Ole Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ole Paus er også navnet på andre medlemmer av slekten Paus
Ole Paus
Ole Paus 5.jpg
Født Ole Christian Paus
9. februar 1947 (70 år)
Oslo
Ektefelle Anne-Karine Strøm, Benedicte Paus
Samboer Henny Moan
Far Ole Paus
Barn Marcus Paus
Yrke Forfatter, musiker, skuespiller
Nasjonalitet Norsk
Utmerkelser
8 oppføringer
Spellemannprisen i visesang, Leif Justers ærespris, Tekstforfatterfondet, Booth-prisen, Solprisen, Årets spellemann, Juryens hederspris i Spellemannprisen, Lytterprisen
Sjanger Visesang
Instrument Sang, gitar

Ole Christian Paus (født 9. februar 1947 i Oslo) er en norsk visesanger, musiker, forfatter og skuespiller. Han var en av de sentrale skikkelsene under Visebølgen i Norge. Ole Paus er en allsidig kunstner; på 1970- og 1980-tallet ble han lagt merke til med sine ofte satiriske og samfunnsrefsende tekster, med ironiske skillingsviser i en serie plater han kalte Paus-posten og sanger som «I en sofa fra IKEA». Senere har han markert seg med en mykere og mer poetisk stil, blant annet med sanger som «Innerst i sjelen», som tolker av salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og med barneoperaen Heksene som han skrev sammen med sin sønn Marcus Paus.

Ole Paus debuterte som visekunstner i 1970 og som forfatter året etter, etter å ha blitt oppdaget av henholdsvis Alf Cranner og Alf Prøysen. Han vant Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet I anstendighetens navn, fikk juryens hederspris under Spellemannprisen 1998 og fikk Gammleng-prisen i klassen vise i 1995. Paus har ofte samarbeidet med Ketil Bjørnstad, og bidro på platen Leve Patagonia i 1978. I 2013 utgav han sin siste plate, Avslutningen. Han ble tildelt prisen Årets spellemann for 2013. Han ble av Telemark fylkeskommune kåret til vinner av Solprisen i overrekkelse 5. april 2014.

Paus har hatt roller på film, og har også vært programleder for flere TV-programmer, både på TV3 og TV 2. Gjennom plateselskapet Zarepta utgav han også flere sentrale verk innen norsk jazz, blant annet Radka Toneffs to første album. Han har blitt omtalt som Norges «nasjonaltrubadur»[1] og sangen «Mitt lille land» som «den nye nasjonalhymnen».[2]

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Kvesarums slott i Skåne ble i en årrekke eid av Ole Paus' farfar Thorleif Paus

Ole Paus tilhører «Skiens-grenen» av slekten Paus og er sønn av generalmajor Ole Paus (1910–2003) og Else Corneliussen (1916–1951). Han er en av en lang rekke slektsmedlemmer med navnet Ole Paus, som også var navnet på stålgrossistfirmaet Ole Paus, som ble startet av hans oldefar i 1872. Hans farfar var norsk generalkonsul i Wien, senere fabrikkeier og godseier i Skåne Thorleif Paus (1881–1976), gift første gang med østerrikeren Ella Stein (1883–1971), som tilhørte en borgerlig jødisk familie fra Wien. Ole Paus er oldebarn av stålgrosserer, fabrikkeier og bankdirektør Ole Paus (1846–1931) og Birgitte Halvordine Schou (kusine til Halvor Schou). Oldefaren Ole Paus var fetter til Henrik Ibsen; tippoldefaren, skipsreder og bankdirektør i Skien Christopher Blom Paus var både halvbror til Knud Ibsen og fetter til Marichen Altenburg. Den første med navnet Ole Paus var hans tipp-tipp-oldefar, skipsreder og proprietær i Skien Ole Paus (1766–1855).

