Ole Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ole Paus
Ole Paus Kongshaugfestivalen 2019 (222958).jpg
Ole Paus på scenen i 2019
Foto: Tore Sætre
FødtOle Christian Paus
9. februar 1947[1]Rediger på Wikidata (73 år)
OsloRediger på Wikidata
Ektefelle Anne-Karine Strøm (–ukjent), Benedicte Paus, Randi HeideRediger på Wikidata
Partner(e) Henny Moan (19731976)Rediger på Wikidata
Far Ole PausRediger på Wikidata
Søsken Peter PausRediger på Wikidata
Barn Marcus PausRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Musiker[2], visesanger, skribent, låtskriver, plateartistRediger på Wikidata
Parti Den Konservative Studenterforening (19671970)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser
9 oppføringer
Spellemannprisen i visesang (1976), Leif Justers ærespris (2012), Tekstforfatterfondets ærespris (2002), Booth-prisen (2013), Solprisen (2014), Årets spellemann (2013), Juryens hederspris i Spellemannprisen (1998), Lytterprisen (1999), Anders Jahres Kulturpris (2018)[3]Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerVise
InstrumentGitar, vokal
Aktive år19702016
PlateselskapKirkelig Kulturverksted
IMDbIMDb

Ole Christian Paus (født 9. februar 1947 i Oslo) (IPA: ['uːlɛ 'pæʉs]) er en norsk visesanger, musiker, forfatter og skuespiller. Han har utfoldet seg i mange sjangrer og var en av de mest sentrale skikkelsene under Visebølgen i Norge.

Ole Paus vokste opp i Oslo, Elverum og Trondheim som sønn av generalen med samme navn. Etter et mislykket forsøk på å bli fallskjermjeger begynte han i slutten av 1960-årene å opptre som visesanger i Oslo, og hoppet etterhvert av jus- og filologistudier. Han platedebuterte som visekunstner i 1970 og bokdebuterte året etter, etter å ha blitt oppdaget av Alf Cranner og Alf Prøysen. Han markerte seg med tekster med en skarp sosial brodd, og med en sterk interesse for ensomme, utstøtte og marginaliserte i samfunnet, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», som uttrykt i tidlige sanger som «Jacobs vise», «Merkelige Mira», «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» eller «Kajsas sang». Han har både vist en lyrisk side og markert seg som bitende satiriker, ikke minst i en serie plater han kalte Paus-posten med skillingsviser som kommenterte politiske og dagsaktuelle spørsmål på ironiske og ofte injurierende måter. I sine tidlige album viste han en kreativ inspirasjon fra visesang, jazz og rock.

Gjennom samboeren Henny Moan ble han en nær venn og fast omdreiningspunkt i Jens Bjørneboes liv de siste årene Bjørneboe levde. Paus ble fra 1971 også en nær venn og samarbeidspartner av Ketil Bjørnstad, og blant deres samarbeidsprosjekter er klassikerne Blues for Pyttsan Jespersens pårørende og Leve Patagonia. Blant hans senere arbeider er sanger som «Innerst i sjelen» og «Engler i sneen». Han har tolket salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og fra 2000-årene har han ofte samarbeidet med sin sønn, komponisten Marcus Paus, blant annet om barneoperaen Heksene.

Paus drev fra 1975 også plateselskapet Zarepta og utgav sentrale verk i norsk jazz som Radka Toneffs album. Paus mottok Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet I anstendighetens navn og har senere mottatt både Spellemannprisens hederspris, Årets spellemann og Anders Jahres Kulturpris. Han har blitt omtalt som Norges «nasjonaltrubadur»[4] og sangen «Mitt lille land» som «den nye nasjonalhymnen».[5]

I likhet med Bjørneboe hadde Paus opprinnelig et konservativt ståsted som han over tid delvis fjernet seg fra og var særlig i 1960-årene kjent som riksmålsforkjemper; han har til dels blitt oppfattet som en «borgerlig anarkist» som sparket i alle retninger, men aldri nedover.[6] Jon-Roar Bjørkvold har kalt ham «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».[7] Paus synger og skriver konsekvent på norsk og har ivret for at andre norske musikere skal gå over fra engelsk til norsk.[8] I forbindelse med 50-årsjubileet for Ole Paus' debut i 2020 utkom boken Pauspoeten med alle Paus' sangtekster.

Familie og barndom[rediger | rediger kilde]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ole Paus' familie tilhørte «embetsaristokratiet» som styrte Øvre Telemark på 16- og 1700-tallet. Stamfaren Peder Povelsson Paus (1590–1653) ligger begravet under kirkegulvet i Kviteseid gamle kirke der han selv virket som sogneprest og prost, og der det hang et vakkert latinsk minnedikt skrevet av sønnen Povel Pedersson Paus (1625–1682)

Utdypende artikkel: Paus

Ole Paus er sønn av generalmajor Ole Paus (1910–2003) og Else Corneliussen (1916–1951) og tilhører «skiensgrenen» av slekten Paus. Slekten hadde siden begynnelsen av 1600-tallet tilhørt «embetsaristokratiet» av prester og jurister som styrte Øvre Telemark; hans familiegren etablerte seg mot slutten av 1700-tallet som byborgere og skipsredere i Skien og mot slutten av 1800-tallet som stålgrosserere og fabrikkeiere langs Akerselva i Christiania.

Den første med navnet Ole Paus, skipsfører Ole Paus (1766–1855), flyttet fra Øvre Telemark til Skien og brøt med familiens embetsmannstradisjon, giftet seg inn i byens ledende borgerskap og ble Knud Ibsens sosiale far – og Marichen Altenburgs onkel. Han var den eneste bestefaren Henrik Ibsen kjente i barndommen.

