Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
For den svenske musikkgruppen, se Paus (musikkgruppe).
Paus
Paus
Våpen med oksehode og stjerne, tegnet etter Hallvard Trætteberg i boken Norske By- og Adelsvåben (1933) i en forenklet moderne stil
Andre navneformerPauss, de Paus, Pausius (latin)
OpprinnelsesstedOslo
Nåværende landNorge, Danmark, Sverige, Storbritannia

Paus (tidligere også skrevet Pauss og de Paus[1][2] og latinisert som Pausius) (IPA: [ˈpæʉs]) er en norsk slekt som først kjennes fra Oslo1500-tallet. De to prestebrødrene Hans (1587–1648) og Peder Povelsson Paus (1590–1653), som begge var født i Oslo og som åpenbart hadde bakgrunn i eliten i 1500-tallets Oslo, har i lang tid vært kjent som slektens eldste sikre stamfedre. S.H. Finne-Grønn fører i sin bok Slekten Paus slekten ytterligere to generasjoner tilbake, til kannik ved Mariakirken i Oslo Hans Olufsson (d. 1570), som var prest i den kongelige kapellgeistlighet i Norge både før og etter reformasjonen, og som hadde adelig rang.[3][1] Navnet Paus er kjent i Oslo allerede på 13- og 1400-tallet med bl.a. lagmann i Oslo Nikolas Paus (nevnt 1329–1347) og bygården Pausen (nevnt 1324–1482) som antagelig var navngitt etter lagmannen eller hans familie, men en eventuell forbindelse mellom disse og den senere slekten er ikke klarlagt. Slekten er antagelig den eneste nålevende slekten som påviselig stammer fra den gamle middelalderbyen Oslo som brant ned i 1624.

Fra sogneprest i Fredrikstad Hans Povelsson Paus (1587–1648) stammer en fåtallig etterslekt i mannslinjen, mens sogneprest i Kviteseid og prost i Øvre Telemark Peder Povelsson Paus (1590–1653) har en stor etterslekt frem til vår tid. Fra 1600-tallet til 1800-tallet var en lang rekke slektsmedlemmer geistlige og andre embedsmenn i Telemark, der preste- og dommerembeder gikk i arv i slekten i lang tid og der familien i to århundrer tilhørte «embetsaristokratiet» i Øvre Telemark.[4] Slekten ble på 1600-tallet inngiftet i en slektskrets som stammet fra Jørgen von Ansbach og som dominerte trelasthandelen i Telemark særlig på 1600-tallet; senere hadde familien «nære bånd til familien Blom gjennom hele 1600- og 1700-tallet [og] gjennom flere århundrer delte de to slektene omtrent det som var av embeter i Øvre Telemark».[5] Fra 1800-tallet har en rekke slektsmedlemmer bl.a. vært skipsredere, grosserere, fabrikk- og industrieiere, proprietærer og godseiere.[6][7] I dag består slekten av to store og fjernt beslektede hovedgrener, den eldre «Drammens-grenen» og den yngre «Skiens-grenen», som begge har vært virksomme innen skipsfart og industrivirksomhet. Slektsmedlemmer har eid en rekke herregårder særlig i Sverige, herunder Herresta, Näsbyholm, Närsjö gård, Trystorp og Kvesarums slott; Herresta-grenen er etterkommere etter Leo Tolstoj. Tidligere eksisterte bl.a. stålgrossistfirmaet Ole Paus og industrikonsernet Paus & Paus i Norge. Pavelig kammerherre, godseier og arving til trelastfirmaet Tostrup & Mathiesen Christopher Tostrup Paus (1862–1943) ble tildelt tittelen greve av pave Pius XI i 1923.[2] Landsbyen Pauspur i India ble oppkalt etter skolemannen Bernhard Pauss.

Slektsmedlemmer har ført flere seglmerker og våpen; sogneprest i Hjartdal Povel Pedersson Paus (1625–1682) førte i sitt segl, bl.a. på Enevoldsarveregjeringsakten fra 1661, en speilvendt vaktsom trane. To av hans etterkommere førte våpen med en villmann og med en due med olivenkvist på en slange på 16–1700-tallet. Siden utgangen av 1800-tallet har familien brukt et våpen med i rødt et sølv oksehode som ledes av en seksoddet gull stjerne, basert på et segl fra 1330 for den senere lagmannen Nikolas Paus.

Slektens mest kjente etterkommer er dramatikeren Henrik Ibsen; begge foreldrene tilhørte familien i biologisk eller sosial forstand og den var deres nærmeste slektninger.[8] Ibsen brukte flere slektsmedlemmer som forbilder for litterære figurer eller oppkalte dem etter slektsmedlemmer, og episoder i flere av Ibsens dramaer var inspirert av familietradisjoner og virkelige hendelser på Ole Paus' gård Rising tidlig på 1800-tallet. Kjente slektsmedlemmer i nyere tid er visesangeren Ole Paus og hans sønn, komponisten Marcus Paus. Slektsmedlemmer er bosatt i Norge, Danmark, Sverige, Storbritannia og andre land.

Navnet Paus i Oslo på 13–1400-tallet[rediger | rediger kilde]

Området der middelalderbyen Oslo lå i dag; bygården Pausen lå trolig omtrent midt i bildet innerst i Bjørvika

Navnet Paus er kjent i middelalderbyen Oslo i skriftlige kilder fra 13- og 1400-tallet. Bygården Pausen (Pausinn) er nevnt fra 1324 til 1482 og må ha ligget ved Pausekroken, en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen omtrent der Klemetsallmenningen møtte Bjørvikshavna.[9] I følge middelalderhistorikerne P.A. Munch, Alexander Bugge og Edvard Bull var Pausen og Pausekroken navngitt etter lagmann i Oslo Nikolas Sigurdsson Paus eller et annet medlem av hans familie, på samme måte som gården Kyrningen var navngitt etter en person kalt Kyrning.[10][11][9] Nikolas Paus er nevnt i skriftlige kilder, alltid i Oslo, i perioden 1329–1347 og ble vanligvis kalt ved sitt cognomen Paus; han er nevnt som lagmann i Oslo i 1347, rett før Svartedauden.[12] Flere innførsler i Biskop Eysteins jordebok viser at både Nikolas Paus og andre personer med tilnavnet Paus (i minst ett tilfelle veksler skrivemåten mellom Paus, Paue og Pafue for samme person) på 13- og 1400-tallet eide jordegods i NesRomerike.[13] Skjoldtegninger basert på lagmannens to segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (utgitt 1782–1813) (se nærmere nedenfor).[14]

Både Munch, Bugge og Bull antok, basert på navnet (se også «om navnet» nedenfor), at Nikolas Paus og hans slekt var av nedertysk opprinnelse, og omtalte denne slekten som en innflytelsesrik innvandrerslekt i senmiddelalderens Oslo;[9][11][15] gjennom hele middelalderen hadde Oslo innvandring av tyske kjøpmenn og håndverkere som fikk borgerrett i byen, selv om omfanget var mindre enn i Bergen.[9] I så fall kom lagmannens forfedre kanskje til Oslo fra dagens Nord-Tyskland, Nederland eller Belgia (Flandern) på 11- eller 1200-tallet. P.A. Munch skrev i Det norske Folks Historie:

der findes saaledes tydske Ætter, der temmelig tidligt kom i Anseelse i Norge og beklædte vigtige Embeder, som Familien Paus, der blomstrede i Oslo, hvor den havde sin egen Gaard, og hvis Medlem Nikolas Paus endog var Lagmand i Oslo ved 1347 [...] at Familien Paus er af Tydsk Herkomst, siges ikke udtrykkeligt nogensteds, men det ligger allerede noksom i Navnet; dette er nemlig den nedertydske Form «paus, pawes», istedetfor Pabst, Pfaff, ɔ: Pave, Prælat; formodentlig var Stamfaderen en Geistlig eller havde faaet dette Øgenavn. Nikolas Paus, der siden blev Lagmand i Oslo, nævnes allerede 1329, see Dipl. N. I. 203; som Lagmand forekommer han i et Brev af 12te Jan. 1347, smsteds. No. 303. Ættens Gaard i Oslo, kaldet Pausen, nævnes hyppigt i flere Breve, f. Ex. af 1359, Dipl. N. II. 352, og af 1482, Dipl. N. I. 934.[15]

S.H. Finne-Grønn antok i sin bok Slekten Paus at den senere slektens navn «har nok sin forbindelse med» lagmannen og hans slekt, og med bygården Pausen, men diskuterte ikke dette nærmere, og det foreligger ikke sikre holdepunkter for en slik forbindelse.[3] Bugge la til grunn at slektene var identiske, men diskuterte det heller ikke nærmere.[11] Cornelius S. Schilbred skrev at «forbindelsen mellom den eldre og den yngre slekt av navnet er ikke klarlagt, men manglende forbindelse er heller ikke sannsynliggjort».[16] Det som kan tale for et eventuelt slektskap eller annen form for forbindelse er mer generelle momenter som likheten i (et for norske forhold atypisk) tilnavn/slektsnavn (på en tid der slektsnavn i det hele tatt var uvanlig), at de bodde i samme by på henholdsvis 13–1400-tallet og fra 1500-tallet og at de tilhørte samme ytterst fåtallige elite i denne byen; Oslo ble hardt rammet av Svartedauden og hadde en ganske liten befolkning både på 13- og 1500-tallet, trolig under tusen innbyggere i årene etter Svartedauden og kanskje rundt 3000 innbyggere ved inngangen til 1500-tallet, slik at allerede den generelle sjansen for et slektskap eller annen forbindelse over det aktuelle tidsrommet er ganske stor. Det er også tenkbart at familien kan ha fått navnet fra lagmannens slekt gjennom bygården Pausen uten at det var snakk om et direkte slektskap; det går bare rundt hundre år fra siste gang Pausen nevnes i skriftlige kilder til prestebrødrene med navnet Paus blir født. Det er videre klart at navnet Paus i de to prestebrødrenes slekt under enhver omstendighet må være fra 1500-tallet eller tidligere og Finne-Grønn mener det ikke kan være deres patronym (jf. nedenfor).[3]

Slekten på 1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Oslo i andre halvdel av 1500-tallet; Bjørvika til høyre
Kart over Oslo rundt 1600

