kristoffer (25. august 2008). Glemmer at mannen er død. Aftenposten. Besøkt 3. mai 2009.
  6. ^ Rayner, Gordon; Swinford, Steven. Margaret Thatcher dies of stroke aged 87. The Daily Telegraph. Besøkt 10. april 2013.
  7. ^ a b c d e f g Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 1–10. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  8. ^ Johnson, Maureen (28. mai 1988): «Bible-Quoting Thatcher Stirs Furious Debate» – Associated Press.
  9. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady, s. 21–22. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7.
  10. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 12. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  11. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 16. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  12. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 20–21. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  13. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady, s. 28. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7.
  14. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady, s. 30. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7.
  15. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001, s. 17. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2.
  16. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 17. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  17. ^ a b c d Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 22. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  18. ^ a b Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady, s. 36. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7.
  19. ^ a b c Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 23–24. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  20. ^ a b Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady, s. 25. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7.
  21. ^ a b Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 26. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  22. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher, s. 27. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  23. ^ London Gazette: no. 41842, s. 6433, 13. oktober 1959. Besøkt 28. februar 2008.
  24. ^ Campbell, John (2000). Margaret Thatcher, bind 1, s. 134. Pimlico. ISBN 0-7126-7418-7.
  25. ^ Johnson, Charles C. (28. desember 2011). Thatcher and the Jews. Tablet Magazine. Besøkt 12. april 2013.
  26. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001, s. 4. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2.
  27. ^ a b c d Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage, s. 64. Sentinel. ISBN 1-59523-047-5.
  28. ^ a b Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power, s. 150–151. HarperCollins. ISBN 978-0-00-638753-4.
  29. ^ Scott-Smith, Giles (2003): «"Her Rather Ambitious Washington Program": Margaret Thatcher's International Visitor Program Visit to the United States in 1967» – Contemporary British History, nr. 4, s. 65–86.
  30. ^ Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage, s. 65. Sentinel. ISBN 1-59523-047-5.
  31. ^ a b Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001, s. 14. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2.
  32. ^ a b Marr, Andrew (2007). A History of Modern Britain, s. 248–249. Pan. ISBN 978-0-330-43983-1.
  33. ^ a b c Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage, s. 76. Sentinel. ISBN 1-59523-047-5.
  34. ^ Hickman, Martin (9. august 2010). Tories move swiftly to avoid 'milk-snatcher' tag. The Independent. Besøkt 17. april 2013.
  35. ^ Smith, Rebecca (8. august 2010). How Margaret Thatcher became known as 'Milk Snatcher'. The Telegraph. Besøkt 17. april 2013.
  36. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001, s. 15. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2.
  37. ^ Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power, s. 182. HarperCollins. ISBN 978-0-00-638753-4.
  38. ^ http://www.margaretthatcher.org/speeches/displaydocument.asp?docid=104431
  39. ^ Gay, O.; Rees, A. (2005): «The Privy Council» – House of Commons Library Standard Note.
  40. ^ London Gazette: no. 52360, s. 19066, 11. desember 1990. Besøkt 28. februar 2008.
  41. ^ London Gazette, nr. 52443, 7. februar 1991, s. 1.
  42. ^ Mark Thatcher's return to the spotlight, The Guardian, 11. april 2013.
  43. ^ London Gazette: no. 54017, s. 6023, 25. april 1995. Besøkt 28. februar 2008.
  44. ^ Ungoed-Thomas, Jon (8. februar 1998): «Carlton Club to vote on women» – The Sunday Times.
  45. ^ Anonym (7. juli 1983): «Cream of the crop at Royal Society» – New Scientist, nr. 5.
  46. ^ Speech receiving Medal of Freedom Award | Margaret Thatcher Foundation. Besøkt 21 March 2012.
  47. ^ Ros-Lehtinen, Ileana (13. september 2005): «Honoring the Iron Lady» – Washington Times.
  48. ^ Wheeler, Tony (2004). The Falklands and South Georgia Island, s. 171. Lonely Planet. ISBN 1-74059-643-9.
  49. ^ Reuters (6. januar 1992). «Falklands to make 10 January Thatcher Day».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4.
  • Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7.
  • Campbell, John (2000). Margaret Thatcher. Pimlico. ISBN 0-7126-7418-7 [2 bind].
  • Evans, Eric (2004). Thatcher and Thatcherism. The Making of the Contemporary World, 2. utg.. Routledge. ISBN 978-0-415-27013-7.
  • Jenkins, Peter (1987). Mrs. Thatcher's Revolution: Ending of the Socialist Era. Jonathan Cape. ISBN 978-0-674-58833-2.
  • Letwin, Shirley Robin (1992). The Anatomy of Thatcherism. Flamingo. ISBN 978-0-00-686243-7.
  • Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2.
  • Thatcher, Margaret (1993). The Downing Street Years. HarperCollins. ISBN 978-0-00-255354-6.
  • Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. HarperCollins. ISBN 978-0-00-638753-4.
  • Thatcher, Margaret (1997). The Collected Speeches of Margaret Thatcher (red. Harris, Robin). HarperCollins. ISBN 978-0-06-018734-7.
  • Thatcher, Margaret (2002). Statecraft: Strategies for a Changing World. HarperCollins. ISBN 978-0-06-019973-9.
  • Young, Hugo (1989). The Iron Lady: A Biography of Margaret Thatcher. Farrar, Strauss & Giroux. ISBN 0-374-22651-2.
  • Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. ISBN 1-59523-047-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Margaret Thatcher – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 James Callaghan 
Storbritannias statsminister
(1979–1990)
Etterfølger:
 John Major 
Forgjenger:
 Edward Heath 
Det konservative partiets leder
(1975–1990)