Marcus Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Marcus Paus
Marcus Paus (cropped).jpg
Født14. oktober 1979[1]Rediger på Wikidata (41 år)
OsloRediger på Wikidata
Ektefelle Hilde Lindset (20112018), Tirill Mohn (2019–)Rediger på Wikidata
Far Ole PausRediger på Wikidata
Mor Anne-Karine StrømRediger på Wikidata
Utdannet ved Rudolf Steinerskolen i Oslo, Musicians Institute, Norges musikkhøgskole, Manhattan School of MusicRediger på Wikidata
Beskjeftigelse KomponistRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerOpera, symfoni, kammermusikk, kirkemusikk, filmmusikk
Aktive år1993
Nettstedhttp://www.marcuspaus.com
IMDbIMDb
Signatur
Marcus Pausʼ signatur

Marcus Nicolay Paus (født 14. oktober 1979 i Oslo) (IPA: [ˈmɑ̀rkʉs ˈpæʉs]) er en norsk komponist.[2] Som klassisk samtidskomponist har han markert seg som representant for en nyorientering mot tradisjon, tonalitet og melodikk. Han er en av de mest spilte nålevende norske og nordiske komponister[2] og hans arbeid er blitt godt mottatt internasjonalt.[3][4][5]

Hans verk omfatter kammermusikk, korverker, soloverker, konserter, orkesterverker, operaer, symfonier og kirkemusikk, samt verker for teater, film og fjernsyn. Selv om Paus ofte er tonal og melodisk fokusert bruker han et bredt spekter av både tradisjonelle og modernistiske teknikker, og flere av hans arbeider er påvirket av folkemusikk og ikke-vestlig klassisk musikk. Paus har omtalt seg selv som «melodiker» og «anarkotradisjonalist», og har markert seg som tilhenger av pluralisme i musikken. Frances Borowsky beskriver ham som en «allsidig og svært kommunikativ samtidskomponist» med en «sterk forståelse for den funksjonelle bruken av tradisjonelle harmonier og former, kombinert med sitt unike idiosynkratiske samtidsekspressive formspråk».[6] Han har også blitt beskrevet som «lyrisk modernist»[7] eller som en postmoderne komponist.[8]

Han har satt musikk til diktere som Dorothy Parker, W.B. Yeats, Oscar Wilde, Siegfried Sassoon, Richard Wilbur, William Shakespeare, Christina Rossetti, Emily Dickinson og Anne Frank, og nordmennene André Bjerke, Jens Bjørneboe, Arne Garborg, Knut Hamsun, Johan Falkberget, Harald Sverdrup og faren Ole Paus. Paus er en av få aktive norske operakomponister, og har skrevet flere operaer for barn, delvis i samarbeid med Ole Paus.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marcus Paus er sønn av visesangeren Ole Paus[2] og den tidligere popstjernen Anne-Karine Strøm[2] som ble kjent som barnestjerne i 1960-årene og som senere representerte Norge tre ganger i Eurovision Song Contest. Han tilhører «skiensgrenen» av slekten Paus og er barnebarn av general Ole Paus og oldebarn av godseier, fabrikkeier og generalkonsul i Wien Thorleif Paus og Ella Stein som hadde østerriksk-jødisk bakgrunn. Paus-slekten hadde siden begynnelsen av 1600-tallet tilhørt «embetsaristokratiet» av prester og jurister som styrte Øvre Telemark; hans familiegren etablerte seg mot slutten av 1700-tallet som byborgere og skipsredere i Skien og mot slutten av 1800-tallet som stålgrosserere og fabrikkeiere som eide mye av industrien ved Akerselva i Christiania. Hans tippoldefar, stålgrosserer Ole Paus, var fetter til Henrik Ibsen.[9]

I 2019 ble han gift med komponisten og sangeren Tirill Mohn, tidligere medlem av progrockbandet White Willow og tippoldebarn av Oda Krohg og Christian Krohg; Mohn og Paus er i slekt ettersom begge er etterkommere av Norges første regjeringsadvokat Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre.