I sin bok Slekten Paus førte S.H. Finne-Grønn slekten tilbake til Hans Olufsson, som første gang nevnes i 1542 som kannik ved Mariakirken, det kongelige kapellet i Oslo. Som prest hadde han sannsynligvis universitetsstudier i utlandet bak seg, og som kannik ved Mariakirken var han del av den kongelige kapellgeistligheten og tilhørte også (den verdslige) adelen.[17][18][19] Mariakirken ble ledet av et kollegialt styringsorgan, domkapitlet, bestående av prosten og de da seks kannikene, og stod utenfor jurisdiksjonen til Oslobiskopen. Kirken hadde sin fremste funksjon som statsadministrasjon, og Mariakirkens prost var også Norges rikes kansler og oppbevarer av riksseglet med en av kannikene som visekansler; på Hans Olufssons tid var Mariakirken det eneste faste statsorganet i Norge, men dets rolle var i stor grad begrenset til overoppsyn med rettsvesenet, ettersom mye av den politiske makten lå i København. Herr Hans virket i en tid med store politiske forandringer; i 1530-årene ble reformasjonen gjennomført, det norske riksrådet avskaffet og Norge erklært som dansk provins. Han tjenestegjorde under prost og kansler Morten Krabbe, som ble den siste kansleren i det selvstendige Norge. Krabbe døde i 1542, samme år ble kirkebygningen revet og i 1545 ble domkapitlet ved Mariakirken slått sammen med Oslo domkapitel, etter at prostestillingen ved Mariakirken hadde vært ubesatt i flere år. Herr Hans virket siden som prest ved Domkirken. Hans Olufsson døde natten til 18. september 1570 og ble begravet i Domkirken 19. september. Han hadde i forlening prebendegodset Dillevik som bestod av 43 gårder og gårdparter som samlet utgjorde 36 huder skyld på det sentrale Østlandet; etter hans død ble prebendet overtatt av den senere Oslo-biskop Jens Nilssøn.[3]

Som dokumentert i rettsdokumenter fra 1602 var Hans Olufsson far til Povel Hansson (trolig f. ca. 1545–50), som var borger i Oslo og åpenbart virksom som handelsmann. Han nevnes i 1575 som eier av et fartøy som forliste, og hvor skipper og mannskap ble fritatt for ansvar av Oslo lagting det året, og i forbindelse med et injuriesøksmål året før hvor han ble frikjent for injurier mot Ingrid Willumsdatter. Povel nevnes siste gang i 1602 som vitne under en rettstvist mellom gårdene Manglerud og Ryen. Han uttalte da at «hans far, herr Hans Olufsson, var kannik til Maria kirke [og] hadde Ryen med flere gårder i Aker» og at «han hadde Ryen i forvar som en jorddrott». Povel døde trolig i løpet av de nærmeste år etter 1602, da han ikke forekommer i senere kilder.[3]

Povel Hansson var ifølge Finne-Grønn etter alt å dømme far til de to prestene som lenge har vært kjent som de eldste kjente sikre stamfedre til hver sin linje av slekten: Hans Povelsson Paus (1587–1648) og Peder Povelsson Paus (1590–1653). «Der kan ikke spores nogen annen av dette navn som overhodet kan komme i betraktning» som prestebrødrenes far, konkluderer Finne-Grønn.[3]

Hans Povelsson Paus (1587–1648) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Hans Povelsson Paus ble født i Oslo i 1587 og ble student ved Københavns Universitet rundt 1607–08 under navnet Johannes Paulli[nus] Asloensis Nor[vegicus]. Som hjemvendt hører ved Oslo domskole ble han 11. mai 1609 valgt til 1. sanger av biskop Niels Clausen Senning. I likhet med sin yngre bror sang han alt. I 1616 tok han baccalaurgraden i København og ble øverste hører ved domskolen i Oslo. Han ble kort etter kapellan ved Oslo domkirke. Sent i året 1622 ble han valgt til sogneprest i Fredrikstad som etterfølger etter Anders Flor, og avla sin embedsed for biskopen 22. januar 1623. Hans Paus var gift to ganger; Finne-Grønn anførte i to artikler i Norsk Personalhistorisk Tidsskrift i 1910 at hans første ektefelle «høyst sannsynlig» var datter av borgermester i Oslo Anders Nilssøn (bror av biskop Jens Nilssøn), men modifiserte dette i sin bok Slekten Paus.[3] Hans Paus var i andre ekteskap gift med Ingeborg Lemmich (død 1696), datter av tingskriver i Onsø og senere handelsmann i Fredrikstad Hans Henningsen Lemmich; Ingeborg hadde i sitt første ekteskap vært gift med den velstående handelsmann i Fredrikstad Oluf Holck og bragte med seg en større formue.[3]

Hans var bl.a. far til Povel Hansson Paus (1620–1658), som etter studier ved Universitetet i Franeker ble magister ved Københavns Universitet i 1649 og i 1655 sogneprest til Lier, Bragernes og Strømsø, og til Anders Hansson Paus (1622–1689), som i likhet med broren studerte ved Universitetet i Franeker og fra 1663 var sogneprest i Jevnaker. Povel Hansson Paus deltok bl.a. ved hyllingen av prins Christian i 1656[20] og på stendermøtet i 1657 som representant for den geistlige standen i Oslo stift.[21] Fra Anders Hansson Paus er det bl.a. bevart en akademisk orasjon trykket på gresk ved Universitetet i Franeker i 1644,[22] der han oppgir rikets kansler Jens Bjelke, Bjelkes svigersønn Daniel Ottesen BildtHafslund, admiral Sten Willumsen Rosenvinge på Tose og biskop Oluf Boesen som velyndere av faren som bekostet hans utdannelse. Det er dedisert til disse fire samt til faren. «Skriftet slutter med et latinsk vers til talerens pris av den samtidige, ungarske studerende Nicolaus Szoboszlai, som uttaler de stolte ord at Paus' ære vil gjenlyde så lenge verden står», skriver Finne-Grønn.[3] Anders Hansson Paus var bl.a. farfar til trelasthandler og sagbrukseier Anders Hansen Paus (1691–1745), gift første gang med Annichen Larsdatter Thue (1695–1740), datter av kjøpmann i Christiania Lars Thue, og andre gang med Barbara Sophie Akeleye. Datteren fra første ekteskap Karen Paus (f. 1721) var gift med Andreas Jensen Stoltenberg (1724–1751).

I ekteskapet med Ingeborg Lemmich var Hans Paus far til premierløytnant Cornelius Hansen Paus (f. ca. 1645, d. 1682 i Orkdalen), til Karen Hansdatter Paus (f. 1646), gift med kjøpmann i Moss Jørgen Jørgensen Ovenberg (d. 1716), og til Inger Hansdatter Paus (f. ca. 1647), gift med auditør Christen Nilsen Godaker (d. 1703). Cornelius Hansen Paus var gift med Riborg Steensdatter, datter av prost i Dalerne Steen Hansen (1608–1671), og de var foreldre til Dorthe Corneliusdatter Paus (f. ca. 1670), gift med proviantforvalter Jens Lassenius (d. 1717) og mor til kaptein Lassenius Jensen von Rye (1707–1783), til Sophie Corneliusdatter Paus (f. ca. 1675, d. 1776), gift med gullsmed i Trondheim Jonas Sørensen Zelius, og til Ingeborg Corneliusdatter Paus (f. ca. 1680), gift med Arnt Brynning. Dorthe Paus har etterkommere med slektsnavn bl.a. Bernhoft, Tesdorpf, Tuxen, Castenschiold, Faye-Schjøll, Federspiel og Unsgaard, herunder den danske diplomaten Herman Anker Bernhoft. Etterslekten etter Hans Povelsson Paus er utdød i mannslinjen, men han har mange etterkommere gjennom kvinneledd.

Peder Povelsson Paus (1590–1653) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Kviteseid gamle kirke, der Peder Povelsson Paus (1590–1653) virket som sogneprest og prost og der han er begravet under kirkegulvet øverst i koret
Kviteseid gård sett fra Kviteseid gamle kirke. Den gamle hovedbygningen brant ned i 1764 og gården ble bygget opp på nytt i 1760-årene.

Peder Povelsson Paus, som slektens nålevende grener stammer fra, ble født i Oslo i 1590. Han var elev ved Oslo domskole, hvor biskop Niels Clausen Senning i 1609 valgte ham ut som 3. sanger (alt) ved domskolens kor. Han ble i 1611 student ved Københavns Universitet og er den første nordmann som er innført i bevarte immatrikuleringsprotokoller, under navnet Petrus Paulli[nus] Asloensis Nor[vegicus]. Før 1617 var han blitt rektor ved Skiens latinskole og året etter kapellan i Vinje, hvor han rundt 1621–22 ble sogneprest. Kallet i Vinje var imidlertid dårlig betalt. Midtvinters 1633 tok han permisjon fra embedet og reiste til Christiania, hvor han fikk stilling som tolvprest. Samme år søkte og fikk han embedet som sogneprest i det rike prestegjeldet Kviteseid. Han ble deretter umiddelbart valgt av prestekollegiet til prost over Øvre Telemark, og ble sittende i embedet til sin død i 1653. Han bodde på embedsgården Kviteseid gård, i likhet med flere av sine etterkommere. Tradisjonen om Peders svære legemskrefter er overlevert i Kviteseid til våre dager. Peder ble begravet under koret foran alteret inne i Kviteseid gamle kirke. I denne kirken anbragte sønnen Povel Paus et vakkert latinsk dikt i heksa- og pentametre formet som et akrostikon til minne om faren.

Sogneprest Povel Pedersson Paus' (1625–1682) sørgedikt på latin over faren Peder Povelsson Paus (1590–1653) fra 1653. Diktet hang til 1800-tallet i Kviteseid gamle kirke.

Peder Paus' utnevnelse til sogneprest i Vinje ble starten på en sterk tilknytning til Øvre Telemark de følgende 200 år, der flere embeder gikk i arv i familien i mye av 16- og 1700-tallet.[3] Jon Nygaard skriver at «de viktigste norske patrisierfamiliene som besatte embets- og forvalterstillingene i Øvre Telemark, var Blom, Paus og Ørn». Sammen utgjorde disse slektene og enkelte andre det Nygaard kaller et «sammenfiltret embetsaristokrati i Øvre Telemark» med stor grad av overlapp med bypatrisierklassen i Skien den første tiden. Utover på 1600-tallet ble disse gruppene likevel i større grad «to selvstendige aristokratier, bypatrisierne i Skien og embetsaristokratiet i Øvre Telemark», der den sistnevnte gruppen i mye større grad monopoliserte maktposisjonene og var lite åpen for nye medlemmer.[4] Selv om slekten opprinnelig kommer fra Oslo, har den fra 1600-tallet først og fremst blitt oppfattet som en Telemarksslekt; Hans Jacob Wille kalte den i 1786 «en ældgammel Familie her i Thelemarken».[23]

Peder var gift med Johanne Madsdatter (d. 1667). Hennes herkomst kjennes ikke sikkert. «Nogen prestedatter fra Bratsberg len kan hun ikke ha vært, og i Skien synes hun ikke å ha hørt hjemme […] Måskje er det sannsynligst at hun har vært et bekjentskap hr. Peder har gjort i Oslo eller i Fredrikstad under besøk hos sin bror, presten hr. Hans Paus. Et av hr. Peders barn hadde det i samtiden overmåte sjeldne fornavn Helvig, som selvsagt er en opkallelse efter en nær beslektet person, og det peker en god del høiere op enn blandt det vanlige borgerskap», skriver Finne-Grønn.[3][3][24] I Kviteseid bygdesoge av Torjus Loupedalen oppgis Johannes slektsnavn som Bagge, men dette mangler dokumentasjon.

