Libertas (stiftelse)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Libertas var en norsk organisasjon og et «opplysningsinstitutt for fritt næringsliv» som ble etablert 5. august 1947. Libertas ble etablert på initiativ fra ledende aktører i norsk næringsliv, som en motvekt til den økonomisk-politiske plattformen det regjerende Arbeiderpartiet baserte sin styring og regulering av norsk økonomi på. Det formelle grunnlaget for den omfattende statlige detaljreguleringen og overstyringen av næringsliv og økonomi var gitt i fullmaktslover og retningslinjer, de såkalte Lex Thagaard og Lex Brofoss. Mange aktører i norsk næringsliv så disse fullmaktslovene som en trussel, ikke bare mot et fritt næringsliv, men på sikt også mot demokratiet. Organisasjonen Libertas, basert på relativt store innsamlede midler, var ment å skulle demme opp mot denne trusselen.

Den økonomiske politikken i de første etterkrigsårene var i realiteten en videreføring og forsterkning av rasjonerings- og prisreguleringssystemet man hadde etablert under okkupasjonstiden. Det viste seg imidlertid å være svært vanskelig å drive en slik form for planøkonomi, og etter få år var landets valutareserver tømt. Norge måtte takke ja til Marshallhjelpen fra USA. Liberalisering av utenrikshandelen var en betingelse for å få hjelp, og dermed var det ikke lenger mulig å drive rasjonering av produksjon og salg av varer og tjenester, slik planen var. Arbeiderpartiet måtte derfor legge om politikken i mer moderat retning, og et forslag til en permanent pris- og rasjonaliseringslov ble lagt bort våren 1953.

Libertas arbeidet aktivt mot reguleringspolitikken, og snuoperasjonen i Arbeiderpartiet var en viktig seier for næringsfrihet og demokrati. Arbeiderpartiet ga ikke opp ideen om politisk styring av næringslivet, og mange reguleringer gjenstod, blant annet innen bank- og kredittsystemene. Sterk kritikk av Libertas støtte til borgerlig presse og partiene Høyre og Venstre førte til at arbeidsformen ble endret. Økonomiske midler ble i større grad brukt til å bygge opp et ideologisk grunnlag for et liberalt samfunn, liberale verdier og rettigheter, og mot statlig overformynderi, ensretting og autoritære ideologier. Denne mer ideologiske linjen kan leses ut av den reviderte formålsparagrafen fra 1976: «Libertas skal arbeide for næringsfrihet, åndsfrihet og politisk frihet som grunnlag for en fullverdig livsstandard for alle.»          

Libertas mest markante skikkelse fra grunnleggelsen i 1947 til 1976 var generalsekretær Trygve de Lange[i], men Sverre Thon var også en viktig drivkraft. Libertas eide ukebladet NÅ, herregården Elingaard i Onsøy, hvor det bl.a. ble drevet kurs- og foredragsvirksomhet. Libertas utga over flere år en rekke pamfletter og bøker, herunder oversettelser av tekster fra en rekke kjente, internasjonale økonomer og liberale tenkere. Ellers var Libertas kjent for å stå bak flere mediekampanjer, en egen radiokanal, Bredrup Bokhandel, samt for å stå som eier av den tradisjonsrike konservative avisen Morgenbladet i en kortere periode.

Stiftelsen Libertas ble i 1988 omdannet til Liberalt forskningsinstitutt (LIFO). LIFO utga mellom 1988 og 2001 tidsskriftet Kulturelt Perspektiv med professor Jan Brøgger som redaktør. Etter 2001 har ikke LIFO hatt noen egen politisk rettet virksomhet, men kunne som forvalter av betydelige økonomiske verdier bidra, sammen med Norges Rederiforbund og NHO, til å opprette tankesmien CIVITA i 2003. 

