Sigurd Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sigurd Ibsen
Sigurd Ibsen OB.F06068a.jpg
Født23. desember 1859
Christiania
Død14. april 1930 (70 år)
GravlagtVår Frelsers gravlund
Ektefelle Bergliot Ibsen
Far Henrik Ibsen
Mor Suzannah Ibsen
Søsken Hans Jacob Henriksen
Barn Tancred Ibsen, Irene Ibsen Bille
Yrke Politiker, journalist, skribent
Parti Venstre
NasjonalitetNorge
Utmerkelser St. Olavs Orden

Sigurd Ibsen (født 23. desember 1859 i Christiania, død 14. april 1930) var en norsk skribent, diplomat og politiker (V). Han var Norges statsminister i Stockholm 1903–1905.

Familie[rediger | rediger kilde]

Sigurd Ibsen var sønn av dramatikeren Henrik Ibsen og hans hustru Suzannah, og tilhørte slekten Ibsen. Han var barnebarn av Knud Ibsen og Marichen Altenburg.

Gjennom oppveksten hadde folk høye forventninger til Sigurd Ibsen, og han måtte streve hele livet for å nå mål andre satte for ham. Han ble i 1892 gift med Bergliot Bjørnson, datter av Bjørnstjerne Bjørnson. Deres sønn Tancred Ibsen ble en anerkjent filmregissør. Datteren Irene Ibsen Bille var forfatter, og gift med forfatteren Josias Bille. Sigurd Ibsens sønnesønn Tancred Ibsen jr. var ambassadør og Ibsen-slektens siste mann.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Sigurd Ibsen tegnet av Christian Krohg.

Han hadde juridisk embetseksamen fra München og tok doktorgrad i Roma i 1882 på en avhandling om overhusets stilling i det representative styringssystem.[1] I 1895 ble det foreslått opprettet et ekstraordinært professorat i sosiologi for Ibsen ved Det Kongelige Frederiks Universitet, og 1896–97 holdt han en forelesningsrekke som «prøveforelesninger» som resulterte i at ansettelseskomiteen avviste hans kandidatur.[2] Avvisningen hadde sannsynligvis mer å gjøre med at Ibsen var Venstremann enn av kvaliteten på forelesningene.

Sigurd Ibsen ble statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm i 1902, og var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania (Oslo). Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki.[trenger referanse]Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform.

Ibsen som utenrikspolitiker[rediger | rediger kilde]

Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning.

Ibsen hadde begynt sin karriere i tjenesten i 1885 på et fireårig attachestipend, som han fikk bl.a. etter intervensjon fra sin far, Henrik Ibsen. Ved stipendiets utløp ble han imidlertid ikke tilbudt ansettelse, men bare videre arbeid som ulønnet attaché, noe han avslo. I “Utrikesdepartementet var man fullt klar over den virkelige grunn til at Ibsen ble feiet ut: Han var unionsfiendtlig, norskpatriotisk og en farlig mann for etaten”, skriver Lars Roar Langslet i sin biografi (2004: 83). Ibsen tok sin hevn i januar 1890, da han skrev tre innfule artikler i Dagbladet om forholdene i tjenesten. Saken gav opphav til opphetet polemikk, ikke minst fordi Ibsen allerede på dette tidspunkt med utgangspunkt i det han opplevet som svensk neglisjering av norske næringsinteresser hadde slått frempå om at Norge burde ha eget konsulatvesen.

Ibsen var den drivende politiske kraft for å får oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart» ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8. juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av to kontorer, 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene, og 2. utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm. Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9. september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm.[3]

Aner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo: Pax, 1998
  2. ^ Norsk biografisk leksikon
  3. ^ Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 Oslo: Pax, 2005.)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rudeng, Erik (1994) “En statsmann i reserve” Nytt norsk tidsskrift 11 (3-4): 266-280
  • Ibsen, Sigurd. Bak en gyllen fasade, Sigurd Ibsens brev til familien 1883-1929. Aschehoug, 1997. (Thorleif Dahls Kulturbibliotek) ISBN 82-03-26141-8
  • Ibsen, Sigurd. Videnskab og mystik og andre essays. Grøndahl Dreyer, 1992. ISBN 82-504-1920-0
  • Ibsen, Sigurd. Unionen. 1887
  • sambok 29 treff på S. Ibsen som forfatter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]