Gengangere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fra en oppsetning av Gengangere i Øst-Tyskland i 1983. Fra venstre Inge Keller som fru Alving, Ulrich Mühe som Osvald og Simone von Zglinicki som tjenestepiken Regine.

Gengangere er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1881. Stykket hadde verdenspremiere i ChicagoAurora Turner Hall 20. mai 1882, og ble fremført av norske og svenske immigranter, med den danske skuespilleren Helga von Bluhme i rollen som Helene Alving. Resten av skuespillerne synes å ha vært glade amatører, som ville slå et slag for Ibsens dramatikk.

Fra Ibsens tidlige utkast til plan for stykket:

SitatHos os sætter man monumenter over de døde; thi vi har pligter ligeoverfor dem; vi tillader spedalske at gifte sig; men deres afkom -? De ufødte -?Sitat

Intensjon[rediger | rediger kilde]

Med Gengangere viser Ibsen hvordan borgerskapets nedarvede meningsdannelser legger bindinger og stengsler for den frie livsutfoldelsen. Sønnen i huset, Osvald Alving, fungerer kan hende som dikterens talerør, som en forkjemper for kunstnerne og for livsgleden, mot «den theologiske bande». Både Osvald og hans mor, Helene Alving, tar sine oppgjør med pastor Manders' oppfatninger og stiller spørsmål ved det sviktende grunnlag han har grunnlagt sine meninger på. I hele sitt vesen fremstår pastoren som en blind beskytter av det bestående embetsmannssamfunnet.

Ibsen selv påstår i brev til Georg Brandes 3. januar 1882, at: «Den storm, der har rejst sig imod «Gengangere», var jeg forberedt på. Men jeg syntes ikke, jeg kunde tage noget hensyn dertil; det vilde have været fejghed.» Stykket som Ibsen omtalte som Et familjedrama i tre akter ble stemplet som skandaleskuespill, og ingen av de faste teatrene ville eller turte å sette det opp. For Et dukkehjem (1879) fikk han kritikk fordi Nora forlot ektemannen, nå viste han hvordan det gikk om en kvinne ikke forlot et skakkjørt ekteskap.

Stykket har både naturalistiske og realistiske trekk.

Persongalleri[rediger | rediger kilde]

  • Fru Helene Alving, kaptein og kammerherre Alvings enke
  • Osvald Alving, hennes sønn, maler
  • Pastor Manders
  • Snekker Engstrand
  • Regine Engstrand, datter til Johanne og kaptein og kammerherre Alving
  • Johanne, stuepiken til fru Alving

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Scene fra Nathionaltheatrets oppsetning av Gengangere. Fru Alving i Helen Brinchmanns skikkelse [1] sitter i en lenestol ved et bord. Bak står Regine Engstrand (Frøydis Armand)[1]. På bordet står en flaske sjampanje og mange bøker. Forestillingen hadde premiere 4. oktober 1972

Handlingen finner sted i enkefru Alvings borgerlige hagestue på en «landejendom ved en stor fjord i det vestlige Norge.» I stykket møter vi Helene Alving og hennes sønn Osvald, som akkurat har kommet hjem fra Paris, etter å ha forsøkt å livnære seg der som kunstmaler. Fru Alving holder på å bygge et asyl for pengene kammerherre Alving har etterlatt seg.

Pastor Manders, som er på besøk for første gang siden kammerherren døde, står som byggeforetagendets høye beskytter. Han ser på det hele som en velgjerning styrt av Guds velsignede, lykkebærende og vernende hånd over prosjektet, og av hensyn til folks omdømme taler han Helene Alving fra å forsikre bygningen.

Fru Alving minner Manders på den gangen hun forsøkte å forlate ektemaken, og han overtalte henne til å vende tilbake: Nå avslører hun for ham at hele hennes liv med Alving kun har vært en fasade, hvor hans umettelige omgang med kvinner og alkohol gjorde hverdagen uutholdelig. Derfor var det også at hun sendte Osvald fra seg, så han ikke skulle oppdage farens laster, hans løslevnet og slappe natur.

Hun bygger også barneasylet «Kammerherre Alvings minde» for å forhindre at Osvald skulle arve noe som helst fra sin far, heller ikke pengene. Hun ønsker at han skal arve absolutt alt etter seg selv.

Det viser seg imidlertid at Osvald har sterke erindringer om sin far, og at han ikke er kommet hjem på midlertidig besøk, men for å dø av en livstruende sykdom, som arter seg ved anfall av bevisstløshet og tiltakende sløvsinn. Den alminnelige oppfattelse i samtiden var at han hadde pådratt seg en syfilitisk sykdom.

Da asylet brenner ned dagen før den høytidelige åpningen, legger snekker Engstrand skylden på pastor Manders for uforsiktig omgang med lysene under andakten for bygningsarbeiderne.

Hushjelpen Regine har lagt planer om å returnere til Paris sammen med Osvald, og har på fritiden i hemmelighet lært seg en temmelig inkompetent fransk på egenhånd etter en lærebok. Det er da fru Helene Alving avslører for Regine at kammerherren er hennes egentlige far, og at de to unge er for halvsøsken å regne. Regine svarer med raseri over at det har vært holdt skjult for henne og ønsker straks å forlate posten som hushjelp. Dermed feiler også Osvalds plan om at hun skal ta livet av ham med morfin.

