Ole Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ole Paus
Ole Paus 5.jpg
FødtOle Christian Paus
9. februar 1947 (71 år)
Oslo
Ektefelle Anne-Karine Strøm (–ukjent), Benedicte Paus, Randi Heide
Partner(e) Henny Moan (19731976)
Far Ole Paus
Barn Marcus Paus
Beskjeftigelse Musiker, sanger, skribent, låtskriver
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser
9 oppføringer
Spellemannprisen i visesang (1976), Leif Justers ærespris (2012), Tekstforfatterfondets ærespris (2002), Booth-prisen (2013), Solprisen (2014), Årets spellemann (2013), Juryens hederspris i Spellemannprisen (1998), Lytterprisen (1999), Anders Jahres kulturpris (2018)
Musikalsk karriere
Instrumentgitar
Aktive år19702016

Ole Christian Paus (født 9. februar 1947 i Oslo) er en norsk visesanger, musiker, forfatter og skuespiller. Han var en av de sentrale skikkelsene under Visebølgen i Norge. Ole Paus er en allsidig kunstner. På 1970- og 1980-tallet ble han lagt merke til med sine ofte satiriske og samfunnsrefsende tekster, blant annet med en serie plater han kalte Paus-posten med skillingsviser som kommenterte politiske og dagsaktuelle spørsmål på ironiske og ofte injurierende måter, og med tabuoverskridende sanger som «I en sofa fra IKEA». Senere har han markert seg med en mykere og mer poetisk stil, blant annet som tolker av salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og med barneoperaen Heksene som han skrev sammen med sin sønn Marcus Paus. Paus' poetiske side har også kommet til syne i sanger som «Innerst i sjelen» og «Engler i sneen», som han har skrevet tekst til.

Ole Paus debuterte som visekunstner i 1970 og som forfatter året etter, etter å ha blitt oppdaget av henholdsvis Alf Cranner og Alf Prøysen. I tillegg til Cranner og Prøysen var Henny Moan, André Bjerke og Jens Bjørneboe viktige mentorer for den unge Paus, og han har hatt et nært samarbeid med blant andre Ketil Bjørnstad i mange tiår, og bidro på Bjørnstads plate Leve Patagonia i 1978. Han vant Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet I anstendighetens navn, fikk juryens hederspris under Spellemannprisen 1998 og fikk Gammleng-prisen i klassen vise i 1995. I 2013 utgav han sin siste plate, Avslutningen. Han ble tildelt prisen Årets spellemann for 2013. Han mottok Solprisen i 2014 og Anders Jahres Kulturpris i 2018.

Paus har hatt roller på film og har også vært programleder for flere TV-programmer, både på TV3 og TV 2. Gjennom plateselskapet Zarepta utgav han også flere sentrale verk innen norsk jazz, blant annet Radka Toneffs to første album. Han har blitt omtalt som Norges «nasjonaltrubadur»[1] og sangen «Mitt lille land» som «den nye nasjonalhymnen».[2] Paus synger og skriver konsekvent på norsk, og har ivret for at andre norske musikere skal gå over fra engelsk til norsk.[3] I likhet med Jens Bjørneboe hadde Paus opprinnelig et konservativt ståsted, men har til dels blitt oppfattet som en «borgerlig anarkist».[4]

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Kvesarums slott i Skåne ble i en årrekke eid av Ole Paus' farfar Thorleif Paus

