Knud Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Knud Plesner Ibsen
Født3. oktober 1797Rediger på Wikidata
SkienRediger på Wikidata
Død24. oktober 1877Rediger på Wikidata (80 år)
SkienRediger på Wikidata
Ektefelle Marichen AltenburgRediger på Wikidata
Far Henrich IbsenRediger på Wikidata
Mor Johanne PlesnerRediger på Wikidata
Søsken Henrik Johan Paus, Christian Cornelius Paus, Christopher Blom Paus, Mariane Paus, Johanne Caroline PausRediger på Wikidata
Barn Henrik Ibsen, Hedvig Ibsen, Ole Paus IbsenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse KjøpmannRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Knud Plesner Ibsen (født 3. oktober 1797 i Skien, død 24. oktober 1877 i Skien) var en norsk kjøpmann og trelasthandler i Skien, og var far til dikteren Henrik Ibsen.

Knud Ibsen ble oppfostret av moren Johanne og stefaren Ole Paus på gården Rising i Gjerpen; i 1825 etablerte han selvstendig forretningsvirksomhet i Skien og giftet seg med stefarens niese Marichen Altenburg, som han var oppvokst sammen med. De fikk seks barn, hvorav Henrik Ibsen var den eldste som vokste opp. Knud Ibsen overtok Altenburggården og flere eiendommer og forretninger i Skien fra svigermoren Hedevig, og var i 1820- og 1830-årene en av Skiens ledende yngre forretningsmenn. I 1830-årene fikk han økonomiske problemer, og familien flyttet ut til lystgården Venstøp et par år. Ibsen flyttet tilbake til Skien i 1843 og prøvde seg med vekslende hell på nye forretninger, samtidig som han søkte ulike offentlige stillinger. Fra begynnelsen av 1850-årene gikk familien Ibsen etterhvert økonomisk og sosialt i oppløsning; ektefellen og to av barna ble med i den fundamentalistiske lammersbevegelsen, mens Knud var registrert som fattig og etterhvert levde alene, forsørget av sine yngre brødre Henrik, Christian og Christopher Paus som da var blant byens ledende menn. Knud Ibsen møtte aldri sønnen Henrik igjen etter 1850, men uttrykte på sine eldre dager ofte stolthet over sønnens litterære berømmelse.

Knud Ibsen anses av litteraturforskere som modell for de tre skikkelsene «Jon Gynt» (1867), «Daniel Hejre» (1869) og «Gamle Ekdahl» (1884); Henrik Ibsen bekreftet også selv å ha brukt sin familie som forbilde for «skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus». Som «Jon Gynt» skildres Knud Ibsen uten sympati av sønnen, mens «i gamle Ekdals skikkelse ser dikteren på sin far, den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk».[1] Det finnes ingen bevarte portretter av Knud Ibsen, men samtidige har beskrevet hans utseende og personlighet.

Bakgrunn og barndom[rediger | rediger kilde]

Rising søndre, der Knud Ibsen vokste opp. Gården ble kjøpt av stefaren Ole Paus samme dag som han solgte Ibsen-huset i Løvestrædet

Knud Plesner Ibsen var sønn av skipsfører Henrich Ibsen og Johanne Plesner, og stammet fra en opprinnelig dansk familie med en lang linje av skipsførere. Familiens stamfar Rasmus Ibsen (1632–1703) var skipskaptein fra Stege i Danmark. Knud Ibsen var oppkalt etter sin morfar Knud Plesner. Faren Henrich Ibsen førte skipet «Caritas» og omkom sammen med hele mannskapet på sjøen natt til 22. november 1797 da skipet forliste ved et sted kalt «Tejne-Dybet»[2] rett sør for Hesnesøya; Knud var da nyfødt.

Knuds sosiale far i oppveksten Ole Paus, som Knuds mor Johanne ble gift med da Knud var ett år; han var også onkel til Knuds ektefelle Marichen; malt av Mikkel Mandt 1842/43

Et år senere, 27. november 1798, ble moren Johanne gift på nytt med skipsfører Ole Paus, som dermed ble Knuds sosiale far. I 1800 flyttet Ole og Johanne Paus med barna fra Skien sentrum ut til gården Rising søndre i Gjerpen, rett utenfor Skien.[3] Ibsen-forskeren Jon Nygaard har påvist at Rising ble kjøpt for verdiene til Knuds far Henrich Ibsen: «Johanne overtok formelt formuen etter den avdøde ektemannen på vegne av de to barna. I virkeligheten ble hennes nye ektemann, Ole Paus, forvalter av denne formuen. Bare en måned senere, 5. februar 1799, viser offentlige registre i Skien og Gjerpen at Ole Paus på én og samme dag solgte Ibsen-huset i Løvestrædet 27 i Skien og kjøpte gården Rising i Gjerpen.»[4] Ved folketellingen i 1801 hadde familien på Rising hele syv tjenestefolk.[5]