Utdannelse og karriere[rediger | rediger kilde]

Da han gikk på musikklinjen på videregående skole i midten av 1990-årene hadde Marcus Paus komponisten Trygve Madsen som lærer, og han har fremhevet Madsens betydning for ham som komponist. Han var to somre elev ved Musicians Institute i Hollywood i midten av 1990-årene. Han ble i 1998 tatt som opp som student på komponistlinjen ved Norges musikkhøgskole som en av de yngste noensinne.[10] Ved musikkhøgskolen var han student av Olav Anton Thommessen. Paus debuterte som komponist i 2000 med Strykekvartett nr. 1, over bilder av Edvard Munch, som vant Oslo Griegselskaps pris. Etter fullførte studier ved Norges musikkhøgskole dro han i 2003 til New York City, der han studerte klassisk komposisjon i to år ved Manhattan School of Music. I New York var han student av Richard Danielpour og jobbet en periode som hans assistent.[11] Paus' gjennombrudd som en toneangivende ung komponist kom i 2008, med konsertmessen Missa Concertante, skrevet til Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival.[2][12] Fra samme år er hans første opera, Heksene, med libretto av Ole Paus. Året etter utgav han korverket The Stolen Child som fikk en svært god mottakelse fra internasjonale musikkritikere.[4][13] Han var kunstnerisk leder for Oslo Operafestival i 2010. Paus bodde og arbeidet i Berlin fra 2011 til 2016, før han flyttet hjem til Norge. Paus har vært medlem i Norsk Komponistforening siden 2005, og er medlem av foreningens musikkfaglige utvalg fra 2019.[14]

Musikalsk stil[rediger | rediger kilde]

Paus har markert seg som representant for en nyorientering mot tradisjon, tonalitet og melodikk. Paus har uttalt at «melodi bærer og utstråler personlighet med like mye klarhet og sinnsbevegelse som harmoni og rytme kombinert».[15] Selv om hans musikk ofte er tonal og melodisk fokusert, benytter Paus seg av et register som spenner fra tradisjonelle til mer modernistiske teknikker, herunder aleatorikk og serielle prosedyrer. Paus' harmonikk er gjerne kompleks, og kombinerer utradisjonelle strukturer som clustre og symmetriske former med tersbaserte harmonier.

Flere av Paus' verker er påvirket av folkemusikk og ikke-vestlig klassisk musikk, blant dem Lasuliansko Horo (2004) for fiolin og klaver (bulgarsk folkemusikk), fløyteconcertinoen A Portrait of Zhou (2012) (kinesisk musikk), og Fanitull fra Two Lyrical Pieces (2007) for strykeorkester (norsk folkemusikk). Som tenåring var Marcus Paus aktiv som prog-rock-gitarist, og denne erfaringen speiles i noe av Paus' mest energiske musikk, som Scherzo II fra hans Cellosonate (2009) og tredjesatsen, Mosh, fra hans Three Movements for Solo Cello. Paus er også inspirert av filmmusikk, og har beskrevet John Williams som et viktig forbilde, særlig i integrasjonen av dissonans- og avantgardeteknikker i en større tonal ramme.[9] Paus er også inspirert av Ravel og Sjostakovitsj.[16] Paus har skrevet flere operaer i samarbeid med sin far Ole Paus og har tonesatt dikt av André Bjerke og Jens Bjørneboe, som begge var faren Ole Paus' venner og mentorer.

