ml-bevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Den norske ml-bevegelsen eller m-l-bevegelsen var en politisk retning som vokste fram på slutten av 1960-tallet, og som hadde sin mest innflytelsesrike periode på 1970-tallet.

Politisk var bevegelsen tuftet på marxismen-leninismen, slik den ble artikulert av det kinesiske kommunistpartiet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den norske ml-bevegelsen definerte selv sitt ideologiske grunnlag som marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning.[1] De «fem store» ble framhevet: Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Tilhengerne av bevegelsen kalte seg selv marxist-lenininister, ml-ere eller kommunister. For øvrig ble de ofte omtalt som maoister eller (særlig til å begynne med) SUF-ere eller suffere.

Begrepet «marxist-leninist»[rediger | rediger kilde]

Begrepet brukes om ulike politiske tendenser og flere partier opp gjennom tidene. Eksempelvis har både tidligere tiders Ap, NKP og flere mindre grupperinger i norsk politikk knyttet seg til Marx og Lenin. Men kortformen «ml-bevegelsen» henviser i norsk språkbruk nesten alltid til AKP(m-l).

Bevegelsen oppfattet seg som internasjonal, og hadde utbredt kontakt med liknende organisasjoner i andre deler av verden. Derfor snakkes det ofte om ml-bevegelsen i Norden, ml-bevegelsen internasjonalt osv.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Organisatorisk kom bevegelsen i Norge i første omgang særlig til uttrykk i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), opprinnelig SFs ungdomsorganisasjon. En marxist-leninistisk opposisjon mot moderpartiet fremstod for alvor på SUFs landsmøte i 1967, og på deres sommerleir samme år. Deretter forsøkte SUF å overta SF og gjøre også SF til et ml-parti. SFs landsmøte i februar 1969 avviste dette fremstøtet. Både SUF og en del eldre partimedlemmer brøt så med SF. SUF skiftet i november navn til Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), SUF(m-l). Avisen Klassekampen utkom første gang i 1969. Samme høst vant SUF(m-l)s underbruk Rød Front for første gang valget i Det Norske Studentersamfund.

Også i NKP fremstod en opposisjon som bekjente seg til marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning, og som stilte seg kritisk til ledelsens Sovjet-vennlige politikk. I mars 1969 utgav de første nummer av tidsskriftet Røde Fane.

Konsolideringen[rediger | rediger kilde]

Etter splittelsen SF-SUF ble det dannet en rekke grupper. Marxistiske Arbeidsgrupper ønsket revolusjon på andre premisser enn SUF og ble aldri en del av ml-bevegelsen. Ut fra en del sosialistiske arbeids- og studiegrupper (SASG) utviklet de eldre marxist-leninistene Marxist-leninistiske Grupper (ML-gruppene eller MLG), som ble dannet i 1970.

I juli 1970 ble 27 maoister ekskludert av NKP. De dannet Marxist-Leninistisk Front (MLF) og søkte samarbeid med SUF(m-l) og ML-gruppene. Samarbeidet gikk ikke knirkefritt. Sent i 1971 brøt et flertall i MLF, under ledelse av Kjell Hovden og Ester Bergerud, med SUF(m-l)/MLG. De opprettholdt MLF som en selvstendig organisasjon og vedtok å skifte navn til Kommunistisk Arbeiderforbund (KA). Et mindretall vedtok å gå inn i MLG, som i mellomtiden var blitt betydelig sterkere. Det som skilte de to retningene innen ml-bevegelsen, var først og fremst synet på bøndene. KA mente bøndene var reaksjonære, mens MLG betraktet bøndene i dagens Norge som allierte fordi de mente hovedmotsigelsen gikk mellom «folket og monopolkapitalen».

I 1972 fremstod MLG som en enhetlig partibyggende organisasjon (EPO), og 18. februar 1973 ble MLG til partiet AKP(m-l). SUF(m-l) skiftet navn til Rød Ungdom og ble AKP(m-l)s ungdomsorganisasjon.

Tilbakegang[rediger | rediger kilde]

Den norske ml-bevegelsen ebbet ut utover 1980-tallet, men politikken videreføres av en mindre gruppe, Tjen Folket. De organisasjonene, publikasjonene og bedriftene som levde videre, fant etter hvert et nytt ideologisk og politisk grunnlag. Dagens parti Rødt, avisen Klassekampen og forlaget Oktober er eksempler på dette.

Bakgrunnen for bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Tre faktorer var sentrale da bevegelsen vokste fram.

  • Maos Kina og kulturrevolusjonen ble oppfattet som et løfterikt alternativ til, og brudd med, Sovjets grå og undertrykkende byråkrati.
  • Den voksende motstanden mot USAs krigføring i Vietnam bidro til en sterk radikalisering blant mange ungdommer, også i Norge.
  • Bevegelsen var særs aktiv i motstanden mot norsk medlemskap i EEC i forbindelse med folkeavstemningen i 1972.

Disse forutsetningene forsvant utover 1970-tallet: Norge sa nei til EF i 1972. USAs Vietnam-nederlag var et faktum i 1975, i tillegg til at eksessene til Pol Pot-regimet i Kambodsja etter hvert ble mer kjent. Kina fortonet seg ikke like lovende etter Maos død i 1976 og bruddet mellom Kina og «sosialismens fyrtårn» Albania.

Organiseringen[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen fikk først fotfeste i SUF, men besto snart av et konglomerat av organisasjoner, publikasjoner og virksomheter. Bevegelsen fikk også avgjørende innflytelse i og var drivkraft i flere frittstående interesseorganisasjoner og foreninger. De viktigste var:[2]

ML-organisasjoner Fork. Publikasjoner etc.
Marxist-Leninistisk Front
MLF
Røde Fane
Marxist-Leninistiske Grupper (AKP(m-l)s forgjenger)
MLG
Klassekampen
Røde Fane
Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene)
AKP(m-l) Klassekampen
Røde Fane
Materialisten
Internasjonalen
Rød Valgallianse
RV
Radio RV
Norges Kommunistiske Studentforbund
NKS
Hva må gjøres?
Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene)
Rød Ungdom
SUF(m-l)
RU
Ungsosialisten / Røde Garde
Uredd
Bedrifter tilknyttet ml-bevegelsen Beskjeftigelse
Grafisk Byrå A/S Holdingselskap
Duplotrykk A/S Trykkerivirksomhet
Forlaget Oktober A/S
Forlagsvirksomhet
Per Sivle Forlag A/S
Forlagsvirksomhet
Oktoberbokhandlene
Bokhandelkjede, mer enn 30 butikker
Plateselskapet MAI A/S Plateselskap
Frittstående organisasjoner Fork. Publikasjoner
Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid
AKMED
Rød Front i Det Norske Studentersamfund
Rød Front, Rød Front i DNS
Kampanjen Norge ut av NATO
Knuan
Fritt Norge
Solidaritetskomiteen for Vietnam (FNL-gruppene)
Solkom
For Vietnam
Afghanistankomiteen
Palestinakomiteen
Palkom Fritt Palestina
Irlandskomiteen
Vennskapssambandet Norge-Kina
Røde Kina / Kina og Vi
Streikestøttekomiteene SSK
Kvinnefronten
Kvinnefront / Kvinnejournalen
Antifascistisk komité
AFK Aldri mer
Studieforbundet Ny Verden

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arbeidernes Kommunistparti (m-l) – programmer og vedtak fra det 1. landsmøtet februar 1973, side 4 -5, Forlaget Oktober (1973)
  2. ^ Lundkommisjonens rapport til Stortinget av 28. mars 1996, punkt 8.1.3.3.c, side 216 - 219