Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For den svenske musikkgruppen, se Paus (musikkgruppe).
Paus
Paus
Våpen med oksehode og stjerne, tegnet etter Hallvard Trætteberg i boken Norske By- og Adelsvåben (1933) i en forenklet moderne stil
Andre navneformerPauss, de Paus, Pausius (latin)
OpprinnelsesstedOslo
Nåværende landNorge, Danmark, Sverige, Storbritannia

Paus (IPA: [ˈpæʉs]) er en norsk slekt som først kjennes fra Oslo1500-tallet. De to prestebrødrene Hans (1587–1648) og Peder Povelsson Paus (1590–1653) som åpenbart hadde bakgrunn i eliten i 1500-tallets Oslo har i lang tid vært kjent som slektens eldste sikre stamfedre. S.H. Finne-Grønn førte i sin bok Slekten Paus slekten ytterligere to generasjoner tilbake, til kannik ved Mariakirken i Oslo Hans Olufsson (d. 1570), som var prest i den kongelige kapellgeistlighet i Norge både før og etter reformasjonen.[1][2] Navnet Paus er kjent i Oslo allerede på 13- og 1400-tallet med bl.a. lagmann i Oslo Nikolas Paus (nevnt 1329–1347) og bygården Pausen (nevnt 1324–1482), men en eventuell forbindelse mellom disse og den senere slekten er ikke klarlagt.

Den yngste av brødrene, sogneprest i Kviteseid og prost i Øvre Telemark Peder Povelsson Paus (1590–1653), har en stor etterslekt frem til vår tid. Fra 1600-tallet til 1800-tallet var en lang rekke slektsmedlemmer prester og andre embedsmenn i Telemark, der preste- og dommerembeder gikk i arv i slekten i lang tid og der familien i to århundrer tilhørte «embetsaristokratiet» i Øvre Telemark.[3] Slekten ble på 1600-tallet inngiftet i en slektskrets som da dominerte trelasthandelen i Telemark; senere hadde familien «nære bånd til familien Blom gjennom hele 1600- og 1700-tallet [og] gjennom flere århundrer delte de to slektene omtrent det som var av embeter i Øvre Telemark».[4] Fra slutten av 1700-tallet etablerte to slektsgrener seg som byborgere i Skien og Drammen, og fra 1800-tallet har en rekke slektsmedlemmer vært skipsredere, grosserere og godseiere.[5][6] I dag består slekten av to fjernt beslektede hovedgrener, kalt «Drammensgrenen» og «Skiensgrenen», som begge har vært virksomme innen skipsfart og industrivirksomhet. Tidligere eksisterte bl.a. stålgrossistfirmaet Ole Paus/Pausco og industrikonsernet Paus & Paus i Norge. Slektsmedlemmer har også eid flere andre industribedrifter i Norge samt en rekke herregårder særlig i Sverige, herunder Herresta, Näsbyholm, Närsjö gård, Trystorp og Kvesarums slott; Herresta-grenen er etterkommere etter Leo Tolstoj. Pavelig kammerherre, godseier og arving til trelastfirmaet Tostrup & Mathiesen Christopher Tostrup Paus (1862–1943) ble tildelt tittelen greve av pave Pius XI i 1923.[7]

Slektsmedlemmer har ført flere seglmerker og våpen; sogneprest i Hjartdal Povel Pedersson Paus (1625–1682) førte i sitt segl, bl.a. på Enevoldsarveregjeringsakten fra 1661, en speilvendt vaktsom trane. To av hans etterkommere førte våpen med en villmann og med en due med olivenkvist på en slange på 16–1700-tallet. Siden utgangen av 1800-tallet har familien brukt et våpen med oksehode og stjerne.

Slektens mest kjente etterkommer er dramatikeren Henrik Ibsen; begge foreldrene tilhørte familien i biologisk eller sosial forstand og den var deres nærmeste slektninger.[8] Ibsen brukte flere slektsmedlemmer som forbilder for litterære figurer eller oppkalte dem etter slektsmedlemmer, og episoder i flere av Ibsens dramaer var inspirert av familietradisjoner og virkelige hendelser på Ole Paus' gård Rising tidlig på 1800-tallet. Kjente slektsmedlemmer i nyere tid er visesangeren Ole Paus og hans sønn, komponisten Marcus Paus, som begge tilhører «stålgrosserergrenen». I tillegg til Norge har slektsmedlemmer i lengre tid vært bosatt i Danmark (fra 1700-tallet), Storbritannia (fra 1800-tallet) og Sverige (fra tidlig 1900-tall). Slektsnavnet har tidligere også blitt skrevet Pauss og de Paus.[2][7]

Navnet Paus i Oslo på 13–1400-tallet[rediger | rediger kilde]

Området der middelalderbyen Oslo lå i dag; bygården Pausen lå trolig omtrent midt i bildet innerst i Bjørvika

Navnet Paus er kjent i middelalderbyen Oslo i skriftlige kilder fra 13- og 1400-tallet. Bygården Pausen (Pausinn) er nevnt fra 1324 til 1482 og må ha ligget ved Pausekroken, en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen omtrent der Klemetsallmenningen møtte Bjørvikshavna.[9] I følge middelalderhistorikerne P.A. Munch, Alexander Bugge og Edvard Bull var Pausen og Pausekroken navngitt etter lagmann i Oslo Nikolas Sigurdsson Paus eller et annet medlem av hans familie.[10][11][9] Nikolas Paus er nevnt i skriftlige kilder, alltid i Oslo, i perioden 1329–1347 og ble vanligvis kalt ved sitt cognomen Paus; han er nevnt som lagmann i Oslo i 1347, rett før Svartedauden.[12] Flere innførsler i Biskop Eysteins jordebok viser at både Nikolas Paus og andre personer med tilnavnet Paus[Noter 1] på 13- og 1400-tallet eide jordegods i NesRomerike.[13] Skjoldtegninger basert på lagmannens to segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (utgitt 1782–1813) (se nærmere nedenfor).[14] P.A. Munch omtalte i Det norske Folks Historie (1862) Nikolas Paus og hans familie som en innflytelsesrik innvandrerslekt i senmiddelalderens Oslo som trolig stammet fra Nederlandene eller Nord-Tyskland,[15] et synspunkt som også ble støttet av Bugge og Bull.[11][9]

S.H. Finne-Grønn antok i sin bok Slekten Paus at den senere slektens navn «har nok sin forbindelse med» lagmannen og hans slekt, og med bygården Pausen, men diskuterte ikke dette nærmere.[1] Cornelius S. Schilbred kommenterte at «navnet Paus er et av de få norske navn som forekommer både i middelalder og nyere tid. På 1500-tallet forekommer det i det hele ikke, men dukker altså opp igjen hos stamfedrene for den nulevende Paus-slekt. Forbindelsen mellom den eldre og den yngre slekt av navnet er ikke klarlagt, men manglende forbindelse er heller ikke sannsynliggjort».[16] Det som kan tale for et eventuelt slektskap eller annen form for forbindelse er mer generelle momenter som likheten i – et for norske forhold atypisk – tilnavn/slektsnavn, og på en tid der slektsnavn i det hele tatt var uvanlig, at de bodde i samme by på 13–1400-tallet og fra 1500-tallet og at de tilhørte samme fåtallige elite i denne byen.[Noter 2] Det er også tenkbart at familien kan ha fått navnet fra lagmannens slekt gjennom bygården Pausen uten at det var snakk om direkte avstamning; det går bare rundt hundre år fra siste gang Pausen nevnes i skriftlige kilder til prestebrødrene med navnet Paus blir født. Det er videre klart at navnet Paus i de to prestebrødrenes slekt under enhver omstendighet må være fra 1500-tallet eller tidligere og Finne-Grønn mener det ikke kan være deres patronym (jf. nedenfor).[1]

Slekten på 1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Oslo i andre halvdel av 1500-tallet; Bjørvika til høyre
Kart over Oslo rundt 1600

I sin bok Slekten Paus førte S.H. Finne-Grønn slekten tilbake til Hans Olufsson, som første gang nevnes i 1542 som kannik ved Mariakirken, det kongelige kapellet i Oslo. Som prest hadde han sannsynligvis universitetsstudier i utlandet bak seg, og som kannik ved Mariakirken var han del av den kongelige kapellgeistligheten; kannikene ved Mariakirken hadde rang som riddere, den høyeste adelsrangen i datidens Norge.[17][18][19] Mariakirken ble ledet av et kollegialt styringsorgan, domkapitlet, bestående av prosten og de da seks kannikene, og stod utenfor jurisdiksjonen til Oslobiskopen. Kirken hadde sin fremste funksjon som statsadministrasjon, og Mariakirkens prost var også Norges rikes kansler og oppbevarer av riksseglet med en av kannikene som visekansler; på Hans Olufssons tid var Mariakirken det eneste faste statsorganet i Norge, men dets rolle var i stor grad begrenset til overoppsyn med rettsvesenet, ettersom mye av den politiske makten lå i København. Herr Hans virket i en tid med store politiske forandringer; i 1530-årene ble reformasjonen gjennomført, det norske riksrådet avskaffet og Norge erklært som dansk provins. Han tjenestegjorde under prost og kansler Morten Krabbe, som ble den siste kansleren i det selvstendige Norge. Krabbe døde i 1542, samme år ble kirkebygningen revet og i 1545 ble domkapitlet ved Mariakirken slått sammen med Oslo domkapitel, etter at prostestillingen ved Mariakirken hadde vært ubesatt i flere år. Herr Hans virket siden som prest ved Domkirken. Hans Olufsson døde natten til 18. september 1570 og ble begravet i Domkirken 19. september. Han hadde i forlening prebendegodset Dillevik som bestod av 43 gårder og gårdparter som samlet utgjorde 36 huder skyld på det sentrale Østlandet; etter hans død ble prebendet overtatt av den senere Oslo-biskop Jens Nilssøn.[1]

Som dokumentert i rettsdokumenter fra 1602 var Hans Olufsson far til Povel Hansson (trolig f. ca. 1545–50), som var borger i Oslo og åpenbart virksom som handelsmann. Han nevnes i 1575 som eier av et fartøy som forliste, og hvor skipper og mannskap ble fritatt for ansvar av Oslo lagting det året, og i forbindelse med et injuriesøksmål året før hvor han ble frikjent for injurier mot Ingrid Willumsdatter. Povel nevnes siste gang i 1602 som vitne under en rettstvist mellom gårdene Manglerud og Ryen. Han uttalte da at «hans far, herr Hans Olufsson, var kannik til Maria kirke [og] hadde Ryen med flere gårder i Aker» og at «han hadde Ryen i forvar som en jorddrott». Povel døde trolig i løpet av de nærmeste år etter 1602, da han ikke forekommer i senere kilder.[1]

Povel Hansson var ifølge Finne-Grønn etter alt å dømme far til de to prestene som lenge har vært kjent som de eldste kjente sikre stamfedre til hver sin linje av slekten: Hans Povelsson Paus (1587–1648) og Peder Povelsson Paus (1590–1653). «Der kan ikke spores nogen annen av dette navn som overhodet kan komme i betraktning» som prestebrødrenes far, konkluderer Finne-Grønn.[1]

