Hopp til innhold

Kai Holst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kai Holst
Nest siste bilde av Kai Holst før han døde.
FødtKai Christian Middelthon Holst
24. feb. 1913[1]Rediger på Wikidata
Lillehammer[1]
Død27. juni 1945[1]Rediger på Wikidata (32 år)
Stockholm[1]
BeskjeftigelseMotstandskjemper Rediger på Wikidata
EktefelleMargarete Corneliussen (1944–)[2]
FarChristian Holst
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund[3][4][1]
Medlem av
Kai Holst på Commons

Kai Christian Middelthon Holst (1913–1945) var en norsk sjømann og pelsdyroppdretter. Under andre verdenskrig deltok han i motstandsbevegelsen mot den tyske okkupasjonen av Norge. Da ledelsen av Milorg (en norsk militær motstandsorganisasjon) ble rullet opp av den tyske okkupasjonsmakten høsten 1942, fikk han en sentral rolle i organisasjonen. Han var deretter med på gjenoppbyggingen av Sentralledelsen (SL) i Milorg sammen med Jens Christian Hauge (1915–2006).

Holst flyktet fra det tysk-okkuperte Norge sommeren 1943 grunnet trusselen fra det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo. Han var flyktning i det nøytrale Sverige, og støttet motstandskampen derfra, inntil den tyske okkupasjonen av Norge ble avsluttet med frigjøringen i mai 1945.

For ettertiden er Holst kjent både for sin innsats i den norske motstandskampen i hjemmefronten, og for omstendighetene rundt hans død i Stockholm. Han ble funnet skutt i hodet, i en bygård. Saken ble så mye omtalt i pressen at tre fremtredende forhenværende medlemmer av ledelsen for Milorg gikk ut med en redegjørelse i norske aviser i juli 1945.

Svenske og norske myndigheter oppga selvmord som dødsårsak. Holsts familie, mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen mener imidlertid at han ble drept, blant dem Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby. I etterkrigstiden har saken med ujevne mellomrom vært omtalt i aviser, bøker, radio og TV i Norge og Sverige.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Kai Holst ble født 24. februar 1913,[note 1] og var fra Lillehammer. Han var sønn av grosserer Christian Holst ( 1872–1919)[5] og Inga Holst, født Rasmussen (1880–1956), begge opprinnelig fra Stavanger. Etter folkeskolen tok Holst middelskole og handelsskole på Lillehammer. Et par år etter konfirmasjonen reiste han til sjøs. I årene 1930–1933 seilte han på Sydamerikalinjens MS «Brageland», deretter for rederiet Ditlev-Simonsen på MS «Daghill». Han gikk så i land og begynte å arbeide ved en revefarm i Mesnali øst for Lillehammer. Holst ble smittet av tuberkulose (en vanlig sykdom på den tiden, som årlig krevde tusenvis av liv i Norge), og rett før andre verdenskrig hadde han en stor operasjon knyttet til dobbeltsidig lungetuberkulose.[6]

Else og Margarete Corneliussen med sin mor

Han var fra desember 1944 gift med Margarete Corneliussen (1914–1990), datter av soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976).[7] Hans kones søster Else Corneliussen (1916–1951) ble gift i London i 1944 med kaptein, senere generalmajor Ole Otto Paus (1910–2003), som da var sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning i den norske militære Etterretningstjenesten i London-regjeringen. Ved hjemkomsten til Norge i 1945 ble Paus regnet som Hærens ledende i den militære etterretningen, og var blant tre innstilte til å bli sjef for Etterretningstjenesten i den mye diskuterte utnevnelsen av Vilhelm Evang i 1947–1948.[8] Kai Holst møtte aldri Paus, men etter Holsts død var Paus aktiv i å forsøke å oppklare omstendighetene rundt dødsfallet, der han kunne trekke på sin bakgrunn som etterretningsoffiser.[9] Else og Ole Otto Paus var foreldre til visesangeren Ole Paus (1947–2023), som også engasjerte seg i Holsts sak.[10]

Motstandsarbeid

[rediger | rediger kilde]
Tyske soldater marsjerer ned Karl Johans gate 9. april 1940, de fleste nordmenn avfant seg med «de nye herrene», mens noen, blant dem Kai Holst, gjorde aktiv motstand
Foto: Henriksen & Steen

Under Tysklands okkupasjon av Norge (1940–1945) ble Kai Holst, tross svekket helse, tidlig med i det illegale motstandsarbeidet. Ifølge hans enke Margarete Holst skjedde det så tidlig som høsten 1940.[11] I 1941 ble han rekruttert av sin svoger, yrkesoffiseren løytnant Lars Trygve Heyerdahl-Larsen (1912–1944),[12] til den norske militære motstandsorganisasjonen Milorg. Der fikk han snart viktige oppgaver,[13] og ble kjent som kanskje den mest aksjonsorienterte mannen i Sentralledelsens sekretariat (SL).[note 2][14] Holst var en dreven «illegalist», bevisst risikoen ved avsløring. Han gikk alltid med pistol og giftpille for å kunne ta livet av seg for ikke å avsløre organisasjonen om han ble tatt.[13]

«Kai Holst var en av de flotteste og mest energiske illegalister S.L. hadde. Han hadde hatt tuberkulose, og hadde nå bare en lunge igjen. - Det er ikke så farlig med meg, sa han. Han tok alltid frivillig de farligste jobbene. Han giftet seg senere i Sverige. Hans tragiske død i Stockholm like etter kapitulasjonen er stadig et mysterium for alle hans venner. Han ble som kjent funnet skutt i en trappeoppgang.[15]»

Motstandsmann og høyesterettsadvokat Wilhelm Münter Rolfsen i boken Usynlige veier : fra Edderkoppens og flyktningeksportens historie

Fra 1942 arbeidet Holst som kurér for motstandbevegelsen. Han hadde nær kontakt med kjente motstandsmenn som Ole Borge (1916–1995), benevnt som «stor O»,[note 3] og Jens Christian Hauge, benevnt som «stor I».[16] Ifølge historikeren professor Tore Pryser, var Holst sentral i Hauges innføring i motstandsarbeidet: «På mange måter var det faktisk Holst som lærte opp den uerfarne Hauge.»[17] Sammen med Ole Borge etablerte han Edderkoppen, Milorgs deknings- og eksporttjeneste, med leiligheter der motstandsfolk gikk i dekning før de ble «eksport» (hjulpet til å flykte) til Sverige.[18][19]

Da kjemikeren Jomar Brun (1904–1993), en nøkkelperson i produksjon av norsk tungtvann, og hans hustru måtte flykte til Sverige i 1942, var det Holst som, gjennom Milorgs sambandssjef Salve Staubo (1900–1989), organiserte dekkleilighet for ekteparet i Oslo.[13] Det var også Holst som gjennom Staubo rekrutterte Milorgs legendariske våpensjef Bror With.[20]

«Kai Holst var en veldig fin kar, og vi gikk godt sammen. Han slet litt med helsen, men det var aldri til hinder for hans arbeid. Blant annet hadde han gode forbindelser til kommunistene, og han var svært sentral da store deler av Milorgs ledelses-apparat måtte rømme landet utover i 1942. [...] Vi hadde mye omgang, og vi hjalp hverandre både med kontakter, informasjon og materiell.»

Gunnar Sønsteby om Holst i boken Nr. 24 Gunnar «Kjakan» Sønsteby, 2024, s. 163
Plakett på veggen av Gabels gate 39, et viktig møtested for Milorgs SL, hvor Kai Holst deltok
Foto: Jan-Tore Egge

Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i Milorg,[12] hadde Holst en viktig rolle i det praktiske arbeidet i organisasjonen.[12] Under aksjonen 22. juli 1942 for å frigjøre to motstandsfolk som hadde blitt arrestert, Jens Ropstad og Rolf Karlson, ble Holst ifølge Gunnar Sønsteby (1918–2012) involvert som samtalepartner med sitt store kontaktnett. Holst anbefalte den kommunistiske motstandsmannen Asbjørn Sunde (1909–1985) for aksjonen, som lyktes.[21] Holst hadde en særlig viktig rolle for Milorg høsten 1942,[note 4] da flere av lederne ble arrestert eller måtte flykte til Sverige.[12] Holst deltok på møtet ved årsskiftet 1942–1943, da Milorg ble reorganisert med Jens Christian Hauge som generalinspektør.[13][22]

«Etter at Michael Hansson, Arthur Hansson og Helge Motzfeldt var reist [betyr at de tre måtte flykte til Sverige], var Kai Holst faktisk det eneste vertikale forbindelsesledd mellom Rådet og samtlige andre organer innen Milorgs Sentralledelse. Det var ingen tverrgående kontakter mellom Sentralledelsens organer innbyrdes, slik at alt avhang av Holst under den reorganisering som måtte til. Han hadde daglige konferanser med Rådets medlem Carl Semb.»