Osvald ber nå sin mor om å overta esken med morfintabletter og ber henne gjøre ende på hans lidelser når han trer inn i tredje stadium av syfilis og ikke lenger er i stand til å gjøre det selv. Fremskyndet av brannen får Osvald et nytt anfall og roper: «Mor, gi' mig solen.» Hun blir forvirret og handlingslammet og svarer: «Nej; nej; nej! – Jo! – Nej; nej!»

Dramaet ender på typisk ibsensk vis uavklart, ved at vi ikke får vite om hun velger å gi sønnen aktiv dødshjelp og ta tilbake det livet hun har skjenket ham. Knuten er da også uløslig: Ved å drepe sin sønn undergraver hun en mors plikter, og ved å la Osvald bli sittende der som en grønnsak i vindusposten og rope på «solen» overspiller hun sin morsrolle.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • Fru Alving: Men hvad har De da forresten egentlig at indvende imod de bøger? / Pastor Manders: Indvende? De tror dog vel ikke, at jeg beskæftiger mig med at granske sådanne frembringelser? / Fru Alving: Det vil sige, De kender sletikke, hvad De fordømmer? / Pastor Manders: Jeg har læst tilstrækkeligt om disse skrifter for at misbillige dem. / Fru Alving: Ja men Deres egen mening – (Første akt)
  • Fru Alving: De har nu talt, herr pastor; og imorgen skal De tale offentligt til min mands erindring. Jeg skal ikke tale imorgen. Men nu vil jeg tale lidt til Dem, ligesom De har talt til mig. (Første akt.)
  • Fru Alving: For jeg ser det nok; jeg har dig ikke; du må vindes! (Tredje akt.)
  • Osvald: Mor, gi mig solen. (Mot slutten av tredje og siste akt.)

Tittel[rediger | rediger kilde]

Tittelen Gengangere har en dobbeltbetydning, nemlig gjengangere som i spøkelser, og som hendelser som gjentar seg. Helene Alving overhører Regine og Osvald som flørter inne i spisestuen og kjenner gjentakelsen av Alvings lek med Regines mor for lenge siden, den som resulterte i at Regine kom til verden. Den engelske tittelen «Ghosts» og den tyske tittelen «Gespenster» mister denne dobbelte betydningen.

Syfilis eller radesyke?[rediger | rediger kilde]

Hvilken sykdom Osvald lider av nevnes aldri ved navn i stykket, men det ble straks oppfattet slik at han led av syfilis, som var en svært utbredt og vanlig sykdom dengang. En mente det hang sammen med lettsindig livsførsel. Ifølge tidens kristne, religiøse tenkning var syfilis nærmest ensbetydende med arvesynden, som nedfelles fra en generasjon til den neste. Den tåken Osvald faller inn i slutten av stykket er karakteristisk for tredje stadium av sykdommen.

I et medisinsk fundert foredrag fra 1884, som omhandlet sykdomstilfeller i dikterkunsten, påpeker professor dr. med. Seved Ribbing det eiendommelige i at kammerherre Alving også hadde gitt liv til en kjernesunn datter, Regine. Altså kunne det vel være fru Helene Alving selv som var skyld i å ha født en syklig og svak sønn:

Den gamle Sandhed, at Fædrenes Misgjerninger hjemsøges paa Børnene, har i Forening med Forestillinger om den nys antydede Sygdoms arvelige Natur lokket Henr. Ibsen til først i ”Et Dukkehjem” at gjøre Antydninger om en saadan Fædrene Arvs Indflydelse i Dr. Ranks Person, dernæst at tage Skridtet helt ud i ”Gjengangere”, hvor den ulykkelige Oswald Alving fremstilles som Offer for Faderens tøjlesløse Liv. Men den snilrige Forfatter har desværre forladt Erfaringens sikre Mark og konstrueret et Forhold, hvortil Livet intet Modstykke kan præstere. En Sygdomsform som Oswald Alvings kommer aldrig af arvelig Aarsag, og naar den findes, maa vi med den i Stykket anførte udenlandske Læge antage, at Oswald ikke har kunnet taale sit saakaldte herlige Frihedsliv. Den specifike Sygdom, hvortil der sigtes, rammer sit uskyldige Offer i den første Barndom, og enten dræber Giften hurtig, eller ogsaa kan den ved god, heldig Sundhedspleje svækkes saaledes, at den i de senere Dage viser ringe eller slet ingen Spor af sin Tilværelse. Har Forfatteren derimod tænkt paa en anden Art af Sygdommen, saa møde vi den Urigtighed, at Kammerherre Alving, stadig fortsættende sine vilde Udsvævelser, efter Oswalds Fødsel er bleven Fader til et i fysisk Henseende kjærnesundt Væsen som Regina, hvorfor der paanødes en saadan Tolkning som at Faderen trods Alt har været sund, men at Forskjellen mellem Børnene er betinget af Mødrene. Herefter maatte Oswalds Sygdom blive en Arv efter Fru Alving. Hvorledes man betragter dette Drama, træder dets naturlige Umulighed klart frem, og hvor udmærkede Sandheder det end paa anden Vis indskærper, tilhører det langt mere Fantasiens end Virkelighedens Verden, hvad der dog lader dets Lærdomme miste noget af den Kraft, de vilde ejet, hvis Handlingen var bygget paa Erfaringens Grund. I ”En Folkefjende” har Ibsen derimod tilfredsstillende og mønstergyldigt anvendt Nutidens Opdagelser om Bakterier som Sygdoms-Aarsager.[2]

