Ole Paus (1910–2003)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ole Paus
Ole Otto Paus
Født 26. juni 1910
Wien
Død 6. april 2003
Oslo
Gravlagt Vestre gravlund
Far Thorleif Paus
Barn Ole Paus
Utdannelse Krigsskolen
Den militære høyskole
Senior Officers' School
NATO Defense College
Yrke Offiser og diplomat
Nasjonalitet Norsk
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs Orden
Kommandør av Sverdordenen
Våpenart Hæren
Rang Generalmajor

Ole Otto Paus (født 26. juni 1910 i Wien, Østerrike, død 6. april 2003 i Oslo) var en norsk generalmajor.[1][2] Han tjenestegjorde under andre verdenskrig ved Forsvarets overkommando i London som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning, og var med på å bygge opp Etterretningstjenesten. Han var på 1950-tallet militærattaché i Stockholm og Helsingfors. Fra 1964 til 1971 var han sjef for Distriktskommando Trøndelag og fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder (Land Deputy) og Norges representant i ledelsen for NATOs nordkommando, Allied Forces Northern Europe, som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge, Nord-Tyskland og tilgrensende sjøområder i en krigssituasjon. Han var sønn av generalkonsul i Wien og godseier Thorleif Paus, og vokste opp i Wien. Han var far til visesangeren Ole Paus.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av norske Thorleif Paus og østerrikske Ella Stein, og tilhørte «Skiensgrenen» av slekten Paus. Faren hadde flyttet til Wien i 1902, der han var konsulatsekretær og handelsattaché ved det svensk-norske og deretter norske generalkonsulatet, og senere norsk visekonsul, konsul og generalkonsul i Wien, og dessuten i årene 1906–1922 drev egen agenturforretning som representant for Norsk Hydro og annen norsk storindustri i Østerrike-Ungarn. Faren var senere fabrikkeier i Norge og godseier i Skåne. Moren tilhørte en borgerlig familie fra Wien. I 1880-årene meldte familien Stein seg ut av det jødiske trossamfunnet i Wien. Familienavnet ble vanligvis og offisielt skrevet de Paus da han var barn i Østerrike-Ungarn, men tidvis også oversatt til tysk som von Paus.[3]

Ole Paus vokste opp i Wien med tysk som morsmål, og tok østerriksk Matura ved den kjente privatskolen Theresianum i 1929. Han flyttet til Norge som 19-åring, uten å kunne norsk. Foreldrene ble skilt og faren gift andre gang i 1935[4] med grevinne Ella Moltke (f. 1899 i København), som var datter av grosserer Valdemar Glückstadt og som tilhørte Danmarks ledende jødiske forretningsdynasti, og som var enke etter grev Erik Moltke (af Nør). Faren flyttet tilbake til Norge i 1918, før han flyttet til sitt gods i Skåne, Kvesarums slott, på 1930-tallet. Ole Paus hadde en søster, Helvig Paus (f. 1909 i Wien), og en stebror, grev Erik Moltke (f. 1922). Faren var en av arvingene etter pavelig kammerherre og greve Christopher Tostrup Paus, og arvet bl.a. Magleås i Danmark. Ole Paus var oppkalt etter sin farfar, stålgrosserer og verkseier Ole Paus, som var fetter til Henrik Ibsen.

Militær karrière[rediger | rediger kilde]

Paus ble utdannet offiser ved Krigsskolen i Norge i 1932, og gikk senere ut fra Den militære høyskole i 1938, Senior Officers' School i Storbritannia i 1947 og gjennomførte seniorkurset ved NATO Defense College i Paris i 1963.[5]

Fra 1932 til 1940 tjenestegjorde han bl.a. ved 1. divisjons skole og som aspirant i Generalstaben fra 1938. Under kampene i 1940 var han knyttet til Generalstaben og flyktet til Nord-Norge sammen med general Otto Ruge. Tre år senere ble han arrestert i Rjukan, men greide å bløffe seg fri på grunn av sine flytende tyskkunnskaper, tok seg over til Sverige og var knyttet til Hærens overkommando og deretter Forsvarets overkommando i London resten av krigen. Han var fra 1943 kaptein og var med å bygge opp den militære etterretningstjenesten, da kalt Forsvarets overkommando avdeling II, der han ble sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning.