Knud Ibsen hadde en et år eldre bror fra morens første ekteskap, Jacob von der Lippe Ibsen (1796–1805), som døde som niåring i 1805. I morens andre ekteskap fikk han ni halvsøsken: Henrik Johan Paus (1799–1893), Christian Cornelius (C.C.) Paus (1800–1879), Maria Marthine Paus (f. 1802), Christine Pauline Paus (1803), Nicolai Kall Paus (1804, død som nyfødt samme år), Jacob von der Lippe Paus (1806–1826), Mariane Paus (1808), Christopher Blom Paus (1810–1898) og Caroline («Lina») Paus (1813–1902). Året etter at Jacob von der Lippe Ibsen døde ble halvbroren Jacob von der Lippe Paus oppkalt etter ham, men døde selv som nittenåring på Rising i 1826.[6] Av brødrene som vokste opp ble Henrik Johan Paus og C.C. Paus begge jurister, mens yngstebroren Christopher Blom Paus gikk handelsveien sammen med Knud og endte opp som velstående skipsreder; C.C. Paus ble byfogd i Skien og amtmann i Bratsberg, og spilte en stor rolle i byens historie. Henrik Johan Paus vokste opp i Altenburggården sammen med Knuds senere ektefelle Marichen. Søsteren Christine Pauline Paus ble gift med skipskaptein Gerhard van Deurs, mens de andre forble ugifte. Av søskenene på Rising er det bare Knud Ibsen, Henrik Johan Paus og Christopher Blom Paus som har gjenlevende etterslekt etter begynnelsen av 1900-tallet, bl.a. visesangeren Ole Paus som stammer fra Knud Ibsens yngstebror.

Knud Ibsen var nevø til skipsreder og grosserer Nicolay Plesner som stefaren drev rederivirksomhet sammen med, og var også nevø til Skiens rikeste mann, eidsvollsmannen Didrich von Cappelen. Som barn og ungdom var Knud Ibsen del av en kameratgjeng, et «firkløver», sammen med broren Henrik Johan Paus, Christopher Hansen Blom og Christopher Myhre; «de havde megen fornøielse sammen, særlig mindes egkampningen om vaaren» skriver Andreas Blom.[7] Hans familierelasjoner til Christopher H. Blom er illustrerende for det tette samholdet i skienseliten; Blom var både gift med hans kusine Maria Elisabeth von Cappelen, eidsvollsmannens datter i første ekteskap med Maria Plesner, og bror av eidsvollsmannens andre ektefelle Marie Severine Blom. Under prins Christian Frederiks besøk på Søndre Brekke i Skien i 1813 var de fire vennene til stede sammen.[8] Knud ble konfirmert i Skien søndag 1. oktober 1815 sammen med broren Henrik Johan Paus og fetteren Knud Plesner Blom av presten Stockfleth.[9]

Etter konfirmasjonen dro Knud Ibsen til sjøs ombord på Skiensfjordens største skip, «Baron Holberg», som ble ført av Andreas Rougtvedt Blom, eldre bror av barndomskameraten Christopher H. Blom; han gikk rett inn i offiserskorpset ombord som skipstømmermann, dvs. ansvarlig for vedlikehold. Andreas Rougtvedt Blom var kjent for å være ganske streng, men skal ha likt Knuds utadvendte personlighet og morsomme historier.[8] Knud Ibsen ble nok ikke til sjøs lenge, for han tok handelseksamen i 1820 samtidig med Christopher H. Blom og Christopher Myhre. Deretter var Knud Ibsen handelsbetjent og fullmektig i handelshuset til onkelen Nicolay Plesner, der også vennen Christopher Myhre arbeidet; Knud var fortsatt for ung til å kunne få borgerskap. Vennen Christopher H. Blom fikk derimot dispensasjon fra alderskravet på 25 år da han arvet morens forretning og ble Skiens yngste kjøpmann i 1823.[9][8]

Kjøpmann i Skien, ekteskap med Marichen Altenburg[rediger | rediger kilde]

