Mo Yan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mo Yan
Guan Moye
Nobelprisen i litteratur
Mo Yan
Mo Yan i 2012
Født 17. februar 1955
Gaomi i Shandong-provinsen
Nasjonalitet Kina

Guan Moye (tradisjonell kinesisk: 管謨業, forenklet kinesisk: 管谟业, pinyin: Guǎn Móyè, Wade-Giles: Kuan Mo-yeh, født 17. februar 1955 i fylket Gaomi i Shandong-provinsen i Folkerepublikken Kina), bedre kjent under kunstnerpseudonymet Mo Yan (kinesisk: 莫言, pinyin: Mò Yán, betyr «ikke snakk»), er en kinesisk forfatter som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2012.

Han tilregnes xungenbevegelsen («rotsøkende litteratur») i kinesisk litteratur, og er blitt omtalt som Kinas svar på Franz Kafka eller Joseph Heller.[1] I forbindelse med at han fikk nobelprisen, uttalte Svenska Akademien at han «forener eventyr, historie og samtiden i en hallusinatorisk realisme».[2][3]

Flere av hans verker er utgitt på norsk.

Kunstnernavn[rediger | rediger kilde]

Mo Yan betyr «ikke snakk».[1][4] I en tale på Open University of Hong Kong uttalte forfatteren at han valgte dette psevdonymet da han skrev sin første roman. Han ville med dette minne seg selv på å ikke snakke for meget, ettersom hans frittalenhet ikke var verdsatt av alle i Fastlandskina. I et intervju forklarte han at navnet var inspirert av at foreldrene instruerte ham om ikke å tale fritt når han var utendørs, på grunn av situasjonen som rådet i Kina i 1950-årene da han var liten.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og forfatterdebut[rediger | rediger kilde]

Mo Yan vokste opp i en fattig bondefamilie i landsbyen Ping'anzhuang i det nåværende subdistriktet Chaoyang i fylket Gaomi. I årene 1959 til 1961 led familien tungt under hungersnøden utløst og forlenget av den maoistiske kampanjen «det store spranget». Han ble tidlig eksponert for kinesisk fantastisk og satirisk fortellertradisjon, som Pu Songlings Liaozhai zhiyi. Gutten sluttet på skolen som tolvåring under kulturrevolusjonen i Kina og jobbet deretter som jordbruksarbeider (grisepasser og annet) og arbeider i en bomullsfabrikk.

Han vervet seg til Folkets Frigjøringshær i 1976, og begynte å skrive mens han fremdeles var soldat. Han ble medlem av det kinesiske kommunistiske parti i 1979.

Mo Yan begynte sin virksomhet som forfatter under reform og åpning-perioden. Hans første samling av korte fortellinger ble publisert i et litterært magasin i 1981. Hans første roman, Fallende regn en vårnatt, kom samme år. På det tidspunktet var kulturrevolusjonen forlengst avsluttet, og kinesiske intellektuelle begynte å få bedre tilgang til europeiske og amerikanske forfattere, som Mo Yan i likhet med andre ble inspirert av.[1] Fra 1984 hadde han en undervisningsstilling ved Folkets Frigjøringshærs kulturakademis avdeling for litteratur. I denne perioden publiserte han sin første novelle, Den transparente reddiken (透明的红萝卜, Tòumíng de hóng luóbo).

I 1987 avsluttet Mo Yan sitt virke i Folkets Frigjøringshær og ble forfatter på fulltid. I 1991 fikk han mastergrad i litteratur fra Beijings læreruniversitet.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Mo Yan, 2009

Bøkenes handling finner gjerne sted i hjemfylket Gaomi i Shandong-provinsen. Flere av hans bøker behandler samfunnsforholdene og retter kritikk mot Kinas myndigheter, både i historisk perspektiv og i samtiden. En av inspiratorene er den kinesiske sosialrealistiske reformforfatter Lǔ Xùn (1881–1936). Denne innflytelsen merkes for eksempel i romanen Jiǔguó (酒国, omtrent «Alkohollandet», 1992), der kannibalisme brukes som en metafor for kinesisk selvdestruksjon.[5]

Samtidig har forfatterskapet sterke trekk av magisk realisme og sterke islett av svart humor. Det fabelpregede ved hans romaner kan også sies å ha et forbilde i middelalderkinesisk chuanqilitteratur.