Ole Paus tilhører «Skiens-grenen» av slekten Paus og er sønn av generalmajor Ole Paus (1910–2003) og Else Corneliussen (1916–1951). Han er en av en lang rekke slektsmedlemmer med navnet Ole Paus, som også var navnet på stålgrossistfirmaet Ole Paus, som ble startet av hans oldefar i 1872. Hans farfar var norsk generalkonsul i Wien, senere fabrikkeier og godseier i Skåne Thorleif Paus (1881–1976), gift første gang med østerrikeren Ella Stein (1883–1971), som tilhørte en borgerlig, opprinnelig jødisk familie fra Wien som hadde konvertert til kristendommen. Ole Paus er oldebarn av stålgrosserer, fabrikkeier og bankdirektør Ole Paus (1846–1931) og Birgitte Halvordine Schou (kusine til Halvor Schou). Oldefaren Ole Paus var fetter til Henrik Ibsen; tippoldefaren, skipsreder og bankdirektør i Skien Christopher Blom Paus var både halvbror til Knud Ibsen og fetter til Marichen Altenburg. Den første med navnet Ole Paus var hans tipp-tipp-oldefar, skipsreder og proprietær i Skien Ole Paus (1766–1855). Om slektningen Henrik Ibsen har Ole Paus uttalt: «Jeg fascineres over blandingen av fullstendig opprører og fullstendig borgerlig i Ibsen. Han snakker både det høyborgerlige språk og det anarkistiske språk uten aksent. Imponerende!»[5]

På morssiden var Ole Paus' besteforeldre soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976), datter av høyesterettsadvokat Emil Olaf Roll og bl.a. oldebarn av Norges første regjeringsadvokat, Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Ole Paus er oldebarn av skolemannen Andreas Martin Corneliussen (som en tid var medeier av Nissens Pikeskole på Frogner) og gjennom ham etterkommer etter Peter Pavels Aabel. Ole Paus er også etterkommer etter Jacob Aall (død 1826), eier av Borgestad gård, av stiftsoverrettsjustitiarius, lagtingspresident, direktør i Norges Bank og ordfører i Trondhjem Jacob Roll (1783–1870), av Christian Lintrup, en av Norges første leger, og av Jacob von der Lippe Parelius. Ole Paus er også i slekt med bl.a. Oda Krohg og Bokken Lasson (tremenninger til hans mormor Monna Morgenstierne Roll). Han er grandnevø av forsvarssjef Elias Corneliussen og nevø av motstandsmannen Kai Holst.

Faren vokste opp i Østerrike, hvor han gikk på den kjente skolen Theresianum. Som 19-åring flyttet han til Norge uten å kunne norsk. I Norge utdannet han seg til offiser og jobbet under andre verdenskrig ved Forsvarets overkommando i London, der han var med å bygge opp Etterretningstjenesten som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning. Oles foreldre giftet seg i London i 1944. Han har to brødre, siviløkonomen Hans Peter Cornelius Paus (f. 1945 i London) og kaptein Thorleif Fredrik Mikael Paus (f. 1957), som på 1980-tallet bl.a. var adjutant for forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen og senere har jobbet sammen med broren med revyoppsetninger, som programleder på TV og som direktør i Accenture.

Ole Paus tilbragte sin tidlige barndom i Oslo, der familien bodde i en av Luftforsvarets leiligheter på Hovseter. Moren døde av polio da han var fire år gammel i 1951 og faren var borte i flere år på grunn av sin tjeneste først i Tysklandsbrigaden og siden som Norges militærattaché i Stockholm fra 1953. Ole Paus bodde da i Oslo med sin ugifte tante Helvig Paus og østerrikskfødte bestemor Ella Paus, født Stein. «Jeg tilbragte på en måte barndommen på hybel i Wien», har Ole Paus sagt om hjemmet som var fullt av wienerkultur og en bestemor som «orienterte seg kun etter værmeldingen i Wien».[6] Ole Paus har sagt om bestemoren og barndomshjemmet:

«Jeg vet ikke om farmoren min forlot den katolske kirken, men det tror jeg hun gjorde da hun giftet seg med bestefar. Det preget henne. Hun var fra Wien, og hun hadde med seg møblene fra Wien, svære tunge bokskap og et enormt flygel. Alt var som i Wien. Men hun gikk ikke ut. Hun leste også, snakket veldig gebrokkent norsk, men hun holdt Aftenposten, for der sto Europa-været. Når hun snakket om været, refererte hun hele tiden til været i Wien (...) Alt var fullstendig Wien inne i den leiligheten.»[4]
Kommandantboligen på Singsaker i Trondheim, der Paus bodde fra 1964 til han flyttet hjemmefra. Faren var da blitt generalmajor og sjef for Distriktskommando Trøndelag