Fra Hjemmestyrkene, av Sverre Kjeldstadli 1959 s. 168

Det var Kai Holst som fikk ansvaret for å være kontaktmann til SL for de fire norske agentene fra Special Operations Executive (SOE) som deltok i den såkalte Bittern-ekspedisjonen høsten 1942. Operasjonen var ment å gi Milorg opplæring og støtte for likvidering (mord, også omtalt som overlagt drap) av farlige personer, som angivere for tyskerne. Operasjonen skapte imidlertid vondt blod mellom Milorg og SOE, grunnet manglende britisk forståelse for norske forhold. Dårlig disiplin blant to av de fire utsendte agentene fra Storbritannia ga også et negativt inntrykk, særlig den mangeårige kriminelle Johannes S. Andersen, kjent som Gulosten.[23]

I et halvt års tid (første halvdel av 1943) arbeidet Kai Holst for, og delte dekkleilighet med, Jens Christian Hauge, i Munkedamsveien 75 på Ruseløkka i Oslo.[13][16][note 5][note 6][24] Holsts kjæreste og senere ektefelle, Margarete Corneliussen, stelte for de to karene og var selv dypt involvert i motstandsarbeid.[25] I sin rapport om arbeidet under krigen ga Jens Christian Hauge en svært god attest til «Kaka», som Kai Holst ble kalt, og fremhevet ham spesielt blant medarbeiderne.[note 7]

«SLs folk var alle gode å samarbeide med og alle var meget hjelpsomme. Jeg må særskilt nevne Kaka [dekknavn for Kai Holst] som var en storartet illegalist, alltid villig til å hjelpe, full av oppfinnsomhet og godt humør.[26]»

Jens Christian Hauge, fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen
Løvenskioldsgate 17, hvor to norske medløpere ble likvidert av Milorg i 1943
Foto: Jan-Tore Egge

Til tross for sin dårlige helse arbeidet Holst hardt, og tok en rekke farlige oppdrag. Blant annet hadde han møter med personer som kunne tenkes å arbeide for den tyske sikkerhetstjenesten.[note 8] Sammen med Hauge og Hansson-brødrene (Arthur Mørch Hansson, og Michael S. Hansson) drev Holst gjennom at farlige norske og tyske agenter kunne likvideres og organiserte lag for dette.[27][28][20][note 9][note 10]

Før likvidasjonen i Løvenskiolds gate 17 i 1943, hvor de norske medløpere Finn Roald Andersen og Charles Anderson ble likvidert, var det Kai Holst som utførte vesentlige deler av forarbeidet. Han kopierte tegninger av gården, skaffet våpen og kontaktet Asbjørn Sunde, som påtok seg oppdraget med likvidasjonen.[29]

Arbeidstjenesten

Bak det tilsynelatende uskyldige navnet Nasjonal Arbeidsinnsats, i alminnelighet kjent som Arbeidstjenesten lå en plan, fra de tyske okkupantene og deres norske hjelpere, om rekruttering av norsk ungdom, til samfunnsnyttig arbeid. Disse ungdommene skulle så etterhvert sendes til østfronten for å delta i den tyske angrepskrigen mot Sovjetunionen.

Både ved egen skepsis og gjennom hemmelige kontakter blant de tyske okkupantene ble ledelsen i Milorg kjent med disse planene og sabotasje av Arbeidstjenesten ble derfor høyt prioritert. Aksjonen mot Arbeidstjenesten var også det første større brudd med Milorgs til da passive linje, en endring som Kai Holst hadde vært aktiv i å få gjennom.[30]

I tillegg til å være kontaktledd mellom ledelsen i Milorg og distriktsorganisasjonene, var Holst kontaktperson til grupper uavhengige av Milorg. Det var SOE-agenten Gunnar Sønsteby,[31] etterretningsorganisasjonen XU,[note 11] Asbjørn Bryhns aksjonslag 2A,[14] og den kommunistiske Osvald-gruppen (også kjent som Sunde-gruppen etter lederen Asbjørn Sunde).[13][14][16]

Holst hadde en viktig rolle ved Osvald-gruppens brannbombing av kontoret for Arbeidstjenesten i Pilestredet 20. april 1943,[32][33] som Milorgs råd motstrebende samtykket til.[34][35] Målet for aksjonen var å ødelegge arkiver over unge norske menn som var utskrevet til arbeidstjeneste for nazistene.[13][note 12] Samarbeidet med kommunistene i Osvald-gruppen førte, grunnet dårlig sikkerhet, til at Holst var nær ved å bli tatt av det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo.[36]

Flukt og virke i Sverige

[rediger | rediger kilde]
Stureplan i 1943: å komme fra krigens mørklagte Oslo, med blending av alle vinduer, til opplyste Stockholm må ha vært en voldsom overgang for Holst

På grunn av risiko for arrestasjon av Gestapo måtte Kai Holst flykte til Sverige sommeren 1943.[16][note 13][note 14] Etter først å ha ligget i dekning på en revefarm i Mesnali, ble han fulgt av en grenselos (medlem av motstandsbevegelsen som bisto flyktninger) over grensen til det nøytrale Sverige ved Svinesund 5. august. Han ble arrestert på svensk side, og forklarte at han måtte flykte fordi han hadde hatt radio ulovlig, hadde lyttet på nyheter fra London og spredt dem. Sitt arbeid i Milorg sa han ikke noe om.[37] Etter forhør hos de svenske myndighetene i Strömstad (landsfiskalkontoret), ble han som norsk flyktning sendt til flyktningmottaket på Kjesäter, og etter nye forhør der fikk han reise til Stockholm.[37]

I Stockholm fikk Holst arbeid ved den norske legasjonens (legasjon er en tidligere betegnelse på hva vi i dag kaller ambassade) Militærkontor nr. 4 (Mi4),[37][note 15] med kontor i Skeppargatan 32[38] på Östermalm. Holst fikk en viktig stilling underlagt Hans Ringvold (1917–1999).[39] Han arbeidet med forsyninger til hjemmestyrkene i Norge, og en av hans oppgaver var å organisere kurérvirksomheten (hemmelige meldinger og utstyr) til og fra Norge.[40] Høsten 1943 var Holst, sammen med Sverre Ellingsen (1907–1994), forbindelsesmann til Special Operations Executive (SOE), også involvert i planleggingen av kidnapping og likvidering av torturisten og angiveren Henry Oliver Rinnan (1915–1947). Angrepet på Rinnan, ledet av Ole Halvorsen, mislyktes, og førte til at én av agentene – Johnny Pevik – ble tatt av tyskerne og henrettet.[41]

Aktiv eller passiv motstand?

For å forstå Kai Holsts posisjon som såkalt aktivist i den norske motstandsbevegelsen er det nyttig å kjenne til uenigheten om aktivt eller passivt motstandsarbeid. Den norske eksilregjeringen i London sto for en linje hvor Milorg skulle bygges opp for eventuelt bruk ved krigens slutt, og ikke gjøre sabotasjeaksjoner før det.

En del av motstandsbevegelsen i Norge støttet derimot ulike væpnede aksjoner. De mest aktivistiske var de norske kommunistene (etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941), men også innen borgerlige motstandsgrupper (som 2A) ble det ivret for sabotasje og annet.[42]

Deler av Holsts arbeid for motstandsbevegelsen i Norge var ulovlig i det nøytrale Sverige. Minst én gang (våren 1944) ble han arrestert av svensk politi i Charlottenberg, men ble raskt satt på frifot.[43] Arrestasjonen var knyttet til Holsts mislykkede forsøk på å organisere en kurérrute over Magnor ved hjelp av en lokalkjent svenske og en nordmann. Etter andre verdenskrig ble det avdekket at de to arbeidet for den tyske militære etterretningstjenesten Abwehr.[43] Holst var flink til å organisere og skaffe utstyr, og han hadde mange kontakter.[44] En av dem var den sovjetiske ambassadøren Aleksandra Kollontaj, som han fikk flere pistoler av.[43]

I november 1944 var Holst involvert i en sak med ulovlig våpenhandel, og fikk en advarsel fra det svenske sikkerhetspolitiet.[43] I samme tidsrom var Holst også nevnt av sikkerhetspolitiet i forbindelse med en spionasjesak hvor den norske etterretningsmannen Finn Jacobsen (1898–1966) var involvert. Holst kunne imidlertid ikke forhøres da han på det tidspunkt hadde diplomatisk status.[45]

Finn Jacobsen arbeidet for den britiske utenlandske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service (SIS, for mange kjent som MI6) og samarbeidet med Holst for å skaffe britene informasjon om Norge. Det skjedde på siden av den norske legasjonen, som SIS ikke stolte fullt på.[46] Holst (som også var agent for SIS) og Jacobsen hadde felles føringsoffiser hos SIS, John Thomas Whistondale (1910–1993).[47] Holst var aktivist og hadde sannsynligvis sympati med de aksjonsinnstilte gruppene i motstandskampen, som 2A og Osvald-gruppen, og det såkalte Idrettskontoret (senere Sambandskontoret[48]) ved legasjonen.[43]

Den 19. desember 1944 giftet Kai Holst og Margarete Corneliussen seg i Stockholm.[49]

Fred og død

[rediger | rediger kilde]
Huset hvor Kai Holst ble funnet død, Rindögatan 42 på Gärdet i Stockholm.
Foto: Ulf Larsen
Kai Holsts gravsted på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Anne-Sophie Ofrim

Razzia på Lillehammer

[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 arbeidet Kai Holst med avvikling av de ulike lagrene og forsyningsbasene norske motstandsstyrker hadde hatt på svensk jord. I dette arbeidet reiste han frem og tilbake mellom Sverige og Norge.[17] Den 23. juni 1945 kom Holst sammen med motstandsmannen Erik Myhre (1900–1983) til Hamar, med bil fra Stockholm. Fra tidlig om morgenen den 26. juni var han med som kjentmann ved razzia og arrestasjoner som britiske og norske styrker foretok,[note 16] i fangeleirer med tyske militære styrker på Lillehammer. Hensikten med razziaen var å finne tyske krigsforbrytere som hadde gjemt seg i leirene, under dekke av å være vanlige soldater.[17] Det var en fremgangsmåte som tyske krigsforbrytere og ansatte i Gestapo forsøkte i en rekke Wehrmacht-leirer etter frigjøringen.[note 17]