Silhuett av familien i Altenburggården fra ca. 1820. Fra venstre til høyre Marichen Bomhoff, Henrik Johan Paus (Knuds halvbror og Marichen Altenburgs fetter), svigerforeldrene Hedevig Altenburg f. Paus og Johan Andreas Altenburg, Christine Altenburg (svigerinne) og Marichen Altenburg, Knuds senere ektefelle

I 1825 fikk Knud Ibsen borgerskap i Skien og etablerte selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler i sentrum av Skien med yngstebroren Christopher Blom Paus som handelsbetjent. I folketellingen det året er Knud Ibsen 28 år gammel og ført opp med tittelen «Logerende Kjøbmand»; han bor i Stockmanngården sammen med broren Christopher, da 15, og deres 30 år gamle tjenestepike Marthe Isachsdatter.[10] Knud Ibsen og lillebroren Christopher drev i første etasje av Stockmanngården en assortert detaljhandel der de blant annet solgte franske viner og ulike luksusvarer som silkevarer, kniplinger og elfenbenskammer, og de både importerte og eksporterte varer. I 1828 eksporterte Ibsen trelast til London for 1100 rd. sammen med sin og Christophers fetter Diderik von Cappelen.[9]

Samme år som han fikk borgerskap, 1. desember 1825, ble han gift i Skien med stefarens niese Marichen Altenburg, med stefaren Ole Paus og onkelen Nicolay Plesner som forlovere. Hennes foreldre var kjøpmann og skipsreder i Skien Johan Andreas Altenburg som var død året i forveien og Hedevig Christine Paus, Ole Paus' søster. Ekteskapet har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement»; bruden og brudgommen hadde i stor grad vokst opp sammen og ble nærmest betraktet som søster og bror selv.[11] Marichens far «var en av Skiens rikeste menn og hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, deriblant et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus og to skip som gikk i trelastfart. Ved hans død tilfalt eiendommene enken, som lot dem gå videre til Marichen da hun var blitt gift. Ifølge tidens lover ble de automatisk hennes manns eiendom.»[12] I 1820- og 1830-årene var Knud Ibsen en velstående forretningsmann i Skien; i 1833 var han blitt byens sekstende største skatteyter.

Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (f. 1828), Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835).

Familien Ibsen bodde i Stockmannsgården til 1829, de de flyttet til Marichens barndomshjem Altenburggården (Skistredet nr. 20). I 1830 overtok Knud Ibsen Altenburggården og flere andre eiendommer, bl.a. brenneriet på Lundetangen, etter sin svigermor Hedvig. Dette var Ibsenfamiliens velmaktsdager. Henrik Ibsen skrev senere at faren «yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus».[13]

Økonomiske problemer i 1830-årene[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1830-årene opplevde Knud Ibsen store økonomiske problemer. I 1835 måtte han selge Altenburggården og det meste av innboet på auksjon. Dette har ofte blitt omtalt som en fallitt eller konkurs, men Ibsen gikk aldri konkurs i lovens forstand. Eldre Ibsenforskning har vært utydelig når det gjelder årsakene til Ibsens økonomiske problemer. Det har blitt antydet at Ibsen led «katastrofale tap» som medeier i et trelastskip som gikk ned uten at lasten var forsikret. Ibsen gjorde store investeringer i brenneriet, men var «uheldig med leverandører og arbeider, og ble overrumplet av en stor økning i brennevinstollen som han ikke klarte å betale» ifølge Robert Ferguson.[12] Sønnen Johan Andreas, som emigrerte til USA, uttrykte i et brev hjem sin overraskelse over de egalitære forholdene der og merket seg at handelsfolk i USA ikke unnså seg for å delta i det praktiske arbeidet, «hvilket hjemme blev anseet for Skam». Ferguson skriver: «Hva som ligger under er tydelig nok, nemlig at Knud Ibsen ikke var en mann som ville skitne til hendene sine, selv om situasjonen var kritisk».[12] Jørgen Haave mener hard beskatning av brenneriet han arvet fra svigerforeldrene og lavkonjunkturer var årsaken til at Knud Ibsen uforskyldt kom ut i et økonomisk uføre i 1830-årene, og viser til at de fleste brenneriene i Norge gikk konkurs i denne perioden.[8]

Årene på Venstøp[rediger | rediger kilde]