Som barn hadde Ole Paus et snev av polio, og var derfor dårlig til beins, og satt derfor mye stille og hørte på radio:

«Min barndoms helt het Sigvart Fotland. Organist Sigvart Fotland. Han akkompagnerte hver eneste morgenandakt. Jeg satt pal hver eneste morgen foran radioen og ventet på å høre på Sigvart Fotland. For meg ble han en virkelig helt. Far var militærattaché i Stockholm, min mor var død, og såpass hadde jeg allerede skjønt av livet, at mødre og fedre de kommer og går, mens Sigvart Fotland, han sitter der altså!»[4]

Som tenåring bodde Ole Paus to år i Elverum og siden i Trondheim, der familien bodde i Kommandantboligen på Singsaker.

Ole Paus har vært samboer med Henny Moan, og deretter gift med Anne-Karine Strøm, Randi Heide, og professor i medisinsk genetikk Benedicte Paus. Komponisten Marcus Paus (født 1979) er sønn av Ole Paus og Anne Karine Strøm. Han har også sønnen Sole Paus med Henny Moan. Han har også to adoptivdøtre med Randi Heide og to døtre med Benedicte Paus.[7]

Gymnasår, studier og språkaktivisme[rediger | rediger kilde]

Ole Paus gikk ett år på Oslo katedralskole, men fullførte examen artium ved Trondheim katedralskole i 1965.[8] Det året han gikk på Oslo katedralskole ble han offentlig kjent som en av de unge lederskikkelsene i riksmålsbevegelsen, og deltok aktivt i språkdebatten da den norske språkstriden var på sitt mest intense. Han tok initiativ til stiftelsen av Oslo Katedralskoles riksmålsforening og ble foreningens første formann i januar 1963. Foreningen fikk femti medlemmer ved oppstarten og André Bjerke deltok med foredrag på stiftelsesmøtet. Stiftelsen ble omtalt i Aftenposten og VG, som også er første gang Ole Paus nevnes offentlig. I styret satt også Oles bror Hans Peter Paus.[9] Senere i 1963 var Paus sammen med skuespillerne Liv Ullmann og Knut Wigert hovedtaler ved en stor riksmålsdemonstrasjon på Stortorvet «mot samnorskinfiltrasjonen i skolene», hovedsakelig bestående av rundt 800 gymnasiaster, som fikk bred omtale i rikspressen. Ole Paus uttalte i denne sammenhengen ifølge Aftenposten: «Jo flere nyanser et sprog har, desto rikere blir det.»[10] Ifølge VG sa han: «Det verste med samnorsken, ved siden av dens berserkgang mot det norske språk, er at samnorsken er tvangspolitikk og fullt ut strider mot de demokratiske prinsipper i Norge».[11] I Aftenposten var Paus avbildet ved siden av en galge med en lærebok-dukke som skulle representere samnorsken. Samme dag møtte Ole Paus og to andre riksmålsungdommer undervisningsminister Helge Sivertsen for å kreve endring av reglene for «sprogbruken i skolen».[12]

Etter examen artium studerte Ole Paus språk og historie ved Universitetet i Oslo, men han uttalte senere at han ikke egnet seg for studier.[13]

Som ungdom i 1960-årene utviklet Paus et vennskap med Anders Lange og vanket en tid hjemme hos ham.[14] Om Lange har Paus sagt:

«Anders Lange var det stikk motsatte av det jeg hadde hjemmefra. Hans verden var en blanding av slagmark og gjestebud. Det var alltid folk hos ham, fra andre religioner, fra andre styresett, fra andre land. Han hadde et merkverdig dyrehold, som dels var innendørs, dels utendørs. Ved en julefeiring kom det en haug med mormonere, og så var det en oksekalv som het 'Biffen', som stod i entreen. Den skulle vært slaktet, men det hadde de ikke hjerte til. Denne blandingen av kyr og mormonere ... det var ganske raust.»[15]