Han er en av en lang rekke slektsmedlemmer med navnet Ole Paus, som også var navnet på stålgrossistfirmaet Ole Paus, som ble startet av hans oldefar i 1872. Hans besteforeldre på farssiden var Norges generalkonsul i Wien, senere fabrikkeier i Norge og godseier i Skåne Thorleif Paus (1881–1976), og dennes første ektefelle Ella Stein (1883–1971), som tilhørte en borgerlig, opprinnelig jødisk familie fra Wien som hadde konvertert til kristendommen på slutten av 1800-tallet; farfaren Thorleif ble som 23 år gammel konsulatsekretær under Unionsoppløsningen i 1905 Norges eneste diplomatiske representant i Østerrike-Ungarn og fikk ansvar for å oppnå stormaktens anerkjennelse av Norges uavhengighet; i 1914 var den daværende visekonsulen Thorleif Paus den eneste skandinaven som var vitne til skuddene i Sarajevo.[9] I sitt tredje og siste ekteskap var Thorleif Paus gift med enkegrevinne Ella Moltke, datter av Valdemar Glückstadt. Faren og farfaren eide Kvesarums slott i Skåne frem til 1951; farfaren arvet i 1943 også den herskapelige eiendommen Magleås i Danmark etter slektningen, grev Christopher Tostrup Paus. Thorleif Paus var også fetter til den norskfødte svenske godseieren Herman Paus som var gift med Leo Tolstojs barnebarn grevinne Tatiana Tolstoy-Paus. Ole Paus er oldebarn av stålgrosserer, fabrikkeier og bankdirektør Ole Paus (1846–1931) og Birgitte Halvordine Schou; oldefarens fabrikk Den Norske Hesteskosømfabrik lå ved siden av Hjula Væverier som var eid av slektninger i familien Schou; Ole Paus' familie eide dermed store deler av industrien langs Akerselva rundt forrige århundreskifte. I dag gjenstår bare «Hønse-Lovisas hus» av det tidligere fabrikkanlegget eid av Ole Paus' oldefar med samme navn.

Ole Paus' familie eide store deler av industrien langs Akerselva i andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Til høyre oldefaren Ole Paus' fabrikk Den Norske Hesteskosømfabrik, i midten «Hønse-Lovisas hus» som hørte til fabrikken, til venstre Hjula Væverier som ble eid av slektninger i familien Schou
Pausvillaen på Bygdøy ble bygget i 1907 for Ole Paus' oldefar, stålgrosserer Ole Paus, som var fetter til Henrik Ibsen; villaen eies av Petter Stordalen som fikk oppmerksomhet i Paus' sang «Fjols nr. 1–5»

Den første med navnet Ole Paus, tipp-tipp-oldefaren Ole Paus (1766–1855), flyttet fra Øvre Telemark til Skien og brøt med familiens embetsmannstradisjon da han ble skipsfører og reder, giftet seg med enken Johanne Ibsen som tilhørte byens ledende borgerskap og ble Knud Ibsens sosiale far – og Marichen Altenburgs onkel. Han var den eneste bestefaren Henrik Ibsen kjente i barndommen, og Pausfamilien var Henrik Ibsens nærmeste slektninger i oppveksten; begge foreldrene tilhørte familien i biologisk eller sosial forstand. Ole Paus' tippoldefar Christopher Blom Paus startet forretningskarrieren som handelsbetjent hos storebroren Knud Ibsen da broren etablerte virksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien i 1825 og bodde i Stockmanngården sammen med broren og kusinen Marichen da Henrik Ibsen ble født der. Etter at Knud fikk økonomiske problemer var han den av brødrene som i størst grad tok seg av storebroren, og eide huset på Snipetorp der Ibsenfamilien bodde fra 1843. Han ble senere en av Skiens ledende skipsredere. En rekke figurer, motiver og hendelser i skuespill som Peer Gynt, Gengangere, En folkefiende, Vildanden, Rosmersholm og Hedda Gabler var inspirert av familiemedlemmer og familietradisjoner innen familiekretsen Paus/Altenburg/Ibsen, og hendelser på Pausfamiliens gård Rising tidlig på 1800-tallet. Ibsenforsker Jon Nygaard skriver at fremveksten av «den nye puritanske embetsmannsstaten [med] embetsmanns- og forvalterånden fra Øvre Telemark, familien Paus» er et hovedtema i Ibsens verk.[10] Om slektningen Henrik Ibsen har Ole Paus uttalt: «Jeg fascineres over blandingen av fullstendig opprører og fullstendig borgerlig i Ibsen. Han snakker både det høyborgerlige språk og det anarkistiske språk uten aksent. Imponerende!»[11]

På morssiden var Ole Paus' besteforeldre soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976); moren var blant andre etterkommer av Norges første regjeringsadvokat, Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre, av medeier i Nissens Pikeskole Andreas Martin Corneliussen, av presten og skolemannen Peter Pavels Aabel, av godseier Jacob AallBorgestad gård, av stiftsoverrettsjustitiarius, lagtingspresident, direktør i Norges Bank og ordfører i Trondhjem Jacob Roll (1783–1870) og av trelasthandler James Collett. Ole Paus er også i slekt med bl.a. Oda Krohg og Bokken Lasson, som var mormorens tremenninger (svigerdatteren Tirill Mohn er dessuten Oda Krohgs tippoldebarn).

Foreldrene (general) Ole Paus og Else Corneliussen: Wien, London og Oslo[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ole Paus (1910–2003)

Tanten Helvig (von) Paus, malt 1915 av Eilif Peterssen; hun og farmoren Ella var Oles viktigste omsorgspersoner i barndommen etter at moren døde av polio i 1951. Helvig vokste opp i Wien som datter av den norske konsulen Thorleif Paus og kom til Norge med sin østerrikske mor Ella Paus f. Stein i 1938 som flyktning fra Anschluss

Visesangerens far Ole Paus, generalen, vokste opp i Østerrike, der han offisielt het Ole von Paus frem til navneleddet von ble forbudt i Østerrike i 1919, og gikk på den kjente skolen Theresianum. Han var bror til Helvig Paus (f. 1909) og senere stebror til grev Erik Moltke (f. 1922). Da han ble født bodde familien i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket i Wien, på nøyaktig samme adresse som hovedpersonen i TV-serien Rex; senere flyttet de til en villa i Auhofstraße 78C der de i hans barndom hadde besøk av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Etter at foreldrene ble skilt og faren Thorleif flyttet tilbake til Norge i 1918 ble Ole og søsteren Helvig boende med moren i Wien. Som 19-åring flyttet Ole Paus i 1929 til farens hjemland Norge uten å kunne norsk, og utdannet seg til offiser ved Krigsskolen. I 1938 kom også moren og søsteren til Norge som flyktninger fra Anschluss; alle delte en leilighet på Frogner i Oslo.