Som ung komponist i 2007 beskrev Paus seg som en «kulturkonservativ ikke-modernist»[17] og han ble tidlig i sin karriere til dels assosiert med retningen retrogardisme; Egil Baumann skrev i 2013 at Paus står «fram som en komponist som har vendt mange av modernismens teknikker ryggen. Han har orientert seg henimot tonalitet, profilerte melodier og en klar musikantisk schwung».[18] I et intervju i 2013 nyanserte Paus sitt syn på modernismen og sa at han ikke er motstander av modernismen, men tilhenger av mangfold i musikalske uttrykk, og at også modernismen har verdifulle bidrag.[19] Over tid har Paus nærmet seg modernistiske uttrykk i noe større grad, samtidig som han har bevart en tonalitet i bunnen og en interesse for tradisjon; det kulturkonservative tidsskriftet Sivilisasjonen beskrev ham f.eks. i 2020 som en komponist med «modernistiske tendenser».[20] Musikkritiker i NRK Trond Erikson skrev i 2015 at «om det i det hele tatt er noe som kan defineres som en lyrisk modernist, så kan det kanskje passe på Marcus Paus» og at «Marcus Paus har vist at å skape noe nytt, spennende og vakkert ikke var forbeholdt de gamle mestere».[7] I 2020 beskrev Paus seg som «anarkotradisjonalist» og sa at han som ung komponist følte at han måtte gjøre opprør mot fordommer mot tradisjonelle musikalske verdier innen kunstmusikk.[9] Han har sagt at det musikalske klimaet er mer generøst og tolerant i 2010- og 2020-årene, og at han ikke lenger er opptatt av å opponere mot modernismen.[11][21] Guy Rickards har også omtalt Paus i Gramophone som «en vellykket postmoderne komponist».[8]

Paus har beskrevet seg som musikalsk dramatiker som forsøker å formidle noe menneskelig. Han tenker på sin egen musikk som melodisk og direkte; selv om den ofte er tonal er den ikke alltid tradisjonell, og hans musikk kan være mer dissonant enn det kan synes som ved første øyekast; «han ønsker at musikken hans skal snakke på forskjellige nivåer og at det skal være et nivå av smerte og sinnsbevegelse under melodien».[16]

Paus har sagt at «ord er min lidenskap. Hvis jeg ikke var komponist ville jeg trolig forsøkt å bli dikter eller forfatter. Kanskje min far, med sin kjærlighet til forholdet mellom ord og musikk, har noe med det å gjøre. [...] Å tonesette dikt er en trang. [...] Jeg tenker på musikk som subtekst og symbolisme.»[9] Marcus Paus er medlem av Riksmålsforbundet og har beskrevet riksmålet som sitt «språklige hjem»;[22] i et intervju i Aftenposten i 2002 knyttet han sitt språksyn til sitt musikksyn og uttalte at «formsikkerhet er svært viktig, både når det gjelder språk og musikk».[23] I sin politiske orientering har Paus beskrevet seg som liberal eller venstreorientert i de fleste spørsmål, med en viss anarkistisk og antiautoritær orientering.[9]

Frances Borowsky skrev i 2019 at Paus har etablert seg som en «produktiv, allsidig og svært kommunikativ samtidskomponist» med en «sterk forståelse for den funksjonelle bruken av tradisjonelle harmonier og former, kombinert med sitt unike idiosynkratiske samtidsekspressive formspråk».[6] Danny Riley skrev i 2017 at Paus er en sentral norsk komponist og at hans verk kan ses som en reaksjon mot eldre samtidskomponister, men at han ikke er rent konservativ.[24] Professor i musikkhistorie Edward Green skrev i 2020 at Paus' musikk er «forankret i tradisjon og gjennomsyret av samvittighetsfullt håndverk, og likevel lidenskapelig, overraskende, original, dypt lyrisk og inderlig humanistisk i sin sosiale og politiske orientering»; ifølge Green er Paus «sin generasjons ledende norske komponist».[9]

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Paus har tonesatt en rekke diktere på norsk og engelsk, og blant dem kan nevnes Dorothy Parker, W.B. Yeats, Oscar Wilde, Siegfried Sassoon, Richard Wilbur, William Shakespeare, Christina Rossetti, Emily Dickinson og Anne Frank, og nordmennene André Bjerke, Jens Bjørneboe, Arne Garborg, Knut Hamsun, Johan Falkberget, Harald Sverdrup og Ole Paus.

Marcus Paus har samarbeidet med en rekke norske solister, som fiolinistene Henning Kraggerud og Arve Tellefsen, saksofonist Rolf-Erik Nystrøm og sangerne Tora Augestad og Julie Kleive. Han samarbeider også mye med pianisten Joachim Kwetzinsky.

Paus er også kjent for sitt samarbeid med andre kunstnere, og særlig med maleren Christopher Rådlund og poet og visesanger Ole Paus. Andre samarbeidspartnere har vært filmregissør Sara Johnsen, danser, koreograf og FRIKAR-grunnlegger Hallgrim Hansegård og skuespiller Minken Fosheim.