Kunstnerisk virke[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Etter at han droppet ut fra studiene på Universitetet i Oslo kom Ole Paus i slutten av 1960-årene inn i et kunstnermiljø der eldre kunstnere som André Bjerke, Jens Bjørneboe, Alf Cranner og Alf Prøysen var viktige mentorer. Om Bjerke og Bjørneboe har Paus sagt at «de bar meg rundt og sa at jeg var fremtiden»:[4]

«Jeg husker en fest der Jens Bjørneboe holdt tale om den eneste som kan bringe stafetten videre. Og så ble jeg båret på gullstol rundt i stuen av Jens og André Bjerke. Jeg var knapt 20 år, det var helt sprøtt. Det er jo litt storslagent også; de var jo noen av de mest kloke og begavede som har levd her siden krigen.»[15]

Visekunstneren Alf Cranner var en av de første som fikk høre den unge Paus' viser, og han ringte straks til sitt eget plateselskap og forlangte at de skulle gi Paus platekontrakt. 23 år gammel debuterte han i 1970 med platen Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet. Det har blitt sagt at Der ute – der inne satte standarden for norsk visekunst på 1970-tallet. Alf Cranner skrev en artikkel der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren: «I disse visene blir små og store bagateller gjort om til vesentligheter».[16] Alf Prøysen introduserte Paus for forlaget Tiden og i 1971 utkom Paus' første bok, diktsamlingen Tekster fra en trapp.

Ole Paus har fortalt at familien ikke ønsket at han skulle drive med musikk: «Det var en skamfølelse knyttet til musikkutøvelsen. Visesangere eksisterte ikke på den tiden. Jeg studerte og lot som jeg gjorde alt annet, men Alf sa at visene hadde verdi i seg selv. Det hadde ikke jeg tenkt på.»[17]

Albumet Garman (1972), som han spilte inn sammen med flere musikere fra Pussycats, står som et tidlig høydepunkt i Paus' produksjon. Han viser her en tydelig inspirasjon fra Bob Dylan. Blant sangene på albumet er «Nå kommer jeg og tar deg», «Leieboer» og «Ingenting å være redd for».

Paus' samboer fra 1973, skuespilleren Henny Moan, introduserte ham for et etablert kunstnermiljø og ble viktig for hans senere virke

I 1973 ble Ole Paus kjæreste og samboer med skuespilleren Henny Moan, noe som fikk stor betydning for hans senere virke. Paus var 26 år og Moan var 37 og allerede en av landets mest kjente film- og teaterskuespillere, og hadde tidligere vært gift med André Bjerke. Paus har uttalt at «jeg var jo på rømmen fra et bedrestilt borgerlig hjem, mens Henny åpnet en verden som jeg overhodet ikke hadde vært i nærheten av. Hun tok meg inn i teaterverdenen, inn i litteraturverdenen, inn i musikkverdenen, og alle hennes venner ble mine venner. En vanvittig generøsitet. Hvis det er noen jeg kan takke for at livet ble som det ble, er det Henny Moan».[4]

Samarbeidet med Ketil Bjørnstad[rediger | rediger kilde]

Paus ble i 1971 kjent med Ketil Bjørnstad, da Bjørnstad intervjuet ham for Morgenposten, og de innledet et livslangt samarbeid som har resultert i en rekke plateutgivelser. Deres første plate, Sanger fra gutterommet, ble spilt inn i 1972 på gutterommet til Ketil Bjørnstad på Frogner, men først utgitt i 2016.[18][19] I 1973 kom Blues for Pyttsan Jespersens pårørende. Paus bodde på denne tiden på en hybel i Eckersbergs gate bare hundre meter fra Bjørnstad, og de to vennene så hverandre nesten daglig.[20] Paus var en av bidragsyterne på Bjørnstads suite Leve Patagonia fra 1978, der han hadde rollen som Kristiania-bohemen Hans Jæger. I albumet Bjørnstad/Paus/Hamsun (1982) sang Paus tekster fra Hamsuns diktsamling Det vilde kor, tonesatt av Bjørnstad.