Hva gjelder tradisjonell kinesisk litteratur, er han sterkt influert av den folklorepregede klassiske episke roman Fortellinger fra myrlandet.[6] Han har også anført som inspirasjonskilder både Reisen mot Vest og Drømmen om det røde kammeret, også dette verker som regnes blant De store kinesiske klassiske romaner.[1]

I Vesten ble Mo Yan først kjent for romanen Hong gaoliang jiazu (direkte: «Rød durra-klanen», norsk boktittel: Rødt korn), hvis to første historier (av i alt fem) ble filmatisert som Red Sorghum (rød durra, 1987). Denne filmen fikk mange internasjonale filmpriser og gav skuespillerinnen Gong Li, skuespilleren Jiang Wen og regissøren Zhang Yimou internasjonalt gjennombrudd. Filmen vant Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin i 1988.

Romanens fem deler skildrer begivenheter i fylket Gaomi fra 1923 til 1976, gjennom en rekke urolige tiår, med bandittkulturen som blomstret under krigsherretiden og årene under den japanske okkupasjon, med innblikk i fattigbøndenes harde levekår. Skildringene er ukonvensjonelle – for eksempel er det ikke vanlig at de japanske soldaters lidelser inngår i kinesiske forfatteres behandling av den annen sino-japanske krig. Bokens fem fortellinger heter «Rødt korn», «Dyprødt brennevin», «Hundeliv», «Durrabegravelse», «Underlig død».

Romanen Fēngrǔ féitún (oversatt til norsk som Store bryster og brede hofter) kom i 1996 (var en kort stund forbudt i Kina[7]) og skildrer livet til jenta/kvinnen Shangguan Lu og hennes familie gjennom bokseropprøret, japansk okkupasjon, borgerkrig, Maos maktovertakelse og kulturrevolusjonen.

Romanen Shēngsǐ píláo (oversatt til norsk som Livet og døden tar rotta på meg) kom i 2006. Den fortelles gjennom en landeier, Ximen Nao, som blir skutt under landreformene til Mao på 1950-tallet. Navnet «Ximen» henspiller på Ximen Qing, den lettsindige hovedpersonen i den kinesiske klassiske roman Plommeblomstringen i den gyldne vase.[8] Rasende over urettferdigheten vender Ximen Nao tilbake til jorda i forskjellige dyreskikkelser – esel, okse, gris, hund, ape – før han igjen blir menneske. Selve reinkarnasjonstanken minner om buddhismen, som har satt et sterkt preg på kinesisk kultur, og det er dødsguden i helvete, Yama, som forordner gjenfødelsene.[9] Boka fortelles i stor grad gjennom de ulike dyreinkarnasjonene.[10] Som hunden, en schäfer, sammenfatter det: «Folk i 1950-årene var uskyldige, i 1960-årene var de fanatikere, i 1970-årene var de redde for sine egne skygger, i 1980-årene veide de sine ord og handlinger på gullvekt, og i 1990-årene var de rett ut onde».[11]

Mo Yan skrev denne boken på 43 dager (men etter årelang forberedelse i tankene), ved bruk av tradisjonelt kinesisk skrivepapir og blekk og skrivepensel. I det hele tatt foretrekker han å forfatte for hånd, fordi den kinesiske måten å inngi skrifttegn på data på er etter hans mening så omstendelig at den «begrenser ditt vokabular».[1]

Skuespillet Women De Jing Ke («Vår Jing Ke») ble publisert i oktober 2012, og gjengir en kjent historie fra kinesisk oldtid. Det handler om Jing Kes forsøk i 227 f.Kr. på å myrde kongen som senere skulle bli Kinas første keiser. Mo Yan ser på hendelsen i et nytt perspektiv. Han tolker mordforsøket som motivert av et ønske om herostratisk berømmelse, og ikke som et uttrykk for ridderlighet og altruisme.[12]

Planlagte verker[rediger | rediger kilde]

