Knud Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Knud Plesner Ibsen
Født3. oktober 1797
Skien
Død24. oktober 1877 (80 år)
Skien
Ektefelle Marichen Altenburg
Far Henrich Ibsen
Mor Johanne Plesner
Søsken Christian Cornelius Paus, Christopher Blom Paus, Henrik Johan Paus, Mariane Paus
Barn Henrik Ibsen, Hedvig Ibsen, Ole Paus Ibsen
Beskjeftigelse Kjøpmann
Nasjonalitet Norge

Knud Plesner Ibsen (født 3. oktober 1797 i Skien, død 24. oktober 1877 i Skien) var en norsk kjøpmann og trelasthandler i Skien, og var far til dikteren Henrik Ibsen. Knud Ibsen anses av litteraturforskere som modell for de tre skikkelsene «Jon Gynt» (1867), «Daniel Hejre» (1869) og «Gamle Ekdahl» (1884); Henrik Ibsen bekreftet også selv å ha brukt sin familie som forbilde for «skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus». Som «Jon Gynt» skildres Knud Ibsen uten sympati av sønnen, mens «i gamle Ekdals skikkelse ser dikteren på sin far, den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk».[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rising søndre, der Knud Ibsen vokste opp. Gården ble kjøpt av stefaren Ole Paus samme dag som han solgte Ibsen-huset i Løvestrædet
Silhuett av Altenburg-familien fra slutten av 1810-tallet. På bildet Marichen Altenburg lengst til høyre, hennes foreldre Hedevig Christine Paus og Johan Andreas Altenburg i midten, og Knud Ibsens bror og Marichens fetter Henrik Johan Paus til venstre

Knud Plesner Ibsen var sønn av skipsfører Henrich Ibsen og Johanne Plesner, og stammet fra en opprinnelig dansk familie med en lang linje av skipsførere. Familiens stamfar Rasmus Ibsen (1632–1703) var skipskaptein fra Stege i Danmark. Knud Ibsen var oppkalt etter sin morfar Knud Plesner. Faren Henrich Ibsen døde på sjøen i 1797 da skipet «Caritas» som han førte forliste, og moren Johanne giftet seg ett år senere på nytt med skipsfører og skipsreder Ole Paus. Knud Ibsen bodde de første tre årene i Skien, og i 1800 flyttet Ole og Johanne Paus med barna ut til gården Rising søndre i Gjerpen.[2] Ibsen-forskeren Jon Nygaard har påvist at Rising ble kjøpt for verdiene til Knuds far Henrich Ibsen: «Johanne overtok formelt formuen etter den avdøde ektemannen på vegne av de to barna. I virkeligheten ble hennes nye ektemann, Ole Paus, forvalter av denne formuen. Bare en måned senere, 5. februar 1799, viser offentlige registre i Skien og Gjerpen at Ole Paus på én og samme dag solgte Ibsen-huset i Løvestrædet i Skien og kjøpte gården Rising i Gjerpen.»[3] Knud fikk ni yngre halvsøsken i morens andre ekteskap, blant disse fogd og proprietær Henrik Johan Paus, byfogd, amtmann og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus og skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus.

Kjøpmann i Skien, ekteskap med Marichen Altenburg[rediger | rediger kilde]

I 1825 etablerte Knud Ibsen selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien med yngstebroren Christopher Blom Paus som assistent. I folketellingen det året er Knud Ibsen 28 år gammel og ført opp med tittelen «Logerende Kjøbmand»; han bor i Stockmanngården sammen med broren Christopher, da 15, og deres 30 år gamle tjenestepike Marthe Isachsdatter.[4]

Samme år, 1. desember 1825, ble han gift i Skien med stefarens niese Marichen Altenburg. Hennes foreldre var kjøpmann og skipsreder i Skien Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus, Ole Paus' søster. Ekteskapet har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement»; bruden og brudgommen hadde i stor grad vokst opp sammen og ble nærmest betraktet som søster og bror selv.[5] Marichens far «var en av Skiens rikeste menn og hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, deriblant et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus og to skip som gikk i trelastfart. Ved hans død tilfalt eiendommene enken, som lot dem gå videre til Marichen da hun var blitt gift. Ifølge tidens lover ble de automatisk hennes manns eiendom.»[6] I 1820- og 1830-årene var Knud Ibsen en velstående forretningsmann i Skien; i 1833 var han blitt byens sekstende største skatteyter.

Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (f. 1828), Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835).

Familien Ibsen bodde i Stockmannsgården til 1829, de de flyttet til Marichens barndomshjem Altenburggården (Skistredet nr. 20). I 1830 overtok Knud Ibsen Altenburggården og flere andre eiendommer, bl.a. brenneriet på Lundetangen, etter sin svigermor Hedvig. Dette var Ibsenfamiliens velmaktsdager. Henrik Ibsen skrev senere at faren «yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus».[7]

Økonomiske problemer i 1830-årene[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1830-årene opplevde Knud Ibsen store økonomiske problemer. I 1835 måtte han selge Altenburggården og det meste av innboet på auksjon. Dette har ofte blitt omtalt som en fallitt eller konkurs, men Ibsen gikk aldri konkurs i lovens forstand. Eldre Ibsenforskning har vært utydelig når det gjelder årsakene til Ibsens økonomiske problemer. Det har blitt antydet at Ibsen led «katastrofale tap» som medeier i et trelastskip som gikk ned uten at lasten var forsikret. Ibsen gjorde store investeringer i brenneriet, men var «uheldig med leverandører og arbeider, og ble overrumplet av en stor økning i brennevinstollen som han ikke klarte å betale» ifølge Robert Ferguson.[6] Sønnen Johan Andreas, som emigrerte til USA, uttrykte i et brev hjem sin overraskelse over de egalitære forholdene der og merket seg at handelsfolk i USA ikke unnså seg for å delta i det praktiske arbeidet, «hvilket hjemme blev anseet for Skam». Ferguson skriver: «Hva som ligger under er tydelig nok, nemlig at Knud Ibsen ikke var en mann som ville skitne til hendene sine, selv om situasjonen var kritisk».[6] Jørgen Haave mener hard beskatning av brenneriet han arvet fra svigerforeldrene og lavkonjunkturer var årsaken til at Knud Ibsen uforskyldt kom ut i et økonomisk uføre i 1830-årene, og viser til at de fleste brenneriene i Norge gikk konkurs i denne perioden.[8]

Årene på Venstøp[rediger | rediger kilde]

Venstøp, Ibsenfamiliens sommerbolig fra 1833 og helårsbolig 1835–1843

Knud Ibsen kjøpte gården Erlands Venstøp (også kalt Ibsens Venstøp) noen kilometer utenfor Skien i 1833 og familien brukte gården først som sommerbolig. Venstøp var en «lystgård» med en stor, representativ hovedbygning. Etter salget av Altenburggården flyttet familien ut til Venstøp på helårsbasis. Familiens nærmeste naboer på gården Cudrios Venstøp (Venstøp Søndre), rett sør for Ibsens Venstøp, var tidligere skipsreder og borgermester i Skien Ulrich Frederik Cudrio og hans familie; også familien Cudrio hadde fått økonomiske problemer og flyttet ut til lystgården sin, og Ulrich Cudrio var ved sin død titulert «veiinspektør». Cudrios barn var jevngamle med Henrik Ibsen.[8]

I eldre Ibsenbiografier har det vært hevdet at Ibsenfamilien opplevde en sosial degradering og at Knud Ibsen ble herskesyk og begynte å drikke. Haave mener dette er feil; familien var ikke den eneste borgerfamilien i Skien som opplevde økonomiske problemer i 1830- og 1840-årene, og tilhørte et miljø som uansett distanserte seg sterkt fra bondebefolkningen i Norge. Livet på Venstøp var preget av selskapelighet og kontakt med andre borgerlige familier.[8] Det er heller ingen ting som tyder på at Knud Ibsen var alkoholiker i Henriks barndom; den senere utbredte fortellingen om Knud Ibsen som alkoholiker kan spores tilbake til en anekdote fortalt av Knud Ibsens nevø Karl L. Paus til Oskar Mosfjeld om at Knud Ibsen som gammel mann byttet til seg drammer mot egg fra egne høner, og er et eksempel på fjæra som ble til fem høns.[8]