Hans Povelsson Paus (1587–1648) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Hans Povelsson Paus ble født i Oslo i 1587 og ble student ved Københavns Universitet rundt 1607–08 under navnet Johannes Paulli[nus] Asloensis. Som hjemvendt hører ved Oslo domskole ble han 11. mai 1609 valgt til 1. sanger av biskop Niels Clausen Senning. I likhet med sin yngre bror sang han alt. I 1616 tok han baccalaurgraden i København og ble øverste hører ved domskolen i Oslo. Han ble kort etter kapellan ved Oslo domkirke. Sent i året 1622 ble han valgt til sogneprest i Fredrikstad som etterfølger etter Anders Flor, og avla sin embedsed for biskopen 22. januar 1623. Hans Paus var gift to ganger; Finne-Grønn anførte i to artikler i Norsk Personalhistorisk Tidsskrift i 1910 at hans første ektefelle «høyst sannsynlig» var datter av borgermester i Oslo Anders Nilssøn (bror av biskop Jens Nilssøn), men modifiserte dette i sin bok Slekten Paus.[1] Hans Paus var i andre ekteskap gift med Ingeborg Lemmich (død 1696), datter av tingskriver i Onsø og senere handelsmann i Fredrikstad Hans Henningsen Lemmich; Ingeborg hadde i sitt første ekteskap vært gift med den velstående handelsmann i Fredrikstad Oluf Holck og bragte med seg en større formue.[1]

Hans var bl.a. far til Povel Hansson Paus (1620–1658), som etter studier ved Universitetet i Franeker ble magister ved Københavns Universitet i 1649 og i 1655 sogneprest til Lier, Bragernes og Strømsø, og til Anders Hansson Paus (1622–1689), som i likhet med broren studerte ved Universitetet i Franeker og fra 1663 var sogneprest i Jevnaker. Povel Hansson Paus deltok bl.a. ved hyllingen av prins Christian i 1656[20] og på stendermøtet i 1657 som representant for den geistlige standen i Oslo stift.[21] Fra Anders Hansson Paus er det bl.a. bevart en akademisk orasjon trykket på gresk ved Universitetet i Franeker i 1644,[22] der han oppgir rikets kansler Jens Bjelke, Bjelkes svigersønn Daniel Ottesen BildtHafslund, admiral Sten Willumsen Rosenvinge på Tose og biskop Oluf Boesen som velyndere av faren som bekostet hans utdannelse. Det er dedisert til disse fire samt til faren. «Skriftet slutter med et latinsk vers til talerens pris av den samtidige, ungarske studerende Nicolaus Szoboszlai, som uttaler de stolte ord at Paus' ære vil gjenlyde så lenge verden står», skriver Finne-Grønn.[1] Anders Hansson Paus var bl.a. farfar til trelasthandler og sagbrukseier på Ringerike Anders Hansen Paus (1691–1745), gift første gang med Annichen Larsdatter Thue (1695–1740), datter av kjøpmann i Christiania Lars Thue, og andre gang med Barbara Sophie Akeleye. Datteren fra første ekteskap Karen Paus (f. 1721) var gift med Andreas Jensen Stoltenberg (1724–1751).

I ekteskapet med Ingeborg Lemmich var Hans Paus far til premierløytnant Cornelius Hansen Paus (f. ca. 1645, d. 1682 i Orkdalen), til Karen Hansdatter Paus (f. 1646), gift med kjøpmann i Moss Jørgen Jørgensen Ovenberg (d. 1716), og til Inger Hansdatter Paus (f. ca. 1647), gift med auditør Christen Nilsen Godaker (d. 1703). Cornelius Hansen Paus var gift med Riborg Steensdatter, datter av prost i Dalerne Steen Hansen (1608–1671), og de var foreldre til Dorthe Corneliusdatter Paus (f. ca. 1670), gift med proviantforvalter Jens Lassenius (d. 1717) og mor til kaptein Lassenius Jensen von Rye (1707–1783), til Sophie Corneliusdatter Paus (f. ca. 1675, d. 1776), gift med gullsmed i Trondheim Jonas Sørensen Zelius, og til Ingeborg Corneliusdatter Paus (f. ca. 1680), gift med Arnt Brynning. Dorthe Paus har etterkommere med slektsnavn bl.a. Bernhoft, Tesdorpf, Tuxen, Castenschiold, Faye-Schjøll, Federspiel og Unsgaard, herunder den danske diplomaten Herman Anker Bernhoft. Etterslekten etter Hans Povelsson Paus er utdød i mannslinjen, men han har mange etterkommere gjennom kvinneledd.

Peder Povelsson Paus (1590–1653) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Kviteseid gamle kirke, der Peder Povelsson Paus (1590–1653) virket som sogneprest og prost og der han er begravet under kirkegulvet øverst i koret
Kviteseid gård sett fra Kviteseid gamle kirke. Den gamle hovedbygningen brant ned i 1764 og gården ble bygget opp på nytt i 1760-årene.

Peder Povelsson Paus, som hele den nålevende slekten stammer fra, ble født i Oslo i 1590. Han var elev ved Oslo domskole, hvor biskop Niels Clausen Senning i 1609 valgte ham ut som 3. sanger (alt) ved domskolens kor. Han ble i 1611 student ved Københavns Universitet og er den første nordmannen som er innført i den eldste bevarte immatrikuleringsprotokollen, under navnet Petrus Paulli[nus] Asloensis. Før 1617 var han blitt rektor ved Skiens latinskole og året etter kapellan i Vinje, hvor han rundt 1621–22 ble sogneprest. Kallet i Vinje var imidlertid dårlig betalt. Midtvinters 1633 tok han permisjon fra embedet og reiste til Christiania, hvor han fikk stilling som tolvprest. Samme år søkte og fikk han embedet som sogneprest i det rike prestegjeldet Kviteseid. Han ble deretter umiddelbart valgt av prestekollegiet til prost over Øvre Telemark, og ble sittende i embedet til sin død i 1653. Han bodde på embedsgården Kviteseid gård, i likhet med flere av sine etterkommere. Tradisjonen om Peders svære legemskrefter er overlevert i Kviteseid til våre dager. Peder ble begravet under koret inne i Kviteseid gamle kirke. Sønnen Povel Paus skrev det latinske diktet In memoriam Domini Petri Pavli til minne om faren.[1][23]

Sogneprest Povel Pedersson Paus' (1625–1682) sørgedikt på latin over faren Peder Povelsson Paus (1590–1653) fra 1653. Diktet hang til 1800-tallet i Kviteseid gamle kirke.

Peder Paus' utnevnelse til sogneprest i Vinje ble starten på en sterk tilknytning til Øvre Telemark de følgende 200 år, der flere embeder gikk i arv i familien i mye av 16- og 1700-tallet.[1] Jon Nygaard skriver at «de viktigste norske patrisierfamiliene som besatte embets- og forvalterstillingene i Øvre Telemark, var Blom, Paus og Ørn». Sammen utgjorde disse slektene og enkelte andre det Nygaard kaller et «sammenfiltret embetsaristokrati i Øvre Telemark» med stor grad av overlapp med bypatrisierklassen i Skien den første tiden. Utover på 1600-tallet ble disse gruppene likevel i større grad «to selvstendige aristokratier, bypatrisierne i Skien og embetsaristokratiet i Øvre Telemark», der den sistnevnte gruppen i mye større grad monopoliserte maktposisjonene og var lite åpen for nye medlemmer.[3] Selv om slekten opprinnelig kommer fra Oslo, har den fra 1600-tallet først og fremst blitt oppfattet som en Telemarksslekt; Hans Jacob Wille kalte den i 1786 «en ældgammel Familie her i Thelemarken».[24]

Peder var gift med Johanne Madsdatter (d. 1667). Hennes herkomst kjennes ikke sikkert. «Nogen prestedatter fra Bratsberg len kan hun ikke ha vært, og i Skien synes hun ikke å ha hørt hjemme […] Måskje er det sannsynligst at hun har vært et bekjentskap hr. Peder har gjort i Oslo eller i Fredrikstad under besøk hos sin bror, presten hr. Hans Paus. Et av hr. Peders barn hadde det i samtiden overmåte sjeldne fornavn Helvig, som selvsagt er en opkallelse efter en nær beslektet person, og det peker en god del høiere op enn blandt det vanlige borgerskap», skriver Finne-Grønn.[1][25] I Kviteseid bygdesoge av Torjus Loupedalen oppgis Johannes slektsnavn som Bagge, men dette mangler dokumentasjon.

Aase Povelsdatter Paus (død 1713), datter av Povel Pedersson Paus og Ingrid født Trinepol, trolig malt ca. 1685

Peder Povelsson Paus var far til Povel Pedersson Paus (1625–1682). Han ble i 1645 student ved Københavns Universitet og allerede i 1649 var han blitt sogneprest i Hjartdal, et embede han hadde til sin død. Han var en av de 87 representantene for den norske geistlige standen som undertegnet Danmark-Norges nye forfatning, Suverenitetsakten, i Christiania i 1661.[1] Etter gammel tradisjon i Hjartdal var Povel en lærd og tenksom personlighet, og mer enn normalt god i latin som han underviste sine barn i; Magnus Brostrup Landstad kaller ham «en from og hæderværdig prest» som hadde for vane å ferdes på kirkegården etter at solen var gått ned. «Der gik han frem og tilbage, op og ned i dybe Tanker, eller stod stille med bøiet Hoved og Hænderne korslagte over Brystet. Naar man spurgte ham hvorfor han gjorde dette, svarede han, at han bad for alle de Afdøde Sjæle, som brændte i Skjærsilden. Da han ikke havde Lov til at læse Sjælemesse for dem længere inde i Kirken, maatte han gjøre det udenfor, og det kunde ret høilig behøves, mente han». Et slikt katolsk trekk var utypisk i denne strengt lutherske tid.[26]

Povel giftet seg omkring 1653 med Ingrid Corneliusdatter Trinepol (f. 1632) fra Skien. Hun var datter av rådmann i Skien, trelasthandler og sagbrukseier Cornelius Jansen Trinepol og 1. hustru Anne Iversdatter; Ingrid tilhørte på begge foreldrenes side en slektskrets som stammet fra Jørgen von Ansbach og som dominerte Skien og Grenlandsdistriktet på 15- og 1600-tallet, og inn i 1700-tallet, som trelasthandlere, bruks- og godseiere, borgermestre og rådmenn. Hennes mors foreldre var trelasthandler og rådmann i Skien Iver Christensen og Margrethe von Ansbach.[27] Faren Cornelius Trinepol var sønn av borgermester i Skien Jan Trinepol (d. 1660) og var også etterkommer etter Jørgen von Ansbach. Blant Ingrids slektninger var onkelen Hans Iversen, Skiens rikeste mann i sin levetid, og videre bl.a. lagmannen Claus Andersen og Anne Clausdatter.