På morssiden var Ole Paus' besteforeldre soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976), datter av høyesterettsadvokat Emil Olaf Roll og bl.a. oldebarn av Norges første regjeringsadvokat, Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Ole Paus er oldebarn av skolemannen Andreas Martin Corneliussen (som en tid var medeier av Nissens Pikeskole på Frogner) og gjennom ham etterkommer etter Peter Pavels Aabel. Ole Paus er også etterkommer etter Jacob Aall (død 1826), eier av Borgestad gård, av stiftsoverrettsjustitiarius, lagtingspresident, direktør i Norges Bank og ordfører i Trondhjem Jacob Roll (1783–1870), av Christian Lintrup, en av Norges første leger, og av Jacob von der Lippe Parelius. Ole Paus er også i slekt med bl.a. Oda Krohg og Bokken Lasson (tremenninger til hans mormor Monna Morgenstierne Roll). Han er grandnevø av forsvarssjef Elias Corneliussen og nevø av motstandsmannen Kai Holst.

Faren vokste opp i Østerrike, gikk på den kjente skolen Theresianum og flyttet til Norge som nittenåring, uten å kunne norsk. I Norge utdannet han seg til offiser, og jobbet under andre verdenskrig ved Forsvarets overkommando i London. Oles foreldre giftet seg i London i 1944, men hans mor døde da han var fire år gammel i 1951. Han har to brødre, siviløkonomen Hans Peter Cornelius Paus (f. 1945 i London) og kaptein Thorleif Fredrik Mikael Paus (f. 1957), som på 1980-tallet bl.a. var adjutant for forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen og senere har jobbet sammen med broren med revyoppsetninger, som programleder på TV og som direktør i Accenture.

Ole Paus har vært samboer med Henny Moan og gift med Anne-Karine Strøm, Randi Heide og er nå gift med professor i medisinsk genetikk Benedicte Paus. Komponisten Marcus Paus (født 1979) er sønn av Ole Paus og Anne Karine Strøm. Han har også en sønn med Henny Moan. Han har også to adoptivdøtre med Randi Heide og to døtre med Benedicte Paus.[3]

Da Ole Paus var barn flyttet familien mye rundt, med en leilighet i Oslo som base. Han har bl.a. bodd i Trondheim en periode, der familien bodde i Kommandantboligen på Singsaker. Faren var norsk militærattaché i Stockholm i noen år, men barna bodde da i Oslo med sin ugifte tante Helvig Paus og østerrikskfødte bestemor Ella Paus f. Stein. «Jeg tilbragte på en måte barndommen på hybel i Wien», har Ole Paus sagt om hjemmet som var fullt av wienerkultur og en bestemor som «orienterte seg kun etter værmeldingen i Wien».[4]

Ole Paus gikk på Oslo katedralskole, og engasjerte seg som gymnasiast sterkt for riksmålssaken, som formann for Katedralskolens riksmålsforening. Han gjorde seg første gang offentlig bemerket i 1963, da Aftenposten og VG omtalte en riksmålsdemonstrasjon på Stortorvet «mot samnorskinfiltrasjonen i skolene», hovedsakelig bestående av rundt 800 gymnasiaster, der Paus var en av hovedtalerne sammen med skuespillerne Liv Ullmann og Knut Wigert. Ole Paus uttalte i denne sammenhengen ifølge Aftenposten: «Jo flere nyanser et sprog har, desto rikere blir det.»[5] Ifølge VG sa han: «Det verste med samnorsken, ved siden av dens berserkgang mot det norske språk, er at samnorsken er tvangspolitikk og fullt ut strider mot de demokratiske prinsipper i Norge».[6]

Etter examen artium studerte Ole Paus filologi ved universietet.

Kunstnerisk virke[rediger | rediger kilde]

Visekunstneren Alf Cranner var en av de første som fikk høre den unge Paus' viser, og ringte straks til sitt eget plateselskap og forlangte at de skulle gi Paus platekontrakt. 23 år gammel debuterte han med platen Der ute – der inne. Det har blitt sagt at Der ute – der inne satte standarden for norsk visekunst på 1970-tallet. Alf Cranner skrev en artikkel der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren.

