Gengangere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gengangere
Bundesarchiv Bild 183-1983-1118-005, Berlin, "Gespenster".jpg
Fra en oppsetning av Gengangere i Øst-Tyskland i 1983
TekstHenrik Ibsen
SprogDansk
Tilblivelse1881
GenreTragedie
Premiere(r)20. mai 1882[1]
Annen informasjon
Fra en oppsetning av Gengangere i Øst-Tyskland i 1983. Fra venstre Inge Keller som fru Alving, Ulrich Mühe som Osvald og Simone von Zglinicki som tjenestepiken Regine.

Gengangere er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1881. Stykket hadde verdenspremiere i ChicagoAurora Turner Hall 20. mai 1882, og ble fremført av norske og svenske immigranter, med den danske skuespilleren Helga von Bluhme i rollen som Helene Alving. Resten av skuespillerne synes å ha vært glade amatører, som ville slå et slag for Ibsens dramatikk.

Fra Ibsens tidlige utkast til plan for stykket:

Laquote.svgHos os sætter man monumenter over de døde; thi vi har pligter ligeoverfor dem; vi tillader spedalske at gifte sig; men deres afkom -? De ufødte -?Raquote.svg

Intensjon[rediger | rediger kilde]

Charlotta Raa-Winterhjelm og August Lindberg som fru Alving og sønnen, den svenske oppsetningen i 1883.

Med Gengangere viser Ibsen hvordan borgerskapets nedarvede meningsdannelser legger bindinger og stengsler for den frie livsutfoldelsen som har sønnen i huset, Osvald Alving, som sitt talerør. Under arbeidet med stykket skrev Ibsen til forleggeren Frederik Hegel i København: «Den sorte theologiske bande, som for tiden råder i det norske kirkedepartement, skal jeg ved lejlighed sætte et passende literært mindesmærke.» Her tenkte han nok på pastor Manders, som i hele sitt vesen fremstår som beskytter av datidens embetsmannsvelde. Men det kom til å bli fru Alvings opprør mot ektemann og samfunnsorden som gjorde størst inntrykk på publikum.[2]

Ibsen selv påstår i brev til Georg Brandes 3. januar 1882, at: «Den storm, der har rejst sig imod Gengangere, var jeg forberedt på. Men jeg syntes ikke, jeg kunde tage noget hensyn dertil; det vilde have været fejghed.» Stykket som Ibsen omtalte som Et familjedrama i tre akter ble stemplet som et skandaleskuespill, og ingen av de faste teatrene ville eller turde sette det opp. Herman Bang skrev at «Uærbødigheden og Dumheden kørte omkap, saa der blev Dyrtid paa Skældsord til Nordens største Aand», og Georg Brandes mente senere at «Den Modtagelse, som Stykket fik i Norge og Danmark, røbede, hvor langt Ibsen var forud for sin Tid». Trondhjems Stiftsavis skrev «at man i enkelte rigtig «pene» Familier skal have slaaet Hovedet istykker paa Ibsens Byste.»[3] For Et dukkehjem (1879) fikk han kritikk fordi Nora forlot ektemannen, nå viste han hvordan det gikk om en kvinne ikke forlot et skakkjørt ekteskap.

Til John Paulsen fortalte Ibsen under en regnfull spasertur i Berchtesgaden sommeren 1880 at han arbeidet på et nytt drama, «en familiehistorie trist og graa som denne regndag». Om plasseringen av stykket fortalte Ibsen til forfatteren Paul Lindau at han hadde «die Gegend von Bergen im Sinne gehabt» (= hatt traktene ved Bergen i tankene). Handlingen foregår «på fru Alvings landeiendom ved en stor fjord i det vestlige Norge». Fra herregården er det utsikt til fjorden, breen og fjelltindene, noe som kan lede tanken hen på Rosendal baroni som stemmer med den øvrige beskrivelsen i stykket, med dampskipsforbindelse til byen, post og landhandel.[4]

Stykket har både naturalistiske og realistiske trekk.