Povel og Ingrid hadde ti barn; av dem ble sogneprest i Kviteseid Hans Paus (1656–1715) og sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723) begge stamfedre for en stor etterslekt. Infanterikaptein Mathias Paus etterlot seg to døtre. Sønnen Johannes Paus var lensmann i Hjartdal fra 1697; han ble kalt «Hjartdalshøvdingen» allerede i sin levetid og det gikk mange sagn om ham i Hjartdal, som ble innsamlet av Magnus Brostrup Landstad og senere kritisk behandlet i Halvor Nordbøs doktorgradsavhandling.[26][28]

Hans Povelsson Paus (1656–1715) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Sogneprest i Kviteseid Hans Povelsson Paus (1656–1715); maleri på Ask gods

Sogneprest i Kviteseid Hans Povelsson Paus (1656–1715) ble stamfar for en av slektens hovedgrener. Han studerte teologi ved Københavns Universitet fra 1674 og ble i 1683 kapellan hos sogneprest og senere prost Amund Hansson Morland i Kviteseid; samme år fikk han ekspektansebrev på embedet som sogneprest. Allerede som kapellan overtok han i realiteten nesten alle sogneprestens oppgaver og han omtales av Andreas Blom som «den virkelige sogneprest» i mange år før han formelt etterfulgte Morland i 1700.[29] I 1696 ble han gift på Lagmannsgården ved Skien med Morlands datter Susanne Morland (1670–1747); Susannes mor Åse Christensdatter var datter av sagbrukseier og godseier Christen Andersen og Anne Gundersdatter, som eide Borgestad gård, og Susanne var kusine til Anne Clausdatter. Svigerfaren Morland hadde i sin tid vært kapellan hos og deretter etterfulgt Hans' farfar som sogneprest i Kviteseid i 1655 og var gift med Hans' farmor, den betydelig eldre prostinnen Johanne Madsdatter som da var enke, i sitt første ekteskap som hadde karakter av fornuftsordning.[1] Hans Paus har blitt beskrevet som meget energisk og var godt likt i Kviteseid. Typisk for embetsmenn på 1600-tallet kombinerte han embetsførselen med privat forretningsvirksomhet, og i samarbeid med svigerfaren Morland drev han en betydelig trelasthandel med utgangspunkt i prestegårdens skoger, særlig fra 1690-årene. I løpet av sitt liv ble Hans Paus eier av et relativt stort privat jordegods i Kviteseid ved siden av prestegården Kviteseid gård.[30][31][32] Han skrev visen Stolt Anne om ektefellens kusine; det var første gang telemål ble brukt i skrift og visen ble en populær folkevise. Det finnes malte portretter av Hans og Susanne Paus; originalene befinner seg på Ask gods, som eies av familien Løvenskiold som er blant deres etterkommere.[33] Henrik Gravenor omtalte portrettet av Susanne som en av «de smukkeste, inderligste og personligste kvinneskikkelser vi eier i hele århundrets kunst».[34]

Susanne Paus (1670–1747), født Morland; maleri på Ask gods

Hans og Susannes sønn Peder Paus (1691–1759) etterfulgte onkelen Cornelius som sorenskriver i Øvre Telemark i 1723 (med ekspektansebrev fra 1717), og skrev dessuten en kulturhistorisk beskrivelse av distriktet og en ordsamling over telemål i 1743.[35] Han ble i sin tur etterfulgt i embedet av sin sønn Hans Paus (1721–1774), som tok juridisk embedseksamen (som ble innført i 1736) ved Københavns Universitet i 1745, ble fullmektig hos faren og deretter var sorenskriver fra 1751 til 1774. Både Peder og sønnen Hans har blitt beskrevet som pliktoppfyllende og rettskafne sorenskrivere som utmerket seg med gode og selvstendige juridiske vurderinger som la vekt på sunt skjønn og menneskeforstand.[36] Da Hans døde i 1774 hadde sorenskriverembedet vært sammenhengende i familiekretsen i 106 år.[37]

Hans Paus (1721–1774), sorenskriver i Øvre Telemark 1751–1774, den femte og siste i rekken av et familiedynasti av sorenskrivere i Øvre Telemark

Peder Paus var gift i 1. ekteskap med Cathrine Medea Maj Hermansdatter Arentsen (d. 1736), datter av sogneprest i Ølsted på Sjælland Herman Arentsen (1647–98) og Gundel Sørensdatter Maj. Herman var sønn av den kjente topografen Arent Berntsen,[38] mens Gundel var datter av magister, prost og sogneprest i Holbæk Søren Nielsen May[39] og Catharina Motzfeldt, som igjen var datter av vinhandler og stadskaptein i København Peter Motzfeldt (1584–1650). Svigermoren Gundel Maj var bl.a. kusine til statsmannen Peder Griffenfeld. I 2. ekteskap var Peder Paus gift med kusinen Hedvig Coldevin Corneliusdatter Paus (1711–71), datter av sorenskriver Cornelius Paus og Valborg Rafn (jf. nedenfor). I første ekteskap var Peder Paus far til Anna Susanna Paus (1720–1798), gift med bergmester ved Kongsberg Sølvverk og overbergamtsassessor Adam Adamsen Ziener (f. 1709), og til sorenskriver i Øvre Telemark Hans Paus (1721–1774). Hans Paus var gift med danskfødte Andrea Jaspara Nissen (f. 1725);[40] hennes far var i noen år stasjonert i Kviteseid som offiser og hun var barnebarn av krigskommissær i Jylland Nicolai Nissen. Hennes mor Christence Groll var datter av Johan Groll, som eide Hassel Jernværk til 1691.[41]

Hans og Andrea var foreldre til bl.a. Nicolai Nissen Paus (1751–1841), som studerte jus i København til 1774, var lensmann i Kviteseid 1776–1807 og eide den tidligere sorenskrivergården Nordre Midsund som farfaren kjøpte rundt 1720. Faren og farfaren hadde vært ganske velstående, men helt mot slutten av livet synes det som Hans Paus ble rammet av sykdom og satte formuen over styr, og han etterlot seg bare en beskjeden arv og en rekke barn. Nicolai avbrøt jusstudiet da faren døde og reiste hjem til Kviteseid. Ifølge noen samtidige kilder var Nicolai Nissen Paus dårlig likt i Kviteseid, i motsetning til sine forfedre.[42]

Peder Paus' yngre bror Christen Paus (1693–1746) dro i ung alder til sjøs og slo seg ned som kjøpmann i Risør, der han ble gift med Helene Høllen, datter av sogneprest i Gjerstad og Risør Hans Høllen (d. 1708). De måtte flytte fra Risør etter at svigermorens bakerovn i 1716 forårsaket en bybrann i Risør og ledet til stor uvilje mot familien Høllen, og slo seg ned på gården Groven i Brunkeberg; Christen Paus var også lensmann i Kviteseid 1721–1746. Christen og Helene Paus var foreldre til sogneprest i ØstermarieBornholm Hans Christensen Paus (1716–1765) og til Susanne Paus (1727–1813), gift med Jens Christophersen Blom, med en lang rekke etterkommere med slektsnavn Blom og andre navn. Blant etterkommere etter Susanne Paus er bl.a. Carl Otto Løvenskiold. Hans Christensen Paus var far til Anna Dorothea Paus (1749–1817), gift med kaptein Alexander Jagenreuter Kofoed, med etterkommere i Danmark.

Grenen fra Drammen[rediger | rediger kilde]

Slekten kom til Drammen med Nicolai Nissen Paus' sønn, Isaach Nicolai Nissen Pauss (1780–1849), vanligvis kalt Isaach Paus, som var født i Kviteseid. I folketellingen i 1801 var han styrmann og bosatt i Arendal, og i 1809 fikk han borgerskap på Strømsø, der han var skipsfører og skipsreder. Han førte i flere år skip eid av Erik Andreas Børresen i fart mellom Norge, Storbritannia, Nederland og byer ved Østersjøen, bl.a. briggen «Penelope» på 106 kommerselester, og eide parter i skip. Han var gift med Marthe Marie Beck, datter av skipsfører Lars Gundersen Bech på Strømsø. De var foreldre til skipsfører og skipsreder på Tangen Nicolai Nissen Pauss (1811–1877), til Gustava Hanna Andrea Pauss (f. 1815), gift med skipsreder Hartvig Eckersberg (f. 1813), til skipsfører Isach Mathias Pauss (1820–1859) og til Susanne Marie Pauss (f. 1825), gift med kjøpmann i Drammen John Jensen.

Nicolai Nissen Pauss (1811–1877) var gift med Caroline Louise Salvesen (1812–1887), datter av den kjente skips- og kaperkapteinen Bent Salvesen fra Grimstad og Goron Cathrine Fegth fra Strømsø. Bent Salvesen dro på langfart til Ostindia som offiser på et dansk skip i 1817, og døde i 1820 i Spania uten å ha vendt hjem; Caroline Louise vokste derfor opp som pleiebarn hos onkelen, proprietær og skipsreder Anders Juel på storgården Eik i Skoger. Hun var barnebarn av trelasthandler i Drammen Jacob Fegth (d. 1834), og var også etterkommer etter Henrik Jacobsen Friis, lagmann i Skien Engel Jensen og borgermester Jørgen von Ansbach. Nicolai Nissen Pauss og Caroline Louise Salvesen var foreldre til skipsreder og skipshandler i Drammen Ismar Mathias Pauss (1835–1907), gift med Sina Mariane Høeg, Nicoline Louise Pauss (1842–1885), gift med skipsreder og seilprodusent Peter Hannibal Høeg, og cand.theol. Bernhard Cathrinus Pauss (1839–1907), eier av Nissens Pikeskole.

Bernhard Cathrinus Paus, (Anna) Henriette Paus f. Wegner og deres barn: Bakerst f.v. Augustin Thoresen Paus, Nikolai Nissen Paus og George Wegner Paus, i midten Henriette Wegner Paus og Karoline Louise Paus (foran)

Ismar Mathias Pauss (1835–1907) tok borgerskap som kjøpmann på Strømsø i 1860 og drev skipsrederi i nært samarbeid med svigerfaren Ole Alsing Høeg og svogeren Peter Hannibal Høeg. I ekteskapet med Sina Mariane Høeg var han far til far til bl.a. skipsreder, skipsmegler og svensk-norsk generalkonsul i Sydney Olav («Ole») Pauss (1863–1928), grosserer og fabrikkeier Alf Paus (1869–1945) og grosserer og fabrikkeier Nicolay Nissen Paus (1885–1968). Alf Paus grunnla i 1899 trelastfirmaet Reich & Paus i London; i 1906 grunnla han industrikonsernet Helmer & Paus, kjent som Paus & Paus fra 1909 da broren Nicolay ble kompanjong. Firmaet ble en av Norges større grossister i celluloseindustrien, metallindustrien og kjemisk industri. Alf og Nicolay Paus var også hovedaksjonærer i Gulskogen Cellulosefabrik, De Forenede Kemikaliefabrikker og Den Norske Papirfiltfabrik. Olav Pauss var gift med Rachel Annie Scott og var far til Olga Marian Pauss (f. 1891), som var gift med den kjente geologen William Rowan Browne, og til Claire Henriette Paus (f. 1896), gift med legen Alfred Alexander Heath. Alf Paus var far til administrerende direktør i Paus & Paus og generalkonsul for Senegal Olav Paus (1912–1973). Nicolay Nissen Paus var gift med slektningen Else Paus (datter av grosserer Ole Paus fra Skiens-grenen, jf. nedenfor), og de var foreldre til Lucie Paus, gift med godseier Axel Løvenskiold, Ask gods, og Fanny Paus, gift med ambassadør Henrik Andreas Broch. Lucie Paus var bl.a. mor til godseier Carl Axel Løvenskiold (1942–1991), Ask, og farmor til godseier Carl Axel Løvenskiold (f. 1976), Overud gård og godseier Fredrik Clarin Løvenskiold (f. 1978), Ask. Flere malte portretter fra Pausfamilien befinner seg på Ask.