Alle av Paus hittil fire strykekvartetter er tematisert etter malere (nr.1 og 4 over bilder av Edvard Munch, nr. 2 over et bilde av Halfdan Egedius, og nr. 3 over bilder av Christopher Rådlund).

Paus' korverk The Stolen Child (2009), etter dikt av William Butler Yeats og utgitt på Ensemble 96s album Kind (2L, 2010), var et av hans tidlige kritikerroste verk internasjonalt. Stephen Eddins skrev at verket er «overdådig lyrisk og magisk vilt, og [...] fanger vakkert det forlokkende mysteriet og faren og melankolien» i Yeats' dikt.[4] Kirk McElhearn skrev at verket «presenterer en lydverden som er overveldende og rørende».[13]

Johannes Martens og Joachim Kwetzinsky utgav i 2013 platen Marcus Paus.[25] Samme år samarbeidet Marcus Paus med Ole Paus om konserten Paus & Paus i Universitetets aula, der også operamonologen Læreren som ikke ble med libretto basert på et brev fra hans gamle lærer Olav Anton Thommessen hadde premiere.[19]

Paus' The Beauty That Still Remains, basert på Anne Franks dagbok, ble skrevet til Det norske jentekor i forbindelse med 70-årsmarkeringen av andre verdenskrigs slutt i 2015.[26][27] Det ble utgitt på platen med samme navn av 2L i 2020, sammen med Maja Ratkjes avantgardistiske verk Asylos. Verket fikk en svært god mottakelse fra musikkritikere i Norge og utlandet.[28][5][29][30] Det henter tittel fra et sitat av Frank: «Jeg tenker ikke på all elendigheten, men på all den skjønnheten som fortsatt er igjen». Guy Rickards skrev i Gramophone at «følelsen i det sitatet, fokuset på det positive i en svært farlig tid, er den søylen Marcus Paus' usedvanlig vakre kantate er bygd rundt. Innkapslet i den siste av de elleve satsene, Epilogue, er nettopp disse ordene lagt inn i en melodisk strøm som er fengende og hjerteskjærende på samme tid».[5]

Paus' paukekonsert, skrevet til 250-årsjubileet for Bergen filharmoniske orkester i 2015, utløste en estetisk og idémessig debatt om samtidsmusikkens utforming og fremtid i musikktidsskriftet Ballade med en lang rekke artikler av norske komponister; verket ble samme år utgitt på albumet OPUS 250.

I 2017 utkom platen Odes & Elegies, med verkene A Portrait of Zhou, Marble Songs, Shostakovich in Memoriam, Vita og Love's Last Rites. Utgivelsen ble godt mottatt av internasjonale musikkritikere.[31][32][8][33] Guy Rickards skriver at fløyteconcertinoen A Portrait of Zhou, inspirert av kinesisk klassisk musikk, «er nesten lysende i sin vennlighet og gode humør, med en velklingende fløytesolo som fanger karakteren i motivet den ti år gamle Paus fant da han arbeidet med et lite danseprosjekt for en kinesisk trupp».[33]

Paus' Hate Songs for Mezzo-Soprano and Orchestra (2014), etter dikt av Dorothy Parker, ble i 2018 utgitt på Tora Augestads album Portraying Passion: Works By Weill/Paus/Ives med verk av Paus, Kurt Weill og Charles Ives. Professor i musikkvitenskap Ralph P. Locke skrev at Paus' Hate Songs var «et av de mest engasjerende verkene» de siste årene; «syklusen uttrykker Parkers yndlingstema: hvor forferdelige mennesker er, særlig de mannlige eksemplarene av arten».[34] Locke fremhevet Augestads innspilling av verket som et av de «beste opera- og vokalmusikkverkene» fra 2018/2019.[35] Augestad vant Spellemannprisen for utgivelsen.[36]