Venstøp, Ibsenfamiliens sommerbolig fra 1833 og helårsbolig 1835–1843

Knud Ibsen kjøpte gården Erlands Venstøp (også kalt Ibsens Venstøp) noen kilometer utenfor Skien i 1833 og familien brukte gården først som sommerbolig. Venstøp var en «lystgård» med en stor, representativ hovedbygning. Etter salget av Altenburggården flyttet familien ut til Venstøp på helårsbasis. Familiens nærmeste naboer på gården Cudrios Venstøp (Venstøp Søndre), rett sør for Ibsens Venstøp, var tidligere skipsreder og borgermester i Skien Ulrich Frederik Cudrio og hans familie; også familien Cudrio hadde fått økonomiske problemer og flyttet ut til lystgården sin, og Ulrich Cudrio var ved sin død titulert «veiinspektør». Cudrios barn var jevngamle med Henrik Ibsen.[8]

I eldre Ibsenbiografier har det vært hevdet at Ibsenfamilien opplevde en sosial degradering og at Knud Ibsen ble herskesyk og begynte å drikke. Haave mener dette er feil; familien var ikke den eneste borgerfamilien i Skien som opplevde økonomiske problemer i 1830- og 1840-årene, og tilhørte et miljø som uansett distanserte seg sterkt fra bondebefolkningen i Norge. Livet på Venstøp var preget av selskapelighet og kontakt med andre borgerlige familier.[8] Det er heller ingen ting som tyder på at Knud Ibsen var alkoholiker i Henriks barndom; den senere utbredte fortellingen om Knud Ibsen som alkoholiker kan spores tilbake til en anekdote fortalt av Knud Ibsens nevø Karl L. Paus til Oskar Mosfjeld om at Knud Ibsen som gammel mann byttet til seg drammer mot egg fra egne høner, og er et eksempel på fjæra som ble til fem høns.[8]

Tilbake i Skien[rediger | rediger kilde]

Huset på Snipetorp, Ibsenfamiliens hjem 1843–1866

Like etter Henriks konfirmasjon i 1843 flyttet Ibsenfamilien tilbake til Skien, der de bodde i en leilighet i et hus på Snipetorp (Snipetorpgaden 27) som tilhørte Knuds bror Christopher Blom Paus. Det er tvilsomt om Henrik Ibsen selv bodde på Snipetorp annet enn i korte perioder da han besøkte familien.[8]

Knuds yngste bror Christopher Blom Paus, som startet karrieren som Knuds assistent, var den av brødrene som i størst grad hjalp Knud økonomisk, og eide huset på Snipetorp

Knud Ibsen startet i 1843 opp forretninger i Skien, som megler av korn, tømmer og skipsplasser, og med kontor på Mudringen i Skien. Forretningene gikk godt i noen år, men revolusjonene i 1848 førte til en krise i korn- og tømmerhandelen som også rammet Ibsens forretninger.[8] Etter at han flyttet tilbake til Skien hadde han en tid også en stilling som assistent ved Skiens Sparebank.[14][15]

I 1850 ble Knud Ibsen etter forslag fra sin bror, byfogd Paus, konstituert som havnefogd i Skien etter Jens Gasmann, et «viktig og ærefullt embete som ikke minst kunne sikre Knud Ibsen en anstendig inntekt livet ut» skriver Haave; havnefogden var forvalter av havneområdene og skipstrafikken i Skien, Porsgrunn og Brevik, øverste leder for losvesenet i de tre havnedistriktene og førte registeret over godkjente sjøfolk. Havnedirektøren og Marinedepartementet godkjente Ibsens kandidatur til å overta stillingen fast, men plutselig kom det havnedirektøren for øre at Ibsen ikke var til å stole på. Et brev fra havnedirektøren hevdet at Ibsen manglet den påpasselighet, sikkerhet og orden som var nødvendig, og at han ikke hadde levert alle regnskapene han skulle. «Byfogd Paus, som mottok brevet, nevnte ikke noe om at han var halvbror til kandidaten, men benektet påstandene på det sterkeste» skriver Haave. I 1851 ble likevel skipperborger Fredrik Vauvert ansatt i stedet.[8]

Ibsenfamiliens oppløsning og Knuds siste år[rediger | rediger kilde]

Fra 1850-årene gikk familien Ibsen økonomisk og sosialt i oppløsning. Et brev fra USA fra 1850 var det siste livstegnet fra sønnen Johan, og senere emigrerte også Nicolai til USA; Hedvig og Ole, og ektefellen Marichen, ble ivrige medlemmer av den fundamentalistiske lammersbevegelsen i byen, en bevegelse Knud selv hadde lite til overs for.[8]