Teologen Bernhard Pauss (1839–1907) var eier av Nissens Pikeskole, lærebokforfatter (bl.a. Læsebog i Modersmaalet) og formann for Den norske santalmisjon, og fikk bl.a. landsbyen Pauspur (Pausspur) i India oppkalt etter seg. Han var gift første gang med Augusta Thoresen, datter av trelasthandler Hans Thoresen; andre gang var han gift med læreren og redaktøren Anna Henriette Wegner (1841–1918) fra Frogner Hovedgård; hennes far hadde store industriinteresser innen gruvedrift og trelasthandel i Norge og hennes mor tilhørte bankierdynastiet BerenbergHamburg. Blant hans fem barn i andre ekteskap var kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus (1877–1956), ingeniør og industrileder Augustin Paus (1881–1945) og advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus (1882–1923). Henriette Pauss var en av hovedeierne av Hafslund hovedgård med rundt 340 000 dekar skog fra 1875 til 1894 da hun og medeierne solgte til konsortiet som ble starten på energiselskapet Hafslund.[43]

Bernhard Cathrinus Paus (1910–1999), kirurg, sykehusdirektør og stormester i Den Norske Frimurerorden

Nikolai Nissen Paus var gift med Sofie Amalie Brandt Ødegaard, som var datter til oberst Vilhelm Ødegaard og datterdatter til trelasthandler Frederik J. Holst. De var foreldre til mag. art. Inger Helvig Paus (f. 1909), gift med advokat og direktør Jens Christian Rogstad, til kirurg, oberstløytnant, dr.med. og stormester i Den Norske Frimurerorden Bernhard Paus (f. 1910) og til advokat, diplomat og senere administrerende direktør for Press Paper Ltd. i London Vilhelm Paus (f. 1915). Brødrene Bernhard Paus og Vilhelm Paus var gift med henholdsvis Brita Collett og Anne Collett, som begge var døtre av brukseier Axel Collett og Lucie Trozelli Krefting. Brita Collett var konvertitt til katolisismen og er kjent for å ha startet Fransiskushjelpen. Bernhard Paus og Brita Collett hadde seks barn, bl.a. dr.med. Albert Collett Paus, statssekretær Lucie Paus Falck og konsernsjef i NCC Eeg-Henriksen og investor Nikolai (Bent) Paus. Vilhelm Paus og Anne Collett hadde fem barn og har etterkommere med slektsnavn bl.a. Paus, Wessel og von Pirquet. Augustin Paus var bl.a. far til administrerende direktør for Nora Fabrikker Bernhard Paus (1909–1970), tannlege i Drammen Povel Nicolay Paus (f. 1911) og sivilingeniør og direktør Kai Paus (f. 1914). Povel Nicolay Paus var gift med Bodil Hagerup Holm, datter av høyesterettsadvokat Gerhard Holm, og de var foreldre til bl.a. dr.med. Povel Nicolay Paus og billedkunstneren Anne Paus. George Wegner Paus var far til barnelege Eva Henriette Paus (1909–1995).[43]

Skipsfører i Drammen Isach Mathias Pauss (1820–1859) var i sitt ekteskap med Anne Cathrine Solum far til skipsfører i Drammen Ismar Mathias Pauss (1846–1879), som var far til ingeniør og administrerende direktør for Nylands Verksted Sigurd Pauss (1873–1952).

Isaach Pauss og hans etterkommere skrev slektsnavnet Pauss fra omkring 1800, men de fleste slektsmedlemmene tok tilbake den eldre skrivemåten Paus som ble brukt av de andre familiegrenene rundt 1900. I dag har hele slekten gått tilbake til skrivemåten Paus.

Cornelius Povelsson Paus (1662–1723) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Skipsreder og proprietær Ole Paus (1766–1855)
Rising søndre, bygget for Ole Paus 1799–1800. Her vokste også stesønnen Knud Ibsen opp.

Cornelius Povelsson Paus (1662–1723) var sorenskriver i Øvre Telemark (i perioden 1696–1723) og ble stamfar for en av av slektens hovedgrener. Han var gift med Valborg Rafn (1673–1726), datter av sorenskriver i Øvre Telemark Jørgen Hansen Rafn og Margrethe Fredriksdatter Blom (f. 1650). Svigerfaren Jørgen Rafn tiltrådte som sorenskriver i 1668 og avstod embedet til svigersønnen i 1696.[37]

Familien i Altenburggården (Altenburg og Paus) kort etter Napoleonskrigene. Henrik Johan Paus nr. 2 fra venstre, i midten Hedevig Christine Paus og hennes mann Johan Andreas Altenburg, lengst til høyre Henrik Ibsens mor Marichen Altenburg. Silhuetten ble eid av Henrik Johans sønnesønn Christopher Tostrup Paus og var tidligere på Herresta. Det er den eneste avbildningen av noen av Ibsens foreldre som eksisterer.

Sønnen Paul Paus (1697–1768) var først edsvoren fullmektig hos faren Cornelius, siden prokurator (advokat) og fra 1755 også lensmann i tinglagene Lårdal, Vinje og Fyresdal; i 1733 kjøpte han Lårdal kirke og Høydalsmo kirke. Han var gift med Martha Blom (1699–1755), datter av skogeier og lensmann i Lårdal Christopher Blom (1651–1735) og Johanne Margrethe Ørn (1671–1745).[29] De var foreldre til Johanne Paus (1723–1807), gift med prost i Raabyggelaget Johan Christopher von Koss (1725–1778), skoginspektør i Øvre Telemark Cornelius Paus (1726–1799), og Cathrine (Medea Maj) Paus (1741–1776), gift med justisråd Anthon Jacob de Coucheron (1732–1802).

Byfogd i Skien, amtmann i Bratsberg og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus (1800–1879)

Grenen fra Skien[rediger | rediger kilde]

Prokurator og fogd Henrik Johan Paus (1799–1893), som bl.a. eide storgården Østerhaug i Elverum

Skiensgrenen av slekten stammer fra skoginspektør i Øvre Telemark Cornelius Paus (1726–1799). Han var gift med Christine Falck og deres tre barn Martha, Hedevig og Ole flyttet alle til Skien mot slutten av 1700-tallet. Hans Jacob Wille beskrev i 1786 Cornelius Paus som «en Mand af det største mechaniske Geni, som kan tænkes».[24] I 1788 solgte Cornelius Paus farsgården, den tidligere sorenskrivergården Håtveit i Lårdal, og i 1798 flyttet han selv til Skien der han døde hos datteren Hedevig og svigersønnen Johan Andreas Altenburg i Altenburggården i 1799.

Martha Paus (1761–1786) var gift med sin slektning på både Paus- og Blom-siden, skipsreder og trelasthandler Hans Jensen Blom (1757–1808), som var sønn av Jens Christophersen Blom og Susanne Paus (jf. ovenfor). Fra Martha Paus stammer bl.a. høyesterettsdommer Knut Blom.

Hedevig Christine Paus (1763–1848) var gift med kjøpmann og skipsreder Johan Andreas Altenburg, og var mor til Marichen Altenburg og mormor til Henrik Ibsen. Blant hennes etterkommere er også statsminister Sigurd Ibsen, filmregissør Tancred Ibsen, forfatteren Irene Ibsen Bille og skuespilleren Beate Bille.

Ole Paus (1766–1855) ble som barn i 1770-årene tatt opp i huset hos farens fetter, skipsfører og kjøpmann i Skien Christopher Blom. Som 12-åring dro han til sjøs med Christopher Blom, som lærte ham opp i skipperyrket; han fikk borgerskap i Skien i 1788. I 1794 førte han briggen «Haabets Anker», hovedsakelig mellom Skien og Storbritannia. I november 1798 ble han gift med Johanne Ibsen (født Plesner), enke etter skipperen Henrich Ibsen som døde i skipsforlis i 1797 og datter av kjøpmann i Skien Knud Plesner og Maria Kall. Han ble dermed stefar til Knud Ibsen og også svoger til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen.[44] I begynnelsen av 1799 kjøpte Ole Paus gården Rising søndre i Gjerpen og fikk i det følgende året oppført en ny herskapelig hovedbygning. Ibsen-forskeren Jon Nygaard har påvist at Rising ble kjøpt for verdiene til Johannes første ektefelle, Henrich Ibsen: «Johanne overtok formelt formuen etter den avdøde ektemannen på vegne av de to barna. I virkeligheten ble hennes nye ektemann, Ole Paus, forvalter av denne formuen. Bare en måned senere, 5. februar 1799, viser offentlige registre i Skien og Gjerpen at Ole Paus på én og samme dag solgte Ibsen-huset i Løvestrædet i Skien og kjøpte gården Rising i Gjerpen.»[45] Ole Paus var forlover ved stesønnen Knud Ibsens bryllup med niesen Marichen Altenburg i 1825. Paus-slekten var da Henrik Ibsen vokste opp hans foreldres nærmeste slektninger.[6] «Det er med en viss stolthet at Henrik Ibsen i et brev til Brandes regner opp de Skiens-familier hans foreldre var nær beslektet med og som hørte til byens mest ansette. Han omtaler foruten Paus-slekten, familiene Plesner, v.d. Lippe, Cappelen og Blom, altså omtrent 'alle de patricier-familjer som dengang dominered stedet og omegnen'», skriver Oskar Mosfjeld.[46][47]

Ole Paus og Johanne Plesner hadde ni felles barn, blant dem prokurator og fogd Henrik Johan Paus (f. 1799), byfogd i Skien, amtmann i Bratsberg og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus (f. 1800) og skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus (f. 1810).[48] En stor etterslekt stammer fra brødrene Henrik Johan Paus og Christopher Blom Paus.

Pavelig kammerherre og greve Christopher Tostrup Paus. Maleri på Herresta gods. Øverst til venstre slektsvåpenet med rangkrone for greve.
Etterkommere etter Henrik Johan Paus[rediger | rediger kilde]

Henrik Johan Paus (1799–1893) vokste opp i Altenburggården hos sin onkel og tante og sammen med kusinen Marichen; han ble prokurator (dvs. advokat) og siden fogd i Østerdalen fogderi og Øvre Romerike fogderi, og eide i 25 år storgården Østerhaug i Elverum. Han var gift med Sophie Lintrup, datter av amtsfysikus Christian Lintrup og Johanne Margrethe Hoelfeldt. Han var bl.a. far til distriktslege i Rendalen og Gloppen Ole Paus (1830–1897), major og krigskommissær i Molde Johan Altenborg Paus (1833–1894), Louise Johanne Margrethe Hoelfeldt Paus (1835–1908), grosserer i Manchester Christopher Paus (1843–1919) og kaptein og jernbaneingeniør Tollef Lintrup Paus (f. 1843).