Samme dag reiste han brått tilbake til Stockholm. Holst ble kjørt med drosje fra Hamar av Paul Romstad (1906–1968), en lokal motstandsmann og verkstedeier fra Hedmark.[50] Om morgenen den 27. juni 1945 ble Kai Holst funnet død, øverst i trappeoppgangen, i en boligblokk i Rindögatan 42 på Gärdet.[51] Liket av Holst, skutt i høyre tinning, lå i en blodpøl øverst i trappeløpet, foran døren til heisrommet. Holst ble funnet av portnerkonen, som noen timer før hadde funnet Holsts ryggsekk og reiseveske utenfor gårdens inngang.[51] Liket ble funnet med rundt 1 200 svenske kroner og 1 700 norske kroner på seg. Det var en betydelig sum på den tiden (tilsvarende mer enn 60 000 svenske kroner i 2015),[52] noe som synes å utelukke rovmord (mord for å stjele fra avdøde).[51]

Kai Christian Middelthon Holst ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Graven er markert med en enkel gravstein med navn, fødsels- og dødsdato inngravert.[53]

Svensk politis etterforskning

[rediger | rediger kilde]

En tilsvarende sak

Den svenske forfatteren Göran Elgemyr beskrev i sin bok fra 2015 et tilsvarende dødsfall i Stockholm under andre verdenskrig. I 1943 ble den tyske ambassadefunksjonæren dr. Max Ertle funnet hengt. Dette dødsfallet ble også etterforsket av det svenske kriminalpolitiet, men på en helt annen og grundigere måte enn Kai Holsts dødsfall.

Det ble tegnet en svært detaljert skisse av funnstedet. En rekke fotografier ble også tatt, og en liste med en rekke spørsmål som krevde svar ble nedtegnet og finnes i arkivmappen. Minst én av politimennene som etterforsket Kai Holsts død var også involvert i utredning av dr. Max Ertles dødsfall i 1943. Elgemyrs konklusjon er at det svenske politiet var godt kjent med hvordan et mistenkelig dødsfall skulle granskes.[54]

Ifølge politiet i Stockholm hadde Holst ringt på og blitt sluppet inn av en beboer i leiegården på Rindögaten, men uten at han gikk til leiligheten da han vel var inne i trappeløpet.[55][56] Politimannen som først kom til liket rapporterte at pistolen (en spansk Llama Colt 9mm[57]) lå i Holsts høyre hånd,[58] med fingeren på avtrekkeren.[51] Pistolen ble imidlertid fjernet av den første politimannen på åstedet, før kriminalpolitiet ankom.[51] Det finnes ikke noe fotografi eller noen skisse av liket før det ble fjernet, kun fotografier fra obduksjonen.[59]

Det svenske kriminalpolitiet konkluderte allerede etter noen timer samme dag at dødsårsaken var selvmord,[60][61][note 18] og saken ble sendt over til ordenspolitiet som vanligvis tok seg av slike saker. Ved videre undersøkelser fant imidlertid det svenske ordenspolitiet ut at et vitneutsagn hevdet at Kai Holst ikke var alene med drosjesjåføren i bilen, da han kjørte med drosjen til Rindögatan. Saken måtte derfor sendes tilbake til kriminalpolitiet, og etterforskes som et mulig mord.[62]

Kriminalteknikere prøveskjøt våpenet som ble funnet i Holsts hånd. De fant at det var identisk med våpenet som hadde avfyrt kulen Holst ble drept av. Den ble funnet i oppgangen hvor Holst døde, av portnerkonen, dagen etter at liket ble funnet.[63] Det var ikke noe fingeravtrykk fra Holst på pistolen.[64] Av 28 beboere i blokken hvor Holst ble funnet ble kun 3 avhørt av politiet.[65]

I tillegg til manglende avhør var det en rekke andre mangler i etterforskningen. Det var ingen detaljbeskrivelse av åstedet, og informasjon som rutinemessig ble innhentet ved mordetterforskning ble ikke nedtegnet.[66] Manglene ved etterforskningen synes påfallende. Vedkommende som ledet den, poliskommisarie (overkonstabel) Nils Fahlander (1902–1985) fra kriminalpolisen var erfaren, og hadde i 1941 deltatt i en svensk delegasjon som besøkte den tyske Gestapo-lederen Reinhard Heydrich i Berlin. Fahlander arbeidet under andre verdenskrig i det svenske sikkerhetspolitiet, med ansvar for vest-allierte agenter, og var kjent for å være ekstra ivrig i forfølgelse av norske motstandsfolk. Få år etter krigen utga han en bok om etterforskning, Kriminalpolititjänst.[67][68]

«Saken Holst»

[rediger | rediger kilde]

Selvmord eller mord?

[rediger | rediger kilde]

Melding om Kai Holsts død

«Kai Holst.
På grunn av den sensasjon som er oppstått om Kai Holsts død, vil vi etter at svensk og norsk politis inngående undersøkelse er foretatt, gi nedenstående redegjørelse:
Kai Holst kom meget tidlig inn i arbeidet med oppbyggingen av hjemmestyrkene. Han var knyttet til Sentralledelsen, hvor hans virke var av uvurderlig betydning. Hans sterke og fine karakter, hans mot, klare intelligens og vinnende vesen gjorde han usedvanlig vel skikket til dette arbeid. I 1943 ble han beordret til å forlate landet, etter at han var blitt sterkt ettersøkt av Gestapo.
I Sverige ble han straks ansatt ved den norske legasjon i Stockholm, hvor han fortsatte sitt fremragende arbeid til støtte for hjemmestyrkene.
Da freden kom, var det naturlig at han fikk et ansvarsfullt virke i forbindelse med avviklingen av det store apparat som var bygd opp i Sverige.
Under hele frihetskampen satte Kai Holst alle krefter til. Han arbeidet dag og natt uten tanke på seg selv, og uten å ta hensyn til at han hadde gjennomgått en svær sykdom som han nok hadde overvunnet, men som hadde gitt ham et sterkt fysisk handicap. Når han allikevel klarte det voldsomme arbeidspress gjennom flere år, skyldes det den tilfredsstillelse han følte ved å yte det ytterste.
Man har kunnet følge Kai Holst fra dag til dag, og i den aller siste periode fra time til time, og kan på grunnlag herav konstatere at der ikke er funnet noe holdepunkt for den antagelse at der foreligger mord. Heller ikke er det funnet noe som tyder på at han - selv få minutter før sin død - hadde planer om å berøve seg selv livet, og noe motiv for en slik handling kan man ikke se at han har hatt. Alle hans disposisjoner viser tvertimot at han regnet med å leve videre. Dette stemmer også med det inntrykk de av hans bekjente fikk som talte med ham i den siste tid, - også under hans siste reise fra Norge tilbake til Sverige.
I de siste uker og dager under og etter kapitulasjonen, fikk det arbeidspress Kai Holst hadde en slik grad av intensitet, at det oversteg hva et menneske kunde klare. Han slet seg ut i kampen for landets frigjøring.

Olaf Helset. Carl Semb. Michael S. Hansson.
Oslo, den 19. juli 1945»[69]

Holsts familie, og mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen (blant dem Hans Ringvold og Erik Myhre), avviste påstanden om selvmord og mente at Holst hadde blitt myrdet.[61][70][note 19][note 20][note 21] Blant teoriene kolleger og venner la frem om mulig mord var fellesnevneren likvidering av utenlandsk etterretningstjeneste, tysk, svensk, sovjetisk eller amerikansk.[61] Den forhenværende sjefen for Milorg, Jens Christian Hauge, var imidlertid taus om Kai Holsts dødsfall, noe mange av hans venner og kolleger fant påfallende.[71]

Saken Holst ble så mye omtalt i pressen at det ble trykket en redegjørelse i en rekke aviser, blant dem Aftenposten, i juli 1945.[69] Formen på redegjørelsen og hvem som signerte er påfallende, ifølge den svenske journalisten og forfatteren Göran Elgemyr. Først kommer en rosende biografi, deretter slås det fast at det hverken var tegn på selvmordstanker eller trusler mot Holst, før det munner ut i at han «slet seg ut i kampen for landets frigjøring». Elgemyr hevder at redegjørelsens hensikt var å legge lokk på videre diskusjon om bakgrunnen for Kai Holsts død.[72]

Kai Holsts død bidro også til en økt bekymring for sikkerhetssituasjonen som norske myndigheter allerede hadde etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Det var frykt for at innbitte nazister ville gå i dekning og utføre væpnede hevnaksjoner. Grunnet samarbeid med okkupasjonsmyndighetene var over 2 000 av totalt 5 500 politifolk suspendert i påvente av det norske landssvikoppgjøret.[61]

Undersøkelser og trusler

[rediger | rediger kilde]