Kvesarums slott i Skåne ble frem til 1951 eid av Ole Paus' far, general Ole Paus, og farfar, konsul Thorleif Paus

Under kampene i 1940 var daværende løytnant Ole Paus adjutant for forsvarssjef Otto Ruge og flyktet til Nord-Norge sammen med resten av den øverste forsvarsledelsen; han tok seg senere over til Storbritannia der han ble knyttet til Forsvarets overkommando og var med å bygge opp Etterretningstjenesten som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning. I det norske eksilmiljøet i London møtte han Else Corneliussen fra Oslo, og de ble gift i 1944; hun jobbet i Luftfartsdirektoratet i London-regjeringen og var niese av admiral og daværende sjef for Marinen, senere forsvarssjef Elias Corneliussen som også arbeidet for London-regjeringen; Elses søster i Norge ble samme år gift med en av lederne for Milorg Kai Holst, som ingen i familien noen gang møtte ettersom han døde under mystiske omstendigheter sommeren 1945. Ole Paus kom tilbake til Norge som major i 1945, og fikk straks sentrale roller i gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret. I 1940- og begynnelsen av 1950-årene forsøkte han også å oppklare omstendighetene rundt svogeren Holsts død, men forsvarssjefen, general Ole Berg, hans gamle sjef fra Generalstaben før krigen, rådet ham til å la saken ligge og sa at det var «livsfarlig» å foreta videre undersøkelser.[12]

Ole og Else fikk to sønner: Den senere sveitsiske finansmannen Peter Paus (f. 1945 i London) og den senere visesangeren Ole Paus (f. 1947 i Oslo). I sitt andre ekteskap var den eldre Ole Paus også far til kaptein Thorleif Paus (f. 1957), som på 1980-tallet var adjutant for forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen.

Barndom i Oslo, Elverum og Trondheim[rediger | rediger kilde]

Faren Ole Paus (1910–2003) kom til Norge som nittenåring uten å kunne språket og ble general
Ole Paus' fødested og hjem frem til 1954, Frederik Stangs gate 40 på Frogner; bestemoren Ella og tanten Helvig fra Wien flyttet inn i leiligheten da de kom til Oslo i 1938, og Ole Paus' foreldre flyttet inn hos dem da de kom tilbake fra London i 1945
Kommandantboligen (Øvre allé 12/14) på Singsaker i Trondheim, der Paus bodde fra 1964 til han flyttet hjemmefra. Faren var da blitt general og øverstkommanderende i Midt-Norge.

Den yngre Ole Paus, visesangeren, tilbragte sin tidlige barndom i Oslo, der familien først bodde i Frederik Stangs gate 40 på Frogner. Moren Else døde av polio da han var fire år gammel i 1951, og faren var borte i flere år på grunn av sin tjeneste først i Tysklandsbrigaden og siden som Norges militærattaché i Stockholm 1953–1956. Ole Paus bodde da i Oslo med sin tante Helvig Paus og østerrikskfødte bestemor Ella Paus, født Stein. Helvig var ugift, arbeidet i Norsk Aluminium (Norsk Hydro) og ble som en mor til sin brors barn. Bestemoren Ella hadde et vanskelig liv, preget av skilsmissen, erfaringene som alenemor, flyktning og immigrant, og lengselen etter barndommens Wien. «Jeg tilbragte på en måte barndommen på hybel i Wien», har Ole Paus sagt om hjemmet som var fullt av wienerkultur og en bestemor som «orienterte seg kun etter værmeldingen i Wien».[13] Ole Paus har sagt om bestemoren og barndomshjemmet:

SitatJeg vet ikke om farmoren min forlot den katolske kirken, men det tror jeg hun gjorde da hun giftet seg med bestefar. Det preget henne. Hun var fra Wien, og hun hadde med seg møblene fra Wien, svære tunge bokskap og et enormt flygel. Alt var som i Wien. Men hun gikk ikke ut. Hun leste også, snakket veldig gebrokkent norsk, men hun holdt Aftenposten, for der sto Europa-været. Når hun snakket om været, refererte hun hele tiden til været i Wien (...) Alt var fullstendig Wien inne i den leiligheten.Sitat
– Ole Paus[6]

Som barn hadde Ole Paus et snev av polio og var derfor dårlig til beins og satt derfor mye stille og hørte på radio:

SitatMin barndoms helt het Sigvart Fotland. Organist Sigvart Fotland. Han akkompagnerte hver eneste morgenandakt. Jeg satt pal hver eneste morgen foran radioen og ventet på å høre på Sigvart Fotland. For meg ble han en virkelig helt. Far var militærattaché i Stockholm, min mor var død, og såpass hadde jeg allerede skjønt av livet, at mødre og fedre de kommer og går, mens Sigvart Fotland, han sitter der altså!Sitat
– Ole Paus[6]

Ole Paus har sagt om faren:

SitatMin far ble veldig deprimert da mor døde. Han trengte nok å komme seg litt vekk. Alt i alt har vi hatt et godt forhold, og jeg var veldig glad i ham, men vi var også veldig ulike på mange områder, som om vi kom fra to ulike verdenerSitat
– Ole Paus[14]

I 1954 flyttet familien fra Frederik Stangs gate til en av Luftforsvarets byggelags leiligheter i Flyveien 15 på Hovseter, et nytt, modernistisk bygg tegnet av Erling Viksjø. Som barn ble Ole Paus venn med krigsseilerne og uteliggerne Karsten og Henry, som bodde like ved i en enkel hytte de hadde laget selv i Hovseterskogen. En dag hadde noen av offiserene i Luftforsvarets byggelag satt fyr på hytta, og Karsten og Henry var borte.[15]

Ole Paus bodde nesten tre år i Elverum fra 1956 etter at faren ble oberst og sjef for Oppland Regiment. Familien bodde da i et hus som het Majorboligen. Rundt 1959 flyttet Ole Paus tilbake til tanten Helvig i Oslo. Da faren ble utnevnt til general og øverstkommanderende i Midt-Norge i 1964 flyttet familien til Trondheim, der familien bodde i KommandantboligenSingsaker; de overtok huset etter general Herman Fredrik Zeiner-Gundersen, som ble forsvarssjef og formann for NATOs militærkomité. Ole Paus flyttet tilbake til Oslo da han ble student i midten av 1960-årene; også faren flyttet tilbake til Oslo i 1971 da han ble Norges representant i NATOs nordkommando og dermed den nordmannen med høyest rang i NATO.