I 1857 var Knud Ibsen registrert som fattig i ligningsprotokollen. De siste 20 årene av sitt liv ble han forsørget av sine yngre halvbrødre: Christopher Blom Paus var da en velstående skipsreder i Skien, Christian Cornelius Paus var byfogd i Skien og amtmann i Bratsberg og hadde overtatt Rising, og Henrik Johan Paus levde fra 1860 som pensjonert fogd og velstående privatmann på lystgården Lille Follestad ved Skien.[8] I 1865 bodde Knud og Marichen fortsatt på Snipetorp sammen med sin nitten år gamle tjenestepike og en losjerende, ugift 26 år gammel kvinne og hennes to år gamle sønn; sønnen styrmann Ole Paus Ibsen var nok bare på kortvarig besøk da folketellingen ble gjennomført.[16] Omkring 1866 flyttet Marichen til datteren Hedvig, etter å ha blitt rammet av slag flere ganger. Knud Ibsen flyttet da også fra Snipetorp, og bodde de siste årene alene på ulike hybler i Skien. På sine eldre dager var Knud til en viss grad oppfattet som en byoriginal, som gjerne tok seg en dram og fortalte historier; selv om han ikke eide nåla i veggen var han kjent som far til en verdensberømt dramatiker.[8]

Knud Ibsen møtte aldri Henrik Ibsen igjen etter 1850.

Personlighet og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Kjøbmand Knud Ibsens gravminne på Lie kirkegård

Knud Ibsen døde i 1877. Henrik Ibsen skrev et brev til onkelen Christian Cornelius Paus da han leste om dødsfallet; i brevet prøvde Henrik Ibsen å «rettferdiggjøre sin følelsesmessige og økonomiske neglisjering» av den gamle mannen, skriver Ferguson.[13][17] Knud Ibsen ble gravlagt på Lie kirkegård.

I Fra det gamle Skien skriver J. A. Schneider:

SitatDer har dog, ialfald om sommeren, været glanspunkter i tilværelsen ogsaa paa det ensomme Venstøp. Gjerpens sogneselskap holdt netop i disse aar sine aarsmøter her paa 'Oskarsdagen', 4de juli, likeledes hadde Skiens skyteselskap sin aarlige skiveskytning paa 'Ibsens Venstøp', og ialfald ved sidstnævnte anledning gik det vistnok muntert til. Knud Ibsen var nu ikke efter alt at dømme den mand som mistet humøret om verden gik ham imot, og adskillig av den kvasse og overlegne ironi, som utmerker Henrik Ibsens digtning, kan nok gjenfindes i hvad traditionen melder om hans far, med hvem han efter utsagn av folk som har kjendt begge, hadde adskillig tilfælles i utseende, væsen og vaner. Paa selvfølelse manglet det ikke: Naar Paus’ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det! sa Knud Ibsen, idet han dog, vistnok heri trak en veksel paa sin berømte søn.Sitat
– J.A. Schneider, Fra det gamle Skien[18]

Ulikt de fleste av hans slektninger eksisterer det ingen portretter eller fotografier av Knud Ibsen. James Borchsenius skriver i boken Skien før branden 1886 at folk som møtte Knud Ibsen på hans eldre dager sa «at det ikke var vanskelig å se at han hadde vært en duelig mann, han hadde gløgge øine, og det samme trekk ved munnen som vi kjenner hos hans store sønn, men ansiktsuttrykket hos dikteren var ikke lyst og vennlig som hos faren.»[19] Kontorsjef Hans Houen (nevø av rederen Hans Houen) beskrev ham som «under middelhøide, spædlemmet, ovalt ansigt, noksaa lang og svakt krumbøiet næse, liten mund, smal mellem øinene, der var temmelig poliske, blondt og temmelig langt haar». Ektefellen Marichen ble beskrevet som mørkhåret, med forstandige og dype øyne, og hennes personlighet som alvorlig, blid og elskverdig, mens mannen var spøkefull, skarp og vittig.[18]

I fjernsynsserien En udødelig mann fra 2006 ble Knud Ibsen spilt av Sven Nordin.