Erik Myhre hadde vært sammen med Holst den siste uken av hans liv. Etter Holsts død gransket han Holsts bevegelser under turen til Lillehammer. Sammen med Erling Mørch Hansson hadde han planlagt å reise til Stockholm for å foreta videre undersøkelser.[73] Myhre og Hansson avlyste turen, da Myhre av den britiske majoren W.D. McRoberts, fikk beskjed at det var farlig for dem å reise til Stockholm, og at de ikke ville overleve en slik tur.[73][note 22]

Holsts familie gjorde egne undersøkelser vedrørende hans dødsfall.[10] Holsts søster, Else Heyerdahl-Larsen henvendte seg til norske myndigheter, men ble advart mot å undersøke saken videre da det kunne være farlig.[note 23] Daværende major, senere generalmajor, Ole Otto Paus' kone var søster av Holsts ektefelle, og Paus så i 1945 i Oslo dokumentene fra etterforskningen da han forsøkte å finne ut av saken.[74] Det at Holst hadde bestilt sovevognsbilletter for sin kone og seg selv til dagen etter han ble funnet død fant Paus spesielt urovekkende.[10] To år senere var de samme dokumentene forsvunnet da Paus ønsket å se på dem igjen.[10]

Da han var forsvarsattaché i Sverige fikk daværende oberstløytnant Paus i forbindelse med et etterretningsoppdrag i 1954 opplyst at en mann med et vanlig navn som «Andersson» e.l. drepte Holst. Ole Otto Paus gav denne informasjonen videre til sine overordnede.[75] Ole Otto Paus ble da advart av en høytstående norsk politimann, juristen og viserikspolitisjef Olav Svendsen, tidligere sjef for Rettskontoret[76] (en norsk etterretningsorganisasjon i Stockholm), mot å foreta videre undersøkelser vedrørende Holsts død.[10][note 24] Samme politimann truet Holsts enke og søster til å la saken ligge,[10] Svendsen var da viserikspolitisjef i Norge.[77]

Paus ble også av sjef for forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg (forhenværende sjef MI II og MI IV)[note 25] rådet til å la saken ligge, og ble fortalt at det var «livsfarlig» å forfølge den.[10][note 26] Berg hadde vært Paus' avdelingssjef i Generalstaben før andre verdenskrig, og de kjente hverandre godt.[note 27] Reidar Hedemann (1912–1985), tidligere assisterende presseattache ved den norske legasjonen i Stockholm, sendte et strengt hemmeligstemplet brev til sin forhenværende sjef Jens Schive (1900–1962) i 1948, om Kai Holsts død, med et brev til XU-mannen Brynjulv Sjetne (1917–1976) vedlagt. De to brevene hadde kritikk av det svenske C-byråns ledelse, og antydet at medlemmer av etterretningsorganisasjonen sto bak drapet på Holst.[78]

1980-årene og nye undersøkelser

[rediger | rediger kilde]

Milorgs sambandssjef Salve Staubo skrev i 1977 rapport om sitt arbeid under krigen, og omtaler en rekke steder sitt omfattende samarbeid med Kai Holst. Staubo var blant dem som var overbevist om at Holst ikke hadde begått selvmord, men ble drept.[79]

«Han falt for en fiendtlig kule i Sverige ikke lenge etter frigjøringen.[79]»

Milorgs sambandssjef, Salve Staubo, i rapport om sin virksomhet under krigen, om Kai Holsts død i Stockholm i juni 1945

Mot slutten av 1980-årene begynte flere av Holsts forhenværende kolleger, tilknyttet Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) i Oslo, å interessere seg for saken. Styreleder for NHM, høyesterettsadvokat Ole Borge var blant dem, og på denne tiden var pensjonert generalløytnant Rolf Rynning Eriksen forskningssjef ved museet. Rynning Eriksen var den som Holst tok kontakt med i 1942 for å bli med i Milorg, han var blant Holsts kolleger ved legasjonen i Stockholm, og forlover i Kai Holsts bryllup med Margarete Corneliussen. Borge oppfordret pensjonert høyesterettsdommer Einar Løchen til å gjøre undersøkelser om dødsfallet i Stockholm, men det ledet ikke til noe egentlig resultat.[80]

Norges Hjemmefrontmuseum, ved professor Magne Skodvin vurderte saken samme år. Han baserte seg på undersøkelsene pensjonert høyesterettsdommer Einar Løchen hadde gjort på vegne av Ole Borge,[57] en av veteranene fra Milorg som mente at Holst var likvidert.[note 28] Borge og Løchen mente det var kommunistene som stod bak likvideringen av Holst,[81] det samme hevdet XU-agenten Wiggo Ljøner.[82] Skodvin påpekte visse svakheter ved politietterforskningen, men konkluderte med, ut fra materialet, at dødsårsaken var selvmord.[57]

I 1992 sendte Sveriges Radio (SR) to programmer knyttet til krigens avslutning i Norge. Det første handlet om det svenske C-byråns henting av etterretningsmateriale- og eksperter fra Wehrmachts hovedkvarter i Norge, senere kjent som Lillehammer-kuppet, mens det andre programmet var om Kai Holsts død. Programmene var laget av journalisten og forfatteren Göran Elgemyr. Han la frem mye nytt stoff, og programmene vakte oppsikt og debatt både i Sverige og Norge. I 1994 utkom to bøker, en roman og en fagbok, om Kai Holsts død. Forfatterne Espen Haavardsholm og Tore Pryser holdt en felles lansering på Hotel Bristol, godt dekket av media og med en rekke veteraner fra motstandskampen tilstede. Blant deltakerne var Ole Borge og Ole Jacob Malm, generalmajor Reidar Torp fra Norges Hjemmefrontmuseum, historikerne Magne Skodvin og Olav Riste, mens et panel bestående av kunsthistorieprofessor Ingvar Bergström (under andre verdenskrig i C-byrån i Göteborg), historikerne Arnfinn Moland og Lars Borgersrud ledet debatten. Mediedekningen ledet til offentlig debatt om saken, og fornyet innsats fra Holsts pårørende for å få hans død gransket.[83]

Holsts etterlatte tok i 1990-årene kontakt med advokat Jan Heftye Blehr. Han tok kontakt med Rettsmedisinsk institutt for å få en ny vurdering av obduksjonsrapporten. Patolog Olving uttalte at: «det ut fra obduksjonsfunnene ikke er noe som taler mot at det kan foreligge et selvmord. Det er imidlertid heller ikke noe i veien for at det kunne foreligge et drap».[84] På bakgrunn av generalmajor Paus' uttalelser, engasjerte Justisdepartementet seg. Historikeren Trond Bergh var i 1995 i Stockholm og fikk se det svenske sikkerhetspolitiets materiale i saken. Ifølge daværende justisminister Grete Faremo fremkom det ingen ny informasjon.[85]

Noen ubesvarte spørsmål

[rediger | rediger kilde]

Hauge om Holst

Sjef for Milorg, Jens Christian Hauge, samarbeidet i en periode av krigen tett med Holst, og i ettertiden har mange etterlyst hva han mener og vet om saken. Stort sett har Hauge forholdt seg taus, men han ga en uttalelse til NTB høsten 1994, hvor han påsto at han ikke hadde særlig kunnskap om Holsts arbeide etter at han måtte flykte fra Norge, eller viten om Holsts død.[86][87]

Overfor biografen Olav Njølstad uttrykte Hauge skepsis over at amerikanerne skulle ha likvidert Holst. Han anså selvmord som det mest sannsynlige, basert på mulig bekymring fra Holst om forverring av hans helse, ved fornyet tuberkulose.[88]

Ifølge en biografi over Gunnar Sønsteby som utkom i 2024 anså imidlertid Hauge i alle år at Kai Holst var blitt «tatt av dage». Ifølge biografien gikk han ikke ut med dette offentlig, for å ikke undergrave myndighetenes versjon av saken.[89]

Blant de påfallende sider ved saken er at Holsts saksmappe (ifølge historikeren Tore Pryser) er fjernet fra det svenske sikkerhetspolitiet arkiv.[90] Tore Pryser hevdet at med det detaljnivå som det svenske sikkerhetspolitiet gikk ned på i tilsvarende saker under andre verdenskrig, så må det ha eksistert en mappe: «Alt tyder på at materiale om Holst er makulert.»[82][91][92] Noe informasjon om Holst hos sikkerhetspolitiet finnes imidlertid i tre andre personers saksmapper.[85] Vitneutsagnene om hans bevegelser ved ankomst i Stockholm, og hvem han var sammen med natten han døde, er også motstridende.[93][note 29]

Holst ble funnet død på loftet i en boligblokk hvor den tyske legasjonen hadde en dekkleilighet, mens en britisk SIS-agent bodde i blokken ved siden av.[56] Mannen som åpnet for Holst var Svante Holger Ahreson, en bekjent av Holst. Ifølge Ahresons forklaring til politiet hadde han bare hørt en mumling i porttelefonen, trodde det var en som hadde ringt på feil, og gikk og la seg når han ikke hørte noe mer.[55]

Ifølge Ahresons datter Eva, omtalt i Göran Elgemyrs bok, hadde imidlertid Holst en avtale med hennes far om å huse norske motstandsfolk som var i fare. Holst var altså i tett kontakt med Ahreson og ikke en perifer bekjent.[94] I motsetning til hva han hadde forklart til politiet, så gjenkjente Ahreson Holsts stemme i porttelefonen. Han ventet på at Holst skulle komme inn, noe som ikke skjedde, men registrerte at heisen passerte, hørte stemmer og senere et skudd.[note 30][95]