Mo Yan i Hamburg i 2008

Mo Yan sa til fjernsynsselskapet CCTV i oktober 2012 at han arbeider på flere nye romaner parallelt. Hans bror har opplyst at Mos førstkommende nye roman vil ha et anti-korrupsjons-tema, og at den i likhet med de fleste av romanene hans vil utspille seg i hjemfylket Gaomi.[13]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Mo Yan er medlem av kommunistpartiet, og siden 2009 viseformann i Den kinesiske forfatterforening, et organ som regnes for å være regimevennlig. Han har blant annet begrunnet medlemskapet i kommunistpartiet med at det ville reise unødvendige spørsmål om han gikk ut. [14]bokmessen i Frankfurt i 2009 forlot han salen sammen med forfatterforeningens representanter da kinesiske dissidentforfattere fikk ordet,[15] og kunstneren Ai Weiwei har kritisert Mo Yan for å skjønnmale den politiske situasjonen.[16] Halvor Eifring mener derimot at Mo gjerne kan balansere på kanten av det som er akseptert, men at han holder seg innenfor det politisk «riktige». Mo Yan har behandlet flere politisk betente emner kritisk, men først når han har ment at tiden er moden for det.[17] I romanen («Frosken») fra 2009 går han for eksempel inn på et av de mest ømtålige sosiale spørsmål i landets samtid; om tvangsabortene, kvinneunderskuddet og andre mørke konsekvenser av den kinesiske ettbarnspolitikken. Denne politikken har han også kritisert på fjernsyn.[18] Samtidig var det nettopp denne romanen som gjorde at han mottok den kinesiske Mao Dun-prisen.

I 2012 bidro Mo Yan med en side til en jubileumsbok, som med håndskrifter fra sammenlagt hundre forfattere gjengav en tale om kulturpolitikk holdt av Mao Zedong 70 år tidligere. I talen krever Mao blant annet at litteraturen skal være partisk i kommunistpartiets favør.[19] Den eksilkinesiske forfatter Ma Jian har beklaget seg over det han mener er Mo Yans manglende engasjement for andre kinesiske forfattere og intellektuelle som er blitt straffet eller fått innskrenket den ytringsfrihet som de skulle vært garantert av den kinesiske konstitusjon.[20]

Så langt (2012) har Mo Yan unngått å komme problematiserende inn på de brennbare emner som noen kaller de tre T-er: Tibet, Taiwan og Tiananmen (dvs. hendelsene i 1989).[21]

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

Mo Yan er oversatt til tolv språk (2012). I Vesten var franskmennene hurtigst med å oversette Mo Yan. Den første franske oversettelsen kom i 1990. Året etter begynte hans verker også å utkomme på engelsk – meget levende oversatt av Howard Goldblatt [22] – sinologen Wolfgang Kubin har til og med hevdet at oversettelsene er bedre enn de kinesiske originaler, og dermed er også videre oversettelser som er foretatt fra engelsk ofte bedre enn de foretatt enn fra kinesisk (!).[23] Howard Goldblatt har fortalt at Mo Yan sa til ham at han kunne gjøre som han ville når han oversatte ettersom Mo Yan ikke kunne noen fremmedspråk. Goldblatt har videre fortalt at Mos stil er uvant for vestlige lesere, og at utgiverne ofte har forlangt at han skulle forkorte endel.[24]

Tre av hans romaner finnes også på norsk, den første oversatt av Bodil Engen og de to påfølgende av Brit Sæthre.

Mo Yan gjør utstrakt bruk av lǎobǎixìng-språk (den jevne manns språk) og ikke minst sitt hjemsteds lokale dialekt, idiomer og ordspill, særlig i sine eldre verker. Dette har bidratt til utfordringene ved å oversette hans bøker; [25] slik det kinesiske skriftspråk er beskaffet, er det ikke nok å beherske standard mandarin for å snappe opp for eksempel dialektavhengige rim, man må kjenne til selve dialekten.

Litteraturpriser[rediger | rediger kilde]

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
2012

Mo har mottatt en lang rekke ledende kinesiske og internasjonale litteraturpriser. Blant dem er Mao Dun-prisen, Kinas ypperste litteraturutmerkelse, for 2011 for romanen Frosken (《蛙》, ), som tar for seg den kinesiske befolkningskontrollpolitikken (ettbarnspolitikken), ikke minst tvangsaborter.