Paus-posten[rediger | rediger kilde]

I en serie plater i form av en «musikalsk avis» med tittelen Paus-posten, opprinnelig utgitt i 1977 og 1978, brukte Ole Paus skillingsvisen til å kommentere samfunnsaktuelle saker på ironiske og ofte injurierende måter. Platene nådde ut til et stort publikum og ble i samtiden oppfattet som svært originale.[16] De viktigste bidragsyterne til de opprinnelige Paus-posten-platene var i tillegg til Ole Paus selv George Keller, Anne-Karine Strøm og Anita Skorgan.[16] Blant Paus-posten-sangene er «Satan lever», som vakte kraftige reaksjoner.[21] Andre sanger var blant annet «Et stev om herr Lars Gule, Larvik», «Berge Furre Boogie Woogie» og «Folk og røvere i Tromsø by».

I en lignende stil er den tabuoverskridende «I en sofa fra IKEA (nytt fra norsk film)», opprinnelig utgitt på Dagbladets sommerkassett i 1979, som kommenterer det Paus oppfatter som tilstanden i norsk film på det tidspunktet.

I tillegg til et samlealbum fra 1995 utga Paus en ny utgave av Paus-posten i 1996.

Zarepta[rediger | rediger kilde]

Paus drev i flere år sitt eget plateselskap, Zarepta, som de første årene ble distribuert av Arne Bendiksen på etiketten Sonet. Zarepta utgav en rekke av hans egne plater, herunder I anstendighetens navn (1976) som han fikk Spellemannprisen for. I tillegg utgav Zarepta album av noen norske andre sangere, herunder de to første albumene til Radka Toneff: Winter Poem (1977) og It Don't Come Easy (1979).

Samarbeidet med Jonas Fjeld[rediger | rediger kilde]

Ole Paus ble kjent med Jonas Fjeld i 1974, men de innledet først et samarbeid i 1980-årene da Paus skrev tekst til flere av Fjelds mest kjente sanger, blant annet «Engler i sneen» og «Tordensky». Fra 1990-årene har Paus og Fjeld samarbeidet i duoen To Rustne Herrer.

Fjeld har fortalt om møtet med Ole Paus:

«Vi spilte til dans på Finnskogen. Bandet mitt spilte til dans og Ole kom opp og skulle være sånn kunstnerisk innslag mellom danseøktene våre. Som han sier selv: Han sang to sanger om homofili og en sang om alkoholisme. På Finnskogen.»[3]

Paus som revyartist[rediger | rediger kilde]

Paus' arbeid med politisk satire førte ham på slutten av 1980-årene til revysjangeren, og han laget over en femårsperiode en rekke revyer i Oslo og Bergen. Særlig populær var The Sound Of Newsweek (Bergen, 1989).[16]

Paus som salmetolker[rediger | rediger kilde]

Fra 1990-årene har Ole Paus hatt et produktivt samarbeid med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, noe som har resultert i flere plater hvor Paus tolker salmer. Platen Salmer på veien hjem (1991) er et samarbeid mellom Paus, Mari Boine Persen og Kari Bremnes. Særlig Paus' tolkning av «Nærmere deg, min Gud» og «O, bli hos meg» har fått mye oppmerksomhet.

I Det begynner å bli et liv (1998) synger Paus seks egne sanger krysset med salmer av Hans Adolph Brorson.

Samarbeidet med Kirkelig Kulturverksted ble starten på en periode der Paus har fremstått som mykere og mer poetisk enn han gjorde i 1970- og 1980-årene.

Mitt lille land[rediger | rediger kilde]

Paus' sang «Mitt lille land» har siden begynnelsen av 1990-årene vært brukt som profilsang for TV 2 med coverversjoner av en rekke norske musikere, bl.a. Christine Guldbrandsen, Maria Solheim og Thomas Dybdahl. Fra 2008 er sangen tatt i bruk av kanalen igjen med nye coverversjoner av blant andre Mari Boine, Anne Grete Preus, Haddy Njie, Kurt Nilsen, DDE, Sølvguttene og Tone Damli Aaberge. Sangen oppnådde ny popularitet etter terrorangrepene i Norge i 2011.