Holst ble, ifølge det svenske politiet, funnet med pistolen i høyre hånd, noe som har blitt ansett som tegn på selvmord. Ifølge medisinske eksperter er det imidlertid høyst uvanlig at et håndvåpen blir liggende i den dødes hånd. Våpenets kraftige rekyl, kombinert med øyeblikkelig dødsslapphet i muskulatur, vil føre til at våpenet faller ut av en eventuell selvmorders hånd.[96] Den svenske politimannen og kriminalteknikeren Sonny Björk, hevdet imidlertid at det ikke er noe uvanlig å finne våpenet i hånden på liket, og at så er tilfelle i én av fem saker.[note 31]

Tilnærmet lik pistol som Holst disponerte, og som ble funnet i hans hånd, en Llama III, markedsført som Tauler Super Police
Foto: Peplagun

At liket ble funnet med våpenet i høyre hånd er også noe som familien har reagert sterkt på. Holst var ifølge dem venstrehendt.[note 32] I det svenske politiets rapport om saken står konklusjonen kun ett sted, på forsiden. Rettsmedisineren som obduserte Holst påskrev følgende: «Suicidum» (latin for selvmord).[97] Samme rettsmedisiner som i sin obduksjonsrapport ikke tok stilling til hvorfor Holst døde (mord eller selvmord), signerte altså politirapporten, men ifølge svenske håndskrifteksperter er underskriften forfalsket.[98][note 33]

«De trusler og fortielser familien, anført av en svært høytstående offiser, ble møtt med etter dødsfallet og i alle år senere da de forsøkte å bringe klarhet i hvorfor Holst måtte bøte med livet, kan uansett ikke bety annet enn at den virkelige årsaken til Holst sitt dødsfall måtte ha vært kjent i de høyeste kretser – og at årsaken var av meget sensitiv karakter. Personer med mye makt må ha sett en annen vei.»

«Kai Holst – en norsk tragedie», NRK kronikk 1. april 2013, av Gard Sveen, forfatter og seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet

Holsts sjef i Stockholm i 1945, Wladimir Mørch Hansson, mente Holst var truet på livet, og at manglende svensk hjelp til å oppklare saken var uforklarlig.[note 34] Odd Feydt, aktiv i motstandsgruppen 2A, og i 1943 daglig leder av Sambandskontoret (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), hevdet at Holst ble skygget under sin siste reise fra Lillehammer til Stockholm. Feydt anså at Holsts død kunne settes i forbindelse med samarbeid mellom det norske Rettskontoret og den svenske etterretningsorganisasjonen C-byrån.[10]

Diplom til Kai Holst, som bekrefter og takker for hans tjeneste i Sentralledelsen (høsten 1941 til august 1943), fra kronprins Olav (som forsvarssjef), og Jens Chr. Hauge, fra Sentralledelsen
Diplom hvor Kai Holst posthumt ble hedret av den britiske kongen for modig fremferd og mottar stor takknemlighet for utførte tjenester. Dokumentet er datert 24. juni 1950 og undertegnet av statsminister Clement Attlee. Ifølge den svenske forfatteren Göran Elgemyr fikk kun seks nordmenn denne utmerkelsen.[99]

Den svenske professoren Ingvar Bergström, som hadde arbeidet for C-byrån i Gøteborg under krigen,[note 35] mente i 1994 at Holst var blitt likvidert. Han hevdet først at likvideringen skjedde på ordre fra «høyt hold i Milorg». Bergström endret siden oppfatning, i samråd med den pensjonerte landshövdingen og historikeren Per Nyström, til at det var svenskene som gjorde det, i samarbeid med nordmennene, men at mordet hadde vært en misforståelse.[note 36]

Kai Holsts nære kollega fra krigsårene, Milorg-lederen Jens Christian Hauge, har blitt kritisert for å være avvisende til å kaste lys over saken.[86][note 37][note 38] I forbindelse med presseomtalen av Kai Holsts død i 1994 sendte Hauge ut en pressemelding hvor han slo fast at han ikke hadde noen spesiell kunnskap om saken og avsluttet med følgende: «Det vil være en stor lettelse for meg og for alle Kai Holsts gjenlevende kamerater om denne vonde sak kunne bli oppklart.»[87]

I en biografi over Gunnar Sønsteby utgitt i 2024 hevder imidlertid forfatterne Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland at både Hauge og Sønsteby var overbevist om at Holst ble likvidert. Siden det ikke var mulig å finne konkrete bevis for dette, mente Hauge det var feil å gå ut med det offentlig, og ifølge forfatterne var Sønsteby lojal overfor Hauge i det.[note 39]

Lillehammer-kuppet

[rediger | rediger kilde]

I ettertid er det satt spørsmålstegn ved om Kai Holsts død kan ha hatt sammenheng med oppdraget på Lillehammer, en teori fremsatt av blant andre historikeren Tore Pryser.[17][100] Det kan være at Holst hadde med seg informasjon fra Lillehammer som kunne skade den svensk-amerikanske operasjonen – C-byrån fra svensk side og Office of Strategic Services (OSS) fra amerikansk – som i ettertid ble kjent som Lillehammer-kuppet og som amerikanerne kalte Operation Claw.[56][100] Ifølge Odd Feydt ble Holst skygget fra han passerte grensen på vei tilbake til Stockholm.[10] Informasjonen om Lillehammer-kuppet var i årene etter andre verdenskrig hemmeligstemplet, og fremdeles er ikke alt tilgjengelig. En rapport som kan knyttes til saken i britiske National Archives var opprinnelig unntatt fra offentlighet frem til 2020.[note 40] Beskyttelsen av dokumentet, med tittelen «Proposed use of German intelligence unit by Sweden», har blitt forlenget etter krav fra Storbritannias utenriksdepartement, så det i 2025 fremdeles ikke er offentlig.[note 41]

Kai Holst mottok aldri noen utmerkelse av norske myndigheter for sin krigsinnsats, til tross for at hans sjef Wladimir Mørch Hansson innstilte på det overfor sekretariatet i Hjemmestyrkenes råd i januar 1946.[101] Derimot ble Holst den 24. juni 1950 post mortem hedret av Georg VI av Storbritannia for «brave conduct».[101] I ettertid har det blitt satt spørsmålstegn ved grunnen til at Storbritannia valgte å hedre Holst, i og med at han aldri offisielt arbeidet for britene.[101] En hypotese lagt frem av professor Tore Pryser, er at Holst, som i tillegg til sitt arbeid for Milorg, også var i britisk tjeneste for etterretningsorganisasjonen SIS,[85] ble drept av svensk etterretning. Hensikten med drapet, ifølge Prysers hypotese, var at Holst ikke skulle rapportere om operasjonen på Lillehammer til britene.[56][101] Dette kan da britene ha blitt klar over, ifølge Pryser, og han antyder at det kan være bakgrunnen for utmerkelsen.[102]

Under hele andre verdenskrig var Norge definert som britisk operasjonsområde, og derfor et land Storbritannia skulle besette, for å avvæpne de tyske styrkene. Slik sett hadde svenskene og amerikanerne tatt seg til rette i et område britene skulle kontrollere. Verre var det, om saken skulle komme ut, at de tyske agentene som ble fraktet først til Sverige, så til Tyskland, var eksperter på etterretning mot Sovjetunionen. I 1945 var Sovjetunionen fremdeles alliert med USA og Storbritannia, og en slik handling ville neppe blitt vurdert positivt av sovjeterne, om de fikk vite om det. Bakgrunnen for amerikanernes interesse for de tyske etterretnings-spesialistene var det stadig dårligere forholdet mellom de vest-allierte (USA og Storbritannia) og Sovjetunionen, som etter hvert utviklet seg til den kalde krigen.[103][104][105][note 42]

Krav om granskning av Kai Holsts død

[rediger | rediger kilde]
Matrise over faktorer knyttet til Kai Holsts død

I januar 2025 fremmet Tore Pryser, Göran Elgemyr og Ulf Larsen et krav til Justis- og beredskapsdepartementet om en tverrfaglig offentlig granskning av Kai Holsts død. Sentralt i dokumentasjonen som underbygger kravet er en matrise (tabell) over ulike faktorer relevant for saken. Denne er bygget over poster med personer, organisasjoner, handlinger, gjenstander og steder, som alle er knyttet til Kai Holsts død.[note 43]

Av totalt 60 poster i matrisen er det 45 som peker mot at Kai Holst ble likvidert, mens kun 1 av 60 poster angir at han tok sitt eget liv.[note 44]

«Vårt ønske i familien er å få snudd oppfatningen om at det var et selvmord til at det var et mord, en ren henrettelse. Fordi det var det dette var[106]»

Uttalelse i Aftenposten Historie, av Kari Heyerdahl-Larsen Høgset, niese av Kai Holst