Persongalleri[rediger | rediger kilde]

  • Fru Helene Alving, kaptein og kammerherre Alvings enke
  • Osvald Alving, hennes sønn, maler
  • Pastor Manders
  • Snekker Engstrand
  • Regine Engstrand, datter til Johanne og kaptein og kammerherre Alving
  • Johanne, stuepiken til fru Alving

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Scene fra Nathionaltheatrets oppsetning av Gengangere. Fru Alving i Helen Brinchmanns skikkelse[5] sitter i en lenestol ved et bord. Bak står Regine Engstrand (Frøydis Armand).[5] På bordet står en flaske sjampanje og mange bøker. Forestillingen hadde premiere 4. oktober 1972.

Handlingen finner sted i enkefru Alvings borgerlige hagestue på en «landeiendom ved en stor fjord i det vestlige Norge.» I stykket møter vi Helene Alving og hennes sønn Osvald, akkurat hjemkommet fra Paris etter å ha forsøkt å livnære seg der som kunstmaler. Fru Alving holder på å bygge et asyl for pengene kammerherre Alving har etterlatt seg. Pastor Manders, som er på besøk for første gang siden kammerherren døde, står som byggeforetagendets høye beskytter. Han ser på det hele som en velgjerning styrt av Guds velsignende, lykkebringende og vernende hånd over prosjektet, og av hensyn til sakens omdømme taler han Helene Alving fra å forsikre bygningen. Fru Alving minner Manders på den gangen hun forsøkte å forlate ektemaken, og han overtalte henne til å vende tilbake. Nå avslører hun for ham at hennes samliv med Alving kun har vært en fasade, hvor hans umettelige omgang med kvinner og alkohol gjorde hverdagen uutholdelig. Derfor var det også at hun sendte Osvald fra seg, så han ikke skulle oppdage sin fars laster, hans løslevnet og slappe natur. Hun bygger også barneasylet «Kammerherre Alvings minne» for å forhindre at Osvald arver noe som helst fra sin far, heller ikke pengene. Hun ønsker at han skal arve absolutt alt etter seg selv. Det viser seg imidlertid at Osvald har klare erindringer om sin far, og at han ikke er kommet hjem på midlertidig besøk, men for å dø av en livstruende sykdom, som arter seg ved anfall av bevisstløshet og tiltakende sløvsinn. Den alminnelige oppfattelse i samtiden var at han hadde pådratt seg en syfilitisk sykdom.

Da asylet brenner ned dagen før den høytidelige åpningen, legger snekker Engstrand, Regines stefar, skylden på pastor Manders for uforsiktig omgang med lysene under andakten for bygningsarbeiderne. Snekkeren lover derimot å ta skylden for brannen hvis Manders gir ham penger til å bygge et sjømannshjem (egentlig et bordell for sjømenn) i byen, noe pastoren går med på. Engstrand ønsker å få med seg stedatteren Regine til å hjelpe til på bordellet, men dette nekter hun. Regine har lagt planer om å returnere til Paris sammen med Osvald. Fru Alving forteller så Regine at kammerherren er hennes egentlige far, og at hun og Osvald er for halvsøsken å regne. Regine svarer med raseri over at det har vært holdt skjult for henne og ønsker straks å forlate posten som hushjelp. Dermed ødelegges også Osvalds plan om at hun skal ta livet av ham med morfin. Osvald ber nå sin mor om å overta esken med morfin-tabletter og gjøre ende på hans lidelser når han trer inn i tredje stadium av syfilis og ikke lenger er i stand til å gjøre det selv. Fremskyndet av brannen får Osvald et nytt anfall og roper: «Mor, gi' mig solen.» Hun blir forvirret og handlingslammet og svarer: «Nei; nei; nei! – Jo! – Nei; nei!» Dramaet ender uavklart.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • Fru Alving: Men hvad har De da forresten egentlig at indvende imod de bøger? / Pastor Manders: Indvende? De tror dog vel ikke, at jeg beskæftiger mig med at granske sådanne frembringelser? / Fru Alving: Det vil sige, De kender sletikke, hvad De fordømmer? / Pastor Manders: Jeg har læst tilstrækkeligt om disse skrifter for at misbillige dem. / Fru Alving: Ja men Deres egen mening – (Første akt)
  • Fru Alving: De har nu talt, herr pastor; og imorgen skal De tale offentligt til min mands erindring. Jeg skal ikke tale imorgen. Men nu vil jeg tale lidt til Dem, ligesom De har talt til mig. (Første akt.)
  • Fru Alving: For jeg ser det nok; jeg har dig ikke; du må vindes! (Tredje akt.)
  • Osvald: Mor, gi mig solen. (Mot slutten av tredje og siste akt.)