Ekteskap, barn og selvbiografi[rediger | rediger kilde]

Ole Paus har vært samboer med Henny Moan og deretter gift med Anne-Karine Strøm, Randi Heide, og professor i medisinsk genetikk Benedicte Paus. Paus har sønnen Sole Paus med Henny Moan, komponist Marcus Paus med Anne-Karine Strøm, to adoptivdøtre med Randi Heide, og yngstedøtrene Helvig Paus og Emilie Paus med Benedicte Paus.[16]

Ole Paus uttalte i 2020 at han skriver på en kombinert selvbiografi og familiekrønike som blant annet vil tematisere familiens bakgrunn i Østerrike og farens og farfarens liv.[17] Hans far Ole skrev en slektshistorie i elleve hefter som ble distribuert internt i familien.[18] Også farfaren Thorleif begynte på en selvbiografi ifølge et intervju med den svenske avisen Expressen fra 1964.[19]

Ungdomsår[rediger | rediger kilde]

Riksmålskamp, konservativt engasjement, vennskap med Anders Lange[rediger | rediger kilde]

Ole Paus gikk ett år på Oslo katedralskole, men fullførte examen artium ved Trondheim katedralskole i 1965.[20] Det året han gikk på Oslo katedralskole ble han offentlig kjent som en av de unge lederskikkelsene i riksmålsbevegelsen, og deltok aktivt i språkdebatten på høyden av den norske språkstriden. Han tok initiativ til etableringen av Oslo Katedralskoles riksmålsforening og ble foreningens første formann i januar 1963. Foreningen fikk femti medlemmer ved oppstarten, og André Bjerke deltok med foredrag på stiftelsesmøtet. Stiftelsen ble omtalt i Aftenposten og VG, som også er første gang Ole Paus nevnes offentlig. I styret satt også Oles bror Peter Paus.[21] Senere i 1963 var Paus sammen med skuespillerne Liv Ullmann og Knut Wigert hovedtaler ved en stor riksmålsdemonstrasjon på Stortorvet «mot samnorskinfiltrasjonen i skolene», hovedsakelig bestående av rundt 800 gymnasiaster, som fikk bred omtale i rikspressen. Ole Paus uttalte i denne sammenhengen ifølge Aftenposten: «Jo flere nyanser et sprog har, desto rikere blir det.»[22] Ifølge VG sa han: «Det verste med samnorsken, ved siden av dens berserkgang mot det norske språk, er at samnorsken er tvangspolitikk og fullt ut strider mot de demokratiske prinsipper i Norge».[23] I Aftenposten var Paus avbildet ved siden av en galge med en lærebok-dukke som skulle representere samnorsken. Samme dag møtte Ole Paus og to andre riksmålsungdommer undervisningsminister Helge Sivertsen for å kreve endring av reglene for «sprogbruken i skolen».[24] Et bilde av Paus som holder tale er trykket i Morgenposten.[25]

Ole Paus markerte seg i 1960-årene med konservative synspunkter i norsk offentlighet. Allerede i 1964 kritiserte han norsk presses kritiske dekning av den amerikanske republikanske presidentkandidaten Barry Goldwater og mente pressen lot «Sovjets meninger slippe til for fullt».[26] Samme år var han undertegner av oppropet «Til norsk ungdom» som protesterte mot at «Sovjet-Unionens diktator» Khrusjtsjov skulle ønskes velkommen i Norge.[27] Som ungdom i 1960-årene utviklet Paus et vennskap med Anders Lange og vanket en tid hjemme hos ham.[28] Om Lange har Paus sagt:

SitatAnders Lange var det stikk motsatte av det jeg hadde hjemmefra. Hans verden var en blanding av slagmark og gjestebud. Det var alltid folk hos ham, fra andre religioner, fra andre styresett, fra andre land. Han hadde et merkverdig dyrehold, som dels var innendørs, dels utendørs. Ved en julefeiring kom det en haug med mormonere, og så var det en oksekalv som het 'Biffen', som stod i entreen. Den skulle vært slaktet, men det hadde de ikke hjerte til. Denne blandingen av kyr og mormonere ... det var ganske raust.Sitat
– Ole Paus[29]

Som student var han aktiv i Den Konservative Studenterforening (DKSF) fra 1967 og i 1970 var han med i redaksjonen i DKSFs avis Minerva sammen med bl.a. Ulf Andenæs.[30] Senere i 1970 hadde Minerva en notis om at «Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver».[31]

Forsøket på å bli fallskjermjeger[rediger | rediger kilde]

Som ungdom drømte Paus om å bli fallskjermjeger. Han trente mye i forkant, men strøk på opptaksprøven på grunn av dårlig syn. Resten av militærtjenesten var preget av «fyll, ordrenekt og tjuvperm», og den daværende generalsønnen tilbrakte mye av tiden i vaktarresten.[32]

Jus- og filologistudier[rediger | rediger kilde]

Etter militærtjenesten studerte Ole Paus jus, engelsk og senere historie ved Universitetet i Oslo.[33][34] Han prøvde også å komme inn på teaterskole i England.[34] I denne perioden var han aktiv i studentpolitikken, samtidig som han begynte å oppsøke nye sammenhenger.

Kunstnerisk virke[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

I 1967 begynte Ole Paus å opptre med egne viser på arrangementer i Oslo. I den aller første omtalen av ham som visesanger, i Morgenbladet i 1967, het det:

SitatOle Paus ser ikke ut som en visesanger. Vi kan selvsagt ikke påstå at visesangere har noe fellestrekk – men Ole Paus mangler i alle fall slike trekk dersom de eksisterer. Hans viser, og da som regel egne viser, mangler derimot sidestykke. Som regel tar visene for seg aktuelle problemer, eller situasjoner – hvor problemene snus på hodet – og hvor sluttpoenget blir helt anderledes enn det publikum hadde forventet. [...] Et annet særtrekk ved hans viser er det gjennomførte riksmål de lages på. Ole Paus er da også ivrig riksmålsmann, selv om han har blitt tatt i å synge på tilstelninger både i Telemarkslaget og andre bondeungdomslag. [...] Ellers er Paus en av de få visesangerne i Oslo som ikke har gitar. [...] Uansett hvor han opptrer [...] får man alltid høre den samme 'visa': – Er det noen som har en gitar å låne meg?Sitat
– Morgenbladet[34]

Paus har fortalt at familien ikke ønsket at han skulle drive med musikk. En rekke mentorer som Alf Cranner, Alf Prøysen, Henny Moan, André Bjerke og Jens Bjørneboe skulle etterhvert bli viktige for ham: «Frem til da var skam den mest fremtredende følelsen knyttet til det jeg holdt på med. Min borgerlige familie ville noe annet med meg».[13] Han sa: «Visesangere eksisterte ikke på den tiden. Jeg studerte og lot som jeg gjorde alt annet, men Alf (Cranner) sa at visene hadde verdi i seg selv. Det hadde ikke jeg tenkt på.»[35]

Gjennombruddet – oppdaget av Alf Cranner og Alf Prøysen[rediger | rediger kilde]