Herregården Trystorp, kjøpt 1914 av Christopher Tostrup Paus

Krigskommissær Johan Altenborg Paus var gift med tremenningen Agnes Tostrup (datter av trelasthandler og godseier Christopher Tostrup og Julie Schaft), og de var foreldre til godseier, kammerherre og kunstsamler Christopher Tostrup Paus (1862–1943), som var en av arvingene til morfarens trelastfirma Tostrup & Mathiesen. Christopher Tostrup Paus ble utnevnt til pavelig kammerherre av pave Benedikt XV i 1921 og ble gjenutnevnt i embedet av pavene Pius XI i 1922 og Pius XII i 1939. Han eide først herregården Narverød ved Tønsberg og kjøpte senere de svenske herregårdene Trystorp og Herresta, og den danske eiendommen Magleås. Christopher Tostrup Paus ble ved adelsbrev 25. mai 1923 utnevnt til greve (sml. italiensk adel) av pave Pius XI med navnet de Paus, og var i Sverige også medlem av Ointroducerad adels förening. I andre ekteskap var Johan Altenborg Paus gift med Cathinka Charlotte Christensen (1845–1925), datter av grosserer i Christiania Arne Christensen, og hadde ti barn, bl.a. major, bankmann og intendant i Oslo Militære Samfund Alf Paus (1888–1955). Alf Paus var far til forretningsmann i California Johan Henrik Paus (1929–2013).

Britisk konsul i Oslo Christopher Lintrup Paus

Christopher Paus (1843) var grosserer i Manchester, hovedsakelig innen eksport av bomull og ulltekstiler fra Storbritannia til det europeiske kontinentet. Han var gift med Ellen Sophie Lord og var far til grossererne Rudolph Henrik Paus (1874–1935), Charles Johan Paus (1876–1959) og Oscar Lionel Paus (1880–1917), som falt som britisk løytnant i første verdenskrig, til britisk konsul og handelsråd ved den britiske ambassade i Oslo Christopher Lintrup Paus (1881–1963), som var gift med Gunda Knudsen (datter av skipsreder Jørgen Christian Knudsen), og til Ellen Sophie Paus, som var gift med Robert M. Platt og som var mor til den britiske diplomaten og statssekretæren i den palestinske mandatregjeringen Robert Paus Platt, som ble drept i bombingen av King David Hotel. Charles Johan Paus var gift med Audrey Joan Lee og var far til Christopher Charles Paus (1909–1961) og til kaptein i Royal Air Force Alexander Gemmell Paus (1911–1993).

Tollef Lintrup Paus var gift med Hedevig Holmsen og var far til jernbaneingeniør Olaf Paus (f. 1878) og til direktør i Vegdirektoratet Hans Wangensten Paus (f. 1891). Olaf Paus var gift med Gudrun Kielland (f. 1886), datter av grosserer i Bergen Morten Henrik Kielland og Anne Margrethe Kahrs, og var far til ambassadør i Iran, Brasil og Mexico Thorleif Lintrup Paus (f. 1912) og direktør i Norsk Hydro Ulf Olafsøn Paus (f. 1923). Hans Wangensten Paus var gift med Gudrun Egeland og var far til sivilingeniør Kjeld (Fredrik Wangensten) Paus, Lidingö (1920–2006), som var sentral i svensk veibygging og direktør i flere entreprenørselskaper. Sistnevnte var far til den svenske geologen og næringslivslederen Ole Paus (f. 1952).

Louise Johanne Margrethe Hoelfeldt Paus (1835–1908) var gift med ordfører i Trondheim Christian Hulbert Hielm, med etterkommere med slektsnavn bl.a. Hielm, Høyer og Blom.

Etterkommere etter Christopher Blom Paus («stålgrosserergrenen»)[rediger | rediger kilde]
Christopher Blom Paus (1810–1898), kjøpmann, skipsreder og bankdirektør i Skien

Christopher Blom Paus (1810–1898) startet forretningskarrieren i broren Knud Ibsens forretning da broren etablerte egen forretningsvirksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien i 1825. I 1820-årene bodde han sammen med broren og kusinen Marichen Altenburg i Stockmanngården. Etter å ha arbeidet i ni år som assistent for slektningen Christopher Blom fikk Christopher Blom Paus borgerskap i Skien i 1836, og ble en velstående skipsreder og bankdirektør. Han var gift med Mine Ernst (f. 1817 i København), datter av sekretær i Det danske kancelli Carl Peter Ernst. De var foreldre til stålgrosserer og fabrikkeier Ole Paus (1846–1931), Caroline Amalie Paus (f. 1848), gift med konsul og skipsreder i Skien Christian Moltzau Winsnes, fabrikkeier Christian Edvard Paus (1851–1916), og til ingeniør og fabrikkeier Karl L. Paus (1856–1953).

PausvillaenBygdøy, bygget for stålgrosserer Ole Paus i 1907

Ole Paus (f. 1846) etablerte i 1872 stålgrossistfirmaet Ole Paus (Pausco), i 1881 startet han sammen med sine brødre Christian og Karl Den Norske Hesteskosømfabrik og i 1917 kjøpte han Christiania Stålverk med tre andre forretningsmenn; han hadde også en rekke andre verv i forretningslivet og var administrerende direktør i Den norske Creditbank. Han var gift med Birgitte Halvordine Schou, en kusine av industrimagnaten Halvor Schou. De var foreldre til Martha Marie Paus (f. 1876), gift med adelshistorikeren Otto von Munthe af Morgenstierne, grosserer Christopher Blom Paus (1878–1959), generalkonsul i Wien, fabrikkeier, godseier mm. Thorleif Paus (1881–1976), Else Margrethe Paus (f. 1885), gift med direktør i Paus & Paus og grosserer Nicolay Nissen Paus (fra Drammens-grenen av slekten), og Fanny Paus (1888–1971), gift med grosserer Trygve Andvord (1888–1958). Else og Nicolay Paus var foreldre til Lucie og Fanny Paus, gift henholdsvis Løvenskiold og Broch (jf. ovenfor).

Christopher Blom Paus (1878) var far til Else Birgitte Paus (1909–1986), gift med pavelig kammerherre, advokat Gunnar Garth-Grüner (1903–93), Danmark, og til direktør Per Christian Cornelius Paus (1910–1986), gift med slektningen Hedevig komtesse Wedel-Jarlsberg, datter av hoffsjef Peder Anker Wedel-Jarlsberg og Hermine f. Egeberg. Per og Hedevig Paus overtok bl.a. lystgården Esviken fra hennes foreldre, og var foreldre til Cornelia Paus (f. 1939), skipsreder og investor Christopher Paus (f. 1943) og investor Peder Paus (f. 1945).[49] Christopher Paus er gift med skipsreder Cecilie Wilhelmsen, som har vært en av hovedeierne av rederiet Wilh. Wilhelmsen siden 1978 og som er datter av skipsreder Tom Wilhelmsen. De flyttet til London i 1970-årene og deres døtre er designeren Pontine Paus og Olympia Paus, medeiere i Wilh. Wilhelmsen. Olympia Paus er gift med Alexander Nix.

Kvesarums slott i Skåne, eid av konsul Thorleif Paus og sønnen general Ole Paus frem til 1951
Visesangeren Ole Paus

Thorleif Paus var bosatt i Wien i perioden 1902–1918, og var først konsulatsekretær og handelsattaché ved det svensk-norske og deretter norske generalkonsulatet, senere norsk visekonsul og fungerende generalkonsul i Wien og drev i årene 1906–1918 egen agenturforretning som representerte Norsk Hydro i Østerrike-Ungarn. Han fortsatte fra 1918 forretningene i firmaet Thorleif Paus A/S i Oslo. I 1936 flyttet han til Skåne, der han først eide Kvesarums slott og siden godset Ejratal. Han bosatte seg endelig i København i 1964. Thorleif Paus arvet i 1943 Magleås ved København fra slektningen Christopher Tostrup Paus. Han var gift to ganger med kvinner som begge het Ella og hadde jødisk bakgrunn, men fra forskjellige land: I første ekteskap var han gift med Ella Stein, som tilhørte en borgerfamilie fra Wien som hadde konvertert fra jødedommen, og andre gang med grevinne Ella Moltke f. Glückstadt, som var datter av grosserer Valdemar Glückstadt og som tilhørte Danmarks mest kjente jødiske forretningsdynasti. I første ekteskap var han far til Helvig Paus (f. 1909) og til generalmajor Ole Paus (f. 1910), som begge vokste opp i Wien og flyttet til Norge i voksen alder. Generalmajor Ole Paus var en av grunnleggerne av Etterretningstjenesten og ble senere sjef for Distriktskommando Trøndelag og landmilitær stedfortreder i NATOs nordkommando, og dermed den nordmannen med høyest rang i NATOs kommandostruktur. Han var også en ivrig genealog og skrev en slektshistorie i elleve hefter. Ole Paus overtok Kvesarums slott fra faren i 1949 og solgte det to år senere.[5]

Generalmajor Ole Paus var gift første gang med Else Corneliussen (datter av industrilederen Ragnar Corneliussen og Monna Morgenstierne Roll, Oslo) og andre gang med Susanne Petri (datter av dr. Max Petri og Bodil Helweg, København). Han var i første ekteskap far til finansmannen Peter Paus (f. 1945) og visesangeren Ole Paus (f. 1947), og i andre ekteskap til kaptein og adjutant for Forsvarssjefen, senere direktør i Accenture Thorleif Paus (f. 1957). Peter Paus er bosatt i Genève og er gift med Jeanette Bandelier; deres sønn, nevrokirurgen Christopher (Christophe) Paus (f. 1976), døde i Air France Flight 447. Visesangeren Ole Paus har vært samboer med skuespilleren Henny Moan og gift med bl.a. popstjernen Anne-Karine Strøm og professor i medisinsk genetikk Benedicte Paus, og er far til bl.a. komponisten Marcus Paus (f. 1979).

Ingeniør og fabrikkeier Karl L. Paus (1856–1953) var gift med Elise Schaft Gjør (f. 1868), datter av legen Herman Gjør og Valborg Tostrup, en datter av trelasthandler Christopher Tostrup. Fra svigerfaren overtok han i 1907 løkken Fredensborg på Bygdøy. Karl L. Paus var far til bl.a. godseier Herman Paus (1897–1983), Herresta, fabrikkeier Eyvind Paus (f. 1900) og godseier Karl Paus (f. 1902), Närsjö gård.

Grenene fra Herresta, Näsbyholm og Närsjö[rediger | rediger kilde]
Herregården Herresta, opprinnelig kjøpt av Christopher Tostrup Paus i 1923 og solgt til slektningen Herman Paus i 1938. Herman Paus var gift med grevinne Tatiana Tolstoy, barnebarn av Leo Tolstoj. Etterkommerne eier fortsatt godset.

To svenske familiegrener stammer fra brødrene Herman (1897) og Karl Paus (1902), som begge hadde agronomutdannelse og ble godseiere i Södermanland.