Tittel[rediger | rediger kilde]

Tittelen Gengangere har en dobbeltbetydning, nemlig gjengangere som i «spøkelser», og som hendelser som gjentar seg. Helene Alving overhører Regine og Osvald som flørter inne i spisestuen og kjenner gjentakelsen av Alvings lek med Regines mor for lenge siden, den som resulterte i at Regine kom til verden. Den engelske tittelen Ghosts og den tyske tittelen Gespenster mister denne dobbelte betydningen.

Syfilis eller radesyke?[rediger | rediger kilde]

Hvilken sykdom Osvald lider av nevnes aldri ved navn i stykket, men det ble straks oppfattet slik at han led av syfilis, som var en svært utbredt og vanlig sykdom den gang. En mente det hang sammen med lettsindig livsførsel. Ifølge tidens kristne, religiøse tenkning var syfilis nærmest ensbetydende med arvesynden, som nedfelles fra en generasjon til den neste. Den tåken Osvald faller inn i slutten av stykket, er karakteristisk for tredje stadium av sykdommen.

I et medisinsk fundert foredrag fra 1884, som omhandlet sykdomstilfeller i dikterkunsten, påpekte professor dr.med. Seved Ribbing[6] det eiendommelige i at kammerherre Alving også hadde gitt liv til en kjernesunn datter, Regine. Altså kunne det vel være fru Helene Alving selv som var opphav til sønnens sykelighet:

Den gamle Sandhed, at Fædrenes Misgjerninger hjemsøges paa Børnene, har i Forening med Forestillinger om den nys antydede Sygdoms arvelige Natur lokket Henr. Ibsen til først i Et Dukkehjem at gjøre Antydninger om en saadan Fædrene Arvs Indflydelse i Dr. Ranks Person, dernæst at tage Skridtet helt ud i Gjengangere, hvor den ulykkelige Oswald Alving fremstilles som Offer for Faderens tøjlesløse Liv. Men den snilrige Forfatter har desværre forladt Erfaringens sikre Mark og konstrueret et Forhold, hvortil Livet intet Modstykke kan præstere. En Sygdomsform som Oswald Alvings kommer aldrig af arvelig Aarsag, og naar den findes, maa vi med den i Stykket anførte udenlandske Læge antage, at Oswald ikke har kunnet taale sit saakaldte herlige Frihedsliv. Den specifike Sygdom, hvortil der sigtes, rammer sit uskyldige Offer i den første Barndom, og enten dræber Giften hurtig, eller ogsaa kan den ved god, heldig Sundhedspleje svækkes saaledes, at den i de senere Dage viser ringe eller slet ingen Spor af sin Tilværelse. Har Forfatteren derimod tænkt paa en anden Art af Sygdommen, saa møde vi den Urigtighed, at Kammerherre Alving, stadig fortsættende sine vilde Udsvævelser, efter Oswalds Fødsel er bleven Fader til et i fysisk Henseende kjærnesundt Væsen som Regina, hvorfor der paanødes en saadan Tolkning som at Faderen trods Alt har været sund, men at Forskjellen mellem Børnene er betinget af Mødrene. Herefter maatte Oswalds Sygdom blive en Arv efter Fru Alving. Hvorledes man betragter dette Drama, træder dets naturlige Umulighed klart frem, og hvor udmærkede Sandheder det end paa anden Vis indskærper, tilhører det langt mere Fantasiens end Virkelighedens Verden, hvad der dog lader dets Lærdomme miste noget af den Kraft, de vilde ejet, hvis Handlingen var bygget paa Erfaringens Grund. I En Folkefjende har Ibsen derimod tilfredsstillende og mønstergyldigt anvendt Nutidens Opdagelser om Bakterier som Sygdoms-Aarsager.[7]