Aase Povelsdatter Paus (død 1713), datter av Povel Pedersson Paus og Ingrid født Trinepol, trolig malt ca. 1685

Peder Povelsson Paus var far til Povel Pedersson Paus (1625–1682). Han ble i 1645 student ved Københavns Universitet og allerede i 1649 var han blitt sogneprest i Hjartdal, et embede han hadde til sin død. Han var en av de 87 representantene for den norske geistlige standen som undertegnet Suverenitetsakten, som innførte Eneveldet, i Christiania i 1661.[3] Etter gammel tradisjon i Hjartdal var Povel meget lærd og stiv i latinen, som han selv underviste sine barn i; Magnus Brostrup Landstad kaller ham «en from og hæderværdig prest» som hadde for vane å ferdes på kirkegården etter at solen var gått ned. «Der gik han frem og tilbage, op og ned i dybe Tanker, eller stod stille med bøiet Hoved og Hænderne korslagte over Brystet. Naar man spurgte ham hvorfor han gjorde dette, svarede han, at han bad for alle de Afdøde Sjæle, som brændte i Skjærsilden. Da han ikke havde Lov til at læse Sjælemesse for dem længere inde i Kirken, maatte han gjøre det udenfor, og det kunde ret høilig behøves, mente han». Et slikt katolsk trekk var utypisk i denne strengt lutherske tid.[25]

Povel giftet seg omkring 1653 med Ingrid Corneliusdatter Trinepol (f. 1632) fra Skien. Hun var datter av rådmann i Skien, trelasthandler og sagbrukseier Cornelius Jansen Trinepol og 1. hustru Anne Iversdatter; Ingrid tilhørte på begge foreldrenes side en slektskrets som stammet fra Jørgen von Ansbach og som dominerte Skien og Grenlandsdistriktet på 15- og 1600-tallet, og inn i 1700-tallet, som trelasthandlere, bruks- og godseiere, borgermestre og rådmenn. Hennes mors foreldre var trelasthandler og rådmann i Skien Iver Christensen og Margrethe von Ansbach.[26] Faren Cornelius Trinepol var sønn av borgermester i Skien Jan Trinepol (d. 1660) og var også etterkommer etter Jørgen von Ansbach. Blant Ingrids slektninger var onkelen Hans Iversen, Skiens rikeste mann i sin levetid, og videre bl.a. lagmannen Claus Andersen og Anne Clausdatter.

Povel og Ingrid hadde ti barn; av dem ble sogneprest i Kviteseid Hans Paus (1656–1715) og sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723) begge stamfedre for en stor etterslekt. Infanterikaptein Mads Paus etterlot seg to døtre.[3]

Hans Povelsson Paus (1656–1715) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Sogneprest i Kviteseid Hans Paus (1656–1715) (maleri fra 1685), som bl.a. skrev visen Stolt Anne om Anne Clausdatter, en kusine av ektefellen Susanne

Sogneprest i Kviteseid Hans Paus (1656–1715) ble stamfar for en av slektens mest tallrike grener. Han var gift med Susanne Morland (1670–1747), datter av hans forgjenger i embedet som sogneprest i Kviteseid, prost Amund Morland (1624–1700) og andre ektefelle Åse Christensdatter. Susanne var barnebarn av sagbrukseier og godseier Christen Andersen og Anne Gundersdatter til Borgestad gård.[3][27] Svigerfaren Amund Morland hadde i sin tid vært kapellan hos og deretter etterfulgt Hans' farfar som sogneprest i Kviteseid i 1655 og var interessant nok gift med Hans' farmor, den betydelig eldre prostinnen Johanne Madsdatter som da var enke, i sitt første ekteskap som hadde karakter av fornuftsordning.[3] Åse Christensdatter var første gang gift med (og enke etter) trelasthandler Samuel Halvorsen i Skien og fikk i farsarv utlagt over 20 huder gods. Hans Paus er bl.a. kjent for å ha skrevet visen Stolt Anne om ektefellens kusine (og sin egen firmenning) Anne Clausdatter. Både Amund Morland og Hans Paus eide en rekke gårder i Kviteseid og Skien.

Susanne Paus (1670–1747), født Morland, datter av prost Amund Morland og barnebarn av Christen Andersen og Anne Gundersdatter, Borgestad

Hans og Susannes sønn Peder Paus (1691–1759) etterfulgte onkelen Cornelius som sorenskriver i Øvre Telemark i 1723 (med ekspektansebrev fra 1717), og skrev dessuten en kulturhistorisk beskrivelse av distriktet og en ordsamling over telemål i 1743.[28] Han ble i sin tur etterfulgt i embedet av sin sønn Hans Paus (1721–1774), som tok juridisk embedseksamen (som ble innført i 1736) ved Københavns Universitet i 1745, ble fullmektig hos faren og deretter var sorenskriver fra 1751 til 1774. Både Peder og sønnen Hans har blitt beskrevet som pliktoppfyllende og rettskafne sorenskrivere som utmerket seg med gode og selvstendige juridiske vurderinger som la vekt på sunt skjønn og menneskeforstand.[29] Da Hans døde i 1774 hadde sorenskriverembedet vært sammenhengende i familiekretsen i 106 år.[30]

Hans Paus (1721–1774), sorenskriver i Øvre Telemark 1751–1774, den femte og siste i rekken av et familiedynasti av sorenskrivere i Øvre Telemark

Peder Paus var gift i 1. ekteskap med Cathrine Medea Maj Hermansdatter Arentsen (d. 1736), datter av sogneprest i Ølsted på Sjælland Herman Arentsen (1647–98) og Gundel Sørensdatter Maj. Herman var sønn av den kjente topografen Arent Berntsen, mens Gundel var datter av magister, prost og sogneprest i Holbæk Søren Nielsen May[31] og Catharina Motzfeldt, som igjen var datter av vinhandler og stadskaptein i København Peter Motzfeldt (1584–1650). Svigermoren Gundel Maj var bl.a. kusine til statsmannen Peder Griffenfeld.[32] I 2. ekteskap var Peder Paus gift med kusinen Hedvig Coldevin Corneliusdatter Paus (1711–71), datter av sorenskriver Cornelius Paus og Valborg Rafn (jf. nedenfor). I første ekteskap var Peder Paus far til Anna Susanna Paus (1720–1798), gift med assessor og bergmester ved Kongsberg Sølvverk Adam Ziener (f. 1709), og til sorenskriver i Øvre Telemark Hans Paus (1721–1774). Hans Paus var gift med Andrea Jaspara Nissen (f. 1725 i Sønder Kongerslev, Danmark),[33] datter av infanterikaptein Nicolai von Nissen (1692–1772) og Christence Jansdatter Groll. Hennes besteforeldre på farssiden var krigskommissær i Jylland og godseier Nicolai Nissen (d. 1717) til Lerbæk og Rugballegaard og Elisabeth Sophie (Banner-)Høeg (d. 1739), som bl.a. var barnebarn av krigshelten Jørgen Kaas (d. 1658) og etterkommer etter statsmennene Eske Bille og Claus Bille. Christence Groll var datter av Johan Groll, som eide Hassel Jernværk til 1691, og Maren Arneberg.[34]

Hans og Andrea var foreldre til bl.a. Nicolai Nissen Paus (1751–1841), som studerte jus i København til 1774, var lensmann i Kviteseid 1776–1807 og eide den tidligere sorenskrivergården Nordre Midsund som farfaren kjøpte rundt 1720. Faren og farfaren hadde vært ganske velstående, men helt mot slutten av livet synes det som Hans Paus ble rammet av sykdom og satte formuen over styr, og han etterlot seg bare en beskjeden arv og en rekke barn. Nicolai avbrøt jusstudiet da faren døde og reiste hjem til Kviteseid. Ifølge noen samtidige kilder var Nicolai Nissen Paus dårlig likt i Kviteseid, i motsetning til sine forfedre.[35]

Peder Paus' yngre bror Christen Paus (1693–1746) var kjøpmann i Risør, senere bl.a. lensmann i Lårdal, og gift med Helene Høllen, datter av sogneprest i Gjerstad og Risør Hans Høllen (d. 1708). De var foreldre til sogneprest i ØstermarieBornholm Hans Christensen Paus (1716–1765) og til Susanne Paus (1727–1813), gift med Jens Christophersen Blom, med en lang rekke etterkommere med slektsnavn Blom og andre navn. Blant etterkommere etter Susanne Paus er bl.a. Carl Otto Løvenskiold og dennes sønnesønn Carl Otto Løvenskiold, og videre bl.a. forfatteren Aslaug Vaa og samfunnsforskeren Jon Elster. Hans Christensen Paus var far til Anna Dorothea Paus (1749–1817), gift med kaptein Alexander Jagenreuter Kofoed, med etterkommere i Danmark.

Grenen fra Drammen[rediger | rediger kilde]

Slekten kom til Drammen med Nicolai Nissen Paus' sønn, Isaach Nicolai Nissen Pauss (1780–1849), vanligvis kalt Isaach Paus, som var født i Kviteseid. I folketellingen i 1801 var han styrmann og bosatt i Arendal, og i 1809 fikk han borgerskap på Strømsø, der han var skipsfører og skipsreder. Han førte i flere år skip eid av Erik Andreas Børresen i fart mellom Norge, Storbritannia, Nederland og byer ved Østersjøen, bl.a. briggen «Penelope» på 106 kommerselester, og eide parter i skip. Han var gift med Marthe Marie Beck, datter av skipsfører Lars Gundersen Bech på Strømsø. De var foreldre til skipsfører og skipsreder på Tangen Nicolai Nissen Pauss (1811–1877), til Gustava Hanna Andrea Pauss (f. 1815), gift med skipsreder Hartvig Eckersberg (f. 1813), til skipsfører Isach Mathias Pauss (1820–1859) og til Susanne Marie Pauss (f. 1825), gift med kjøpmann i Drammen John Jensen.