I 2012 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han er den tredje vinner av Nobel-litteraturprisvinner med kinesisk bakgrunn. Den første var den amerikanske misjonærdatter Pearl Buck i 1938 (som hadde hele sin barndom og oppvekst i Kina og som skrev om Kina), og den annen var den franske statsborger Gao Xingjian i år 2000 (en kinesisk forfatter som kom til sitt nye fedreland Frankrike i voksen alder, 47 år gammel). Men Mo Yan er den første kinesiske prisvinner som er helt hjemmehørende i Kina og statsborger i landet.

I begrunnelsen fra Svenska Akademien for Nobelpristildelingen ble det blant annet vist til Rødt korn, og den fremholdt at Mo Yan ved en blanding av fantasi og realitet, historiske og sosiale perspektiver skaper en verden som i sin kompleksitet kan minne om hva man finner hos de tidligere nobelprisvinnerne William Faulkner (kanskje især for trekk som minner om hans The Sound and the Fury) og Gabriel García Márquez (kjent for sin magiske realisme), samtidig som det har et utgangspunkt i gammel kinesisk litteratur og muntlig tradisjon. Han ble også sammenlignet med Charles Dickens.

Andre utmerkelser i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • 1996: Dajia-prisen
  • 1998: Neustadt International Prize for Literature, kandidat
  • 2000: Prix Laure Bataillon
  • 2004: Ordre des Arts et des Lettres
  • 2005: Kiriyamaprisen, Notable Books, Big Breasts and Wide Hips
  • 2005: Doctor of Letters, Open University of Hong Kong
  • 2006: Fukuoka Asian Culture Prize XVII
  • 2007: Man Asian Literary Prize, nominasjon, Big Breasts and Wide Hips
  • 2009: Newman Prize for Chinese Literature, vinner, Life and Death Are Wearing Me Out
  • 2010: Honorary Fellow, Modern Language Association
  • 2011: Manhae-prisen i litteratur
  • 2012: Gulløven for skuespillet Vår Jing Ke[26]

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Originaltitler[rediger | rediger kilde]

  • 透明的红萝卜 - Tòumíng de hóng luóbo, 1986
  • 红高粱家族 - Hóng gāoliang jiāzú, 1987
  • 十三步 - Shí​sān bù, 1988
  • 天堂蒜薹之歌 - Tiāntáng suàntái zhī gē, 1988
  • 欢乐十三章 - Huān​lè shí​sān zhāng, 1989
  • 酒国 - Jiǔguó, 1992
  • 食草家族 - Shícǎo jiā​zú, 1993
  • 丰乳肥臀 - Fēngrǔ féitún, 1996
  • 红树林 - Hóng shù​lín, 1999
  • 檀香刑 - Tánxiāng xíng, 2001
  • 四十一炮 - Sìshíyī pào, 2003
  • 藏宝图 - Cangbao tu, 2003
  • 生死疲勞 - Shēngsǐ píláo, 2006
  • 蛙 - , 2009[27]

Utgivelser på norsk[rediger | rediger kilde]

Overføringer til andre medier[rediger | rediger kilde]

  • Red Sorghum (rød durra) er en filmatisering av deler av «Rødt korn». Den er fra 1987 regissert av Zhang Yimou og med Gong Li i hovedrollen, etter romanen av samme navn
  • Solen har ører, film fra 1995 regissert av Yim Ho, bygd på romanen Bestemor bærer rød silke
  • Hotell lykken, film fra 2000 regissert av Zhang Yimou, etter novellesamlingen 师傅越来越幽默
  • Nuan, film fra 2003 regissert av Huo Jianqi, etter romanen 白狗秋千架, bygd på Hvit hund-gyngen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Shelley W. Chan: «From Fatherland to Motherland: On Mo Yan's Red Sorghum & Big Breasts and Full Hips», i: World Literature Today, University of Oklahoma (July 28, 2005)
  • Shelley W. Chan: A Subversive Voice in China: The Fictional World of Mo Yan, Cambria Press, 2011.
  • Arthur Tze (red.): Chinese Writers on Writing, Trinity University Press, 2010.
  • Steven Moore: «Chinese fiction writer Mo Yan wins Nobel Prize in Literature», The Washington Post, 11. oktober 2012