Historie[rediger | rediger kilde]

En historisk forløper

På initiativ fra Norges Industriforbund, og støttet av Norges Rederforbund og Den norske Bankforening, ble Kontoret for Økonomisk Opplysning etablert i 1921 for «å iverksette en felles opplysningsvirksomhetoverfor allmenheten for å utbedre kunnskapen og forståelsen av de store, bærende økonomiske spørsmål i sin alminnelighet og de gjennom disse organisasjoner representerte næringsgreners arbeidsvilkår og tarv i særdeleshet». Kontoret bestod stort sett av dets leder fra etableringen i 1921 til oppløsningen i 1942 John Oscar Egeland, samt et par medarbeidere. Egeland samarbeidet tett med pressekontorene og generalsekretærene i partiene Høyre og Venstre for «mobilisering av bevisste, fremtredende næringsdrivende landet rundt for aktiv representasjon av næringslivets interesser overfor de lokale borgerlige partiorganisasjoner». John O. Egeland var svært opptatt av at den virksomheten som Kontoret for Økonomisk Opplysning hadde drevet kunne gjenopptas i en eller annen form etter 2. verdenskrig, og med større tyngde. Egeland skrev et notat som medførte at Rederiforbundet nedsatte en komité som rett etter frigjøringen la frem en innstilling om forbundets opplysningsvirksomhet. Egeland besøkte høsten 1945 flere land for å studere næringslivets opplysningsvirksomhet og fikk etter hjemkomsten i oppdrag å lufte sine ideer med andre næringsgrupper for å sondere mulighetene for å etablere en «utvidet opplysningsvirksomhet».  

Egelands utarbeidet et omfattende forslag som ble behandlet av et arbeidsutvalg med utgangspunkt i de samme tre foreningene som i sin tid etablerte Kontoret for Økonomisk Opplysning. Hovedpunktene i utvalgets innstilling fra 13. november 1946 var 1) å sette den næringsvennlige borgerlige pressen i stand til å konkurrere med Arbeiderpartiets presse, og 2) opprette et økonomisk utredningsinstitutt. I et større møte med alle de store næringsforeningene til stede i januar 1947, ble det etablert enighet om å opprette et Næringsøkonomisk forskningsinstitutt. Når det gjaldt det mer politiske spørsmålet om å støtte den borgerlige pressen var man enig om at dette var et tema som man ikke kunne engasjere seg i som næringsorganisasjoner, og man anbefalte heller at det burde tas et privat initiativ.[ii]

Opprettelsen av Libertas

Et slikt initiativ ble tatt, med skipsreder Odd Berg og Wilhelm Munthe-Kaas som viktige drivkrefter. Etter mange samtaler med både næringslivsledere, borgerlige politikere, og sannsynligvis også tilsvarende initiativ i Sverige, lyktes det å etablere Den norske Stiftelse Libertas på et konstituerende møte 5. august 1947.[iii]  

Støtte til borgerlig presse og partier

Store deler av norsk presse, så vel den borgerlig som den sosialistiske, fikk sine trykkerier ødelagt under okkupasjonstiden. Arbeiderpressen hadde tilgang til økonomiske midler og hadde klart å bygge opp igjen sin egen presse i 1948. Både finansielt og praktisk var det en større utfordring å gjenoppbygge den borgerlige pressen, og Libertas jobbet under høyt trykk for å støtte gjenreisningen av den borgerlige pressen så fort som mulig. Helt fra etableringen i 1947 til høsten 1949 var denne pressestøtten en hovedoppgave for Libertas, med nær forbindelse til to andre store oppgaver i samme tidsrom; 1) økonomisk støtte til å opprette sekretariat for stortingsgruppene til Høyre og Venstre og 2) etablere en sosialøkonomisk konsulentgruppe som kom til å bistå stortingsgruppene og pressekontorene til Høyre og Venstre med utredninger. [iv]