Herregården Närsjö gård, eid av Karl Paus fra 1928

Herman Paus var landskjent som skiløper i Norge i sin ungdom og flyttet tidlig i 1920-årene til Sverige, der han ble ansatt som bestyrer for slektningen Christopher Tostrup Paus' gods Herresta. I 1938 solgte sistnevnte godset til Herman Paus. Herman Paus ble i 1940 gift med grevinne Tatiana Tolstoy (f. 1914 på Jasnaja Poljana, d. 2007), som var datter av den russiskfødte forfatteren og billedhuggeren grev Leo Tolstoj d.y. og hans svenske ektefelle Dora Westerlund, og barnebarn av forfatteren Leo Tolstoj.

Herman Paus og Tatiana f. Tolstoy var foreldre til godseier Christopher Paus (f. 1941), Herresta, godseier Greger Paus (f. 1943), Näsbyholm, Tatiana Paus (f. 1945), gift med direktør Magnus Uvnäs og kjent i Sverige som en av kongeparets personlige venner, og entreprenør Peder Paus. Alle disse har etterkommere. Christopher Paus er far til blant andre godseier Fredric Paus, Herresta.[50]

I Christopher Tostrup Paus' tid kom en større samling portretter av slektsmedlemmer til gården. Blant disse var også en silhuett med medlemmer av familiene Altenburg og Paus (bl.a. hans egen farfar Henrik Johan Paus og kusinen Marichen Altenburg) fra tiden like etter Napoleonskrigene, som er den eneste avbildningen som eksisterer av noen av Henrik Ibsens foreldre. Samlingen omfattet også flere portretter fra slutten av 1600-tallet, portrettet av Henrik Ibsens søster Hedvig og flere andre portretter med tilknytning til Ibsen.

Greger Paus' herregård Näsbyholm ligger drøyt 20 kilometer fra Herresta.

Karl Paus (f. 1902) kjøpte i 1928 herregården Närsjö gård i Södermanland. Han var gift med Helga Omsted (f. 1901) og var far til godseier Karl Otto Christopher Paus (f. 1931) og Helvig Paus (f. 1935). Karl Paus har etterkommere i Sverige og Storbritannia. Karl Paus väg ved Närsjö er oppkalt etter ham.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Slektstreet viser bare et lite utvalg personer i systematisk form, med vekt på personer som er omtalt i Wikipedia.

Slektstre (utvalgte personer)
Treliste

Om navnet[rediger | rediger kilde]

De første som det er kjent brukte navnet Paus var sønnene til begge de to prestebrødrene Hans (f. 1587) og Peder Paus (f. 1590). Hans' sønn, senere sogneprest i Jevnaker Anders Paus (f. 1622), brukte imidlertid navnet om faren i dennes levetid, i en orasjon trykt av universitetsboktrykkeren Ulrich Balck ved Universitetet i Franeker i 1644 som er dedisert til faren og fire andre personer (Jens Bjelke, Daniel Ottesen Bildt, Sten Willumsen Rosenvinge og Oluf Boesen), i den latinske formen Johannes Paulinus Pausius. Et eksemplar av skriftet finnes i Det Kongelige Bibliotek.[22] Finne-Grønn mener på grunnlag av dette at navnet ikke er avledet av patronymet basert på prestebrødrenes far, og konkluderer med at «navnet Paus er således prestebrødrenes slektsnavn». Finne-Grønn presiserer at «på 1500-tallet og fremdeles ut i 1600-tallet var det ikke skikk at norske slektsnavn blev brukt til dagligdags».[51] I tråd med tidens skikk ble prestebrødrene Hans og Peder i samtidige kilder gjerne kalt ved patronymet og hjemstavnsnavnet Oslo, Johannes og Petrus Paulli[nus] Asloensis i Københavns Universitets protokoller. Ved midten av 1600-tallet vekslet slektsmedlemmer mellom å kalle seg med navnet Paus og med patronym og hjemstavnsnavn; sogneprest Povel Hanssøn Paus kalte seg f.eks. Povel Hanssøn Paus (fornavnet skrives vekselvis Poffuell, Povell og Poul) ved bl.a. hyllingen av prins Christian i 1656 og stendermøtet i 1657;[20][21] fetteren, sogneprest Povel Pedersson Paus, kalte seg noen ganger Wind(ius) etter fødestedet og andre ganger Paus (Paüs).[52]

Opprinnelsen til navnet Paus er ikke helt sikker. Finne-Grønn antok at slektens navn har sammenheng med personer som hadde navnet Paus i Oslo på 13- og 1400-tallet, og gården Pausen i Oslo (nevnt 1324–1482) som sannsynligvis var navngitt etter dem.[53] Middelalderhistorikerne P.A. Munch, Alexander Bugge og Edvard Bull forklarte dette navnet som avledet av det middelnedertyske paus (med ulike skrivemåter), f.eks. som tilnavn på prest eller som økenavn;[15][11][9] denne tittelen kunne i middelalderen brukes ikke bare om paven men også om andre høye geistlige. Også navneforskeren Ivar Utne har støttet denne teorien.[54] Den primære skrivemåten i omtalen av personene med dette tilnavnet i Osloområdet på 13–1400-tallet var Paus, noe som også ses av skrivemåten for bygården Pausen (Pausinn) og for Pausekroken i Oslo; i omtalen av hvertfall en person med jordegods i Nes veksler Biskop Eysteins jordebok imidlertid mellom Paus, Paue og Pafue, noe som også virker å styrke teorien om at opphavet er det middelnedertyske ordet.[13] På middelnedertysk ble ordet skrevet pauspauespauwes eller lignende; ordet er i middelnedertysk overtatt fra gammelfransk papes, selv fra middelalderlatin pāpa (betegnelse på biskop eller pave), fra gammelgresk πάπας (pápas, biskop), variant av πάππας (páppas, far), opprinnelig lydord fra barnespråk.

Halvdan Koht mente at «ætta kunne godt vera ekte norsk trass i det framandforma namnet» og foreslo at navnet kunne være et patronymikon av fornavnet Paul (Povl, Povel), men dette forslaget ble kun fremsatt i en bisetning i en litteraturhistorisk tekst uten nærmere resonnement.[55] Hvis navnet er et patronymikon vil det være måtte avledet av faren til de to prestebrødrene Hans og Peder f. 1587/1590 eller en tidligere person. På den annen side kan det at den ene av disse prestebrødrene i 1644 omtales som Johannes Paulinus Pausius, dvs. både med det egentlige patronymet avledet av Povel (Paulinus) og navnet Pausius, svekke denne hypotesen, og Finne-Grønn avviser derfor denne muligheten. Hvis man tar utgangspunkt i Finne-Grønns konklusjon om at navnet ikke kan være avledet av prestebrødrenes far fremstår patronymteorien som lite sannsynlig, da navngiveren i så fall mest sannsynlig må ha vært en person som levde på 1400-tallet.

Fra slutten av 1800-tallet brukte flere slektsmedlemmer det franske predikatet de, særlig utenfor Norge. Dette gjaldt bl.a. pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus, som også ble adlet av paven under dette navnet. Norsk generalkonsul i Wien Thorleif Paus kalte seg tidvis de Paus og tidvis von Paus, og han og hans familie hadde von Paus som offisielt navn i Østerrike-Ungarn fra han ble knyttet til generalkonsulatet i 1902.[56]

Hedvig Ibsen var oppkalt etter mormoren Hedevig Paus. Maleriet ble gitt i gave av godseier Herman Paus til Ibsensamlingen 1930/31.

Flere navn har vært oppkalt i familien siden 16- og 1700-tallet. Blant disse er navneparet Cornelius/Cornelia, etter trelasthandler i Skien Cornelius Jansen Trinepol (1611–1678); også Ibsens mor Marichen Cornelia Martine Altenburg var oppkalt med fornavnet Cornelia fra moren Hedevig Paus' familie. Navnene Helvig og Hedvig er også oppkalt i familien siden 1600-tallet; Ibsens søster Hedvig Ibsen og Hedvig i dramaet Vildanden ble oppkalt med dette navnet fra Ibsen-barnas mormor Hedevig Paus. En rekke etterkommere og slektninger av skipsfører Ole Paus er oppkalt med dette navnet, blant dem også Henrik Ibsens bror Ole Paus Ibsen og den senere visesangeren Ole Paus.

Segl og våpen[rediger | rediger kilde]

Slektsmedlemmer har gjennom historien ført flere seglmerker og våpen.

Sogneprest i Hjartdal Povel Pedersson Paus (1625–1682) var blant de 87 norske geistlige som undertegnet Enevoldsarveregjeringsakten – Danmark-Norges nye forfatning – i 1661, og hans segl på Enevoldsarveregjeringsakten viser et ovalt midtfelt med en speilvendt (dvs. vendt mot sinister), stående trane med kule i løftet klo, en «vaktsom trane». Han har i seglet det latiniserte navnet Paulus Petri Windius, dvs. med patronymet og en latinisering av fødestedet Vinje.[57] Det samme seglet gjenfinnes også i manntallet fra 1664–1666.[58] Motivet er et velkjent heraldisk symbol på årvåkenhet. Plinius den eldre skrev ned sagnet om at traner som stod sovende i vannet ville utpeke en til å stå vakt, og tranen ville ha en sten i en løftet klo. Dersom denne vaktposten sovnet, ville stenen falle i vannet og vekke de andre tranene.

To våpen ført av slektsmedlemmer er tatt med av Hans Krag i det første bindet av Norsk heraldisk mønstring 1699–1730. Det ene våpenet, en villmann med klubbe, ble ført av Povels sønn, sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723). Det andre våpenet, en due med en olivenkvist i nebbet sittende på en kveilet slange, ble ført av Cornelius' nevø og etterfølger som sorenskriver Peder Paus (1691–1759).[59] Due med olivenkvist har siden tidlig kristendom vært et kristent symbol på fred.

Det slektsvåpenet som familiemedlemmer har brukt i moderne tid, blasonert av Hallvard Trætteberg som «rød bunn, sølv oksehode med hals øverst til høire gullstjerne»,[60] ble tatt i bruk sent på 1800-tallet etter initiativ fra godseier Christopher Tostrup Paus (1862–1943) (tipp-tipp-tipp-oldebarn av Cornelius Paus nevnt over). Motivet er en tolkning av det første av to segl fra hhv. 1330 og 1344 for lagmannen Nikolas Paus i Oslo, mens tinkturene er nyvalgte. Skjoldtegninger basert på lagmannens to segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813). Der er det et skjold med et oksehode og et skjold med et griffhode.[14] Finne-Grønn antok at den nåtidige slektens navn har en form for forbindelse med lagmannen og hans slekt, og bygården Pausen som antagelig var navngitt etter dem, men dette er ikke konkret påvist og bygger mer på generelle sannsynlighetsbetraktninger (jf. ovenfor).[1] Det er nokså vanlig i heraldikken å ta våpen på grunnlag av navnelikhet (samme eller lignende navn), med og uten antatt slektskap. Våpenet som brukt av den moderne slekten ble senere nytegnet i moderne stil av Hallvard Trætteberg i boken Norske By- og Adelsvåben (1933).[60] Oksehodevåpenet ble også fastsatt ved det pavelige adelsbrevet (jf. ovenfor). I Sveriges Ointroducerade Adels Kalender (1924 og senere utgaver) av Tage von Gerber er våpenet blasonert på denne måten:[7]

I rödt fält ett silfverne oxhofvud, växande ur vänstra sköldranden, samt i öfre högra hörnet en gyllene sexuddig stjärna; två hjälmer, på den högra två buffelhorn, växelvis delade i silfver och rödt, på den vänstra en vinge i silfver och svart; hjälmtäcken till höger i silfver och rödt, till vänster i silfver och svart.