Nicolai Nissen Pauss (1811–1877) var gift med Caroline Louise Salvesen (1812–1887), datter av den kjente skips- og kaperkapteinen Bent Salvesen fra Grimstad og Goron Cathrine Fegth fra Strømsø. Bent Salvesen dro på langfart til Ostindia som offiser på et dansk skip i 1817, og døde i 1820 i Spania uten å ha vendt hjem; Caroline Louise vokste derfor opp som pleiebarn hos onkelen, proprietær og skipsreder Anders Juel på storgården Eik i Skoger. Hun var barnebarn av trelasthandler i Drammen Jacob Fegth (d. 1834), og var også etterkommer etter Henrik Jacobsen Friis, lagmann i Skien Engel Jensen og borgermester Jørgen von Ansbach. Nicolai Nissen Pauss og Caroline Louise Salvesen var foreldre til skipsreder og skipshandler i Drammen Ismar Mathias Pauss (1835–1907), gift med Sina Mariane Høeg, Nicoline Louise Pauss (1842–1885), gift med skipsreder og seilprodusent Peter Hannibal Høeg, og cand.theol. Bernhard Cathrinus Pauss (1839–1907), eier av Nissens Pikeskole.

Bernhard Cathrinus Paus, (Anna) Henriette Paus f. Wegner og deres barn: Bakerst f.v. Augustin Thoresen Paus, Nikolai Nissen Paus og George Wegner Paus, i midten Henriette Wegner Paus og Karoline Louise Paus (foran)

Ismar Mathias Pauss (1835–1907) tok borgerskap som kjøpmann på Strømsø i 1860 og drev skipsrederi i nært samarbeid med svigerfaren Ole Alsing Høeg og svogeren Peter Hannibal Høeg. I ekteskapet med Sina Mariane Høeg var han far til far til bl.a. skipsreder, skipsmegler og svensk-norsk generalkonsul i Sydney Olav («Ole») Pauss (1863–1928), grosserer og fabrikkeier Alf Paus (1869–1945) og grosserer og fabrikkeier Nicolay Nissen Paus (1885–1968). Alf og Nicolay grunnla bl.a. industrikonsernet Paus & Paus og eide også Den Norske Papirfiltfabrik i Drammen. Olav Pauss var gift med Rachel Annie Scott og var far til Olga Marian Pauss (f. 1891), som var gift med den kjente geologen William Rowan Browne, og til Claire Henriette Paus (f. 1896), gift med legen Alfred Alexander Heath. Alf Paus var far til administrerende direktør i Paus & Paus og generalkonsul for Senegal Olav Paus (1912–1973). Nicolay Nissen Paus var gift med slektningen Else Paus (datter av grosserer Ole Paus fra Skiens-grenen, jf. nedenfor), og de var foreldre til Lucie Paus, gift med godseier Axel Løvenskiold, Ask gods, og Fanny Paus, gift med ambassadør Henrik Andreas Broch. Lucie Paus var bl.a. mor til godseier Carl Axel Løvenskiold (1942–1991), Ask, og farmor til godseier Carl Axel Løvenskiold (f. 1978), Overud gård og godseier Fredrik Clarin Løvenskiold (f. 1978), Ask. Flere malte portretter fra Pausfamilien befinner seg på Ask.

Teologen Bernhard Cathrinus Pauss (1839–1907) var eier av Nissens Pikeskole, lærebokforfatter (bl.a. Læsebog i Modersmaalet) og formann for Den norske santalmisjon, og fikk bl.a. landsbyen Pauspur (Pausspur) i India oppkalt etter seg. Han var gift første gang med Augusta Thoresen, datter av trelasthandler Hans Thoresen, og de hadde sønnen Evald Pauss (f. 1866), som døde som medisinstudent etter å ha blitt smittet av en sjelden sykdom under studiet. Bernhard Pauss var gift andre gang med Anna Henriette Wegner (1841–1918), datter av godseier, verkseier, trelasthandler og generalkonsul Benjamin Wegner (1795–1864), Frogner Hovedgård (som også var medeier i Blaafarveværket, Hassel Jernværk, Hafslund hovedgård mm.), og Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte en hanseatfamilie i Hamburg som eide Berenberg Bank. Svigermoren var datter av bankieren L.E. Seyler og Anna Henriette Gossler samt barnebarn av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg på morssiden og av den kjente sveitsiske teaterlederen Abel Seyler og Sophie Elisabeth Andreae på farssiden. Hun stammet også bl.a. fra slektene Merian, Burckhardt, Faesch, Socin, Amsinck og Welser. Bernhard Cathrinus Pauss og Anna Henriette Wegner var foreldre til sønnene, kirurg, sykehusdirektør, dr.med. og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus (1877–1956), diplomingeniør og industrileder Augustin Thoresen Paus (1881–1945) og overrettssakfører og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus (1882–1923), og døtrene Henriette Wegner Paus (1879–1942) og Karoline Louise Paus (1884–1967). Henriette Pauss f. Wegner arvet bl.a. Frognerseteren med deler av Nordmarka og farens andel i Hafslund hovedgård i 1864 sammen med sine søsken.[36]

Bernhard Cathrinus Paus (1910–1999), kirurg, sykehusdirektør og stormester i Den Norske Frimurerorden

Nikolai Nissen Paus var gift med Sofie Amalie Brandt Ødegaard, som var datter til oberst Vilhelm Ødegaard og datterdatter til trelasthandler Frederik Julius Holst. De var foreldre til mag. art. Inger Helvig Paus (f. 1909), gift med advokat og direktør Jens Christian Rogstad, til kirurg, oberstløytnant, dr.med. og stormester i Den Norske Frimurerorden Bernhard Paus (f. 1910) og til advokat, diplomat og senere administrerende direktør for Press Paper Ltd. i London Vilhelm Paus (f. 1915). Brødrene Bernhard Paus og Vilhelm Paus var gift med henholdsvis Brita Collett og Anne Collett, som begge var døtre av brukseier Axel Collett og Lucie Trozelli Krefting. Brita Collett var konvertitt til katolisismen og er kjent for å ha startet Fransiskushjelpen. Bernhard Paus og Brita Collett hadde seks barn, bl.a. dr.med. Albert Collett Paus, statssekretær Lucie Paus Falck og konsernsjef i NCC Eeg-Henriksen og investor Nikolai (Bent) Paus. Vilhelm Paus og Anne Collett hadde fem barn og har etterkommere med slektsnavn bl.a. Paus, Wessel og von Pirquet.

Henriette Wegner Paus var gift med skolemannen Theodor Haagaas og var bl.a. mor til den kjente motstandskvinnen og redaktøren Henriette Bie Lorentzen og mormor til arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad. Augustin Paus var bl.a. far til administrerende direktør for Nora Fabrikker Bernhard Paus (1909–1970), tannlege i Drammen Povel Nicolay Paus (f. 1911) og sivilingeniør og direktør Kai Paus (f. 1914). Povel Nicolay Paus var gift med Bodil Hagerup Holm, datter av høyesterettsadvokat Gerhard Holm, og de var foreldre til bl.a. dr.med. Povel Nicolay Paus og billedkunstneren Anne Paus. George Wegner Paus var far til barnelege Eva Henriette Paus (1909–1995), gift med barnelege Lars Gram (sønn av medisinaldirektør Harald Mathias Gram). Karoline Louise Paus var gift med høyesterettsadvokat Thorleif Ellestad (1870–1942).[36]

Skipsfører i Drammen Isach Mathias Pauss (1820–1859) var i sitt ekteskap med Anne Cathrine Solum far til skipsfører i Drammen Ismar Mathias Pauss (1846–1879), som var far til ingeniør og administrerende direktør for Nylands Verksted Sigurd Pauss (1873–1952). Sigurd Pauss var gift med Ruth Qvale, datter av grosserer Ulrik Fredrik Suhm Qvale, og var far til overingeniør Sigurd Ismar Pauss og cand.jur. Kjell Ulrik Pauss.

Isaach Pauss og hans etterkommere skrev slektsnavnet Pauss fra omkring 1800, men de fleste slektsmedlemmene tok tilbake den eldre skrivemåten Paus som ble brukt av de andre familiegrenene rundt 1900. I dag har hele slekten gått tilbake til skrivemåten Paus.

Cornelius Povelsson Paus (1662–1723) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Skipsreder og proprietær Ole Paus (1766–1855)
Rising søndre, bygget for Ole Paus 1799–1800. Her vokste også stesønnen Knud Ibsen opp.

Cornelius Paus (1662–1723) var sorenskriver i Øvre Telemark (i perioden 1696–1723) og ble stamfar for en av av slektens hovedgrener. Han var gift med Valborg Rafn (1673–1726), datter av sorenskriver i Øvre Telemark Jørgen Hansen Rafn og Margrethe Fredriksdatter Blom (f. 1650). Svigerfaren Jørgen Rafn tiltrådte som sorenskriver i 1668 og avstod embedet til svigersønnen i 1696.[30]

Medlemmer av slektene Altenburg og Paus kort etter Napoleonskrigene. Henrik Johan Paus nr. 2 fra venstre, i midten Hedevig Christine Paus og hennes mann Johan Andreas Altenburg, lengst til høyre Marichen Altenburg. Silhuetten ble eid av Henrik Johans sønnesønn Christopher Tostrup Paus og er i dag på Herresta.

Deres sønn var prokurator (advokat) Paul Paus (1697–1768), som var fullmektig hos faren Cornelius og en tid var konstituert som sorenskriver, og som var gift med Martha Blom (1699–1755), datter av skogeier og lensmann i Lårdal Christopher Blom (1651–1735) og Johanne Margrethe Ørn (1671–1745).[37] De var foreldre til Johanne Paus (1723–1807), gift med prost i Raabyggelaget Johan Christopher von Koss (1725–1778), skoginspektør i Øvre Telemark Cornelius Paus (1726–1799), og Cathrine (Medea Maj) Paus (1741–1776), gift med justisråd Anthon Jacob de Coucheron (1732–1802).

Byfogd i Skien, amtmann i Bratsberg og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus (1800–1879)

Cornelius Paus solgte i 1788 farsgården, den tidligere sorenskrivergården Haatvet i Lårdal, og flyttet i 1798 til Skien og døde hos svigersønnen Johan Andreas Altenburg i Altenburggården i 1799. Hans Jacob Wille beskrev i 1786 Cornelius Paus som «en Mand af det største mechaniske Geni, som kan tænkes».[23] Han var gift med Christine Falck og var far til Ole, Martha og Hedevig Paus, som alle flyttet til Skien.

Grenen fra Skien[rediger | rediger kilde]

Prokurator og fogd Henrik Johan Paus (1799–1893), som bl.a. eide storgården Østerhaug i Elverum

Martha Paus (1761–1786) var gift med sin slektning på både Paus- og Blom-siden, skipsreder og trelasthandler Hans Jensen Blom (1757–1808), som var sønn av Jens Christophersen Blom og Susanne Paus (jf. ovenfor). Fra Martha Paus stammer bl.a. høyesterettsdommer Knut Blom.