SitatKajsas sang er om taushet
Ingen ord får bo i Kajsas munn
Hun har sett. Hun har lyttet
Hun har skreket nok. Nå tier hun.
Sitat
– Ole Paus, «Kajsas sang»,
Zarepta (1974)

Et møte med visesangeren Alf Cranner fikk avgjørende betydning:[36]

SitatJeg var en mislykket student så det suste, og jeg bodde i et hus i utkanten av Blindern studentområde. Så kom Alf Cranner for å holde konsert på Blindern. Jeg dro ned til konserten med en flaske whiskey for å bestikke ham til å høre på visene mine. Deretter ble Alf og jeg sittende i tre døgn og spille og prate. Så tok han meg med til plateselskapet Nordic, som senere ble til Universal, og ba dem spille inn en plate med meg. Og det gjorde de. [...] [Produsenten] hadde aldri sett noe så sært og uhippt som meg.Sitat
– Ole Paus[37]

23 år gammel debuterte han i 1970 med platen Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet. Det har blitt sagt at Der ute – der inne satte standarden for norsk visekunst på 1970-tallet. Alf Cranner skrev en artikkel der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren: «I disse visene blir små og store bagateller gjort om til vesentligheter».[38] Paus sa at visene «handlet om alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen».[37]

Gjennom Cranner ble Paus også kjent med Alf Prøysen; de møttes første gang i leiligheten til Cranners mor i Oslo. Noe av det siste Prøysen gjorde var å introdusere Paus for forlaget Tiden. I 1971, året etter Prøysens død, utkom Paus' første bok, diktsamlingen Tekster fra en trapp.

Albumet Garman (1972), som han spilte inn sammen med flere musikere fra Pussycats, står som et tidlig høydepunkt i Paus' produksjon. Han viser her en tydelig inspirasjon fra Bob Dylan. Blant sangene på albumet er «Nå kommer jeg og tar deg», «Leieboer» og «Ingenting å være redd for». Paus viste tidlig en interesse for utstøtte og marginaliserte i samfunnet, som uttrykt i visene «Jacobs vise» (1972), «Merkelige Mira» (1973) og «Kajsas sang» (1974), en «stille hyllest til ei jente på asyl, kanskje med psykisk utviklingshemning».[39]

Samboerskap med Henny Moan, vennskap med André Bjerke og Jens Bjørneboe, Veierland og Våpenløs[rediger | rediger kilde]

Paus' samboer fra 1973, skuespilleren Henny Moan, introduserte ham for André Bjerke, Jens Bjørneboe og et etablert kunstnermiljø som ble viktig for hans senere virke

Nyttårsaften 1971 møtte Ole Paus skuespilleren Henny Moan, André Bjerkes daværende ektefelle.[40] Etter at hun ble skilt fra Bjerke ble Paus og Moan kjærester og samboere på Jar i Bærum, i huset hun tidligere delte med Bjerke i Bjerkelundsveien 45, og de fikk sønnen Sole i 1973. Paus var da i midten av 20-årene mens Henny Moan var elleve år eldre og en av landets mest kjente film- og teaterskuespillere. Paus har uttalt at «jeg var jo på rømmen fra et bedrestilt borgerlig hjem, mens Henny åpnet en verden som jeg overhodet ikke hadde vært i nærheten av. Hun tok meg inn i teaterverdenen, inn i litteraturverdenen, inn i musikkverdenen, og alle hennes venner ble mine venner. En vanvittig generøsitet. Hvis det er noen jeg kan takke for at livet ble som det ble, er det Henny Moan».[6] Paus ble også en farsfigur for Moans og André Bjerkes datter Vilde Bjerke; han skrev sangen «Og en for Vilde» til henne og hun debuterte som tekstforfatter som 13-åring på hans klassiske plate Blues for Pyttsan Jespersens pårørende i 1973.

Gjennom Moan ble Paus både kjent med hennes eksmann André Bjerke og introdusert til Bjerkes fetter Jens Bjørneboe, som han fikk et nært vennskap med og som han har sagt han står i «bunnløs» gjeld til som kunstner.[41] Paus, den tidligere ungkonservative riksmålsungdommen og allerede kjente visesangeren, fant tonen med Bjørneboe; de delte en borgerlig bakgrunn, sitt språkpolitiske engasjement, et konservativt utgangspunkt som de gradvis fjernet seg fra, en opprørsk og anarkistisk tendens, og en sterk interesse og sympati for utstøtte og marginaliserte i samfunnet. Bjørneboe flyttet i perioder inn hos Paus og Moan; «Bjørneboe er begeistret over den unge vennens talent. Han er sjenerøs og stolt. Det er et forhold tilsynelatende uten ambivalens», skriver Tore Rem.[40] Om Bjerke og Bjørneboe har Paus sagt at «de bar meg rundt og sa at jeg var fremtiden».[6]

SitatJeg husker en fest der Jens Bjørneboe holdt tale om den eneste som kan bringe stafetten videre. Og så ble jeg båret på gullstol rundt i stuen av Jens og André Bjerke. Jeg var knapt 20 år, det var helt sprøtt. Det er jo litt storslagent også; de var jo noen av de mest kloke og begavede som har levd her siden krigen.Sitat
– Ole Paus[29]

I 1972 kjøpte Ole Paus den gule sveitservillaen Eikvold på øya Veierland fra forfatterekteparet Aasmund Brynildsen og Karin Bang, som selv flyttet inn i et av nabohusene. Paus' skrev sangen «Veierland» fra sitt opphold på øya. Etter at Paus og Moan ble samboere og fikk barn passet det ikke lenger å ha et hus så langt fra Oslo, og etter forslag fra Moan solgte Paus huset til Bjørneboe i 1974.[40] Bjørneboe hadde ønsket å komme seg bort fra «Byen Python» (Oslo) og honoraret han fikk for Haiene gjorde det mulig for ham å kjøpe Eikvold; en av Paus' viser var en av inspirasjonene for denne boken.[41] Bjørneboe bodde på Eikvold det siste året han levde og tok sitt eget liv der 9. mai 1976. Paus fikk Bjørneboe til å lese inn egne dikt få dager før han døde og utgav dem på platen Våpenløs på sitt eget plateselskap Zarepta, tonelagt med det Bjørneboe selv «ville kalt 'mjau-mjau-musikk'» [jazzmusikk].[40][15]

Samarbeid med Ketil Bjørnstad, Blues for Pyttsan Jespersens pårørende, Leve Patagonia og andre prosjekter[rediger | rediger kilde]