Våpenet er også gjengitt som bare skjold med rangkrone for greve med fem blader, eksempelvis på maleri. Videre er våpenet gjengitt i frimurerstil, som våpen for Nikolai Nissen Paus og hans sønner, stormester i Frimurerordenen Bernhard Paus og Vilhelm Paus. Bernhard Paus' våpen har kronede løver som skjoldholdere, ordenskjede og andre insignier som stormester, og er plassert over et logeskjold med hermelin, i likhet med andre våpen for stormestre i ordenen. Våpenet henger i Den Norske Frimurerordens Stamhus i Oslo. Våpenet er også gjengitt i et portrett av Bernhard Paus av Agnes Hiorth som henger i Armigeralsalen i stamhuset. Bernhard Paus' riddernavn var «Eques (a) Juvenci et Stellae» (ridder av oksen og stjernen, etter familievåpenet).

Våpenet med oksehodet er gjengitt i forordet i Hans Cappelens bok Norske slektsvåpen (først utgitt i Oslo 1969) og omtalt med at figuren i de to seglene fra middelalderen også kan tolkes som å være et fuglehode, og at slektens medlemmer på 1600-tallet førte andre våpen.[61]

I Heraldisk nøkkel av Herman L. Løvenskiold er navnet Paus ført opp med fire figurer, herunder duevåpenet, villmannvåpenet og oksehodevåpenet.[63]

Andre med navnet[rediger | rediger kilde]

Slekt fra Bergen

Det er uklart om en i dag utdød slekt med navnet Paus som stammer fra rådmann og borgermester i Bergen Christen Hansen Paus (død 1663) har noen forbindelse til prestebrødrene og deres etterslekt. Finne-Grønn anførte i Norsk Personalhistorisk Tidsskrift i 1910 at Christen var sønn av Hans Povelsson Paus (1587–1648) omtalt over,[25] men gikk i en artikkel i Norsk slektshistorisk tidsskrift i 1944 tilbake på dette.[64] Det er ikke belagt om Hans Povelsson Paus hadde en sønn kalt Christen, men han hadde to sønner med ukjent navn og plass i søskenflokken.[1] Christen var gift med Elisabeth Munthe, datter av biskop Ludvig Munthe. De var foreldre til sogneprest i Vardø og prost over Finnmark Ludvig Paus (1652–1707), som var far til sogneprest i Vadsø Ludvig Christian Paus (1674–1745), som skrev om samisk mytologi, som igjen var far til juristen, rettshistorikeren og sorenskriver i Øst- og Vest-Finnmark Hans Paus (1710–1770), som bl.a. utgav Samling af gamle Norske Love 1751–52. Denne familien var også i nær slekt med Ludvig Holberg, i det Ludvig Paus f. 1652 var fetter til Holbergs mor Karen Lem. En av Ludvig Paus' sønner fikk mellomnavnet Holberg.

En slekt fra Gjerpen

I Gjerpen kjenner man siden begynnelsen av 1700-tallet også en familie som stammer fra klokkeren Søren Christiansen Paus (1677–1734) fra Gjerpen. Han var far til sogneprest i Sauherad Christian Sørensen Paus (1710–1782). Denne var far til skipsfører og kjøpmann i Skien Søren Paus (1745–1797), som var gift med Kristine Bøyeson (Ording). De var foreldre til proprietær og stortingsrepresentant Christian Paus (1785–1869), Kjølnes, og hans to søstre Anne Zacharine (1786–1866) og Maren Fransisca (1793–1854), som var gift med hhv. Niels og Fritz Løvenskiold, brødre av stattholder Severin Løvenskiold. Maren er kjent for sin dagbok fra Borgestad gård på napoleonstiden. Blant Marens etterkommere er heraldikeren Herman Leopoldus Løvenskiold. Christian Paus var far til skipsreder, lege og proprietær Severin Johan Jacob Paus (1824–1906), som bodde i Brevik og også eide Kjølnes. Han var igjen far til distriktslege Christian Nikolai Paus (1864–1924), som var farfar til maleren Arne Paus. Denne familien har en rekke etterkommere. Det er ikke dokumentert at denne familien stammer fra Oslo-slekten. En mulighet er familien kan ha fått navnet gjennom oppkalling. Klokkeren Søren Paus var gift med Margrethe Olsdatter Bestilt. En av Margrethes søstre hadde en sønn som ble oppkalt etter mosterens ektemann, Søren Paus(t) Christensen Bestilt. Han tok senere navnet Paust som slektsnavn, og ble stamfar for en slekt Paust.

Paus-Knudsen

En slekt med navnet Paus-Knudsen stammer fra skipperborger i Porsgrunn Carl Christian Knudsen (1819–1887) og Hanna Sofie Paus (f. 1827). Deres barn tok navnet Paus-Knudsen. Hanna Sofie Paus var datter av Hans Christian Paus, som var sønn av Christian Bülow Paus og sønnesønn av sorenskriver Hans Paus (d. 1774) nevnt over. Til denne familien hører kunsthandler Gunnar Paus-Knudsen (f. 1890).

Forskjellige andre

I første del av 1900-tallet førte slektsmedlemmer rettssaker mot forskjellige personer utenfor familien som brukte navnet. Bl.a. anla ingeniør Karl L. Paus og syv andre slektsmedlemmer sak mot bokholderen Johan Karenius Paus fra Skien i 1913, og krevde at han ble fradømt retten til å bruke navnet, som de mente var beskyttet og bare rettmessig kunne brukes av etterkommerne av de to prestebrødrene fra Oslo. De tapte imidlertid søksmålet i dom i Christiania byrett 14. februar 1914. Retten fant at navnet var beskyttet da det primært var knyttet til prestebrødrenes slekt, men den saksøkte bokholderen ble frifunnet da hans familie hadde brukt navnet i noen generasjoner.[65] [66] Hans familie hadde tatt navnet etter en plass kalt «Paust» på 1800-tallet. Det er tenkbart at navnet kan være oppkalling etter en av de to prominente slektene Paus i distriktet eller eventuelt etter slekten Paust som selv hadde fått navnet gjennom oppkalling.

I litteratur[rediger | rediger kilde]

Henrik Ibsen bekreftet selv at han ofte brukte sine slektninger, barndomsmiljø og familietradisjoner som modeller for personer, miljøer og hendelser i sine skuespill. Særlig i Vildanden og Peer Gynt var det elementer som bygget på familietradisjoner fra morens familie og hendelser i Altenburggården og Rising tidlig på 1800-tallet.[67] Figuren «Hedvig» i Vildanden var oppkalt etter Ibsens søster og deres mormor Hedevig Paus. Ibsen skrev at han brukte sin familie «som en slags modell» for personskildringene i Peer Gynt. I et tidlig utkast til Hedda Gabler brukte Ibsen navnet «Mariane Rising», åpenbart etter sin tante Mariane Paus fra gården Rising, men i den endelige versjonen heter hun «Juliane Tesman». Karakterskildringen er likevel basert på tanten.[68] Onkelen, byfogd Christian Cornelius Paus, antas å være en delvis inspirasjon for byfogd Peter Stockmann i En folkefiende; de var også begge etterkommere etter den virkelige Stockmann-familien.[69]