Erik Henning Edvardsen har i sin presentasjon av kunstmaleren August Schneider (med en far og en farfar som etterfulgte hverandre som apotekere i Flekkefjord og hadde nær befatning med stedets radesyke), påpekt det faktum at Ibsens hjemby Skien faktisk hadde et av landets tidligste radesykehus. Denne syfilitiske sykdommen forsvant som ved et trylleslag med bedre stilte diagnoser omkring 1850, men sykehusdriften var i full virksomhet i dramatikerens oppvekst. I dramaet anklages Osvald Alvings sykdom for å ha sitt opphav i kunstnermiljøet i Paris, og nettopp «fransos» var et vanlig brukt navn på radesyken i Telemark og Setesdal, fordi en i disse områdene faktisk mente sykdommen «stammet fra Frankrike[8] I motsetning til den seksuelt overførbare syfilisen kunne hele familier med besteforeldre og barn bli innlagt for kvikksølvbehandling mot radesyke.

Alle vidløftige, folkelige påstander om smitte påført fra Frankrike, Nederland, Sverige eller Russland viste seg ikke å stemme. Radesyken var kun en hjemlig oppfinnelse, ukjent utenfor Norges grenser, hevder Edvardsen, som mener selve sykdomsbeskrivelsen reiser en debatt omkring arv og miljø. Det synes altså som om Ibsen i dramaet vil antyde at smaken på det gode liv («røgningens vane») gikk som en nemesis gjennom slekten, og at den kjønnssykdom Osvald skaffet seg, dels skyldtes hans åndelige testamente, dels den biologisk arv (dvs. foreldrenes DNA). Ut fra en slik alternativ lesning synes det som om Osvald kun var blitt smittet av den dårlige påvirkningen, som hans mor ville skåne ham for ved å sende ham bort, da han som barn fikk sitte på farens fang og «smatte på pipene hans». Tobakken hadde altså andre bivirkninger enn bare å gjøre gutten kvalm. Poenget var dermed ikke nødvendigvis at pipene i seg selv var i stand til å overføre smitte, bare holdninger. Regissør Marit Moum Aune gikk i 2005 enda lenger og tolket i sin oppsetning Osvald som offer for incest, der smatting på farens pipe tolkes som en omskrivning for oralsex.[9]

Det moderne gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Etter Georg Brandes’ utgivelse av Det moderne Gjennembruds Mænd (1883), var det i første rekke Henrik Ibsen som skulle bli identifisert som den førende kraft i paradigmeskiftet. Ingen annen forfatter evnet med større kraft å gjøre seg til talsmann for den oppgave det var i diktningen å sette problemer under debatt.

Med Samfundets støtter (tysk: Die Stützen der Geschellschaft) så det ut for at Ibsen også skulle gå i spissen for norsk dramatikk i Tyskland, men etter at Et dukkehjem (tysk: Nora oder Ein Puppenheim) ikke oppnådde den forventede suksess med sin alternative, tyske avslutning i Berlin, og heller ikke i München, hvor stykket kun oppnådde motstand med sin originale avslutning, ble det temmelig stille omkring Ibsens forfatterskap.