Paus' verk for barn omfatter barneoperaene Heksene (2008), etter Roald Dahl, og Askeladden – Påls versjon (2011), begge skrevet sammen med Ole Paus, sistnevnte på oppdrag fra Den norske opera og ballett. Barneoperaen Frøbarna (Children of Ginko) hadde première i Shanghai i 2020 som del av prosjektet Ibsen International med støtte fra Utenriksdepartementet. Verket er inspirert av Svalbard globale frøhvelv og tar sikte på å fremme økologisk bevissthet og «vise frem naturens kraft og feire barns mot».[37]

Marcus Paus har også skrevet kirkemusikk, som Missa Concertante (2008)[12][38] og Requiem (2014), sistnevnte skrevet sammen med Ole Paus. Paus' O Magnum Mysterium (2007) er et av hans internasjonalt mest spilte verk og ble utgitt på Zurich Chamber Singers' album O Nata Lux (Berlin Classics, 2020); musikkritiker Jan Brachmann skrev i Frankfurter Allgemeine Zeitung at Paus' O Magnum Mysterium oversetter «det harmoniske språket fra lydspor for mystiske thrillere til from andakt, nærmest etter parolen: 'Du, jul, er som en film av David Lynch, men med lykkelig slutt og uten døde'».[39]

I 2018 utgav Julie Kleive og Joachim Kwetzinsky albumet En hellig, alminnelig lek med sanger av Marcus Paus til dikt av André Bjerke.[40] I 2020 samarbeidet Paus igjen med Kleive og Kwetzinsky om albumet Dypt i forledelsen med sanger til tekster av Jens Bjørneboe. Faren Ole Paus utgav i 1976 platen Våpenløs – Jens Bjørneboe leser egne dikt, spilt inn få dager før Bjørneboes død.[41]

I 2019 hadde konserten «Paus møter Cohen» premiere, med nyskrevne sanger av Marcus Paus og Ole Paus, fremført av Tora Augestad og NyNorsk Messingkvintett.[42]

Paus' filmmusikk omfatter musikken til Sara Johnsens Upperdog, som mottok Amandaprisen for beste norske kinofilm i 2010, og André Øvredals Torden. Paus ble nominert til Amandaprisen for beste filmmusikk og til Nordic Film Music Days – HARPA Award i 2021 for musikken til sistnevnte. HARPA-juryen beskrev filmmusikken til Torden som «et imponerende modent orkesterverk som føles både introvert og ekstrovert på samme tid, og som maler sitt fantastiske lerret i brede, impresjonistiske strøk».[43] Jonathan Broxton skrev at verket «vil trolig huskes som gjennombruddet for et enestående 'nytt' talent, for hvis dette er representativt for hans arbeid vil han bli massivt innflytelsesrik i løpet av kort tid».[44]

I 2020 skrev Paus også et satirisk verk med musikk til «dikt» av Donald Trump, innspilt av Tora Augestad, Good Vibes in Bad Times; Paus sa at «mer enn å bare være en satire over Trump (som det selvfølgelig er), har disse tekstene et humaniserende perspektiv, som åpner døren for medfølelse der virkeligheten ellers gir lite rom for det».[9]

Paus har uttrykt interesse for å skrive en opera basert på Ibsens Peer Gynt.[9]

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Orkesterverker[rediger | rediger kilde]

Korverker[rediger | rediger kilde]

Operaer[rediger | rediger kilde]

Kammermusikk[rediger | rediger kilde]

Soloverker[rediger | rediger kilde]

  • Good Vibes in Bad Times (2020)
  • Decameron: Concerto Rifugio (2020)
  • Intimations (2020)
  • Cabin Fever (2020)
  • The Waters of Vinje (Souvenir d'un Voyage) (2019)
  • Intrada for Solo Oboe (2018)
  • Kleiberg Variations for Solo Piano (2018)
  • Mathias' Song for Solo Piano (2018)
  • Sarabande for Solo Clavichord (2018)
  • Stetind (2018)
  • Alone for Solo Cello (2017)
  • September Lines for Solo Clarinet (2017)
  • Sonata for Solo Clarinet (2017)
  • Christiania, 1899 for Solo Piano (2016)
  • Elegy for Solo Alto Recorder (or Oboe) (2016)
  • Hauntings for Solo Flute (2016)
  • Marble Songs (2016)
  • Prowling (2016)
  • Sonata for Solo Bassoon (2016)
  • Three Lines (2016)
  • Two Idylls (2016)
  • Two Pieces for Solo Harpsichord (2016)
  • A Prologue to the Past (2015)
  • Inventory (2015), tekst: Dorothy Parker
  • Summer Sketches (2015)
  • Theory (2015), tekst: Dorothy Parker
  • A Farther Front (2014)
  • Sur le nom de Bach (2014)
  • Vita (2014)
  • Three Shades of Evil (2013)
  • Trauermusik for solo cello (2012)
  • 4 Memento Mori for solo klaver (2012)
  • The Ladies on the Bridge for solo fiolin (2010)