Både pressestøtten og samarbeidet med partiene Høyre og Venstre var allerede godt etablert før offentligheten høsten 1948 fikk høre om Libertas eksistens. Offentliggjøringen kom på en for Libertas del verst tenkelig måte, i form av en «avsløring» i Arbeiderbladet. Det ble i kjølvannet av denne «avsløringen» brukt svært sterke ord for å sverte Libertas og de fra næringslivet som støttet Libertas. Det ble fremstilt som et angrep på den felles politiske plattformen som skulle sikre gjenoppbyggingen av landet etter krigen: «..å løpe fra Fellesprogrammets samarbeidsforpliktelser og til en åpen krigserklæring mot dets økonomiske og sosiale utviklingslinje»[v]. Generalsekretær Trygve de Lange ga senere uttrykk for at det var viktig for Libertas å få virksomheten godt i gang før den ble offentlig kjent, fordi man var redd for å bli skutt i stykker i fødselen. Dessuten viste han til erfaringer fra Sverige og Danmark, hvor lignende initiativ ble møtt med like sterke angrep.[vi] For ettertiden ble imidlertid «avsløringen» stående igjen i den offentlige bevissthet som en negativ assosiasjon til Libertas som organisasjon og begrep. Avsløringsepisoden ledet også til en omfattende debatt om finansieringen av de politiske partiene, en debatt som også bidro til å rette et kritisk offentlig søkelys på LOs rolle i forhold til Arbeiderpartiet.  

Omlegging til opplysningsvirksomhet

Debatten om Libertas skapte spenninger med de borgerlige partiene, og kanskje spesielt i forhold til Høyre, som ble oppfattet å stå nærmest Libertas i sitt politiske syn. Situasjonen resulterte i at Libertas omstilte sin virksomhet, og innstilte fra og med januar 1950 all støttevirksomhet til politiske partier og deres presse. For fremtiden skulle Libertas kun drive med næringspolitisk opplysningsvirksomhet, eller som det lyder i formålsparagrafen fra de nye vedtektene av 19. januar 1950: «Stiftelsens formål er å arbeid for opplysning om det frie næringslivs betydning for opprettholdelsen av høyest mulig levestandard for alle lag av befolkningen og for et demokratisk samfunn». [vii]

Etter omleggingen i 1950 stod Libertas overfor en tredelt oppgave; 1) å bygge ut egen organisasjon, 2) produsere litteratur og annet materiell og 3) drive utadrettet virksomhet for å påvirke samfunnsutviklingen.[viii] Blant de nye initiativene som raskt ble iverksatt var Elingaard Brevskole, Elingaard Forlag og etableringen av billedbladet NÅ i 1952, en motpol til Aktuell, Arbeiderpartiets billedblad. Libertas videreførte sin sosialøkonomiske konsulentgruppe og stod bak etableringen av Studieselskapet Samfunn og Næringsliv i 1955. Libertas støttet også det liberalistiske og økonomisk-politiske tidsskriftet FARMAND med betydelige midler, i form av støtteabonnementer.    

Kampen mot planøkonomi og fullmaktslover

Et hovedmotiv bak etableringen av Libertas var å motarbeide tendensene til kollektivistisk planøkonomi og truslene fra de omfattende statlige fullmaktene til å detaljregulere og overstyre næringslivet som fulgte med den omstridte midlertidige forordningen som under dissens ble vedtatt av samlingsregjeringen Nygaardsvold allerede på frigjøringsdagen 8. mai 1945. Forordningen fikk navnet Lex Thagaard, oppkalt etter den mest iherdige forkjemperen for statlig regulering av næringslivet fra 30-tallet, Wilhelm Thagaard, som hadde stor innflytelse både under og etter krigen, fra 1945 gjennom stillingen som «prisdirektør». Lex Thagaard ble i 1947 fulgt opp med en midlertidig pris- og reguleringslov, med tilnavnet Lex Brofoss, etter finansminister Erik Brofoss. Her var reguleringene av økonomien enda mer vidtgående, med fullmaktsbestemmelser som norsk lovgivning aldri før hadde hatt i fredstid. Prisdirektoratet, under ledelse av Thagaard, fikk nærmest ubegrenset myndighet ikke bare i den direkte prisfastsettelse, men til også i detalj å bestemme produksjon og omsetning og til å avgjøre om bedrifter skulle opprettes, utvides, omlegges eller nedlegges.[ix] Både Lex Thagaard og Lex Brofoss fikk hard medfart fra liberalt hold. FARMANDs redaktør Trygve J.B. Hoff førte an med artikkelen «Diktatur gjennom bakdøren» og jussprofessor Johs. Andenæs slo høsten 1947 alarm ut fra rettsliberale prinsipper.[x]