Avslutningen[rediger | rediger kilde]

I 2013 utgav han trippelalbumet Avslutningen. Den første delen Oppgjøret er en videreføring av Paus-posten fra 1970-årene, med ironiske skillingsviser om samfunnsliv og politikk. Den første sangen på albumet, «Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter», harselerte over Kjell Magne Bondevik og norske «fredsfolk» mer allment.

I Omfavnelsen medvirker andre artister på hvert sitt nummer skrevet av Paus: Polkabjørn, Kari Iveland, Reidar Larsen, Anne Grete Preus, Anita Skorgan, Bjøro Håland, Benedikte Narum, Jonas Fjeld, Lene Marlin og Ketil Bjørnstad.

Det siste albumet, Avslutningen, består bare av nye Paus-sanger av den poetiske og ettertenksomme sorten. Ole Paus fikk samme år prisen Årets spellemann for albumet.[22][23][24][25]

Selv om Ole Paus hadde kunngjort at han ikke ville utgi flere egne album har han senere samarbeidet med Ketil Bjørnstad om Frolandia og Sanger fra gutterommet.

Samarbeidet med Marcus Paus[rediger | rediger kilde]

Fra 2000-årene har Ole Paus stadig oftere samarbeidet med sin sønn, den klassisk orienterte komponisten Marcus Paus. Han har skrevet tekst til en rekke av Marcus Paus' musikkverk, blant annet korverket Sakte elsker tiden våre liv (2006), og barneoperaene Heksene (2007) basert på Roald Dahls bok og Askeladden – Påls versjon (2011). De to har også samarbeidet om en rekke konserter under tittelen Paus & Paus.[26] I 2014 hadde Requiem premiere, med musikk av Marcus Paus og tekst av Ole Paus.[27]

Paus i politisk debatt[rediger | rediger kilde]

Ole Paus har gjennom visesangerkarrieren ofte kommentert politiske forhold både i sine egne sanger og i intervjuer og utspill, gjerne fra et ironisk og respektløst ståsted som har gjort narr av alle, og han har til dels blitt oppfattet som «periode-anarkist»[21] eller «borgerlig anarkist».[28][4] Dette var særlig tydelig da han jobbet i en skillingsvisetradisjon i 1970-årene, med Paus-posten-platene, som blant annet latterliggjorde ml-bevegelsen, kristenfolket, og politi og rettsvesen. Han har likevel selv bekreftet at han lenge stemte Høyre[29] og allerede som gymnasiast ble han landskjent som riksmålsforkjemper.[11] Særlig hans latterliggjøring av ml-bevegelsen var et gjennomgående trekk i de første årene av hans virke.

«I 1970 tuslet en ung og ennå ukjent Ole Paus opp på talerstolen i Det Norske Studentersamfund og la i vei, med et særs bestemt trykk på første stavelse. I starten hørtes han ut som en av sufferne i rekken, men etter hvert gikk det opp for tilhørerne at den unge mannen pratet bare vås og rør. Reaksjonene var deretter. Paus etterlikner Paus som etterliknet Tron Øgrim: 'Studdenter, arrbeidere og fiskere!'»[30]

Ole Paus deltok som ja-tilhenger i debatten om EU-medlemskap i 1994, og skrev sangen «Mitt lille land» for ja-bevegelsen.[31] Under lanseringen av «Mitt lille land» omtalte Paus nei-bevegelsen som «autoritær, selvhøytidelig, selvrettferdig og egentlig ganske farlig» og som «en liten interessegruppe som prøver å dominere menneskenes liv».[32] I boken Kjære Kongen (2002) harselerte han over kongefamilien, regjeringen og tilstanden i Norge.[33][34] Fra 2013 har han markert seg som tilhenger av Kristelig Folkeparti og har særlig kritisert Fremskrittspartiets innvandringspolitikk ved en rekke anledninger.[35]

Verk[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Tekster fra en trapp (1971)
  • Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller (1974)
  • Endelig alene (1984)
  • Milunia (1985)
  • Hjemmevant utenfor (1994)
  • Reisen til Gallia (1998) med Ketil Bjørnstad
  • Kjære Kongen (2002)
  • Blomstene ved Amras (2004)
  • Isengaard (2006)