Navnet er også kjent gjennom Stein Oskar Magell Paus Andersen i Stompa-bøkene.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • «Naar Paus'ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det» (Knud Ibsen)[70]
  • «Vi hører til en taus slekt» (sagt av Hedvig Ibsen til Claudia Blom med henvisning til mormoren Hedevig Paus' familie)[71]
  • «Ole står i en eller annen stavkirke og informeres om sine forfedre, de stolte Paus'ene, som ganske sikkert engang gikk omkring i de indre telemarksbygder med øks og plirte fiendtlig til alle kanter, på jakt etter noen de kunne slå ihjel» (Ketil Bjørnstad)[72]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I minst ett tilfelle veksler skrivemåten mellom Paus, Paue og Pafue for samme person
  2. ^ Oslo ble hardt rammet av Svartedauden og hadde en ganske liten befolkning både på 13- og 1500-tallet, trolig under tusen innbyggere i årene etter Svartedauden og kanskje rundt 3000 innbyggere ved inngangen til 1500-tallet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Finne-Grønn, S.H. (1943a). Slekten Paus: dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer. 
  2. ^ a b Bratberg, Terje (2005–2007). «Paus». Store norske leksikon. 11 (4 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  3. ^ a b Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 68 og 74. ISBN 9788291540122. 
  4. ^ «Ny kunnskap om Ibsen». Museumsnytt. 6. februar 2017. 
  5. ^ a b Paus, Ole. Slekten Paus.  [Manuskript]
  6. ^ a b Høgvoll, Arvid; Bærland, Ruth (1996). Henrik Ibsen: herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer: brokker av en slektshistorie. Nome antikvariat. ISBN 8291739005. 
  7. ^ a b c Gerber, Tage von (1924). «de Paus». Sveriges ointroducerade adels kalender 1925. Malmö: Sveriges Ointroducerade Adels Förening. s. 94. 
  8. ^ Østvedt, Einar (1969). «Henrik Ibsen og slekten Paus». Ibsen-Årbok. 1968/1969: 38–43. 
  9. ^ a b c d Bull, Edvard (1922). Kristianias historie. Oslos historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 135, 180 og 245. 
  10. ^ Munch, P.A. (1943). Det norske Folks Historie. 6. Oslo: Instituttet for historisk forskning. 
  11. ^ a b c Bugge, Alexander (1915). «Oslo i de første to–tre hundre aarene». St. Hallvard. 1: 7–23 (her s. 15). 
  12. ^ Lange, Chr. C.A.; Unger, Carl R., red. (1847). «12. januar 1347 (nr. 303)». Diplomatarium Norvegicum. 1. Christiania: P.T. Mallings Forlagshandel. s. 240. 
  13. ^ a b Huitfeldt, H.J. (red.). Biskop Eysteins Jordebog. s. 240, 473 og 474. 
  14. ^ a b Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne. København: Det Kgl. Danske genealogiske og heraldiske Selskab. 1782–1813. s. II B. Tab. XII. Nr. 17–18. 
  15. ^ a b Munch, P.A. (1862). Det norske Folks Historie. Anden Hovedafdeling: Unionsperioden. Del 1. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag. s. 256. «Der findes saaledes tydske Ætter, der temmelig tidligt kom i Anseelse i Norge og beklædte vigtige Embeder, som Familien Paus, der blomstrede i Oslo, hvor den havde sin egen Gaard, og hvis Medlem Nikolas Paus endog var Lagmand i Oslo ved 1347 [...] at Familien Paus er af Tydsk Herkomst, siges ikke udtrykkeligt nogensteds, men det ligger allerede noksom i Navnet; dette er nemlig den nedertydske Form «paus, pawes», istedetfor Pabst, Pfaff, ɔ: Pave, Prælat; formodentlig var Stamfaderen en Geistlig eller havde faaet dette Øgenavn. Nikolas Paus, der siden blev Lagmand i Oslo, nævnes allerede 1329, see Dipl. N. I. 203; som Lagmand forekommer han i et Brev af 12te Jan. 1347, smsteds. No. 303. Ættens Gaard i Oslo, kaldet Pausen, nævnes hyppigt i flere Breve, f. Ex. af 1359, Dipl. N. II. 352, og af 1482, Dipl. N. I. 934» 
  16. ^ Schilbred, Cornelius S. (22. september 1943). «To nye slektsbøker: Slekten fra Grinder og Slekten Paus». Aftenposten Aften. s. 2. 
  17. ^ Lange, Chr. C.A.; Unger, Carl R., red. (1847). «22. juni 1300 (nr. 92)». Diplomatarium Norvegicum. 1. Christiania: P.T. Mallings Forlagshandel. s. 83–86. 
  18. ^ Bagge, Sverre (1975). «Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo» (PDF). I Birkeli, Fridtjov; Johnsen, Arne Odd; Molland, Einar. Oslo bispedømme 900 år. Oslo: Universitetsforlaget. s. 143–161. 
  19. ^ Bagge, Sverre (1976). Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319. Oslo: Universitetsforlaget. s. 175. 
  20. ^ a b Johnsen, Oscar Albert; Fladby, Rolf, red. (1969). Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548–1661. 2, hefte 2. Kjeldeskriftfondet. s. 457. 
  21. ^ a b Fladby, Rolf, red. (1974). Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548–1661. 3, hefte 1. Kjeldeskriftfondet. s. 20. 
  22. ^ a b Paus, Anders (1644). Gymnasma akadēmikon peri tōn tēs apodēmias apotropōn, en tō tēs akadēmias phrision ierō demosios eiremēnon. Franeker: excudebat Uldericus Balck. 
  23. ^ Qvisling, J.L. (1906). «Peder Povelsen». Øvre Telemarkens historie: i det 17de aarhundrede. Skien: Erik St. Nilssens Boghandel. s. 11–16. 
  24. ^ a b Wille, Hans Jacob (1881) [1786]. Daae, Ludvig, red. Utrykte Optegnelser om Thelemarken. Kristiania: A.W. Brøgger. 
  25. ^ a b Finne-Grønn, S.H. (1910). «Ætten Paus' stamfædre ved aar 1600». Norsk Personalhistorisk Tidsskrift. 1: 68–80. 
  26. ^ a b Landstad, Magnus Brostrup (1880). Gamle Sagn om Hjartdølerne. Christiania: Dybwad. s. 37–54. 
  27. ^ Finne-Grønn, S.H. (1910). «Jørgen v. Ansbach, Engel Jensen og slegten Klouman». Norsk Personalhistorisk Tidsskrift. 1: 357. 
  28. ^ Nordbø, Halvor (1928). «Soga um Johan Pålsson Skeie og Egdesoga». Ættesogor frå Telemark. Oslo: Dybwad. s. 87–274. 
  29. ^ a b Blom, Andreas (1904). Qvisling, J.L., red. Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien. s. 31–64. 
  30. ^ Qvisling, J.L. (1906). «Hans Povelsen Paus». Øvre Telemarkens historie: i det 17de aarhundrede. Skien: Erik St. Nilssens Boghandel. s. 22–33. 
  31. ^ Qvisling, Jon Lauritz (1893). Familierne Paus og Post i Telemarken : nogle Optegnelser. Skien. s. 94. 
  32. ^ Finne-Grønn, S.H. (1947). «Nogen oplysninger om presteslekten Morland». Norsk slektshistorisk tidsskrift. 11: 124–132. 
  33. ^ Valebrokk, Eva (1997). «Ask gods». Norske slott, herregårder og gods. Andresen & Butenschøn. ISBN 8276940234. 
  34. ^ Gravenor, Henrik (1928). Norsk malerkunst: under renessanse og barokk 1550–1700. Oslo: Steenske Forlag. s. 206–207. «Betydelig rikere i malerisk virkning, staseligere i holdning og sikrere, mere omhyggelig i utførelsen er fem portretter fra samme år, der alle fremstiller medlemmer av familien Paus. Et par av kvinneportrettene må endog betegnes som helt fortreffelige, noen av de smukkeste, inderligste og personligste kvinneskikkelser vi eier i hele århundrets kunst. [...] [Portrettet av Susanne Morland] er [...] både som portrett og som maleri [...] aldeles nydelig. Det glattstrøkne, brune hår faller stramt fra to skilninger ned omkring det bleke, ovale ansikt, hvis bløte, uferdige trekk med det vennlige, halvt vemodige uttrykk eier en ungdom så forventningsfull og så myk at man ikke skulde tiltrodd denne profesjonelle representasjonsmaler å frembringe noe lignende. [...] Både den spinkle, fine skikkelse og det vakre, følsomme ansikt eier en charmerende uberørthet. Koloristisk sett er billedet, som næsten alle malerens kvinneportretter, rikt, med blått og rødt, grått og hvitt og brunt stemt sammen i en varm, fyldig tone. Drakten hun er fremstillet i med den smale kniplingskrave på blå bunn omkring hals og håndledd, finnes ikke bare på billedene av to slektninger han har malt samme år, men også på flere senere, langt ringere portretter fra begynnelsen av [16]90-årene. De tre nevnte arbeider eies av kammerherre Paus og finnes på Herrestad ved Stockholm. To kvinneportretter er i privateie i Oslo. Et av dem bærer årstallet 1685, og begge må antagelig stamme fra samme år.» 
  35. ^ Gjermundsen, Arne Johan (1980). «Ei ordsamling frå 1700-åra». Årbok for Telemark. 
  36. ^ Olsnes, Aanund (1987). Kultursoga frå dei eldste tider til kring 1820. Kviteseid bygdesoge. 3. Kviteseid: Kviteseid kommune. s. 675–676. ISBN 8299159806. 
  37. ^ a b Næss, Hans Eyvind (1991). «Fra tingskriver til dommer». For rett og rettferdighet i 400 år: Sorenskriverne i Norge 1591–1991. Oslo: Justis- og politidepartementet. s. 40. 
  38. ^ Nielsen, O. (1887). «Arent Berntsen, Raadstueskriver og Raadmand i Kjøbenhavn». Personalhistorisk Tidsskrift. 8: 258–280. 
  39. ^ Søren May og Ludvig Stoud: To Holbæk-Præster i 1600'erne. Særtrykk av Holbæk Amtstidende. 1926. 
  40. ^ Brochmann, Johannes (1950). «Gravtale over sorenskriver Hans Paus' hustru Andrea Jespara Nissen av sogneprest i Kviteseid Johannes Brochmann 1772». Norsk slektshistorisk tidsskrift. 12: 273–276. 
  41. ^ Kolberg, Frank (2007). «Christence Groll og hennes slekt». Genealogen. 2007 (1): 18–19. 
  42. ^ Olsnes, Aanund (1987). «Lensmann Nicolai Paus ille lika». Kultursoga frå dei eldste tider til kring 1820. Kviteseid bygdesoge. 3. Kviteseid: Kviteseid kommune. s. 694–696. ISBN 8299159806. 
  43. ^ a b Wegner, Rolf B. (1963). Familien Wegner. Halden. 
  44. ^ Haave, Jørgen (2017). «Familien på lystgården Rising i Skien». Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. s. 29–33. ISBN 9788283050455. 
  45. ^ Nygaard, Jon (2014). «The Wilder the Starting Point: Some Critical Remarks to Michael Meyer's Ibsen: A Biography». Scandinavian Studies. 86 (1): 72–97. doi:10.5406/scanstud.86.1.0072. 
  46. ^ Mosfjeld 1949, s. 16
  47. ^ Ibsen, Henrik (21. september 1882). «Brev til Georg Brandes». Henrik Ibsens skrifter. 
  48. ^ Blom, Andreas (1904). «Familien Paus i Skien». I Qvisling, J.L. Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien. s. 65–77. 
  49. ^ Wedel-Jarlsberg, Peder Anker (1950). Lensgreve Herman Wedel Jarlsberg's etterslekt. Cammermeyer. 
  50. ^ Puzin, Nikolai (1998). The Lev Tolstoy House-Museum In Yasnaya Polyana.  [Med oversikt over Leo Tolstojs etterkommere]
  51. ^ Finne-Grønn 1943a, s. 7–8 og s. 15
  52. ^ Nordbø 1928, s. 98
  53. ^ Finne-Grønn 1943a, s. 7
  54. ^ Utne, Ivar. «Utenlandske etternavn i Norge, noen forklaringer». Arkivert fra originalen 14. september 2007. Besøkt 23. mars 2013. 
  55. ^ Koht, Halvdan (1964). Nye innhogg og utsyn. Oslo: Aschehoug. s. 72. 
  56. ^ High-Life-Almanach: Adressbuch der Gesellschaft Wiens und der österreichischen Kronländer. 9. Wien: Carl Konegen Verlag. 1913. s. 253. 
  57. ^ Tønnesen, Allan, red. (2013). Magtens besegling: Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne. Odense: Syddansk Universitetsforlag. s. 372. ISBN 9788776746612. 
  58. ^ [Paus], [Povel Pedersson] (1662–1664). Sogneprestenes manntall (1664–1666). 
  59. ^ Krag, Hans (1955). Norsk heraldisk mønstring 1699–1730. 1. s. 54. 
  60. ^ a b Trætteberg, Hallvard (1933). Norske By- og Adelsvåben. Oslo: Kaffe Hag. s. 27. 
  61. ^ Cappelen, Hans A.K.T. (1969). Norske slektsvåpen. Oslo: Den norske våpenring. 
  62. ^ Tallhaug, Knut; Olstad, Jan Henrik (1995). Mer lys : noen trekk fra frimureriets start, vekst og utbredelse i det indre østlandsområde. Hamar. s. 135. 
  63. ^ Løvenskiold, Herman L. (1978). Heraldisk nøkkel. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01697-8. 
  64. ^ Finne-Grønn, S.H. (1943b). «Litt om slekten Paus' herkomst». Norsk slektshistorisk tidsskrift. 9: 40–43. 
  65. ^ Siewers, V.H., red. (1916). Domme og kjendelser ved Kristiania byret i borgerlige retstrætter: Femte samling 1911–1915. Kristiania: Dybwad. s. 349. 
  66. ^ «Slegtsnavnet Paus». Aftenposten. 26. februar 1914. s. 4. 
  67. ^ Mosfjeld, Oskar (1949). Henrik Ibsen og Skien: En biografisk og litteratur-psykologisk studie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 
  68. ^ Mosfjeld 1949, s. 236
  69. ^ Mosfjeld 1949, s. 277
  70. ^ Schneider, J.A. (1924). «Henrik Ibsens slegt». Fra det gamle Skien: skildringer og aktstykker til byens historie. 3. Skien: Erik St. Nilssens Forlag. s. 229–265. 
  71. ^ Mosfjeld 1949, s. 17
  72. ^ Bjørnstad, Ketil (1998). Reisen til Gallia, eller Det er typisk norsk å være god. Stenersens forlag. s. 403. ISBN 82-7201-244-8.