Begge de to fullmaktslovene hadde en midlertidig karakter, og viste til de spesielle behovene som gjenoppbyggingen av landet gav. For å utrede en permanent lovgivning nedsatte Arbeiderpartiregjeringen i 1947 et utvalg, Sjaastad-komitéen. Da komitéinnstillingen forelå i 1952 braket en av de heftigste politiske debatter i etterkrigstiden løs. Fra næringslivet ble det mobilisert en formidabel motstand, både gjennom etableringen av Opplysningskontoret for Pris- og rasjonaliseringslovforslagene i regi av Industriforbundet, Rederiforbundet, Håndverkerforbundet og Handelsstandens forbund, og ikke minst gjennom Libertas som kampanjeleder i den offentlige debatten. [xi]

Erfaringene med reguleringsregimet var ikke de beste. Det hadde ikke lyktes regjeringen å sikre balanse i utenriksøkonomien, og befolkningen ønsket tilgang på varer og tjenester. Sommeren 1947 oppstod en valutakrise som førte til at finansminister Borfoss motvillig måtte takke ja til amerikanernes tilbud om Marshallhjelp. Dermed ble det klart problemer i forhold til den liberale rettstaten og demokratiets integritet. [xii] Også deler av Arbeiderpartiets ledelse og sentrale økonomiske rådgivere innså at det ikke lenger var praktisk mulig å detaljregulere priser og produksjon i næringslivet. En snuoperasjon internt i Arbeiderpartiet ble gjennomført påsken 1953, med Jens Chr. Hauge i hovedrollen[xiii], og Stortinget vedtok en langt mer moderat «prislov» som erstattet Lex Brofoss fra 1. januar 1954. Den nye loven la til grunn at prismekanismen under normale forhold skulle få virke fritt. Dette utfallet ble av kretsen rundt Libertas oppfattet som en seier.[xiv]

Publisering og kunnskapsformidling

Etter at kampen mot fullmaktslovene var over ble Libertas langt mindre fremtredende i samfunnsdebatten, men fortsatte sitt arbeid med å fremme liberalisering av norsk økonomi og kjempe mot planøkonomi, regulering, statlig industrireising, statlige kredittinstitusjoner og kredittregulering, selektiv næringspolitikk og høye skatter på verdiskapende aktiviteter i samfunnet. Det ble arrangert en rekke konferanser og publisert pamfletter og bøker som formidlet ideer og kunnskap om alt fra markedsøkonomi, frihandel, EF, ideologi, forsvarspolitikk, velferdsstaten, u-hjelp, kampen mot politisk ekstremisme. Et gjennomgangstema på mange av Libertas-konferansene var også å oppmuntre og påvirke borgerlige politikere til å skape et borgerlig regjeringsalternativ til Arbeiderpartistyre.[xv]

Etter mange av Libertas-konferansene ble innlegg og foredrag utgitt som pamfletter og pocketbøker, og gjort tilgjengelig for et større publikum. Særlig to bokutgivelser kan sies å gi et representativt bilde av hva Libertas stod for. Frihet og Fremskritt, et økonomisk systemskifte, Morten H. Magnus (red.), Dreyer Forlag 1955, og boken Frihet & Livskvalitet, Elingaard Forlag 1976. Libertas utga for øvrig en rekke bokoversettelser til norsk av internasjonalt kjente økonomer og tenkere, som: Friedrich A. Hayek, Milton Friedman, Henry Hazlitt, Ludwig von Mises, Arthur Shenfield, William E. Simon, George J. Stigler, Paul Samuelson. I flere år ble det også lagt stor vekt på mediekritikk, samt rettet et kritisk søkelys på både høyre- og venstreekstremistiske bevegelser og ideologier.