SitatHvem kan skille dråpen fra dråpen i en strøm.
Våre liv på jorden er fragmenter av en drøm.
Hun ble hos ham, han ble hos henne. Natt og dag er like, men.
Og hvert sekund i døgnet skjer det samme om igjen.
Sitat
– Ole Paus, «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende»

Paus ble i 1971 kjent med Ketil Bjørnstad. Nittenåringen Bjørnstad, kjent som vidunderbarn siden 1960-årene, banket da på hos 24-åringen Ole Paus og erklærte at «du er et geni».[42] Bjørnstad skulle intervjue ham for Morgenposten, og møtet ble starten på et livslangt vennskap og samarbeid som har resultert i en rekke plateutgivelser. Paus bidro til at Bjørnstad gikk «bort fra sin klassiske pianistskolering og [ble] en kreativ komponist og musiker med sterk inspirasjon fra både jazz og rock».[43] Paus bodde tidlig i 1970-årene på en hybel i Eckersbergs gate bare hundre meter fra Bjørnstad, og de to vennene så hverandre nesten daglig.[44]

Paus' og Bjørnstads første plate, Sanger fra gutterommet, ble spilt inn i 1972 på gutterommet til Ketil Bjørnstad på Frogner, men først utgitt i 2016.[45][46] I 1973 kom samarbeidsprosjektet Blues for Pyttsan Jespersens pårørende, et album med en skarp sosial brodd som har fått klassikerstatus og som beskrives som en vellykket blanding av visesang, rock og jazz. I 1975 kom Lise Madsen, Moses og de andre.

Paus introduserte Bjørnstad til Kristiania-bohemen og bad ham lese Hans Jæger, og gav ham ideen til platen Leve Patagonia der Paus bidro i rollen som Jæger.[47] På platen bidro også Cornelis Vreeswijk og Lill Lindfors. I albumet Bjørnstad/Paus/Hamsun (1982) sang Paus tekster fra Hamsuns diktsamling Det vilde kor, tonesatt av Bjørnstad. I 2015 kom Paus' og Bjørnstads album Frolandia.

Paus-posten og Dagbladets sommerkassett[rediger | rediger kilde]

SitatVibeke Løkkebergs verden den er som en sky av vakre drømmer
der småbarn blir plaget og hushjelper dør
og ektemenn gjør sånn som ektemenn gjør
helt til hustruen rømmer
Sitat
– Ole Paus, «Vibeke Løkkeberg»,
Siste Paus-posten (1978)

I en serie plater i form av en «musikalsk avis» med tittelen Paus-posten, opprinnelig utgitt i 1977 og 1978, brukte Ole Paus skillingsvisen til å kommentere samfunnsaktuelle saker på ironiske og ofte injurierende måter. Platene nådde ut til et stort publikum og ble i samtiden oppfattet som svært originale.[38] De viktigste bidragsyterne til de opprinnelige Paus-posten-platene var i tillegg til Ole Paus selv George Keller, Anne-Karine Strøm og Anita Skorgan.[38] Paus ble senere gift med Anne-Karine Strøm, og han delte også leilighet med Anita Skorgan og George Keller i 1970-årene.[14] Blant Paus-posten-sangene er «Satan lever», som vakte kraftige reaksjoner.[48] Paus uttalte senere at «jeg skrev sangen fordi jeg ble så utrolig provosert da en prest skulle drive djevelutryddelse på en ung jente med nerveproblemer. I andres ører fikk jo sangen en helt annen betydning».[14] Andre sanger var blant annet «Vibeke Løkkeberg», «Et stev om herr Lars Gule, Larvik», «Berge Furre Boogie Woogie» og «Folk og røvere i Tromsø by».

I samme periode samarbeidet Paus med avisen Dagbladet om utgivelsen av Dagbladets sommerkassett (1979–1983), der også bl.a. Elsa Lystad, Anne-Karine Strøm, Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Tramteatret medvirket. Blant sangene utgitt på Dagbladets sommerkassett i 1979 var den tabuoverskridende «I en sofa fra IKEA (nytt fra norsk film)», som kommenterer det Paus oppfatter som tilstanden i norsk film på det tidspunktet og som har blitt en kultsang.[49] Sangen er tematisk beslektet med «Vibeke Løkkeberg» fra året før.

I tillegg til et samlealbum fra 1995 utga Paus en ny utgave av Paus-posten i 1996.

Zarepta[rediger | rediger kilde]

Paus drev i flere år sitt eget plateselskap, Zarepta, som de første årene ble distribuert av Arne Bendiksen på etiketten Sonet. Zarepta utgav en rekke av hans egne plater, herunder I anstendighetens navn (1976) som han fikk Spellemannprisen for. I tillegg utgav Zarepta album av noen norske andre sangere, herunder de to første albumene til Radka Toneff: Winter Poem (1977) og It Don't Come Easy (1979).

Samarbeid med Jonas Fjeld[rediger | rediger kilde]

Ole Paus ble kjent med Jonas Fjeld i 1974, men de innledet først et samarbeid i 1980-årene da Paus skrev tekst til flere av Fjelds mest kjente sanger, blant annet «Engler i sneen» og «Tordensky». Fra 1990-årene har Paus og Fjeld samarbeidet i duoen To Rustne Herrer.

Fjeld har fortalt om møtet med Ole Paus:

SitatVi spilte til dans på Finnskogen. Bandet mitt spilte til dans, og Ole kom opp og skulle være sånn kunstnerisk innslag mellom danseøktene våre. Som han sier selv: Han sang to sanger om homofili og en sang om alkoholisme. På Finnskogen.Sitat
– Jonas Fjeld[8]

Paus som revyartist[rediger | rediger kilde]

Paus' arbeid med politisk satire førte ham på slutten av 1980-årene til revysjangeren, og han laget over en femårsperiode en rekke revyer i Oslo og Bergen. Særlig populær var The Sound Of Newsweek (Bergen, 1989).[38]

Paus som salmetolker[rediger | rediger kilde]

Fra 1990-årene har Ole Paus hatt et produktivt samarbeid med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, noe som har resultert i flere plater hvor Paus tolker salmer. Platen Salmer på veien hjem (1991) er et samarbeid mellom Paus, Mari Boine Persen og Kari Bremnes. Særlig Paus' tolkning av «Nærmere deg, min Gud» og «O, bli hos meg» har fått mye oppmerksomhet.

I Det begynner å bli et liv (1998) synger Paus seks egne sanger krysset med salmer av Hans Adolph Brorson.