Ole Paus har fortalt at familien ikke ønsket at han skulle drive med musikk: «Det var en skamfølelse knyttet til musikkutøvelsen. Visesangere eksisterte ikke på den tiden. Jeg studerte og lot som jeg gjorde alt annet, men Alf sa at visene hadde verdi i seg selv. Det hadde ikke jeg tenkt på.»[7]

Albumet Garman (1972), som han spilte inn sammen med flere musikere fra Pussycats står som et tidlig høydepunkt i Paus' produksjon. Han viser her en tydelig inspirasjon fra Bob Dylan.

Alf Prøysen introduserte Paus for forlaget Tiden, og i likhet med Alf Cranner sparte ikke Prøysen på superlativene. I 1971 utkom Paus' første bok, diktsamlingen Tekster fra en trapp.

I en serie plater med tittelen Paus-posten brukte Ole Paus skillingsvisen til å kommentere samfunnsaktuelle saker på ironiske og ofte injurierende måter.

Siden 1970-årene har Ole Paus ofte samarbeidet med Ketil Bjørnstad, og de har utgitt flere plater sammen. I 1998 utgav de også boken Reisen til Gallia, eller Det er typisk norsk å være god. Han har senere også samarbeidet mye med Jonas Fjeld i duoen Rustne Herrer. Fra 1990-årene har Ole Paus hatt et produktivt samarbeid med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, noe som har resultert i flere plater hvor Paus tolker salmer. Platen Salmer på veien hjem er et samarbeid mellom Paus, Mari Boine Persen og Kari Bremnes. I Det begynner å bli et liv synger Paus seks egne sanger krysset med salmer av Hans Adolph Brorson.

Om slektningen Henrik Ibsen har Ole Paus uttalt: «Jeg fascineres over blandingen av fullstendig opprører og fullstendig borgerlig i Ibsen. Han snakker både det høyborgerlige språk og det anarkistiske språk uten aksent. Imponerende!»[8]

Ole Paus har annonsert at han legger opp som plateartist etter at et siste trippelalbum blir utgitt 7. juni 2013.

Mitt lille land[rediger | rediger kilde]

Paus' sang «Mitt lille land» har siden begynnelsen av 1990-årene vært brukt som profilsang for TV 2, med coverversjoner av en rekke norske musikere, bl.a. Christine Guldbrandsen, Maria Solheim og Thomas Dybdahl. Fra 2008 er sangen tatt i bruk av kanalen igjen, med nye coverversjoner av blant andre Mari Boine, Anne Grete Preus, Haddy N'jie, Kurt Nilsen, DDE, Sølvguttene og Tone Damli Aaberge.

Sangen oppnådde ny popularitet etter terrorangrepene i Norge i 2011. Særlig versjonen til Maria Mena ble brukt i flere sammenhenger.

Verk[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Tekster fra en trapp (1971)
  • Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller (1974)
  • Endelig alene (1984)
  • Milunia (1985)
  • Hjemmevant utenfor (1994)
  • Reisen til Gallia (1998) med Ketil Bjørnstad
  • Kjære Kongen (2002)
  • Blomstene ved Amras (2004)
  • Isengaard (2006)

Revyer[rediger | rediger kilde]

  • Ikke gjør som mora di sier (1987)
  • For fattig og rik (1988)
  • Norge mitt Norge (1991)
  • Sammen igjen (1992)

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ole Paus' diskografi

Enkeltsanger[rediger | rediger kilde]

Operaer[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

TV[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Aner[rediger | rediger kilde]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Adresseavisen 18. februar 2013 s. 16 del 2
  2. ^ Verdig tilstandsrapport fra nasjonalartistene, BT.no
  3. ^ http://www.kk.no/378092/teaterdronningen
  4. ^ Tankevekkeren, fvn.no
  5. ^ Aftenposten 1963.10.11
  6. ^ «Til galgen med samnorsken, krevde gymnasiastene», VG 11.10.1963 s. 7
  7. ^ «Vil runde av med stil», Telemarksavisa, 05.03.2013 s. 50
  8. ^ «Herlige, selvbevisste Ibsen», Aftenposten morgen, 31.01.2006 s. 6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Ole Paus – sitater