Revyer[rediger | rediger kilde]

  • Ikke gjør som mora di sier (1987)
  • For fattig og rik (1988)
  • Norge mitt Norge (1991)
  • Sammen igjen (1992)

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ole Paus' diskografi

Enkeltsanger[rediger | rediger kilde]

Operaer[rediger | rediger kilde]

Kirkemusikk[rediger | rediger kilde]

Korverk[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

TV[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Aner[rediger | rediger kilde]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Adresseavisen 18. februar 2013 s. 16 del 2
  2. ^ Verdig tilstandsrapport fra nasjonalartistene, BT.no
  3. ^ a b Slik reddet Ole Paus Jonas Fjelds monsterhit
  4. ^ a b c d e f – Jeg tror vår ­Herre synes jeg har vært en ­slitsom fyr å ha gående
  5. ^ «Herlige, selvbevisste Ibsen», Aftenposten morgen, 31.01.2006 s. 6
  6. ^ Tankevekkeren, fvn.no
  7. ^ http://www.kk.no/378092/teaterdronningen
  8. ^ Ole Paus i Allkunne
  9. ^ Riksmålsforening ved Oslo Katedralskole, Aftenposten, lørdag morgen, 26. januar 1963 s. 3
  10. ^ «Gymnasiastene vil ha mer sproglig frihet: Stor oppslutning om riksmålsgymnasiastenes demonstasjonsmøte på Stortorvet igår kveld», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963 s. 6
  11. ^ a b «Til galgen med samnorsken, krevde gymnasiastene», VG 11.10.1963 s. 7
  12. ^ «Gymnasiaster krever sprogreglene endret», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963, s. 2
  13. ^ Intervju med Ole Paus i Dagbladet
  14. ^ Aftenbladet: Anders Lange, en glemt naturverner
  15. ^ a b Svein Kjølberg: «Jeg var på rømmen fra ett og alt» (intervju med Ole Paus), VG, 27. september 1997, s. 22–24
  16. ^ a b c d Artikkel om Ole Paus i Rockipedia
  17. ^ «Vil runde av med stil», Telemarksavisa, 05.03.2013 s. 50
  18. ^ Ole Paus på gutterommet
  19. ^ Ole Paus viser med all tydelighet at han helt fra starten av var på vei mot noe stort. «Sanger fra gutterommet» er et fullblodsalbum
  20. ^ https://www.dagbladet.no/kultur/hvorfor-er-et-44-ar-gammelt-opptak-med-ole-paus-interessant/60849738
  21. ^ a b https://www.dagbladet.no/kultur/ole-paus/65529040
  22. ^ Svein Andersen: «Ole Paus takker for seg, og savnet er allerede merkbart», Aftenposten, 30. mai. 2013
  23. ^ Lars Keilhau: Ole Paus avslutter med stil, Aftenposten, 30. mai 2013
  24. ^ Øyvind Rønning: Går ut av den musikalske tida med et lite brak, Dagbladet, 30. mai 2013
  25. ^ Arild Rønsen: Nesten ikke til å tro, så bra er det!, www.arildronsen.no, 30. mai. 2013
  26. ^ http://operatilfolket.no/konserter/paus-paus/
  27. ^ – Så nær Gud råder alvoret
  28. ^ En rusten rabulist i Klassekampen
  29. ^ Ole Paus, Dagbladet 22. juni 1999
  30. ^ Hans Petter Sjøli: «Paussignalet», Klassekampen, 14. mars 2009, s. 26–27
  31. ^ https://www.dagsavisen.no/kultur/stort-om-lite-land-1.282363
  32. ^ Geir Rakvaag, Stort om lite land Arkivert 13. juni 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 26. april 2014
  33. ^ «Rapport fra Ramsyland»
  34. ^ «Utdrag fra Kjære kongen»
  35. ^ VG: Ole Paus i klinsj med Sylvi Listhaug

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Ole Paus – sitater