Mer synlig i offentligheten var Libertas kampanjer, som også fungerte som en indirekte form for pressestøtte til den borgerlige pressen. Mest kjent er kanskje kampanjene «For deg – mot formynderstaten» fra midten på 70-tallet, «Få fart på Norge» og «Vi velger frihet og markedsøkonomi» fra 80-tallet.              

Libertas eide i tillegg til herregården Elingaard i Onsøy også et stort representativt bygg i Oscars gate 55 på Frogner hvor organisasjonen hadde kontorer, men den ble solgt på slutten av 1980-tallet i forbindelse med omdannelsen av organisasjonen til LIFO. Gjennom 80-tallet ble det stadig tydeligere at den store bredden i Libertas virksomhetet og forpliktelser, blant annet avisen Morgenbladet, var lite økonomisk bærekraftig. I 1986 hadde Libertas en administrasjon på 12 ansatte, men dette ble redusert til to i året som fulgte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

[i] Et godt bilde av Trygve de Langes politiske og ideologiske tanker finnes i Trygve de Lange, Demokrati og rettsstat, Elingaard forlag, 1976.

[ii] Francis Sejersted har drøftet denne dobbeltstrategien fra næringslivet i sin historiske kontekst i Socialdemokratins tidsålder, Nya Doxa, 2005, s. 338-342.

[iii] Steinar Riksaasen, Libertas - Bakgrunn, etablering og de første virkeår, Elingaard Forlag, 1973, s. 17-29.

[iv] Steinar Riksaasen, op. cit., s. 32-41.

[v] Bergens Arbeiderblad, 18. oktober 1948, sitert i Riksaasen, op. cit.

[vi] Steinar Riksaasen, op. cit., s. 43.

[vii] Steinar Riksaasen, op. cit., s. 78-79.

[viii] Steinar Riksaasen, op. cit., s. 84.

[ix] Pharo og Bergh (red.), Vekst og velstand, Universitetsforlaget 1976, s. 31.

[x] Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Pax forlag, 1998, s.235 og 250.

[xi] Rune Slagstad, op. cit., s. 245.

[xii] Espen Søilen, Hvorfor gikk det galt? – Statens rolle i utviklingen av norsk næringsliv etter 1945, Gyldendal, 2002, s. 36.

[xiii] Rune Slagstad, op. cit., s. 244. Se også Francis Sejersted, Norsk Idyll?, Pax forlag, 2003, s. 216, hvor det refereres til et tilsvarende tilbaketog innad i det svenske sosialdemokratiske parti i 1948, m.a.o. fem år tidligere enn i Norge. Fritz Hodne, hevder i boken Norsk Økonomisk Historie 1815-1970, Cappelen 1981, s. 559 følgende om perioden 1945-1954: «Likevel er det på det rene at Norge ble underkastet mer omfattende og mer detaljert prisregulering over et lengre tidsrom enn noe annet demokratisk styrt land i den vestlige verden.»

[xiv] Steinar Riksaasen, op. cit., s. 102.

[xv] Denne påvirkningen kunne også virke provoserende, som den gang Libertas i 1959 lanserte handlingsprogrammet «Vilje til makt», med klar adresse til påvirkning av Høyre. Dette initiativet ble av mange i Høyre oppfattet som en mistillitserklæring mot partiet, og som en utidig innblanding i partiets indre

anliggender. Se for øvrig Francis Sejersted, Socialdemokratins tidsålder, s. 342

StubbDenne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.