Filmmusikk[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

  • Oslo Griegselskaps pris (2000)
  • Wesselprisen (2012)
  • Musikkforleggerprisen: Årets opphaver – klassisk/samtidsmusikk (2017)[45]
  • Nominert til Amandaprisen for filmmusikken til Torden (2020)
  • Nominert som Norges kandidat til Nordic Film Music Days – HARPA Award for filmmusikken til Torden/Mortal, 2021[46]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Discogs, Discogs artist-ID 2055172, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b c d e Nordal, Ola. «Marcus Paus». Store norske leksikon. 
  3. ^ Wegg, S. James (8. april 2008). «Paus shines brightly». James Wegg Review. 
  4. ^ a b c Eddins, Stephen (2011). «Kind». AllMusic Review. 
  5. ^ a b c Rickards, Guy (2020). «Paus – The Beauty That Still Remains». Gramophone – via Klassisk musikk. 
  6. ^ a b Borowsky, Frances (2019). When the Cello Speaks Alone: Cello Cadenzas in Chamber Music Duos. University of Maryland. s. 29. doi:10.13016/ilrw-6lt4. «Norwegian composer Marcus Paus (b. 1979) has garnered a reputation as a prolific, versatile, and highly communicative contemporary composer who is a self-described “melodist” and “anarcho-traditionalist.” His works revolve around a strong appreciation for the functional use of traditional harmonies and form, combined with his uniquely idiosyncratic contemporary expressive language.» 
  7. ^ a b Erikson, Trond (30. april 2015). «Marcus Paus: Lyrisk modernisme». Den Klassiske Musikkbloggen. «Om det i det hele tatt er noe som kan defineres som en lyrisk modernist, så kan det kanskje passe på Marcus Paus (...) Marcus Paus har vist at å skape noe nytt, spennende og vakkert ikke var forbeholdt de gamle mestere» 
  8. ^ a b c Rickards, Guy (2017). «Paus – Odes & Elegies». Gramophone . 
  9. ^ a b c d e f g h Green, Edward (2020). «Interview with Composer Marcus Paus». Iconi. 2 (3): 56–67. doi:10.33779/2658-4824.2020.3.056-067. 
  10. ^ «Marcus Paus klar for Musikkhøyskolen: Tenker musikk 20 timer i døgnet». Aftenposten. 2. april 1998. 
  11. ^ a b «Marcus Paus, composer», Meet the Artist, 1. november 2017
  12. ^ a b Kvalbein, Astrid (16. mai 2008). «Vakker Marcusmesse». Aftenposten. 
  13. ^ a b McElhearn, Kirk (2011). «Kind». Musicweb. 
  14. ^ «Årsberetning 2019», Norsk Komponistforening
  15. ^ Paus, Marcus (6. november 2017). «Why melody matters». Gramophone. 
  16. ^ a b Hugill, Robert (11. november 2017). «An appealing surface with friction underneath: composer Marcus Paus on the music on his new disc». Planet Hugill. 
  17. ^ Bjørnskau, Erik (2. januar 2008). «– Musikk er språk». Aftenposten. 
  18. ^ Baumann, Egil (11. oktober 2013). «Musikalsk dødsbevissthet». Klassekampen. 
  19. ^ a b Ibsen, Alexander Z. (11. oktober 2013). «Brøt med klisjeene». Minerva. 
  20. ^ Nerdrum, Bork S. (19. juli 2020). «Syv komponister å følge med på». Sivilisasjonen. 
  21. ^ «Marcus Paus», Cave of Apelles, 2019
  22. ^ «Derfor er vi medlemmer av Riksmålsforbundet», Riksmålsforbundet