Tilbake i Skien[rediger | rediger kilde]

Kjøbmand Knud Ibsens gravminne på Lie kirkegård

Like etter Henriks konfirmasjon i 1843 flyttet Ibsenfamilien tilbake til Skien, der de bodde i en leilighet i et hus på Snipetorp (Snipetorpgaden 27) som tilhørte Knuds bror Christopher Blom Paus. Det er tvilsomt om Henrik Ibsen selv bodde på Snipetorp annet enn i korte perioder da han besøkte familien.[8]

Knud Ibsen startet i 1843 opp forretninger i Skien, som megler av korn, tømmer og skipsplasser, og med kontor på Mudringen i Skien. Forretningene gikk godt i noen år, men revolusjonene i 1848 førte til en krise i korn- og tømmerhandelen som også rammet Ibsens forretninger.[8]

I 1857 var Knud Ibsen registrert som fattig i ligningsprotokollen. De siste 20 årene av sitt liv ble han forsørget av sine yngre halvbrødre Christopher Blom Paus, som da var en velstående skipsreder i Skien, Christian Cornelius Paus, som var byfogd i Skien og amtmann i Bratsberg, og Henrik Johan Paus, som fra 1860 også bodde i Skien som pensjonert fogd.[8] Omkring 1866 flyttet Marichen til datteren Hedvig, etter å ha blitt rammet av slag flere ganger. Knud Ibsen flyttet da også fra Snipetorp, og bodde de siste årene på ulike hybler i Skien.[8]

Knud Ibsen i sønnens drama[rediger | rediger kilde]

Knud Ibsen ble skildret av sønnen i tre ytterst forskjellige litterære skikkelser; først som «Jon Gynt» i Peer Gynt, siden som «Daniel Hejre» i De unges Forbund og til slutt, etter sin død, som «Gamle Ekdahl» i Vildanden. Francis Bull skriver:

Sitat[Ibsen] mintes sin far, fallenten, som måtte bukke sig for å få hjelp og 'lån' av sine fordums venner, og ikke hadde stort annet å trøste sig med enn begeret og drømmene, men som engang hadde hørt hjemme blandt patrisierne i Skien, båret uniform som løitnant i borgerkorpset, og vært en ivrig dyrker av festens og jaktens gleder. Henrik Ibsen hadde også tidligere i sin diktning brukt enkelte trekk av sin fars karakter og livshistorie; i skildringen av Peer Gynts far Jon kjenner man Knud Ibsen igjen, og sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter; billedet av den Knud Ibsen-lignende Daniel Hejre i De unges forbund er heller ikke egentlig tegnet med kjærlighet, selv om det røber at Henrik Ibsen har hatt en viss beundring for sin fars hvasse tunge. Knud Ibsen døde i 1877, og sønnen viste ikke nogen sorg over dødsbudskapet; men hans syn på sin far begynte å forandre sig, så snart Knud Ibsen gikk over fra virkelighetens til minnenes verden. Bitterheten svant og blev erstattet av overbærenhet. Gjennem skildringen av gamle Ekdahl har Henrik Ibsen så å si forsonet sig med sin fars minne.Sitat
– Francis Bull, Ibsens drama[9]

Henrik Ibsen bekreftet ved flere anledninger at han hadde brukt familiemedlemmer som forbilder for litterære figurer og latt seg inspirere av sine barndomserindringer. I et brev til Georg Brandes i 1882 skrev Henrik Ibsen:

SitatMin far sad som købmand i en mangeartet og vidtløftig virksomhed og yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus. I 1836 måtte han indstille sine betalinger og der blev os intet andet tilbage end en landejendom i nærheden af byen. Did flyttede vi hen og således kom vi ud af berøring med de kredse, som vi hidtil havde tilhørt. I Peer Gynt har jeg benyttet mine egne barndomsforholde og erindringer som et slags model ved skildringen af livet i «den rige Jon Gynts hus».Sitat
– Henrik Ibsen, brev til Georg Brandes[10]