Hedevig Christine Paus (1763–1848) var gift med kjøpmann og skipsreder Johan Andreas Altenburg, og var mor til Marichen Altenburg og mormor til Henrik Ibsen. Blant hennes etterkommere er også statsminister Sigurd Ibsen, filmregissør Tancred Ibsen, forfatteren Irene Ibsen Bille og skuespilleren Beate Bille.

Ole Paus (1766–1855) var skipsfører, skipsreder og proprietær; han ble som barn tatt opp i huset hos farens fetter, skipsfører og kjøpmann i Skien Christopher Blom. Som 12-åring dro han til sjøs med Christopher Blom, som lærte ham opp i skipperyrket, og som 20-åring ble han selv skipper. I 1794 førte han briggen «Haabets Anker», hovedsakelig mellom Skien og Storbritannia. Han fikk borgerskap i Skien i 1798 og kjøpte gården Rising søndre i Gjerpen i 1799.[38] Han var gift med Johanne Ibsen født Plesner, som var datter av Knud Plesner og Maria Kall, datter av kjøpmann i Skien Nicolai Kall. Johanne var enke etter skipperen og kjøpmannen Henrich Ibsen og søster til den velstående kjøpmann og skipsreder Nicolay Plesner og til Maria Plesner gift med eidsvollsmannen Didrich von Cappelen. Paus-slekten var da Henrik Ibsen vokste opp hans foreldres nærmeste slektninger.[6] «Det er med en viss stolthet at Henrik Ibsen i et brev til Brandes regner opp de Skiens-familier hans foreldre var nær beslektet med og som hørte til byens mest ansette. Han omtaler foruten Paus-slekten, familiene Plesner, v.d. Lippe, Cappelen og Blom, altså omtrent 'alle de patricier-familjer som dengang dominered stedet og omegnen'», skriver Oskar Mosfjeld.[39][40]

Ole Paus og Johanne Plesner var foreldre til bl.a. prokurator og fogd Henrik Johan Paus (f. 1799), byfogd i Skien, tidvis amtmann i Bratsberg og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus (f. 1800) og skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus (f. 1810). Ole Paus ble også stefar til ektefellens sønn fra første ekteskap, Knud Ibsen.[41] En stor etterslekt stammer fra brødrene Henrik Johan Paus og Christopher Blom Paus, mens Christian Cornelius Paus hadde en datter som døde uten etterkommere.

Pavelig kammerherre og greve Christopher Tostrup Paus. Øverst til venstre slektsvåpenet med rangkrone for greve.
Etterkommere etter Henrik Johan Paus[rediger | rediger kilde]

Henrik Johan Paus (1799–1893) vokste opp i Altenburggården hos sin onkel og tante og sammen med kusinen Marichen; han ble prokurator (dvs. advokat) og siden fogd i Østerdalen fogderi og Øvre Romerike fogderi, og eide i 25 år storgården Østerhaug i Elverum. Han var gift med Sophie Lintrup, datter av amtsfysikus Christian Lintrup og Johanne Margrethe Hoelfeldt. Han var bl.a. far til distriktslege i Rendalen og Gloppen Ole Paus (1830–1897), major og krigskommissær i Molde Johan Altenborg Paus (1833–1894), Louise Johanne Margrethe Hoelfeldt Paus (1835–1908), grosserer i Manchester Christopher Paus (1843–1919) og kaptein og jernbaneingeniør Tollef Lintrup Paus (f. 1843).

Herregården Trystorp, kjøpt 1914 av Christopher Tostrup Paus

Krigskommissær Johan Altenborg Paus var gift med tremenningen Agnes Tostrup (datter av trelasthandler og godseier Christopher Henrik Holfeldt Tostrup og Julie Schaft), og de var foreldre til godseier, kammerherre og kunstsamler Christopher Tostrup Paus (1862–1943), som var en av arvingene til morfarens trelastfirma Tostrup & Mathiesen. Christopher Tostrup Paus ble utnevnt til pavelig kammerherre av pave Benedikt XV i 1921 og ble gjenutnevnt i embedet av pavene Pius XI i 1922 og Pius XII i 1939. Han eide først herregården Narverød ved Tønsberg og kjøpte senere de svenske herregårdene Trystorp og Herresta, og den danske eiendommen Magleås. Christopher Tostrup Paus ble ved adelsbrev 25. mai 1923 utnevnt til greve (sml. italiensk adel) av pave Pius XI med navnet de Paus, og var i Sverige også medlem av Ointroducerad adels förening. I andre ekteskap var Johan Altenborg Paus gift med Cathinka Charlotte Christensen (1845–1925), datter av grosserer i Christiania Arne Christensen, og hadde ti barn, bl.a. major, bankmann og intendant i Oslo Militære Samfund Alf Paus (1888–1955). Alf Paus var far til forretningsmann i California Johan Henrik Paus (1929–2013).

Britisk konsul i Oslo Christopher Lintrup Paus

Christopher Paus (1843) var grosserer i Manchester, hovedsakelig innen eksport av bomull og ulltekstiler fra Storbritannia til det europeiske kontinentet. Han var gift med Ellen Sophie Lord og var far til grossererne Rudolph Henrik Paus (1874–1935), Charles Johan Paus (1876–1959) og Oscar Lionel Paus (1880–1917), som falt som britisk løytnant i første verdenskrig, til britisk konsul og handelsråd ved den britiske ambassade i Oslo Christopher Lintrup Paus (1881–1963), som var gift med Gunda Knudsen (datter av skipsreder Jørgen Christian Knudsen), samt til Ellen Sophie Paus, som var gift med Robert M. Platt og som var mor til den britiske diplomaten og statssekretæren i den palestinske mandatregjeringen Robert Paus Platt, som ble drept i bombingen av King David Hotel.

Tollef Lintrup Paus var gift med Hedevig Holmsen og var far til jernbaneingeniør Olaf Paus (f. 1878) og til direktør i Vegdirektoratet Hans Wangensten Paus (f. 1891). Olaf Paus var gift med Gudrun Kielland (f. 1886), datter av grosserer i Bergen Morten Henrik Kielland og Anne Margrethe Kahrs, og var far til ambassadør i Iran, Brasil og Mexico Thorleif Lintrup Paus (f. 1912) og direktør i Norsk Hydro Ulf Olafsøn Paus (f. 1923). Hans Wangensten Paus var gift med Gudrun Egeland og var far til sivilingeniør Kjeld (Fredrik Wangensten) Paus, Lidingö (1920–2006), som var sentral i svensk veibygging og direktør i flere entreprenørselskaper. Sistnevnte var far til den svenske geologen og næringslivslederen Ole Paus (f. 1952).

Louise Johanne Margrethe Hoelfeldt Paus (1835–1908) var gift med ordfører i Trondheim Christian Hulbert Hielm, med etterkommere med slektsnavn bl.a. Hielm, Høyer og Blom.

Etterkommere etter Christopher Blom Paus[rediger | rediger kilde]
Christopher Blom Paus (1810–1898), kjøpmann, skipsreder og bankdirektør i Skien

Christopher Blom Paus (1810–1898) var kjøpmann, skipsreder og bankdirektør i Skien. Han var gift med Else Marie Erasmine Jørgine «Mina» Ernst (f. 1817 i København), og var far til stålgrosserer, fabrikkeier og administrerende direktør i Den norske Creditbank Ole Paus (1846–1931), Caroline Amalie Paus (f. 1848), gift med konsul og skipsreder i Skien Christian Moltzau Winsnes, fabrikkeier Christian Edvard Paus (1851–1916), og til ingeniør og fabrikkeier Carl Ludvig Paus (1856–1953).

PausvillaenBygdøy, bygget for stålgrosserer Ole Paus i 1907

Grosserer Ole Paus f. 1846 var gift med Birgitte Halvordine Schou, en kusine av industrimagnaten Halvor Schou. De var foreldre til Martha Marie Paus (f. 1876), gift med adelshistorikeren Otto von Munthe af Morgenstierne, grosserer Christopher Blom Paus (1878–1959), generalkonsul i Wien, fabrikkeier, godseier mm. Thorleif Paus (1881–1976), Else Margrethe Paus (f. 1885), gift med direktør i Paus & Paus og fabrikkeier Nicolay Nissen Paus (fra Drammens-grenen av slekten), og Fanny Paus (1888–1971), gift med grosserer Trygve Andvord (1888–1958). Else og Nicolay Paus var foreldre til Lucie og Fanny Paus, gift henholdsvis Løvenskiold og Broch (jf. ovenfor).

Christopher Blom Paus (1878) var far til Else Birgitte Paus (1909–1986), gift med pavelig kammerherre, advokat Gunnar Garth-Grüner (1903–93), Danmark, og til direktør Per Christian Cornelius Paus (1910–1986), gift med slektningen Hedevig komtesse Wedel-Jarlsberg, datter av hoffsjef Peder Anker Wedel-Jarlsberg og Hermine f. Egeberg. Per og Hedevig Paus overtok bl.a. lystgården Esviken fra hennes foreldre, og var foreldre til Cornelia Paus (f. 1939), skipsreder og investor Christopher Paus (f. 1943) og oljeinvestor Peder Paus (f. 1945).[42] Christopher Paus er gift med skipsreder Cecilie Wilhelmsen, som har vært en av hovedeierne av rederiet Wilh. Wilhelmsen siden 1978 og som er datter av skipsreder Tom Wilhelmsen. Deres døtre er designeren Pontine Paus og Olympia Paus, medeiere i Wilh. Wilhelmsen.

Kvesarums slott i Skåne, eid av Thorleif Paus fra 1936
Visesangeren Ole Paus

Thorleif Paus var i flere år representant for Norsk Hydro i Østerrike-Ungarn og var norsk generalkonsul i Wien. Han var senere fabrikkeier i Norge, og flyttet i 1930-årene til Skåne, der han eide herregården og slottet Kvesarum fra 1936 og senere kjøpte godset Ejratal. Han arvet dessuten bl.a. Magleås fra slektningen Christopher Tostrup Paus. Han var gift første gang med Ella Stein, som tilhørte en jødisk borgerfamilie fra Wien, og andre gang med grevinne Ella Moltke f. Glückstadt, som var datter av grosserer Valdemar Glückstadt og som tilhørte et av Danmarks mest kjente jødiske forretningsdynastier. I første ekteskap var han far til Helvig Paus (f. 1909) og til generalmajor Ole Paus (f. 1910), som var gift første gang med Else Corneliussen (datter av industrilederen Ragnar Corneliussen og Monna Morgenstierne Roll, Oslo) og andre gang med Susanne Petri (datter av dr. Max Petri og Bodil Helweg, København). Generalmajor Ole Paus var i første ekteskap far til siviløkonomen Hans Peter Cornelius Paus (f. 1945) og visesangeren Ole Paus (f. 1947), og i andre ekteskap til kaptein og adjutant for Forsvarssjefen, senere direktør i Accenture Thorleif Fredrik Mikael Paus (f. 1957). Visesangeren Ole Paus var i ekteskapet med sangerinnen Anne-Karine Strøm far til komponisten Marcus Paus (f. 1979), og er gift tredje gang med professor i medisinsk genetikk Benedicte Paus.