Kravet om granskning av Kai Holsts død ble omtalt i en artikkel i magasinet Aftenposten Historie i juni 2025, hvor både historikeren Tore Pryser, forfatteren Göran Elgemyr, og Kai Holsts yngste niese, Kari Heyerdahl-Larsen Høgset ble intervjuet.[note 45] Stortingsrepresentantene Rasmus Hansson fra MDG og Carl I. Hagen fra Fremskrittspartiet støttet i en artikkel på NRKs nettsider kravet om en offentlig granskning av omstendighetene rundt Kai Holsts død.[note 46]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Laurbærgren i sølv ble tildelt sivile, og normalt festet på medaljebåndet til en medalje, vanligvis Defence Medal.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Kai Holst, gravferdsetaten i Oslo». Oslo kommune, gravferdsetaten. Arkivert fra originalen 10. april 2022. Besøkt 7. mai 2018. «Gravnummer: 20.206.07.007, Navn: Kai C. Holst, Gravlund: Vestre gravlund, Fødsel: 1913-02-24, Død: 1945-06-27» 
  2. ^ «I november 1941 var Milorg blitt anerkjent av London-regjeringen som en egen avdeling av det norske forsvaret, direkte underlagt Hærens (senere Forsvarets) Overkommando. I 1942‒43 ble organisasjonen ordnet i mindre geografiske enheter – i alt 22 distrikter inndelt i avsnitt, områder, grupper og lag. De rapporterte til Sentralledelsen (SL) i Oslo, som anført av den unge juristen Jens Chr. Hauge hadde overtatt den daglige ledelsen av Milorg.», fra artikkelen «Milorg», på nettstedet norgeshistorie)
  3. ^ «Den nye strukturen ble vedtatt på et møte i januar 1943. Man ble enige om å opprette en i-side og en o-side. Men mens man før hadde hatt to i-er som delte organisasjonsarbeidet i Sør-Norge mellom seg, ble det nå bestemt at det skulle være én generalinspektør – en Stor I – for alle distriktene, og at han under seg skulle ha et antall distriktsinspektører, i-ene. På o-siden skjedde det også utvidelser, og arbeidet ble ledet av organisasjonssjefen, Stor O.», Semb-Johansson 1995, s. 43
  4. ^ «Etter denne voldsomme tappingen av den sentrale ledelsen i SL eksisterte det kun ett forbindelsesledd mellom Rådet og samtlige organer innen O, nemlig Kai Holst. Det var heller ingen tverrgående forbindelser, slik at svært mye var avhengig av ham.», Moland 1991, s. 23
  5. ^ «Munken, som lå på hjørnet av Munkedamsveien og Parkveien lå i faresonen. I Munken hadde vi på den tiden store arkiver i hemmelige rom, under kjøkkenbenken og inne i veggene under vinduene. (Kaka og jeg hadde bodd der en tid sammen og Rudolf hadde overtatt stedet som bolig, men det var fremdeles litt av et hovedarkiv der.)», Hauge 1995, s. 123
  6. ^ «Kaka og jeg bodde en tid sammen i Munken og hadde det både godt og hyggelig.», Hauge 1995, s. 129
  7. ^ «SLs folk var alle gode å samarbeide med og alle var meget hjelpsomme. Jeg må særskilt nevne Kaka som var en storartet illegalist, alltid villig til å hjelpe, full av oppfinnsomhet og godt humør.», Hauge 1995, s. 27
  8. ^ «Endelig kom Kaka og Syver bort i en agent som utga seg for å komme med meldinger fra Grini. De hadde såvidt jeg husker et møte med ham på Majorstua for å få peiling på hvordan han så ut. Det var høyt spill.», Hauge 1995, s. 172
  9. ^ «Under Kakas ledelse ble det så satt opp et par nye eksekusjonslag med tilhørende skyggere; det var for det meste kvinner. Bittern-folkene trente opp de to aksjonslag; det var hensikten at de selv skulle lede de første aksjonene. Det ble gjort en serie forsøk på å skaffe av veie bademester Hagen og hvis jeg ikke tar feil, Torgersen. Alle forsøkene mislyktes imidlertid. Agenten som forsøkte å felle Kaka ble imidlertid ombrakt i 1943 etter at en hadde oppsporet hans bopel i Løvenskioldsgt.», Hauge 1995, s. 173
  10. ^ «Hauge var seg smertelig bevisst at han bar et særlig ansvar i disse sakene, formelt og reelt. Sammen med Hansson-brødrene og Kai Holst hadde han drevet igjennom det linjeskiftet i Milorgs ledelse som åpnet for planlagte likvidasjoner.», Njølstad 2008, s. 554
  11. ^ «Litt senere fikk vi imidlertid ny og bedre kontakt med Fredrik og XU gjennom Kaka.», Sønsteby 1960, s. 166
  12. ^ «Aksjonen mot Pilestredet 31 skjedde ved påsketider 1943 (20. april) og var dristig og vellykket. Jeg fikk en levende beretning et par timer etterpå av Kaka som hadde tatt imot karene da de kom tilbake.», Hauge 1995, s. 72
  13. ^ «I august 43 gikk Kaka over grensen og avsluttet derved en enestående intens virksomhet i det okkuperte Norge.», Hauge 1995, s. 134
  14. ^ «Men i løpet av sommeren måtte en rekke viktige medarbeidere reise på grunn av opprullinger og varsler. Fra Grini slapp det ut et varsku om at Gestapo var på sporet av Kaka (Kai Holst), og i august dro han over grensen til Sverige, hvor han snart fikk viktige oppdrag ved det norske militærkontoret i Stockholm. Det var med tungt hjerte Hauge ga slipp på han. Kakas mot, selvoppofrelse og smittende aktivisme hadde gjort ham til en nær venn og en sjelden verdifull medarbeider. Men faresignalene ble etter hvert så mange at både Hauge og Holst innså at det var best å gi seg mens leken var god.», Njølstad 2008, s. 149
  15. ^ «I slutten av 1942 og begynnelsen av 1943 kom store deler av den tidligere Sentralledelse til Stockholm. Det var to medlemmer av Rådet (Topsy og Otto). Det var Petter og Aksel og Sørlie, i juni kom Bakke, i august og september kom Kaka og Max. Dette medførte en kraftig forsterkning av Stockholm og øket selvfølgelig muligheten for aktiv støtte derfra.», Hauge 1995, s. 125
  16. ^ «Razziaen var iverksatt og ledet av den britiske majoren W. D. McRoberts fra Task Force med hjelp av norske etterretningsfolk og politi.», Pryser 2010, s. 169
  17. ^ Lene Skogstrøm (8. mai 2015). ««Alt i alt blev det en flott fangst på 59 damer samt 8 herrer, alle tidligere i Gestapo-tjeneste»». Aftenposten. Besøkt 9. september 2025. «I ukene etter frigjøringen ble 350.000 tyskere som var i Norge anbragt i egne forlegninger flere steder i landet. I nøye planlagte razziaer gikk engelske og norske etterretningsoffiserer til aksjon, assistert av engelske fallskjermjegere og norske Milorg-jegere. Målet var å finne krigsforbrytere og gestapister som gjemte seg blant vanlige tyske soldater.» 
  18. ^ «At det kunne være behov for en slik overvåkingsenhet, fikk man for øvrig en uhyggelig påminnelse om da Kai Holst, Milorg-veteranen som sammen med Ole Borge hadde hovedæren for oppbyggingen av sikringstjenesten, døde under mystiske omstendigheter i Stockholm i slutten av juni 1945. Politietterforskningen konkluderte med selvmord, men blant Holsts gamle Milorg-kamerater var det mange som nektet å tro at Holst kunne ha tatt sitt eget liv.», Njølstad 2008, s. 285
  19. ^ «Også en rekke andre venner og medarbeidere av Holst fra krigens dager avviser selvmords-hypotesen som 'vås'. Det svenske politiet viste liten evne eller vilje til å oppklare saken, hevder de.», Pryser 1994, s. 105
  20. ^ «At Holst ble likvidert som følge av hva han oppdaget på Lillehammer, mener også en rekke av Holsts venner fra motstandsbevegelsen under krigen. Flere sier som Otto Paus at de ble advart mot å prøve å finne ut av dødsfallet.», Pryser 2010, s. 183
  21. ^ «Pensjonert general Ole Otto Paus uttalte til Dagbladet 28.9.94: - Kai Holst ble helt opplagt drept. Det kan jeg avlegge salighetsed på.», Haavardsholm 1995, s. 55
  22. ^ «Erik Myhre hade tänkt sig att fortsätta sin undersökning i Stockholm tillsammans med Erling Mörk Hansson som här berättar att Myhre först gick till den brittiske underrättelsemannen McRoberts [major W.D McRoberts, Pryser 2010, s. 168-169, bidragsyters anmerkning].»: «Han kom tilbake og sa: 'Vet du hva McRoberts sa, han sa han nektet oss å reise over, han sa det ville koste oss våre liv' om vi gjorde det, han nektet oss å reise. Erik Myhre var litt overrasket og fortsatte med sitt og til slutt så sa han 'men om jeg tar med meg Erling og vi reiser privat over', så hadde McRoberts sagt til ham at da kommer dere ikke i levende live tilbake til Oslo igjen.», forklaring av Erling Mørch Hansson, fra programmet «Liket på Gärdet i Stockholm», fra 10:30 i opptaket