I Fra det gamle Skien skriver J. A. Schneider:

SitatDer har dog, ialfald om sommeren, været glanspunkter i tilværelsen ogsaa paa det ensomme Venstøp. Gjerpens sogneselskap holdt netop i disse aar sine aarsmøter her paa 'Oskarsdagen', 4de juli, likeledes hadde Skiens skyteselskap sin aarlige skiveskytning paa 'Ibsens Venstøp', og ialfald ved sidstnævnte anledning gik det vistnok muntert til. Knud Ibsen var nu ikke efter alt at dømme den mand som mistet humøret om verden gik ham imot, og adskillig av den kvasse og overlegne ironi, som utmerker Henrik Ibsens digtning, kan nok gjenfindes i hvad traditionen melder om hans far, med hvem han efter utsagn av folk som har kjendt begge, hadde adskillig tilfælles i utseende, væsen og vaner. Paa selvfølelse manglet det ikke: Naar Paus’ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det! sa Knud Ibsen, idet han dog, vistnok heri trak en veksel paa sin berømte søn.Sitat
– J.A. Schneider, Fra det gamle Skien[11]

Knud Ibsen møtte aldri sin sønn igjen etter at Henrik Ibsen flyttet fra Norge og slo igjennom som verdensberømt dramatiker. I et brev til onkelen Christian Cornelius Paus i 1877[7] prøver Henrik Ibsen å «rettferdiggjøre sin følelsesmessige og økonomiske neglisjering» av den gamle mannen, skriver Ferguson.[12] Knud Ibsen ble gravlagt på Lie kirkegård.

I fjernsynsserien En udødelig mann fra 2006 ble Knud Ibsen spilt av Sven Nordin.

Ulikt de fleste av hans slektninger eksisterer det ingen portretter eller fotografier av Knud Ibsen. James Borchsenius skriver i boken Skien før branden 1886 at folk som møtte Knud Ibsen på hans eldre dager sa «at det ikke var vanskelig å se at han hadde vært en duelig mann, han hadde gløgge øine, og det samme trekk ved munnen som vi kjenner hos hans store sønn, men ansiktsuttrykket hos dikteren var ikke lyst og vennlig som hos faren.»[13]

Aner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mosfjeld, Oskar (1956). «Vildanden». Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. LVI: 380–394. 
  2. ^ Meyer, Michael (1971). Henrik Ibsen: En biografi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 4. 
  3. ^ Nygaard, Jon (2014). «The Wilder the Starting Point: Some Critical Remarks to Michael Meyer's Ibsen: A Biography». Scandinavian Studies. 86 (1): 72–97. doi:10.5406/scanstud.86.1.0072. 
  4. ^ Folketelling for Stockmanngården i 1825
  5. ^ Templeton, Joan (1997). Ibsen's women. Cambridge University Press. s. 1ff. 
  6. ^ a b c Ferguson, Robert (2006). Henrik Ibsen: mellom evne og higen. Cappelen. s. 16–17. ISBN 978-82-02-23875-9. 
  7. ^ a b Ibsen, Henrik (8. januar 1872). «Brev til Frederik Hegel». Henrik Ibsens skrifter. 
  8. ^ a b c d e f g h Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455. 
  9. ^ Bull, Francis (1972). «Vildanden». I Bull, Francis; Koht, Halvdan; Seip, Didrik Arup. Ibsens drama: innledninger til hundreårsutgaven av Henrik Ibsens samlede verker. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 142–143. 
  10. ^ Ibsen, Henrik (21. september 1882). «Brev til Georg Brandes». Henrik Ibsens skrifter. 
  11. ^ Schneider, J.A. (1924). «Henrik Ibsens slegt». Fra det gamle Skien: skildringer og aktstykker til byens historie. 3. Skien: Erik St. Nilssens Forlag. s. 229–265. 
  12. ^ Ferguson, s. 242–243
  13. ^ Borchsenius, James (1934). Skien før branden 1886. Oslo: Fabritius & sønners forlag. s. 85.