Ingeniør og fabrikkeier Carl Ludvig Paus (1856–1953) var gift med Elise Schaft Gjør (f. 1868), datter av legen Herman Gjør og Valborg Tostrup, en datter av trelasthandler Christopher Tostrup. Carl Ludvig Paus startet bl.a. Den Norske Hesteskosømfabrik i Christiania sammen med sine brødre Ole og Christian i 1881. Fra svigerfaren overtok han i 1907 løkken Fredensborg på Bygdøy. Carl Ludvig Paus var far til bl.a. godseier Herman Christopher Paus (1897–1983), Herresta, fabrikkeier Eyvind Paus (f. 1900) og godseier Karl Paus (f. 1902), Närsjö gård.

Grenene fra Herresta og Närsjö[rediger | rediger kilde]
Herregården Herresta, opprinnelig kjøpt av Christopher Tostrup Paus i 1923 og solgt til slektningen Herman Paus i 1938. Herman Paus var gift med grevinne Tatiana Tolstoy, barnebarn av Leo Tolstoj. Etterkommerne eier fortsatt godset.

To svenske familiegrener stammer fra brødrene Herman (1897) og Karl Paus (1902), som begge hadde agronomutdannelse og ble godseiere i Södermanland.

Herman Paus var gift med grevinne Tatiana («Tanja») Tolstoy (f. 1914 på Jasnaja Poljana, d. 2007), som var datter av den russiskfødte forfatteren og billedhuggeren grev Leo Tolstoj d.y. og hans svenske ektefelle Dora Westerlund, og barnebarn av forfatteren Leo Tolstoj. Herman Paus kjøpte Herresta, et av de største godsene i Södermanlands län, fra slektningen Christopher Tostrup Paus (jf. ovenfor) i 1938. Godset ble kjøpt av Christopher Tostrup Paus i 1923, og ble bestyrt av Herman Paus i en årrekke før han overtok, ettersom Christopher Tostrup Paus bodde mye i Roma.

Herman Paus og Tatiana f. Tolstoy var foreldre til godseier Christopher Paus (f. 1941), Herresta, godseier Greger Paus (f. 1943), Näsbyholm, Tatiana Paus (f. 1945), gift med direktør Magnus Uvnäs, og entreprenør Peder Paus. Alle disse har etterkommere. Christopher Paus er far til blant andre godseier Fredric Paus, Herresta.[43]

I Christopher Tostrup Paus' tid kom en større samling portretter av slektsmedlemmer til gården, bl.a. et portrett av ham selv, Nils Gudes portrett av Johan Altenborg Paus, portretter fra 1685 av dikterpresten Hans Paus (1656–1715) og ektefellen Susanne Paus (1670–1747),[44] og en silhuett med medlemmer av familiene Altenburg og Paus (bl.a. Henrik Johan Paus og kusinen Marichen Altenburg) fra tiden like etter Napoleonskrigene, som er den eneste avbildningen som eksisterer av noen av Henrik Ibsens foreldre.

Greger Paus' herregård Näsbyholm ligger drøyt 20 kilometer fra Herresta.

Karl Paus (f. 1902) kjøpte i 1928 herregården Närsjö gård i Södermanland. Han var gift med Helga Omsted (f. 1901) og var far til godseier Karl Otto Christopher Paus (f. 1931) og Helvig Paus (f. 1935).

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Slektstreet viser bare et lite utvalg personer i systematisk form, med vekt på personer som er omtalt i Wikipedia.

Slektstre (utvalgte personer)
Treliste

Om navnet[rediger | rediger kilde]

De første som det er kjent brukte navnet Paus var sønnene til begge de to prestebrødrene Hans (f. 1587) og Peder Paus (f. 1590).[45] Hans' sønn, senere sogneprest til Jevnaker Anders Paus (f. 1622), brukte imidlertid navnet om faren (i dennes levetid), i en orasjon trykt av universitetsboktrykkeren Ulrich Balck ved Universitetet i Franeker i 1644 som er dedisert til faren og fire andre personer (Jens Bjelke, Daniel Ottesen Bildt, Sten Willumsen Rosenvinge og Oluf Boesen), i den latinske formen Johannes Paulinus Pausius.[45] Et eksemplar av skriftet finnes i Det Kongelige Bibliotek.[22] Finne-Grønn mener på grunnlag av dette at navnet ikke er avledet av patronymet basert på prestebrødrenes far, og konkluderer med at «navnet Paus er således prestebrødrenes slektsnavn». Finne-Grønn presiserer at «på 1500-tallet og fremdeles ut i 1600-tallet var det ikke skikk at norske slektsnavn blev brukt til dagligdags».[45] I tråd med tidens skikk ble prestebrødrene Hans og Peder i samtidige kilder, som Københavns Universitets protokoller, kalt Johannes og Petrus Paulli[nus] Asloensis Nor[vegicus], altså med patronymet og hjemstavnsnavnet Oslo. Også i noen år etter 1644 ses slektsmedlemmer å ha skrevet seg med bl.a. patronym og fødested i stedet for slektsnavnet i tråd med den eldre skikken. Sogneprest Povel Hanssøn Paus kaller seg imidlertid Povel Hanssøn Paus (fornavnet skrives vekselvis Poffuell, Povell og Poul) ved bl.a. hyllingen av prins Christian i 1656 og stendermøtet i 1657.[20][21]

Opprinnelsen til navnet Paus er ikke helt sikker. Finne-Grønn antok at slektens navn har sammenheng med personer som hadde navnet Paus i Oslo på 13- og 1400-tallet, og gården Pausen i Oslo (nevnt 1324–1482) som sannsynligvis var navngitt etter dem.[46] Middelalderhistorikerne P.A. Munch, Alexander Bugge og Edvard Bull forklarte dette navnet som avledet av det middelnedertyske paus (med ulike skrivemåter), f.eks. som tilnavn på prest eller som økenavn;[15][11][9] denne tittelen kunne i middelalderen brukes ikke bare om paven men også om andre høye geistlige. Også navneforskeren Ivar Utne har støttet denne teorien.[47] Den primære skrivemåten i omtalen av personene med dette tilnavnet i Osloområdet på 13–1400-tallet var Paus, noe som også ses av skrivemåten for bygården Pausen (Pausinn) og for Pausekroken i Oslo; i omtalen av hvertfall en person med jordegods i Nes veksler Biskop Eysteins jordebok imidlertid mellom Paus, Paue og Pafue, noe som også virker å styrke teorien om at opphavet er det middelnedertyske ordet.[13] På middelnedertysk ble ordet skrevet pauspauespauwes eller lignende; ordet er i middelnedertysk overtatt fra gammelfransk papes, selv fra middelalderlatin pāpa (betegnelse på biskop eller pave), fra gammelgresk πάπας (pápas, biskop), variant av πάππας (páppas, far), opprinnelig lydord fra barnespråk.

Halvdan Koht mente at «ætta kunne godt vera ekte norsk trass i det framandforma namnet» og foreslo at navnet kunne være et patronymikon av fornavnet Paul (Povl, Povel), men dette forslaget ble kun fremsatt i en bisetning i en litteraturhistorisk tekst uten nærmere resonnement.[48] Hvis navnet er et patronymikon vil det være måtte avledet av faren til de to prestebrødre Hans og Peder f. 1587/1590 eller en tidligere person. På den annen side kan det at den ene av disse prestebrødre i 1644 omtales som Johannes Paulinus Pausius, dvs. både med det egentlige patronymet avledet av Povel (Paulinus) og navnet Pausius, svekke denne hypotesen, og Finne-Grønn avviser derfor denne muligheten. Hvis man tar utgangspunkt i Finne-Grønns konklusjon om at navnet ikke kan være avledet av prestebrødrenes far fremstår patronymteorien som lite sannsynlig, da navngiveren i så fall mest sannsynlig må ha vært en person som levde på 1400-tallet.

Utenfor Norge eller Skandinavia har flere slektsmedlemmer – bl.a. pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus og daværende norsk generalkonsul i Wien Thorleif Paus – tildels skrevet navnet med det franske predikatet de eller det tyske predikatet von, avhengig av språklig kontekst, fra slutten av 1800-tallet til rundt midten av 1900-tallet.

Hedvig Ibsen var oppkalt etter mormoren Hedevig Paus. Maleriet ble gitt i gave av godseier Herman Paus til Ibsensamlingen 1930/31.

Mange fornavn i slekten har vært i kontinuerlig bruk i lang tid. Navneparet Cornelius/Cornelia kom inn i slekten fra slekten Trinepol i Skien i 1653 og har siden vært mye brukt til våre dager som oppkalling etter trelasthandler Cornelius Jansen Trinepol (1611–1678); også Marichen Altenburg var oppkalt med fornavnet Cornelia fra moren Hedevig Paus' familie. Navnene Helvig og Hed(e)vig er oppkalt i familien siden Helvig Paus (1633–1693), gift 2. gang med François Cudrioux. Man finner senere bl.a. Hedevig Coldevin Corneliusdatter Paus (f. 1711) og Hedevig Christine Paus (f. 1763). Både Helvig og Hed(e)vig er brukt til våre dager. Henrik Ibsens søster Hedvig Ibsen og hovedpersonen i dramaet Vildanden ble oppkalt med dette navnet fra Ibsen-barnas mormor. Navnet Nicolai (og i noen grad den feminine varianten Nicoline) kom inn gjennom inngifte fra slekten Nissen og har vært svært mye brukt i Drammens-grenen, ofte med Nissen som mellomnavn, fra midten av 1700-tallet til våre dager. En lang rekke slektsmedlemmer frem til våre dager har blitt oppkalt etter skogeier Christopher Blom (1651–1735). Navnet (Anna) Henriette er mye brukt i Drammens-grenen som oppkalling etter Anna Henriette Gossler (1771–1836), datter av Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Navnet Povel som ble brukt i slekten på 1500- og 1600-tallet er fortsatt brukt i våre dager. I tillegg har en rekke etterkommere etter skipsfører Ole Paus i Skien fått navnet Ole Paus, bl.a. distriktslege Ole Paus (f. 1830), grosserer Ole Paus (f. 1846), generalmajor Ole Paus (f. 1910) og visesangeren Ole Paus (f. 1947). Henrik Ibsens bror Ole Paus Ibsen var også oppkalt etter Ole Paus.

Segl og våpen[rediger | rediger kilde]

Slektsmedlemmer har gjennom historien ført flere seglmerker og våpen.