Etter andre verdenskrig var han stabssjef for Brigade 501 i Tysklandsbrigaden (1949), militærattaché i Stockholm fra 1953 og Helsingfors fra 1954, sjef for Forsyningsstaben i Forsvarsstaben fra 1961 og sjef for Distriktskommando Trøndelag fra 1964 til 1971. Fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder i Allied Forces Northern Europe, dvs. representerte Norge i den øverste ledelsen ved NATOs nordkommando som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge og Nord-Tyskland i en krigssituasjon.

Han var medlem av Transportberedskapsrådet og varamedlem av Sivilforsvarsrådet.

I 1973 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid med restaureringen av Erkebispegården i Trondheim, og han mottok flere andre utmerkelser.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Kommandantboligen på Singsaker, der Paus bodde 1964–1971

Ole Paus ble 17. mars 1944 gift i London med Else Corneliussen (1916–1951), datter av soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen og Monna Morgenstierne Roll. Else Corneliussen hadde studert språk i Belgia og tok eksamen ved Barnevernsakademiet i 1939; hun bodde i London fra 1939 og jobbet under krigen bl.a. som sekretær for den norske militærattachéen i Canada og i Luftfartsdirektoratet i London. Hun var niese av forsvarssjef Elias Corneliussen. Hun mottok Deltagermedaljen, og døde av polio i 1951.

Ole Paus ble gift i andre ekteskap med Susanne Petri (f. 1931 i København), datter av legen Max Petri og Bodil Helweg, København. Han var i første ekteskap far til siviløkonomen Hans Peter Cornelius Paus (f. 1945) og til visesangeren Ole Paus (f. 1947), og i andre ekteskap til kaptein og tidligere adjutant for Forsvarssjefen, nå direktør i Accenture Thorleif Fredrik Mikael Paus. Paus var en kort periode svoger til Kai Holst, som var gift med hans første kones søster fra desember 1944 til sin mystiske død et drøyt halvår senere. Da han var militærattaché i Sverige kom daværende oberstløytnant Paus i forbindelse med et etterretningsoppdrag i 1954 over opplysninger om Holst-saken, men ble fortalt av sine militære overordnede at det var «livsfarlig» å foreta videre undersøkelser.[6][7] Selv møtte Paus aldri Holst personlig.[8]

Som offiser flyttet Paus mye rundt og bodde bl.a. i perioder i Kommandantboligen på Singsaker (Øvre allé 12) i Trondheim, i Stockholm og på Elverum (som sønnen skrev en nidvise om), med en leilighet i Oslo som base. De siste årene bodde han på Røa i Oslo.

Militære grader[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Paus, Ole Otto». Store norske leksikon, 9. Kunnskapsforlaget. 1983. s. 330. 
  2. ^ Einar Solvoll (26. juni 2000). «90 langt militærliv, uten kruttrøyk». Aftenposten. s. 20. 
  3. ^ High-Life-Almanach: Adressbuch der Gesellschaft Wiens und der österreichischen Kronländer, vol. 9 s. 253, 1913
  4. ^ Genealogisches Handbuch der adeligen Häuser, Volum 25; Volum 117, 1998, s. 365
  5. ^ «Paus, Ole Otto», Hvem er Hvem?, 1973, s. 440
  6. ^ Aftenposten 1995.05.03. 1995-05-03. s. 37. 
  7. ^ Svik og gråsoner, side 172-173
  8. ^ Tore Pryser, Okkupasjonshistoriske sideblikk : en artikkelsamling, Høgskolen i Lillehammer, 2000, s. 134

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Herman Fredrik Zeiner-Gundersen 
Sjef for Distriktskommando Trøndelag
Etterfølger:
 Arne Heimsjø