Knud Ibsen i sønnens drama[rediger | rediger kilde]

Knud Ibsen ble skildret av sønnen i tre ytterst forskjellige litterære skikkelser; først som «Jon Gynt» i Peer Gynt, siden som «Daniel Hejre» i De unges Forbund og til slutt, etter sin død, som «Gamle Ekdahl» i Vildanden. Francis Bull skriver:

Sitat[Ibsen] mintes sin far, fallenten, som måtte bukke sig for å få hjelp og 'lån' av sine fordums venner, og ikke hadde stort annet å trøste sig med enn begeret og drømmene, men som engang hadde hørt hjemme blandt patrisierne i Skien, båret uniform som løitnant i borgerkorpset, og vært en ivrig dyrker av festens og jaktens gleder. Henrik Ibsen hadde også tidligere i sin diktning brukt enkelte trekk av sin fars karakter og livshistorie; i skildringen av Peer Gynts far Jon kjenner man Knud Ibsen igjen, og sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter; billedet av den Knud Ibsen-lignende Daniel Hejre i De unges forbund er heller ikke egentlig tegnet med kjærlighet, selv om det røber at Henrik Ibsen har hatt en viss beundring for sin fars hvasse tunge. Knud Ibsen døde i 1877, og sønnen viste ikke nogen sorg over dødsbudskapet; men hans syn på sin far begynte å forandre sig, så snart Knud Ibsen gikk over fra virkelighetens til minnenes verden. Bitterheten svant og blev erstattet av overbærenhet. Gjennem skildringen av gamle Ekdahl har Henrik Ibsen så å si forsonet sig med sin fars minne.Sitat
– Francis Bull, Ibsens drama[20]

Henrik Ibsen bekreftet ved flere anledninger at han hadde brukt familiemedlemmer som forbilder for litterære figurer og latt seg inspirere av sine barndomserindringer. I et brev til Georg Brandes i 1882 skrev Henrik Ibsen:

SitatMin far sad som købmand i en mangeartet og vidtløftig virksomhed og yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus. I 1836 måtte han indstille sine betalinger og der blev os intet andet tilbage end en landejendom i nærheden af byen. Did flyttede vi hen og således kom vi ud af berøring med de kredse, som vi hidtil havde tilhørt. I Peer Gynt har jeg benyttet mine egne barndomsforholde og erindringer som et slags model ved skildringen af livet i «den rige Jon Gynts hus».Sitat
– Henrik Ibsen, brev til Georg Brandes[21]

Aner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mosfjeld, Oskar (1956). «Vildanden». Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. LVI: 380–394. 
  2. ^ Tingsvitne 10. desember 1798 i Nedenes
  3. ^ Meyer, Michael (1971). Henrik Ibsen: En biografi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 4. 
  4. ^ Nygaard, Jon (2014). «The Wilder the Starting Point: Some Critical Remarks to Michael Meyer's Ibsen: A Biography». Scandinavian Studies. 86 (1): 72–97. doi:10.5406/scanstud.86.1.0072. 
  5. ^ Folketelling 1801 for Rising
  6. ^ Den Norske Rigstidende. 10. april 1826. 
  7. ^ Andreas Blom (1904). Efterladte historiske optegnelser: særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien: [s.n.] s. 65–74. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455. 
  9. ^ a b c Høgvoll, Arvid (1996). Henrik Ibsen: Herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer: brokker av en slektshistorie. Nome antikvariat. s. 82, 85. ISBN 8291739005. 
  10. ^ Folketelling for Stockmanngården i 1825
  11. ^ Templeton, Joan (1997). Ibsen's women. Cambridge University Press. s. 1ff. 
  12. ^ a b c Ferguson, Robert (2006). Henrik Ibsen: mellom evne og higen. Cappelen. s. 16–17. ISBN 978-82-02-23875-9. 
  13. ^ a b Ibsen, Henrik (8. januar 1872). «Brev til Frederik Hegel». Henrik Ibsens skrifter. 
  14. ^ Schneider (1924) s. 249
  15. ^ Skiens Sparebank 1835–1910. [s.n.] 1910. s. 105. 
  16. ^ Folketelling 1865
  17. ^ Ferguson, s. 242–243
  18. ^ a b Schneider, J.A. (1924). «Henrik Ibsens slegt». Fra det gamle Skien: skildringer og aktstykker til byens historie. 3. Skien: Erik St. Nilssens Forlag. s. 229–265. 
  19. ^ Borchsenius, James (1934). Skien før branden 1886. Oslo: Fabritius & sønners forlag. s. 85. 
  20. ^ Bull, Francis (1972). «Vildanden». I Bull, Francis; Koht, Halvdan; Seip, Didrik Arup. Ibsens drama: innledninger til hundreårsutgaven av Henrik Ibsens samlede verker. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 142–143. 
  21. ^ Ibsen, Henrik (21. september 1882). «Brev til Georg Brandes». Henrik Ibsens skrifter.