Sogneprest i Hjartdal Povel Pedersson Paus (1625–1682) var blant de 87 norske geistlige som undertegnet Enevoldsarveregjeringsakten – Danmark-Norges nye forfatning – i 1661, og hans segl på Enevoldsarveregjeringsakten viser et ovalt midtfelt med en speilvendt (dvs. vendt mot sinister), stående trane med kule i løftet klo, en «vaktsom trane». Han har i seglet det latiniserte navnet Paulus Petri Windius, dvs. med patronymet og en latinisering av fødestedet Vinje.[49] Det samme seglet gjenfinnes også i manntallet fra 1664–1666.[50] Motivet er et velkjent heraldisk symbol på årvåkenhet. Plinius den eldre skrev ned sagnet om at traner som stod sovende i vannet ville utpeke en til å stå vakt, og tranen ville ha en sten i en løftet klo. Dersom denne vaktposten sovnet, ville stenen falle i vannet og vekke de andre tranene.

To våpen ført av slektsmedlemmer er tatt med av Hans Krag i det første bindet av Norsk heraldisk mønstring 1699–1730. Det ene våpenet, en villmann med klubbe, ble ført av Povels sønn, sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723). Det andre våpenet, en due med en olivenkvist i nebbet sittende på en kveilet slange, ble ført av Cornelius' nevø og etterfølger som sorenskriver Peder Paus (1691–1759).[51] Due med olivenkvist har siden tidlig kristendom vært et kristent symbol på fred.

Det slektsvåpenet som familiemedlemmer har brukt i moderne tid, blasonert av Hallvard Trætteberg som «rød bunn, sølv oksehode med hals øverst til høire gullstjerne»,[52] ble tatt i bruk sent på 1800-tallet etter initiativ fra godseier Christopher Tostrup Paus (1862–1943) (tipp-tipp-tipp-oldebarn av Cornelius Paus nevnt over). Motivet er en tolkning av det første av to segl fra hhv. 1330 og 1344 for lagmannen Nikolas Sigurdsson Paus (normalisert skrivemåte) i Oslo, mens tinkturene er nyvalgte. Skjoldtegninger basert på lagmannens to segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813). Der er det et skjold med et oksehode og et skjold med et griffhode.[14] Finne-Grønn antok at den nåtidige slektens navn hadde en form for forbindelse med lagmannen og hans slekt, og bygården Pausen som antagelig var navngitt etter dem, men dette er ikke konkret påvist og bygger mer på generelle sannsynlighetsbetraktninger (jf. ovenfor).[3] Det er nokså vanlig i heraldikken å ta våpen på grunnlag av navnelikhet (samme eller lignende navn), med og uten antatt slektskap, noen ganger med variasjoner i tinkturer eller motivet. Våpenet som brukt av den moderne slekten ble senere nytegnet i moderne stil av Hallvard Trætteberg i boken Norske By- og Adelsvåben (1933).[52] Oksehodevåpenet ble også fastsatt ved det pavelige adelsbrevet (jf. ovenfor). I Sveriges Ointroducerade Adels Kalender (1924 og senere utgaver) av Tage von Gerber er våpenet blasonert på denne måten:[2]

I rödt fält ett silfverne oxhofvud, växande ur vänstra sköldranden, samt i öfre högra hörnet en gyllene sexuddig stjärna; två hjälmer, på den högra två buffelhorn, växelvis delade i silfver och rödt, på den vänstra en vinge i silfver och svart; hjälmtäcken till höger i silfver och rödt, till vänster i silfver och svart.

Våpenet er også gjengitt som bare skjold med rangkrone for greve med fem blader, eksempelvis på maleri. Videre er våpenet gjengitt i frimurerstil, som våpen for Nikolai Nissen Paus og hans sønner, stormester i Frimurerordenen Bernhard Paus og Vilhelm Paus. Bernhard Paus' våpen har kronede løver som skjoldholdere, ordenskjede og andre insignier som stormester, og er plassert over et logeskjold med hermelin, i likhet med andre våpen for stormestre i ordenen. Våpenet henger i Den Norske Frimurerordens Stamhus i Oslo. Våpenet er også gjengitt i et portrett av Bernhard Paus av Agnes Hiorth som henger i Armigeralsalen i stamhuset. Bernhard Paus' riddernavn var «Eques (a) Juvenci et Stellae» (ridder av oksen og stjernen, etter familievåpenet).

Våpenet med oksehodet er gjengitt i forordet i Hans Cappelens bok Norske slektsvåpen (først utgitt i Oslo 1969) og omtalt med at figuren i de to seglene fra middelalderen også kan tolkes som å være et fuglehode, og at slektens medlemmer på 1600-tallet førte andre våpen.[53]

I Heraldisk nøkkel av Herman Leopoldus Løvenskiold er Paus ført opp med følgende figurer:[55]

  • 6 kuler i 3.3 under bjelke (s. 32, jf. s. 101)
  • 1 due med 1 olivenkvist i nebbet på 1 slange (s. 54, jf. s. 142)
  • 1 mann med stav (s. 115)
  • 1 oksehode fulgt av 1 6-oddet stjerne (s. 119, jf. s. 159)

Som hjelmtegn oppgir Løvenskiold

  • hjelm uten hjelmtegn (s. 183)
  • 1 due med 1 kvist i nebbet (s. 191)
  • 2 oksehorn (s. 208)
  • 1 5-bladet heraldisk rose (s. 210)
  • 2 krysslagte palmegrener stukket gjennom kronen, over dem 1 krone (s. 229, jf. s. 253)

Andre med navnet[rediger | rediger kilde]

Slekt fra Bergen

Det er uklart om en i dag utdød slekt med navnet Paus som stammer fra rådmann og borgermester i Bergen Christen Hansen Paus (død 1663) har noen forbindelse til prestebrødrene og deres etterslekt. Finne-Grønn anførte i Norsk Personalhistorisk Tidsskrift i 1910 at Christen var sønn av Hans Povelsson Paus (1587–1648) omtalt over,[24] men gikk i en artikkel i Norsk slektshistorisk tidsskrift i 1944 tilbake på dette.[56] Det er ikke belagt om Hans Povelsson Paus hadde en sønn kalt Christen, men han hadde to sønner med ukjent navn og plass i søskenflokken.[3] Christen var gift med Elisabeth Munthe, datter av biskop Ludvig Munthe. De var foreldre til sogneprest i Vardø og prost over Finnmark Ludvig Paus (1652–1707), som var far til sogneprest i Vadsø Ludvig Christian Paus (1674–1745), som skrev om samisk mytologi, som igjen var far til juristen, rettshistorikeren og sorenskriver i Øst- og Vest-Finnmark Hans Paus (1710–1770), som bl.a. utgav Samling af gamle Norske Love 1751–52. I 1755 ble Hans Paus' tjenestejente Serina en av de siste som ble brent på bål i Norge (i Måsøy), som straff for å ha drevet hor og født et barn i dølgsmål (jf. Alta kirkebok 1755). Denne familien var også i nær slekt med Ludvig Holberg, i det Ludvig Paus f. 1652 var fetter til Holbergs mor Karen Lem. En av Ludvig Paus' sønner fikk mellomnavnet Holberg.

En slekt fra Gjerpen

I Gjerpen kjenner man siden begynnelsen av 1700-tallet også en familie som stammer fra klokkeren Søren Christiansen Paus (1677–1734) fra Gjerpen. Han var far til sogneprest i Sauherad Christian Sørensen Paus (1710–1782). Denne var far til skipsfører og kjøpmann i Skien Søren Paus (1745–1797), som var gift med Kristine Bøyeson (Ording). De var foreldre til proprietær og stortingsrepresentant Christian Paus (1785–1869), Kjølnes, og hans to søstre Anne Zacharine Løvenskiold (1786–1866) og Maren Fransisca Løvenskiold (1793–1854), som var gift med hhv. Niels og Fritz Løvenskiold, brødre av stattholder Severin Løvenskiold. Maren er kjent for dagboken Fra en forsvunden tid, fra Borgestad gård på napoleonstiden. Blant Marens etterkommere er heraldikeren Herman Leopoldus Løvenskiold. Christian Paus var far til skipsreder, lege og proprietær Severin Johan Jacob Paus (1824–1906), som bodde i Brevik og også eide Kjølnes. Han var igjen far til distriktslege Christian Nikolai Paus (1864–1924), som var farfar til maleren Arne Paus. Denne familien har en rekke etterkommere.

Det er ikke dokumentert at denne familien stammer fra prestebrødrene Hans og Peder. En sannsynlig mulighet er at denne familien kan ha fått navnet gjennom oppkalling fra den mer kjente slekten. Det har ikke lykkes å finne klokkerens foreldre; hans sønn fikk ved dåpen en rekke prominente faddere. Klokkeren Søren Paus var gift med Margrethe Olsdatter Bestilt. En av Margrethes søstre hadde en sønn som ble oppkalt etter mosterens ektemann, Søren Paus(t) Christensen Bestilt. Han tok senere navnet Paust som slektsnavn, og ble stamfar for slekten Paust i Skien og trolig også Sandefjord.

En Skiens-slekt som tok navnet på 1800-tallet

I 1913–1914 anla ingeniør Carl Ludvig Paus (jf. ovenfor) og syv andre medlemmer av slekten Paus sak mot bokholderen Johan Karenius Paus (f. 1874 i Skien), og krevde at han ble fradømt retten til å bruke navnet, som de mente var beskyttet og bare rettmessig kunne brukes av etterkommerne av de to prestebrødre Hans og Peder Povelsson Paus. De tapte imidlertid søksmålet i dom i Christiania byrett 14. februar 1914. Retten fant at navnet var beskyttet da det primært var knyttet til prestebrødrenes slekt, men den saksøkte bokholderen ble frifunnet da hans familie hadde brukt navnet i noen generasjoner.[57][58] Oldefaren Hans Jørgensen bodde i 1812 på en plass med navnet «Paust»[59] og slektsmedlemmer begynte utover på 1800-tallet å kalle seg Paust og senere Paus. Navnet kan ha oppstått gjennom oppkalling etter en av de to slektene Paus i distriktet eller eventuelt etter slekten Paust (Bestilt) (jf. ovenfor) som selv hadde fått navnet gjennom oppkalling. Det er dermed tenkbart at navnet på en indirekte måte kan være oppkalling etter prestebrødrenes slekt.

Paus-Knudsen

En slekt med navnet Paus-Knudsen stammer fra skipperborger i Porsgrunn Carl Christian Knudsen (1819–1887) og Hanna Sofie Paus (f. 1827). Deres barn tok navnet Paus-Knudsen. Hanna Sofie Paus var datter av Hans Christian Paus, som var sønn av Christian Bülow Paus og sønnesønn av sorenskriver Hans Paus (d. 1774) og Andrea Jaspara Nissen nevnt over. Til denne familien hører kunsthandler Gunnar Paus-Knudsen (f. 1890).