Forelesning[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Leach, Jim (Jan/Feb 2011). «The Real Mo Yan». Humanities, 32 (1), s. 11–13. 
  2. ^ Svenska Akademiens begrunnelse, nobelprize.org
  3. ^ Nobelprisvinner Mo Yan: - Prisen betyr ikke noe
  4. ^ Ahlander, Johan (11. oktober 2012). «China's Mo Yan wins Nobel for "hallucinatory realism"». Reuters. Besøkt 11. oktober 2012. 
  5. ^ Inge, M. Thomas (June 2000). «Mo Yan Through Western Eyes». World Literature Today, s. 501–507. 
  6. ^ Howard Yuen Fung Choy, Remapping the Past: Fictions of History in Deng's China, 1979 -1997. Leiden: BRILL, 2008. s. 51–53. ISBN 9004167048.
  7. ^ El País, 10. mai 2008
  8. ^ Steven Moore: «Chinese fiction writer Mo Yan wins Nobel Prize in Literature», The Washington Post, 11. oktober 2012
  9. ^ Steven Moore: «Chinese fiction writer Mo Yan wins Nobel Prize in Literature», The Washington Post, 11. oktober 2012
  10. ^ Jonathan Spence: Born Again New York Times, 4. mai 2008
  11. ^ Steven Moore: «Chinese fiction writer Mo Yan wins Nobel Prize in Literature», The Washington Post, 11. oktober 2012
  12. ^ Nobel laureate Mo Yan wins top domestic drama award, China Daily, 13. november 2012, besøkt 13. november 2012
  13. ^ Alice Yan: [www.scmp.com/news/china/article/1079592/after-staying-step-censors-mo-yan-can-dance-his-own-tune] After staying in step with censors, Mo Yan can dance to his own tune, South China Morning Post, 12. november 2012, besøkt 12. november 2012
  14. ^ Mialaret, Bertrand (24. juni 2009). «L'écrivain Mo Yan, de la dictature du Parti à celle du marché». Rue89 Culture (fransk). Besøkt 1. oktober 2012. 
  15. ^ Tatlow, Didi Kirsten (12. oktober 2012). «The Writer, the State and the Nobel». New York Times. 
  16. ^ Korsvold, Kaja (11. oktober 2012). «Ai Weiwei: - Årets tildeling forderver litteraturprisen». Aftenposten. 
  17. ^ Møller, Ingvild Kleiva (12. oktober 2012). «Balansekunstneren». Klassekampen. 
  18. ^ 莫言:如果不是计划生育 我起码有两个孩子 Intervju til TV-stasjon i Hongkong 24. mai 2010, for oversettelse til engelsk av et utsnitt, se nederst på [1]
  19. ^ Erling, Johnny (20120-10-11). «Mo Yans Verbeugung vor Kulturzerstörer Mao Zedong». Die Welt (tysk). Besøkt 11. oktober 2012. 
  20. ^ «From cowherd to Nobel, it was a long lonely journey: Mo Yan». Business Standard. 11. oktober 2012. Besøkt 11. oktober 2012. 
  21. ^ Steven Moore: «Chinese fiction writer Mo Yan wins Nobel Prize in Literature», The Washington Post, 11. oktober 2012
  22. ^ Howard Goldblatt: My hero: Mo Yan - The Nobel prize is a well-deserved honour for China's most prolific, popular and widely respected novelist The Guardian, 12. oktober 2012, besøkt 14. november 2012
  23. ^ Wolfgang Kubin: 'Mo Yan bores me to death', 12. oktober 2012. Besøkt 19. oktober 2012.
  24. ^ "葛浩文谈中国文学." Southern Weekly. 26. mars 2008. Besøkt 24. oktober 2012.
  25. ^ Granta, 11. oktober 2012 Besøkt 19. oktober 2012
  26. ^ Nobel laureate Mo Yan wins top domestic drama award, China Daily, 13. november 2012, besøkt 13. november 2012
  27. ^ More Nobel links to bioethics

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]