Samarbeidet med Kirkelig Kulturverksted ble starten på en periode der Paus har fremstått som mykere og mer poetisk enn han gjorde i 1970- og 1980-årene.

Mitt lille land[rediger | rediger kilde]

Paus' sang «Mitt lille land» har siden begynnelsen av 1990-årene vært brukt som profilsang for TV 2 med coverversjoner av en rekke norske musikere, bl.a. Christine Guldbrandsen, Maria Solheim og Thomas Dybdahl. Fra 2008 er sangen tatt i bruk av kanalen igjen med nye coverversjoner av blant andre Mari Boine, Anne Grete Preus, Haddy Njie, Kurt Nilsen, DDE, Sølvguttene og Tone Damli Aaberge. Sangen oppnådde ny popularitet etter terrorangrepene i Norge i 2011.

Avslutningen[rediger | rediger kilde]

I 2013 utgav han trippelalbumet Avslutningen. Den første delen Oppgjøret er en videreføring av Paus-posten fra 1970-årene, med ironiske skillingsviser om samfunnsliv og politikk. Den første sangen på albumet, «Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter», harselerte over Kjell Magne Bondevik og norske «fredsfolk» mer allment.

I Omfavnelsen medvirker andre artister på hvert sitt nummer skrevet av Paus: Polkabjørn, Kari Iveland, Reidar Larsen, Anne Grete Preus, Anita Skorgan, Bjøro Håland, Benedikte Narum, Jonas Fjeld, Lene Marlin og Ketil Bjørnstad.

Det siste albumet, Avslutningen, består bare av nye Paus-sanger av den poetiske og ettertenksomme sorten. Ole Paus fikk samme år prisen Årets spellemann for albumet.[50][51][52][53]

Selv om Ole Paus hadde kunngjort at han ikke ville utgi flere egne album har han senere samarbeidet med Ketil Bjørnstad om Frolandia og Sanger fra gutterommet, og i 2020 kom Så nær, så nær, som er et samarbeid med Motorpsycho.[54]

Samarbeid med Marcus Paus[rediger | rediger kilde]

Fra 2000-årene har Ole Paus stadig oftere samarbeidet med sin sønn, den klassisk orienterte komponisten Marcus Paus. Han har skrevet tekst til en rekke av Marcus Paus' musikkverk, blant annet korverket Sakte elsker tiden våre liv (2006) og barneoperaene Heksene (2007) basert på Roald Dahls bok og Askeladden – Påls versjon (2011). De to har også samarbeidet om en rekke konserter under tittelen Paus & Paus.[55] I 2014 hadde Requiem premiere, med musikk av Marcus Paus og tekst av Ole Paus.[56]

Paus og Motorpsycho[rediger | rediger kilde]

I 2019 innledet Paus et samarbeid med Motorpsycho, som resulterte i en rekke konserter og platen Så nær, så nær (2020).[57]

Paus i politisk debatt[rediger | rediger kilde]

Ole Paus har gjennom visesangerkarrieren ofte kommentert politiske forhold både i sine egne sanger og i intervjuer og utspill, gjerne fra et ironisk og respektløst ståsted som har gjort narr av alle, og han har til dels blitt oppfattet som «periode-anarkist»[48] eller «borgerlig anarkist».[58][6] Dette var særlig tydelig da han jobbet i en skillingsvisetradisjon i 1970-årene med Paus-posten-platene, som blant annet latterliggjorde ml-bevegelsen, kristenfolket og politi og rettsvesen. Hans ståsted særlig i den offentlige debatten i 1970-årene var likevel preget av at han i likhet med mentoren Jens Bjørneboe opprinnelig hadde et konservativt ståsted; som ungdom og ung voksen var han aktiv i DKSF, medlem av redaksjonen i DKSFs avis Minerva[31] og ivrig riksmålsforkjemper;[23] han har også bekreftet at han lenge stemte Høyre også i voksenalderen.[59] Særlig hans latterliggjøring av ml-bevegelsen var et gjennomgående trekk i de første årene av hans virke.

SitatI 1970 tuslet en ung og ennå ukjent Ole Paus opp på talerstolen i Det Norske Studentersamfund og la i vei, med et særs bestemt trykk på første stavelse. I starten hørtes han ut som en av sufferne i rekken, men etter hvert gikk det opp for tilhørerne at den unge mannen pratet bare vås og rør. Reaksjonene var deretter. Paus etterlikner Paus som etterliknet Tron Øgrim: 'Studdenter, arrbeidere og fiskere!'Sitat
– Klassekampen[60]

Ole Paus deltok som ja-tilhenger i debatten om EU-medlemskap i 1994 og skrev sangen «Mitt lille land» for ja-bevegelsen.[61] Under lanseringen av «Mitt lille land» uttalte Paus at «kampen for sjølråderetten er pinlig. Sjølråderett er en grunn og gjerrig storbondetanke. Den inkluderer ikke husmenn. Den norske nei-siden er autoritær, selvhøytidelig, selvrettferdig og egentlig ganske farlig. Den er en liten interessegruppe som prøver å dominere menneskenes liv».[62][63] I boken Kjære Kongen (2002) harselerte han over kongefamilien, regjeringen og tilstanden i Norge.[64][65] Fra 2013 har han markert seg som tilhenger av Kristelig Folkeparti og har særlig kritisert Fremskrittspartiets innvandringspolitikk ved en rekke anledninger.[66]

Mottagelsen av Paus' verk[rediger | rediger kilde]

Lasse Midttun skriver at «hvis det var et norsk svar på Bob Dylan, var det selvsagt Ole Paus».[67] Jon-Roar Bjørkvold kaller ham «urbant infam, borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».[7]

Verk[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Tekster fra en trapp (1971)
  • Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller (1974)
  • Endelig alene (1984)
  • Milunia (1985)
  • Hjemmevant utenfor (1994)
  • Reisen til Gallia (1998) med Ketil Bjørnstad
  • Kjære Kongen (2002)
  • Blomstene ved Amras (2004)
  • Isengaard (2006)

Revyer[rediger | rediger kilde]

  • Ikke gjør som mora di sier (1987)
  • For fattig og rik (1988)
  • Norge mitt Norge (1991)
  • Sammen igjen (1992)
  • Brann i nevrosenes by (1995)

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ole Paus' diskografi

Enkeltsanger[rediger | rediger kilde]

Operaer[rediger | rediger kilde]

Kirkemusikk[rediger | rediger kilde]