  23. ^ Christiansen, Ann (17. august 2002). «Alltid med på notene (intervju med Marcus Paus)». Aftenposten. 
  24. ^ Riley, Danny (21. november 2017). «Nordic uproar: The Guide to contemporary Norwegian music». Bachtrack. 
  25. ^ «Marcus Paus» (plate) av Johannes Martens og Joachim Kwetzinsky
  26. ^ «– Musikk uten melodikk er som et språk uten adjektiver». Aftenposten. 7. mai 2015. 
  27. ^ «UiO markerer 70-årsjubileet for frigjeringa i Aulaen». Uniforum. 8. mai 2015. 
  28. ^ Nordal, Ola (26. mars 2020). «Sepiatoner og sanglek». Ballade. 
  29. ^ Clements, Dominy (2020). «Marcus Paus (b. 1979): The Beauty That Still Remains (2015, text by Anne Frank)». Musicweb. 
  30. ^ «The Norwegian Girl Choir – The Beauty That Still Remains - Blu-ray Auro 3D and Dolby Atmos surround release». HiRes Edition. 14. januar 2020. 
  31. ^ Clarke, Colin (2017). «Marcus Paus: Odes & Elegies». Rhinegold. 
  32. ^ Clements, Dominy (2017). «Marcus Paus (b. 1979): Odes and Elegies». Musicweb. 
  33. ^ a b Rickards, Guy (2017). «Paus – Odes & Elegies». Klassisk musikk. 
  34. ^ Locke, Ralph P. «Die sieben Todsünden and other works» (PDF). Kurt Weill Newsletter. 37 (1): 18. 
  35. ^ Locke, Ralph P. (13. desember 2019). «Locke's List: Best Opera and Vocal Music of 2019». The Boston Musical Intelligencer. 
  36. ^ Uppal, Sonia (30. mars 2019). «Spellemann-vinnere 2018». NRK. Besøkt 25. desember 2020. 
  37. ^ «Children of Ginko: A China-Norway children’s opera about the superpowers of seeds», Ibsen International, 2020
  38. ^ Aune, Olav Egil (5. mars 2008). «Messe midt i verden». Vårt Land. 
  39. ^ Brachmann, Jan (10. desember 2020). «Musik zum Advent: Der Ochse küsst des Kindes Fuß». Frankfurter Allgemeine Zeitung. «Ganz ins Dunkel führt die CD „O nata lux“ der Zurich Chamber Singers unter der Leitung von Christian Erny (Berlin Classics/Edel). Sie ist auf mystische Versenkung, auf Einkehr, nicht auf Betäubung angelegt. Ein bisschen auch auf Grusel, etwa beim Norweger Marcus Paus und seiner Vertonung der Weihnachtsantiphon „O magnum mysterium“: Sie überträgt die harmonische Sprache aus Soundtracks für Mystery-Thriller in die fromme Andacht, quasi nach der Parole: „Du, Weihnachten ist wie ein Film von David Lynch, aber mit Happy End und ohne Tote.“» 
  40. ^ «To kjettere imellom: 'En hellig alminnelig lek' er tittelen på Marcus Paus' tonesetting av André Bjerke-dikt. – Det kan også stå som et credo for hele hans forfatterskap, sier Paus», Vårt Land, 26. november 2018
  41. ^ Tore Rem (2010). Født til frihet. [Oslo]: Cappelen Damm. s. 564. ISBN 9788252576009. 
  42. ^ «Paus møter Cohen». Ballade. 7. november 2019. 
  43. ^ «Marcus Paus». Nordic Film Music Days. Besøkt 25. januar 2021. 
  44. ^ Broxton, Jonathan (22. januar 2021). «Mortal – Marcus Paus». Movie Music UK. 
  45. ^ «Dette er vinnerne av Musikkforleggerprisen»
  46. ^ «Marcus Paus», Nordic Film Music Days

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]