  23. ^ «Familien går til norske myndigheter for å få svar. 'Da mor forsøkte det, etter en stund da, så fikk hun vite at dette kunne hun ikke gjøre noe med og jeg vet ikke om hun ble truet men at hun ihvertfall fikk vite at det kunne være farlig for henne. Så det er noe som ligger der, som er veldig ubehagelig.'», uttalelse av Elsebeth Heyerdahl-Larsen, i filmen Mysteriet Holst, fra 15:59 i filmen
  24. ^ «Ifølge Paus var politimannen han ikke hadde tillit til i forbindelse med etterforskningen av Holst-saken, Olav Svendsen. Under krigen var han sjef for det norske Rettskontoret i Stockholm og etter frigjøringen viserikspolitisjef i Norge.», Pryser 2010, s. 173
  25. ^ «Topsy ble etter en tid Militærinspektør og forsvarssjefens representant i Sverige. Som sådan var han også sjef for de to militærkontorer som arbeidet på Norge, nemlig MI IV som arbeidet med oss og MI II som stelte med etterretningsvirksomheten.», Hauge 1995, s. 125
  26. ^ Paus dro til Norge og fortalte forsvarssjefen om mannen på perrongen. Da fikk han beskjed om at det kunne være livsfarlig å foreta videre undersøkelse og at han gjorde best i å la saken hvile. «Han var ingen lettskremt mann far, men jeg tror han skjønte at han var inne i et område som var veldig farlig og han snakket jo med familien også om det at vi burde være forsiktig for det kunne ramme dem alle, og da tror jeg rett og slett han mente likvidering.», uttalelse av Ole Paus, sønn av generalmajor Ole Otto Paus i filmen Mysteriet Holst, fra 55:13 i filmen
  27. ^ Da Norge ble invadert i 1940 var Paus en av seks offiserer i kommunikasjonsavdelingen i Generalstaben, med Ole Berg som avdelingssjef og nærmeste overordnede. Paus ble deretter adjutant for kommanderende general (forsvarssjef) Otto Ruge under kampene i 1940.
  28. ^ «Borge var for øvrig også tilstede på pressekonferansen på Bristol høsten 1994 og tilhørte veteranene som der ga klart uttrykk for at Holst var blitt likvidert.», Pryser 2010, s. 178
  29. ^ «Særlig drosjesjåførens og Fanny Gustavsens forklaringer spriker. Fru Gustavsen bosatt i Dukvägen hevder at det var en tredje person med i drosjen - en mann i lys regnfrakk. Drosjesjåføren Karlsson hevder derimot at han og Holst var alene i bilen.», Pryser 2010, s. 171
  30. ^ «På Rindögatan 42 så hade de sån här porttelefon så det ringde och pappa var just övertygad om att det var Kai som skulle komma så han bara tryckte på knappen. Så öppnade han dörren så han skulle kunne komma in och sen såg han hissen bare gick vidare. Sen när han står så hör han då, jag vet inte om det var folk och röster där uppe, men han stängde ju dörren då. Jag tror därvid att han blev ängslig, vad är det för någonting? Det var inte Kai, han kom inte tillbaka. Jag vet inte vad han tänkte. Och han hörde ett skott. Kai Holst blev mördad i vår uppgång.», Svante Ahresons datter i filmen Mysteriet Holst, fra 59:20 i filmen
  31. ^ Egeland, Per Gunnar; Björk, Sonny; Rajs, Jovan (2010). «Kai Holst - Suicide or Murder». Scandinavian Journal of Forensic Science. 16 (1): 28–32. «That the pistol was still in Holst's hand indicates nothing unusual. This may be the case in approximately one in five such incidents (SB, own observation)» 
  32. ^ «Det første jeg liksom husker far snakket om når det gjaldt Kai Holsts død var det at pistolen ble funnet i Kai Holsts høyre hånd, mens Kai Holst var kjevhendt og det var en sånn ting som fikk far til å være helt urokkelig i sin visshet om at Kai Holst ble myrdet.», uttalelse av nevøen Ole Paus, fra filmen Mysteriet Holst, fra 31:50 i filmen
  33. ^ Kristian Rostad (1. april 2013). «Vil ha 70 år gammel drapssak gjenåpnet». NRK. Besøkt 30. november 2024. «Konklusjonen i politirapporten som sier at Kai Holst tok sitt eget liv er forfalsket. Svensk politi har aldri trukket noen konklusjon i saken, bortsett fra på forsiden av mappa. Der er det et håndskrevet notat som slår fast at han begikk selvmord. Vi har brukt en skriftekspert som bekrefter at underskriften er forfalsket, og vi har funnet flere andre bevis og indisier som gjør at myndighetene burde åpne saken igjen» 
  34. ^ «Det er aldeles sikkert at Kai ble truet på livet like før krigen sluttet. Han sa det nokså direkte, men han visste ikke klart hvor det kom fra, og han var meget uredd av seg. Han var av den typen som gjorde alt for å komme til bunns i ting, han ville ikke gi seg for press. 'Jeg er ingen svekling,' sa han da - av type var han seig, sta, utholdende og fryktløs. Han gjorde en fenomenal innsats, både som motstandsmann og som etterretningsmann. Det var aldri noe galt i Kai Holst, jeg setter mye inn på å få det fram. Han var førsteklasses. Jeg har ingen dekning - men hvis jeg skulle bygge på den uforklarlige motviljen fra svensk hold mot å hjelpe oss... Men OBS! - jeg sier det ikke. Det tør jeg ikke si. Det kan jeg ikke si. Men at det var noe muffens ved omstendighetene omkring hans død, er det ingen som helst tvil om. Det har bare vist seg umulig å finne nøkkelen.», uttalelse av Wladimir Mørch Hansson, motstandsleder, Haavardsholm 1995, s. 54
  35. ^ «Bergström hadde under krigen tilhørt e-tjenesten C-byrån i Göteborg og var en av de såkalte 'Tre Musketerer' som samarbeidet med den norske motstandsbevegelsen.», Pryser 2010, s. 162
  36. ^ «Nyström var ingen hvem som helst i denne sammenheng. I 1945-46 var han statssekretær under sosialminister Gustav Möller i Socialdepartementet som Säpo og overvåkingen hørte inn under.», Pryser 2010, s. 209
  37. ^ «Når Jens Christian Hauge førtini år etterpå av sin venn Kai Christian Holsts nærmeste gjenlevende slektning, Elsebeth Heyerdahl-Larsen, blir spurt om hvorfor onkelen hennes ble likvidert frigjørings-sommeren 1945, blir han som en mur i ansiktet og svarer: -Noen sannheter kan du aldri regne med å få vite!», Haavardsholm 1995, s. 86-87
  38. ^ «Dette moralske og eksistensielle alvoret må man ha in mente for å forstå Hauges væremåte, reaksjoner og standpunkter i de betente sakene vi nå skal gå inn på. Fra ulikt hold skulle nemlig Hauge i årenes løp bli gjenstand for tildels meget kraftige beskyldninger for sin måte å forvalte okkupasjonshistorien på. Anklagene gikk i de mest forskjellige retninger: Han skal ha forsøkt å dirigere og sensurere historieskrivningen. Han skal ha hindret innsyn i omfanget av og omstendighetene omkring hjemmefrontens likvidasjoner, som ifølge kritikerne måtte være langt flere enn Hauges ordknappe uttalelser ga inntrykk av. Han skal ha bidratt til å skjule sannheten om Milorg-kameraten Kai Holsts mystiske død i Stockholm i juni 1945.», Njølstad 2008, s. 549
  39. ^ Ringen Johannessen, Petter; Moland, Arnfinn (2024). Nr. 24 Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Oslo: Cappelen Damm. s. 373. ISBN 9788202492762. «Selv om de begge utad holdt på historien om at Holst sannsynligvis hadde begått selvmord i Stockholm, var de begge, ifølge både Anne-Karin og Gunnar, i virkeligheten overbevist om at han var tatt av dage. Spørsmålet var bare av hvem, og hvorfor. Og den gåten forsøkte de gjennom et langt liv å løse. Til tross for alle sine forbindelser både innen- og utenlands, i politiske miljøer og hemmelige tjenester, fant de ikke noe svar. Det eneste de hadde å forholde seg til, var svensk politis offisielle redegjørelse om at Kai Holst hadde tatt sitt eget liv. For å unngå høylytte spekulasjoner, var Hauge av den oppfatning at så lenge de ikke hadde tilgang på ytterligere informasjon om hva som hadde funnet sted, forholdt de seg utad til den offisielle forklaringen om selvmord. Lojal som Gunnar alltid var mot Hauge, hadde han ikke noe problem med å etterleve dette, men på kammerset foregikk undersøkelsene og drøftelsene gjennom et langt liv, uten at de noen gang kom i mål.» 
  40. ^ «Dyrhaug har også identifisert et dokument i det britiske National Archive med tittelen Post Use of a German Intelligence Unit by Sweden. Men dette er båndlagt i 75 år og derfor ikke tilgjengelig før i år 2020.», Pryser 2010, s. 166
  41. ^ Historical Information Rights Team Knowledge and Information Management Services (5. august 2025). «FREEDOM OF INFORMATION ACT 2000 - REQUEST REF: FOI2025/27019» (PDF). Foreign, Commonwealth & Development Office, Information Rights Unit. Besøkt 11. august 2025. «I am writing to confirm that we have completed the search for the information which you requested. The Foreign, Commonwealth & Development Office (FCDO) does hold information relevant to your request. A review of the information to consider possible release has concluded that it should be withheld under either FOIA Section 23 (information supplied by, or relating to, bodies dealing with security matters) or Section 24 (national security) as explained below.» 
  42. ^ Elgemyr, Göran (2015). «Motiv för självmord eller mord». Kai Holsts mystiska död. Jure bokhandel. s. 140. «Det finns dokument som visar att det verkligen fanns farhågor om vad som kunde hända om ryssarna fick kännedom om överföringen av radiospanarna. Joseph T. Kloman skrev i ett memorandum den 7 juni 1945 till den amerikanska militärattachén i Stockholm, brigadgeneralen Kessler, at överföringen borde ske fort: "in order to avoid all complications with the Norwegians and the Russians." I ett annat OSS-dokument hänvisas också till svensk ängslan för ryssarna, "there was a great fear on the part of the Swedes that the Russians would get wind of the operation, which would, of course, cause extremely serious repercussions".» 
  43. ^ Kari Heyerdahl-Larsen Høgset, Göran Elgemyr, Tore Pryser, Ulf Larsen (30. august 2025). «80 år i mørket: Hvorfor ble ikke Kai Holsts død gransket?». Aftenposten. Besøkt 4. september 2025. «Vi som står bak kronikken, leverte i januar et krav til Justisdepartementet om en tverrfaglig offentlig norsk-svensk granskning av Kai Holsts død.» 
  44. ^ Kari Heyerdahl-Larsen Høgset, Göran Elgemyr, Tore Pryser, Ulf Larsen (30. august 2025). «80 år i mørket: Hvorfor ble ikke Kai Holsts død gransket?». Aftenposten. Besøkt 4. september 2025. «Sentralt i kildegrunnlaget er en matrise, hvor 45 av 60 punkter peker mot at han ble likvidert. Kun 1 av 60 punkter angir selvmord.» 
  45. ^ Arnfinn Mauren (23. juni 2025). «Syv uker etter krigen ble en nordmann funnet død i Stockholm. Så ble det lagt lokk på saken.». Aftenposten Historie (6): 28–35. «Ulf Larsen fra Oslo har i flere år engasjert seg i saken, og har skrevet utfyllende om Kai Holst på Wikipedia. Han har sammen med Tore Pryser og Göran Elgemyr oppfordret Justisdepartementet til å granske saken på nytt. Foreløpig avventer han svar fra departementet. – Vi mener tiden nå er inne for en endelig avklaring av hva som skjedde med Kai Holst, skrev de i en e-post til departementet tidligere i år.» 
  46. ^ Geir Bjarte Hjetland (17. juli 2025). «Trur krigs­helten blei drepen fordi han visste for mykje». NRK. Besøkt 20. september 2025. «Ein av dei som gjerne ser at saka kjem på bordet er den politiske veteranen Rasmus Hansson (MDG). Han tok ikkje attval, men vonar at andre tar saka vidare. [...] – Kor viktig er det å snu alle steinar når det gjeld dei siste uoppklara sakene frå 2. verdskrig? – Så lenge saker er uavklarte, meir eller mindre mysterium, så er det bra å få kasta meir lys over dei, slår Hansson fast. Også Frp-veteran Carl I. Hagen seier til NRK at saka bør vurderast granska av Stortinget.» 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Norsk biografisk leksikon, Tore Pryser, verkets språk bokmål, nbl.snl.no, besøkt 27. april 2016[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, Tore Pryser, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Kai C. Holst», verkets språk norsk, besøkt 15. juni 2025[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Begravde i Oslo», besøkt 28. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Pryser 2022, s. 88
  6. ^ Pryser 1994, s. 88
  7. ^ «Fagerborg 1909-1935». www.arkivverket.no (på norsk). Besøkt 12. oktober 2025. «Fagerborg prestekontor Kirkebøker, AV/SAO-A-10844/F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1909-1935, s. 88» 
  8. ^ Stortingsforhandlinger: Dokument nr. 3. Forvaltningstjenestene. 1949. s. 99. «78. Oberstløytnant i hæren og sjef for Forsvarsstabens Etterretnings- og utenriksavdeling. (Kunngjort) Innstilt: 1) V. A. Wexelsen Evang. 2) A. Kielland Rygg. 3) O. O. Paus. Konstituert og beordret 25. juni 1948: V. A. Wexelsen Evang.» 
  9. ^ Tore Pryser, Okkupasjonshistoriske sideblikk : en artikkelsamling, Høgskolen i Lillehammer, 2000, s. 134
  10. ^ a b c d e f g h i Pryser 2010, s. 172-173
  11. ^ Elgemyr 2015, s. 22–23
  12. ^ a b c d Pryser 2010, s. 160
  13. ^ a b c d e f g Pryser 1994, s. 89-92
  14. ^ a b c Njølstad 2008, s. 114
  15. ^ Münter Rolfsen 1995, s. 194
  16. ^ a b c d Haavardsholm 1995, s. 52
  17. ^ a b c d Pryser 2010, s. 161
  18. ^ Münter Rolfsen 1995, s. 122
  19. ^ Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 112
  20. ^ a b Njølstad 2008, s. 128
  21. ^ Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 142
  22. ^ Kjeldstadli 1959, s. 168
  23. ^ Njølstad 2008, s. 118
  24. ^ Njølstad 2008, s. 115, 134, 166–168
  25. ^ Njølstad 2008, s. 165, 168
  26. ^ Hauge 1995, s. 27
  27. ^ Njølstad 2008, s. 554
  28. ^ Martinsen 2010, s. 70
  29. ^ Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 191–194
  30. ^ Njølstad 2008, s. 142–144, 174–175
  31. ^ Sønsteby 1960, s. 100
  32. ^ Münter Rolfsen 1995, s. 150
  33. ^ Martinsen 2010, s. 76
  34. ^ Grimnes 1972, s. 14
  35. ^ Njølstad 2008, s. 142–144
  36. ^ Njølstad 2008, s. 173
  37. ^ a b c Pryser 1994, s. 95
  38. ^ Pryser 2010, s. 188
  39. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Oslo: Spartacus. s. 161. ISBN 9788243005075. 
  40. ^ Pryser 1994, s. 96-97
  41. ^ Skjeseth 2018, s. 102–103
  42. ^ Moland 1985, s. 2–4
  43. ^ a b c d e Pryser 1994, s. 100-105
  44. ^ Pryser 2023, s. 81
  45. ^ Pryser 2010, s. 192
  46. ^ Pryser 2010, s. 196
  47. ^ Pryser 2023, s. 70–71
  48. ^ Elgemyr 2015, s. 160
  49. ^ Pryser 1994, s. 139
  50. ^ Pryser 2010, s. 170
  51. ^ a b c d e Pryser 1994, s. 107-111
  52. ^ Elgemyr 2015, s. 108
  53. ^ Pryser 2022, s. 166
  54. ^ Elgemyr 2015, s. 123
  55. ^ a b Pryser 2010, s. 122
  56. ^ a b c d Pryser 2010, s. 202-204
  57. ^ a b c Pryser 2010, s. 178-179
  58. ^ Pryser 2022, s. 109
  59. ^ Pryser 2010, s. 123
  60. ^ Pryser 2010, s. 107
  61. ^ a b c d Njølstad 2008, s. 285
  62. ^ Elgemyr 2015, s. 102–103, 110
  63. ^ Elgemyr 2015, s. 151
  64. ^ Elgemyr 2015, s. 120
  65. ^ Elgemyr 2015, s. 103
  66. ^ Elgemyr 2015, s. 110-123
  67. ^ Elgemyr 2015, s. 102-103, 121
  68. ^ Skjeseth 2018, s. 239
  69. ^ a b Pryser 1994, s. 111-112, opprinnelig Aftenposten, morgenutgaven, side 5, 21. juli 1945
  70. ^ Pryser 2010, s. 159
  71. ^ Njølstad 2008, s. 549
  72. ^ Elgemyr 2015, s. 144–145
  73. ^ a b Elgemyr 2015, s. 124-129
  74. ^ Elgemyr 2015, s. 128
  75. ^ Aftenposten 1995.05.03. 1995-05-03. s. 37. 
  76. ^ Pryser 2010, s. 47
  77. ^ Pryser 2024, s. 92
  78. ^ Pryser 2023, s. 224
  79. ^ a b Njølstad 2008, s. 563
  80. ^ Elgemyr 2015, s. 13
  81. ^ Pryser 2010, s. 198
  82. ^ a b Pryser 2010, s. 197
  83. ^ Pryser 2022, s. 173–174
  84. ^ Pryser 2010, s. 174
  85. ^ a b c Pryser 2010, s. 175
  86. ^ a b Haavardsholm 1995, s. 56
  87. ^ a b Njølstad 2008, s. 565
  88. ^ Njølstad 2008, s. 562–567, 836–837
  89. ^ Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 373
  90. ^ Pryser 2010, s. 176-177
  91. ^ Pryser 2010, s. 189
  92. ^ Pryser 2022, s. 199
  93. ^ Pryser 1994, s. 120, 172
  94. ^ Elgemyr 2015, s. 115–117, 142
  95. ^ Elgemyr 2015, s. 142, 151
  96. ^ Pryser 2022, s. 112
  97. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 38:32 i filmen
  98. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 39:35 i filmen
  99. ^ Elgemyr 2015, s. 11
  100. ^ a b Pryser 1994, s. 127-129
  101. ^ a b c d Pryser 1994, s. 170-172
  102. ^ Pryser 2022, s. 169
  103. ^ Pryser 1994, s. 61–63, 157–158
  104. ^ Pryser 2022, s. 64–65, 128, 190–192, 238
  105. ^ Elgemyr 2015, s. 141, 152
  106. ^ Aftenposten Historie nr 6 2025, «Kai Holsts mystiske død», side 35

Kilder

[rediger | rediger kilde]
Bøker
Radio
Film

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kai_Holst&oldid=25444149»