Men Gengangere (tysk: Gespenster) gjorde en forskjell. Via forbud ble det satt opp private visninger i Augsburg, Meiningen og Berlin med dikteren selv tilstede. Da stykket slapp frem på scenen i Berlin i januar 1887, gjorde det rent bord. Raskt ble Ibsen det store litterære navn i Tyskland, og dernest fulgte både London og Paris opp med forestillinger som vakte enorm oppsikt og reaksjoner i 1889. Med ett var Ibsens internasjonale renommé sikret, og nå ble han også i europeisk målestokk ansett som fanebærer og den ypperste representant for det moderne gjennombrudd i europeisk teater. [10]

Utsagn om dramaet[rediger | rediger kilde]

Henrik Ibsens reaksjon på mottakelsen av Gengangere i brev til Georg Brandes, datert «Rom, den 3. Januar 1882»:
«... Hjemme behøver man egentlig ingen digterværker; man hjælper sig så godt med Storthingstidenden og Luthersk ugeskrift

I Storbritannia ble stykket forbudt straks det var oversatt. Kort etter dronning Victorias diamantjubileum i 1897, ble stykket likevel satt opp i The Independent Theatre i London, og dronningen var så uvitende om sensuren at hun tok med seg moralens vokter, erkebiskop Temple, for å se stykket. George Bernard Shaw, som seks år tidligere hadde utgitt The Quintessence of Ibsenism, satt i journalistlosjen, og skrev etterpå: «Dronningens jubileum representerer det nittende århundrets egenerklærte stolthet. Gengangere representerer den avsky det samme århundret har for seg selv.»[11]

TV-versjoner[rediger | rediger kilde]

Parodier[rediger | rediger kilde]

Harald Hjalmar Schmidt: 4de Akt af Gengangere. [Upublisert studentkomedie, oppført av «Samfundstheatret» ved studentsamfunnet i Kristiania i 1883.]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://snl.no/Gengangere; Store norske leksikon.
  2. ^ Anne Marie Rekdal: «Ibsen, kvinnene og friheten» (s. 87), Peripeti.dk)
  3. ^ https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_Ge%7Cintro_publication_reception.xhtml
  4. ^ Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen: «Bruddet mellom Ibsen og Paulsen - en pennefeide?»
  5. ^ a b Sceneweb.no: Gjengangere (1972)
  6. ^ Seved Ribbing, Svenska Riksarkivet
  7. ^ Seved Ribbing 1884, s. 355.
  8. ^ Erik Henning Edvardsen 2005, s. 17, (se note 10).
  9. ^ [1] Professor Per Buvik: «Osvald og pipen», Dagbladet 4. mars 2005
  10. ^ Narve Fullsås 2008, s. 1. eHIS [2]
  11. ^ Carl-Erik Grimstad: Dronning Mauds arv (s.183-4), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-29131-9
  12. ^ Henrik Ibsen. «Gengangere». Fjernsynsteatret (1962). 
  13. ^ Henrik Ibsen. «Gengangere». Fjernsynsteatret (1978). 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Boyer, Bruce Hatton 2003: «Ibsen's 'Ghosts' premiered in Chicago – of all places» (s. 1 og 6-7). Caxtonian. Journal of the Caxton Club of Chicago. Volume XI, No. 3. March 2003.
  • Brandes, Georg 1883: Det moderne Gjennembruds Mænd. En Række Portræter. København: Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn).
  • Edvardsen, Erik Henning 2005: «Radesykehuset blir etablert» (s. 17-24, se note 10). Kvitebjørn kong Valemon 1. Gerhard August Schneider – arkitekten bak norske evnetyrillustrasjoner. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 155. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). ISBN 82-03-19015-4.
  • Fulsås, Narve 2008: Innledning til brev. Henrik Ibsens skrifter. Innledninger og kommentarer 14k. Utgitt av Universitetet i Oslo. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). ISBN 978-82-03-19013-1
  • Ribbing, Seved: «Digtekunst og Lægekunst [2]. Foredrag "om den samtida dikten och dess förkärlek för sjukdomsskildring"» (s. 255-260). Illustreret Tidende Nr. 1282. Kjøbenhavn, den 20. April 1884.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]