I litteratur[rediger | rediger kilde]

Flere litterære figurer har fått navnet; mest kjent er nok Stein Oskar Magell Paus Andersen i Stompa-bøkene. I romanen Trollringen av Sigurd Hoel, med handling fra en liten østlandsbygd på begynnelsen av 1800-tallet, har kapellanen «Henrik Paus» en viktig rolle.

Henrik Ibsen oppkalte flere litterære figurer etter slektninger, eller brukte dem som forbilder for litterære figurer. Eksempler er figuren «Hedvig» i Vildanden, et navn Ibsen hentet fra sin søster Hedvig Ibsen og deres mormor Hedevig Paus. Episoder i Vildanden og Peer Gynt var basert på hendelser i Altenburggården og Rising tidlig på 1800-tallet,[60] og mer generelt skrev Ibsen at han hadde brukt sin egen familie og barndomserindringer «som en slags modell» for personskildringene i Peer Gynt. I et tidlig utkast til Hedda Gabler brukte Ibsen navnet «Mariane Rising», åpenbart etter sin tante Mariane Paus fra Rising, men i den endelige versjonen heter hun «Juliane Tesman». Karakterskildringen er likevel basert på tanten.[61] Onkelen Christian Cornelius Paus, som var bl.a. byfogd og politimester i Skien, er muligens en delvis inspirasjon for byfogd og politimester Peter Stockmann i En folkefiende; de var også begge etterkommere etter den virkelige Stockmann-familien.[62]

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • «Naar Paus'ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det» (Knud Ibsen)[63]
  • «Vi hører til en taus slekt» (sagt av Hedvig Ibsen til Claudia Blom med henvisning til mormoren Hedevig Paus' familie)[64]
  • «Ole står i en eller annen stavkirke og informeres om sine forfedre, de stolte Paus'ene, som ganske sikkert engang gikk omkring i de indre telemarksbygder med øks og plirte fiendtlig til alle kanter, på jakt etter noen de kunne slå ihjel» (Ketil Bjørnstad)[65]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Paus». Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 4. utgave (2005–2007). Oslo: Kunnskapsforlaget.
  2. ^ a b c Tage von Gerber (1924). «de Paus», i: Sveriges ointroducerade adels kalender 1925, s. 94, Malmö: Sveriges Ointroducerade Adels Förening
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r S. H. Finne-Grønn (1943). Slekten Paus : dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer.
  4. ^ a b Jon Nygaard (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien (s. 68 og s. 74). Senter for Ibsen-studier. ISBN 9788291540122
  5. ^ «Ny kunnskap om Ibsen», Museumsnytt, 6. februar 2017
  6. ^ a b Arvid Høgvoll og Ruth Bærland (1996). Henrik Ibsen: herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer : brokker av en slektshistorie. Nome Antikvariat.
  7. ^ Jon Lauritz Qvisling (1893). Familierne Paus og Post i Telemarken : nogle Optegnelser. Skien
  8. ^ Einar Østvedt (1969). «Henrik Ibsen og slekten Paus». Ibsen-Årbok 1968/69, 38–43
  9. ^ a b c d e Edvard Bull, Kristianias historie, bd. I (Oslos historie), s. 135, 180 og 245, Cappelen, 1922
  10. ^ P.A. Munch, Det norske Folks Historie, VI, s. 143
  11. ^ a b c d Alexander Bugge: «Oslo i de første to–tre hundre aarene», St. Hallvard, vol. I, s. 7–23 (her s. 15)
  12. ^ Diplomatarium Norvegicum, bd. 1 nr. 303
  13. ^ a b Biskop Eysteins jordebok, s. 240, 473 og 474
  14. ^ a b Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813), plansje II B, tab XII, nr. 17, utgitt av Det Kgl. Danske genealogiske og heraldiske Selskab
  15. ^ a b c P.A. Munch, Det norske Folks Historie, Anden Hovedafdeling, Del 1, s. 256, 1862
  16. ^ Cornelius S. Schilbred: «To nye slektsbøker: Slekten fra Grinder og Slekten Paus», Aftenposten, aften, 22. september 1943 s. 2
  17. ^ Gave- og stadfestingsbrev fra kong Håkon Magnusson til Mariakirken i Oslo
  18. ^ Sverre Bagge: «Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo», Oslo bispedømme 900 år, Universitetsforlaget, Oslo 1975, s. 143-61.
  19. ^ Sverre Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, Universitetsforlaget, 1976, ISBN 9788200014584, s. 175
  20. ^ a b Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548–1661. Bd. 2, hefte 2, s. 457, Kjeldeskriftfondet, 1969
  21. ^ a b Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548–1661. Bd. 3, hefte 1, s. 20. Kjeldeskriftfondet, 1974
  22. ^ a b Anders Hansson Paus (1644). Gymnasma akadēmikon peri tōn tēs apodēmias apotropōn, en tō tēs akadēmias phrision ierō demosios eiremēnon. Franekeræ: excudebat Uldericus Balck, 10 s.
  23. ^ a b Hans Jacob Wille (1786). Utrykte Optegnelser om Thelemarken. Redigert av Ludvig Daae. Trykt i Kristiania av A.W. Brøgger, 1881.
  24. ^ a b S. H. Finne-Grønn (1910). «Ætten Paus' stamfædre ved aar 1600», i Norsk Personalhistorisk Tidsskrift, bd. I, s. 68–80
  25. ^ Magnus Brostrup Landstad, Gamle Sagn om Hjartdølerne, 1880, s. 37–54
  26. ^ S. H. Finne-Grønn (1910). «Jørgen v. Ansbach, Engel Jensen og slegten Klouman». Norsk Personalhistorisk Tidsskrift vol. 1 s. 357
  27. ^ S. H. Finne-Grønn (1947). «Nogen oplysninger om presteslekten Morland». Norsk slektshistorisk tidsskrift vol. 11 s. 124-132
  28. ^ Arne Johan Gjermundsen (1980). «Ei ordsamling frå 1700-åra». I Årbok for Telemark 1980
  29. ^ Aanund Olsnes (1987). Kultursoga frå dei eldste tider til kring 1820 (s. 675–676). Kviteseid bygdesoge vol. 3
  30. ^ a b Hans Eyvind Næss (1991), «Fra tingskriver til dommer», i Hans Eyvind Næss (red.), For rett og rettferdighet i 400 år. Sorenskriverne i Norge 1591–1991, s. 40, Oslo: Justis- og politidepartementet
  31. ^ Søren May og Ludvig Stoud: To Holbæk-Præster i 1600'erne, 1926
  32. ^ Jf. Personalhistorisk Tidsskrift vol. 8 (1887) s. 278
  33. ^ Chr[istopher] B[lom] Paus, «Gravtale over sorenskriver Hans Paus' hustru Andrea Jespara Nissen av sogneprest i Kviteseid Johannes Brochmann 1772», Norsk slektshistorisk tidsskrift 12 (1950): 273–276
  34. ^ Frank Kolberg: «Christence Groll og hennes slekt». Genealogen nr. 1/2007: 18–19
  35. ^ «Lensmann Paus ille lika», Kviteseid bygdesoge
  36. ^ a b Rolf B. Wegner (d.e.), Familien Wegner, Oslo, 1967
  37. ^ Andreas Blom og Jon Lauritz Qvisling. «Familien Paus i Telemarken». I Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid, 1904, s. 31–64
  38. ^ Jørgen Haave (2017), «Familien på lystgården Rising», Familien Ibsen (s. 29–33), Museumsforlaget/Telemark Museum
  39. ^ Oskar Mosfjeld, Henrik Ibsen og Skien: En biografisk og litteratur-psykologisk studie, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1949, s. 16
  40. ^ Henrik Ibsen (14. september 1882). Brev til Georg Brandes
  41. ^ Andreas Blom og Jon Lauritz Qvisling. «Familien Paus i Skien». I Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid, 1904, s. 65–77
  42. ^ Peder Anker Wedel-Jarlsberg, Lensgreve Herman Wedel Jarlsberg's etterslekt, Cammermeyer, 1950
  43. ^ Nikolai Puzin, The Lev Tolstoy House-Museum In Yasnaya Polyana, 1998 (med oversikt over Leo Tolstojs etterkommere)
  44. ^ Henrik Gravenor (1928). Norsk malerkunst: under renessanse og barokk 1550–1700. Oslo: Steen. S. 206–207.
  45. ^ a b c Finne-Grønn 1943 s. 7–8 og s. 15
  46. ^ Finne-Grønn 1943 s. 7
  47. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2007-09-14. Besøkt 23. mars 2013. 
  48. ^ Halvdan Koht (1964). Nye innhogg og utsyn (s. 72). Oslo: Aschehoug
  49. ^ Allan Tønnesen (red.), Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, s. 372, ISBN 9788776746612
  50. ^ Sogneprestenes manntall (1664–1666), bind 12, s. 57
  51. ^ Hans Krag (1955). Norsk heraldisk mønstring 1699–1730, bd. I.
  52. ^ a b Hallvard Trætteberg (1933). Norske By- og Adelsvåben (s. 27). Oslo: Kaffe Hag.
  53. ^ Hans A.K.T. Cappelen (1969). Norske slektsvåpen. Oslo: Den norske våpenring
  54. ^ Jan Henrik Olstad (1995), Mer lys : noen trekk fra frimureriets start, vekst og utbredelse i det indre østlandsområde, s. 135
  55. ^ Herman L. Løvenskiold, Heraldisk nøkkel, Universitetsforlaget, 1978, ISBN 82-00-01697-8
  56. ^ S. H. Finne-Grønn, «Litt om slekten Paus' herkomst», Norsk slektshistorisk tidsskrift 9 (1943): 40–43
  57. ^ Domme og kjendelser ved Kristiania byret i borgerlige retstrætter : Femte samling 1911–1915, Kristiania, Dybwad, 1916, s. 349
  58. ^ «Slegtsnavnet Paus», Aftenposten, 26. februar 1914, s. 4
  59. ^ http://digitalarkivet.arkivverket.no/nn-no/kb/vi/person/pv00000001741280
  60. ^ Mosfjeld 1949 nevner flere eksempler
  61. ^ Mosfjeld 1949 s. 236
  62. ^ Mosfjeld p. 277
  63. ^ J. A. Schneider (1924). «Henrik Ibsens slegt». I Fra det gamle Skien, vol. 3. Skien: Erik St. Nilssens Forlag
  64. ^ Mosfjeld 1949 s. 17
  65. ^ Ole Paus og Ketil Bjørnstad, Reisen til Gallia, eller Det er typisk norsk å være god, 1998, Stenersen, ISBN 82-7201-244-8, s. 403