Korverk[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

TV[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Internet Movie Database, 13. okt. 2015, nm0667479
  2. ^ http://www.cosmopolite.no/program/cosmopolite/2019/mars/kongshaugfestivalen
  3. ^ https://www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/konserter/aulaarrangementer/2018/180906-jahrepris
  4. ^ Adresseavisen 18. februar 2013 s. 16 del 2
  5. ^ Verdig tilstandsrapport fra nasjonalartistene, BT.no
  6. ^ a b c d e f – Jeg tror vår ­Herre synes jeg har vært en ­slitsom fyr å ha gående
  7. ^ a b Bjørkvold, Jon-Roar (2007). Det musiske menneske. Oslo: Freidig forl. s. 275. ISBN 9788299658959. 
  8. ^ a b Slik reddet Ole Paus Jonas Fjelds monsterhit
  9. ^ Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4
  10. ^ Nygaard, Jon (2012). «Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!»». Bøygen. 24 (1): 81–95. 
  11. ^ «Herlige, selvbevisste Ibsen», Aftenposten morgen, 31.01.2006 s. 6
  12. ^ Tore Pryser: Svik og gråsoner: Norske spioner under 2. verdenskrig, s. 172–173, Spartacus forlag, Oslo 2010 ISBN 9788243005075
  13. ^ a b Tankevekkeren, fvn.no
  14. ^ a b c «Paus' private drama: Mistet moren som fireåring», VG
  15. ^ a b Ingenting å være redd for: Paus – retro, NRK, 15. august 2020
  16. ^ Lys over livet – mye lys
  17. ^ Intervju med Ole Paus i Drivkraft, 12. mai 2020
  18. ^ Paus, Ole. Slekten Paus.  [Manuskript]
  19. ^ «Han var med i Sarajevo». Expressen. 28. juni 1964. s. 16. 
  20. ^ Ole Paus i Allkunne
  21. ^ Riksmålsforening ved Oslo Katedralskole, Aftenposten, lørdag morgen, 26. januar 1963 s. 3
  22. ^ «Gymnasiastene vil ha mer sproglig frihet: Stor oppslutning om riksmålsgymnasiastenes demonstasjonsmøte på Stortorvet igår kveld», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963 s. 6
  23. ^ a b «Til galgen med samnorsken, krevde gymnasiastene», VG 11.10.1963 s. 7
  24. ^ «Gymnasiaster krever sprogreglene endret», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963, s. 2
  25. ^ Morgenposten. 11. oktober 1963. s. 2. 
  26. ^ Paus, Ole Chr. (11. august 1964). «Goldwater». Adresseavisen. s. 9. 
  27. ^ «Til norsk ungdom». Aftenposten. 11. mai 1964. s. 2. 
  28. ^ Aftenbladet: Anders Lange, en glemt naturverner
  29. ^ a b Svein Kjølberg: «Jeg var på rømmen fra ett og alt» (intervju med Ole Paus), VG, 27. september 1997, s. 22–24
  30. ^ «Redaksjonskollektivet». Minerva. 43 (1): 2. 1970. «Arne G. Arnesen, Thorvald Boye (ansvarlige), Kikki Andenæs, Ulf Andenæs, Ole Paus» 
  31. ^ a b «Ole Paus». Minerva. 43 (3): 2. 1970. «Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver. Vi takker ham for det kjempearbeid han har nedlagt for avisen og bevegelsen» 
  32. ^ «Tid for Paus». Dagbladet. 12. desember 2012. s. 10–11. 
  33. ^ Intervju med Ole Paus i Dagbladet
  34. ^ a b c «Visesanger med 'tverrkast'». Morgenbladet. 19. september 1967. s. 6. 
  35. ^ «Vil runde av med stil», Telemarksavisa, 05.03.2013 s. 50
  36. ^ «Alf Cranner er død: En av visenes beste venner»
  37. ^ a b Et ønske om å formidle, NRK
  38. ^ a b c d Artikkel om Ole Paus i Rockipedia
  39. ^ Klassekampen. 2. april 1998. s. 18. 
  40. ^ a b c d Tore Rem (2010). Født til frihet. [Oslo]: Cappelen Damm. ISBN 9788202310059. 
  41. ^ a b Ole Paus: Bjørneboeforedraget 2017
  42. ^ «– Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv»
  43. ^ Ketil Bjørnstad, Verden som var min: Syttitallet, 2016
  44. ^ https://www.dagbladet.no/kultur/hvorfor-er-et-44-ar-gammelt-opptak-med-ole-paus-interessant/60849738
  45. ^ Ole Paus på gutterommet
  46. ^ Ole Paus viser med all tydelighet at han helt fra starten av var på vei mot noe stort. «Sanger fra gutterommet» er et fullblodsalbum
  47. ^ «– Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv»
  48. ^ a b https://www.dagbladet.no/kultur/ole-paus/65529040
  49. ^ Dagbladet 150 år
  50. ^ Svein Andersen: «Ole Paus takker for seg, og savnet er allerede merkbart», Aftenposten, 30. mai. 2013
  51. ^ Lars Keilhau: Ole Paus avslutter med stil, Aftenposten, 30. mai 2013
  52. ^ Øyvind Rønning: Går ut av den musikalske tida med et lite brak, Dagbladet, 30. mai 2013
  53. ^ Arild Rønsen: Nesten ikke til å tro, så bra er det!, www.arildronsen.no, 30. mai. 2013
  54. ^ «Albumanmeldelse Ole Paus «Så nær, så nær»: Progposten». www.vg.no. Besøkt 2. februar 2020. 
  55. ^ http://operatilfolket.no/konserter/paus-paus/
  56. ^ – Så nær Gud råder alvoret
  57. ^ Genialt, Paus!
  58. ^ En rusten rabulist i Klassekampen
  59. ^ Ole Paus, Dagbladet 22. juni 1999
  60. ^ Hans Petter Sjøli: «Paussignalet», Klassekampen, 14. mars 2009, s. 26–27
  61. ^ https://www.dagsavisen.no/kultur/stort-om-lite-land-1.282363
  62. ^ VG. 15. oktober 1994. s. 55. 
  63. ^ Geir Rakvaag, Stort om lite land Arkivert 13. juni 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 26. april 2014
  64. ^ «Rapport fra Ramsyland»
  65. ^ «Utdrag fra Kjære kongen»
  66. ^ VG: Ole Paus i klinsj med Sylvi Listhaug
  67. ^ Morgenbladet topp 100. Falck forl. 2011. s. 137. ISBN 9788293039297. 
  68. ^ Ole Paus åpner Ole Paus' gate

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Ole Paus – sitater