Erik Henning Edvardsen har i sin presentasjon av kunstmaleren August Schneider (med en far og en farfar, som etterfulgte hverandre som apotekere i Flekkefjord og hadde nær befatning med stedets radesyke), påpekt det faktum at Ibsens hjemby, Skien, faktisk hadde et av landets tidligste radesykehus. Den syfilitiske sykdommen forsvant som ved et trylleslag med bedre stilte diagnoser omkring 1850, men sykehusdriften var i full virksomhet i dramatikerens oppvekst. I dramaet anklages Osvald Alvings sykdom for å ha smittet fra kunstnermiljøet i Paris, og nettopp «fransos» var vanlig brukt navn på radesyken i Telemark og Setesdal, fordi en i disse områdene faktisk mente sykdommen «stammet fra Frankrike.»[3] I motsetning til den seksuelt overførbare syfilisen kunne hele familier med besteforeldre og barn bli lagt inn for kvikksølvbehandling mot radesyke.

Alle vidløftige, folkelige påstander om smitte påført fra Frankrike, Nederland, Sverige eller Russland viste seg ikke å stemme. Radesyken var kun en hjemlig oppfinnelse, ukjent utenfor Norges grenser, hevder Edvardsen, som mener selve sykdomsbeskrivelsen reiser en debatt omkring arv og miljø. Det synes altså som om Ibsen i dramaet vil antyde at smaken på det gode liv («røgningens vane») gikk som en nemesis gjennom slekten, og at den kjønnssykdom Osvald skaffet seg dels skyldtes hans åndelige testamente, dels den biologisk arv (dvs. kromosomene) fra foreldrene. Etter en slik alternativ lesning synes det som om Osvald kun var blitt smittet av den dårlige påvirkningen, som hans mor ville skåne ham fra ved å sende ham bort, den gang han som barn fikk sitte på farens fang og smatte på pipene hans. Tobakken hadde altså andre bivirkninger enn bare å gjøre gutten kvalm. Poenget var dermed ikke nødvendigvis at pipene i seg selv var istand til å overføre smitte, bare holdninger.

Utsagn om dramaet[rediger | rediger kilde]

Henrik Ibsens reaksjon på mottakelsen av Gengangere i brev til Georg Brandes, datert «Rom, den 3. Januar 1882»:
«... Hjemme behøver man egentlig ingen digterværker; man hjælper sig så godt med Storthingstidenden og Luthersk ugeskrift

I Storbritannia ble stykket forbudt straks det var oversatt. Kort etter dronning Victorias diamantjubileum i 1897, ble stykket likevel satt opp i The Independent Theatre i London, og dronningen var så uvitende om sensuren at hun tok med seg moralens vokter, erkebiskop Temple, for å se stykket. George Bernard Shaw, som seks år tidligere hadde utgitt The Quintessence of Ibsenism, satt i journalistlosjen, og skrev etterpå: «Dronningens jubileum representerer det nittende århundrets egenerklærte stolthet. Gengangere representerer den avsky det samme århundret har for seg selv.»[4]

Film og tv[rediger | rediger kilde]

Parodier[rediger | rediger kilde]

Harald Hjalmar Schmidt: 4de Akt af Gengangere. [Upublisert studentkomedie, oppført av «Samfundstheatret» ved studentsamfunnet i Kristiania i 1883.]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Sceneweb.no: Gjengangere (1972)
  2. ^ S. Ribbing 1884, s. 355.
  3. ^ E.H. Edvardsen 2005, s. 17, (se note 10).
  4. ^ Carl-Erik Grimstad: Dronning Mauds arv (s.183-4), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-29131-9

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bruce Hatton Boyer: «Ibsen's 'Ghosts' premiered in Chicago – of all places» (s. 1 og 6-7). Caxtonian. Journal of the Caxton Club of Chicago. Volume XI, No. 3. March 2003.
  • Erik Henning Edvardsen: «Radesykehuset blir etablert» (s. 17-24, se note 10). Kvitebjørn kong Valemon 1. Gerhard August Schneider – arkitekten bak norske evnetyrillustrasjoner. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 155. Aschehoug. Oslo 2005. ISBN 82-03-19015-4.
  • Seved Ribbing: «Digtekunst og Lægekunst [2]. Foredrag "om den samtida dikten och dess förkärlek för sjukdomsskildring"» (s. 255-260). Illustreret Tidende Nr. 1282. Kjøbenhavn, den 20. April 1884.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Ghosts (Ibsen play) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons